-
Vi har garderoberom!
I går satt vi igang med siste finish på garderoberommet. Alt av oppussingsutstyr ble fjernet og hele rommet ble vasket fra gulv til tak. Jeg er nok litt pirkete og fant en haug med ørsmå detaljer jeg gjerne skulle gjort anderledes, men det får bli i et annet liv. Men det var to små flekker som ble malt, og da sa jeg meg fornøyd.
I går kveld klarte jeg ikke å styre meg lenger, og satt igang med innflytting av klær. Jeg hadde bestemt meg for å gå gjennom alt jeg eier og har av klær, så to store sekker sto klare på garderoberommet. Én til klær som skal kastes og én til klær vi leverer i en UFF-container. Det tok ikke lang tid før den første kast-sekken var full, og da var jeg knapt kommet halvveis i ryddingen.Her har jeg fått fylt opp min del av hyllene, resten av plassen er Eileif sin:
Vi har to store kurver til som skal inn hit, men de er i bruk på soverommet for øyeblikket. Men det skal ikke bli noe problem å få tatt de i bruk, jeg har f.eks. mange flere strikkasokker enn jeg trodde! I tillegg trenger vi en liten skammel på garderoberommet, for de øverste hyllene er litt vel høye for oss. Derfor ble det mer “kast de tykke genserne opp på hylla”-metoden enn “jeg vil ha tellekanter”-metoden. Og hvis vi også tar oss råd til å kjøpe et par-tre små kommoder, så får vi enda litt bedre plass og kan få litt av undertøyet ned i de.På motsatt side har jeg fått hengt opp jakker, kjoler og skjørt:
Jeg har ikke fått på plass sko og støvletter enda, jeg tror det er det eneste av mitt som gjenstår. Det fine er at vi nå får frigjort kottet i 2. etasje til turtøy, badetøy og shortser, og det skal bli godt å få tatt en skikkelig gjennomgang av det også.Så langt har jeg fylt 2 sekker med tøy som skal kastes og nesten 1 som skal til UFF. Så får vi se hva fasit blir når Eileif er ferdig. Det er altså så deilig å få tatt denne gjennomgangen, kaste klær som hadde sine glansdager for evigheter siden, gi bort klær jeg ikke bruker og finne klær jeg hadde glemt at jeg hadde. Og enda mer deilig er det å endelig ha et garderoberom, bare 9 år og 3 måneder etter at jeg tok de første malingsstrøkene der inne! Happy helg! 😀
Del dette på:
-
Bildeforskjeller
Når man tar bilder, så ønsker man jo å gjengi virkeligheten så godt som overhode mulig. Jeg er ihvertfall ikke den som redigerer bilder i hytt og pine, men dessverre er jeg også for lat til å lære meg alt om manuelle innstillinger på kameraet. Så jeg må nøye meg med at det blir som det blir, men det er uansett mye forskjellig som kan komme ut av det samme motivet avhengig av hvilket kamera man bruker og noen andre småting selv jeg gidder å gjøre.
Sola er fantastisk for tiden, både på morgenen og på ettermiddagen. Og her er et knippe bilder som viser hvor store forskjellene kan bli, det er vel ca 3 minutter mellom første og siste bilde.
Mobilkamera. 
Mobilkamera, full zoom. 
Speilrefleks uten blits. 
Speilrefleks med blits. 
Speilrefleks med blits, motiv litt til høyre for forrige bilde. Skulle jo ikke tro det var samme solnedgang!
Mobil-bildene er altfor rosa i forhold til virkeligheten, speilrefleksbildene med blits er altfor røde og mørke i forhold til virkeligheten. Men alle 5 variantene er vakre på sin måte, og det er egentlig ganske fascinerende å se hvor forskjellig man kan se den samme solnedgangen.
Del dette på:
-
Tilbake på Instagram
Facebook (både privat og blogg), Twitter, Pinterest, Endomondo og Geocaching. Det er ikke måte på hvor mange steder jeg har en profil hvor andre kan kontakte meg, følge med på meg. Og mange flere sosiale medier er det jo, men nå får det være nok. Trodde jeg.
Jeg hadde en gang en profil på Instagram, men da brukte jeg Eileifs telefon. Det fantes ikke Instagram-app til mobilen jeg hadde, så jeg fulgte med på Instagram via nettsiden, som den gangen ikke var spesielt god. Så det endte opp med at jeg slettet hele profilen, jeg ble liksom ikke glad i Instagram på noen måte.
Menneh…nå har jeg jo en splitter ny og veldig oppdatert mobil, og i dag klarte jeg ikke stå imot presset lenger. Hvem som presset meg? Nysgjerrigheten min 😉 Så får vi se da, om jeg blir glad i Instagram denne gangen. Dere finner meg her (siden jeg ikke kan bruke det samme nicket en gang til, måtte jeg slenge på et 2-tall, så det ble pilariskjersti2), og jeg har også lagt til en “Følg meg”-knapp i menyen på høyre side her. Jeg lover ikke at jeg blir veldig aktiv der inne altså!
I samme meny på høyresiden her finner dere også knapp til Pinterest-profilen min. Pinterest har jeg blitt ganske så glad i, men der inne går det mest i drømmehus og steder jeg har lyst til å se. Ta gjerne en tur innom der også!
Nå har det skyet over, men Nairo og jeg fikk oss en fin liten tur i sola tidligere i dag:
Jeg brukte et annet bilde på Instagram, og det er nesten gjort ugjenkjennelig med alle filtrene man kan legge på. Moro jo! 😉Legg gjerne igjen en kommentar med nicket ditt til både Instagram og Pinterest hvis du er der, jeg vil gjerne følge med på dere!
Del dette på:
-
Valpelykke
En stund etter at jeg sto opp, fikk jeg et vakkert skue ut av kontorvinduet. Jeg er bombesikker på at det var pappa som feiret bursdagen sin med å farge himmelen rosa:
Gratulerer med dagen, kjære pappa! Det ligger roser på graven din, og du er i hjertet mitt, alltid <3Til torsdag er Pufflingens valper 8 uker, så denne helgen var siste mulighet for meg for å få hilst på de igjen. Og jeg er jo ikke vanskelig å be når det gjelder å hilse på valper 😉 Det blir også litt spesielt for meg så lenge jeg har falt så totalt for valpenes mamma, Muffy er liksom litt min (men hun skal få fortsette å bo hos deg, Fia 😉 ).
Valpene ble sluppet ut når jeg kom, og de har blitt store siden sist jeg var der! Dette tror jeg er Lilla Alchemilla:
Og dette tror jeg er Aconitum, som jobber med å rydde opp i hagen:
Her er jeg rimelig sikker på at det er Anthriscus som har satt seg ordentlig på rumpa, akkurat sånn bare valper kan:
Mamma Muffy veileder to valper i hvordan å komme over skyhøye brøytekanter:
Jeg tror det er Adonis som ligger her og tar livet helt med ro:
Her er det nok Aconitum igjen, som har funnet seg en pinne. Den pinnen vil “tante” Sally gjerne ha, og hun tok den også. Se så slukøret valpen ser ut på siste bilde, stakkars.
Liten valp med høye bakbeinsløft på tur ut i den store verden sammen med mamma:
Sally-jenta, som jeg også er så glad i:
Vakre lapphundrumper! Og så de bittesmå halene som allerede krøller seg så fint!
“Road-kill”-leke var kjempepopulært, og både Muffy og valpene ville gjerne ha den. Muffy hadde drakamp med de, men på de to siste bildene ser dere at valpene samarbeider for å lure mamma. En valp står klar til å gjøre en avledningsmanøver, en annen distraherer mamma, og den tredje stikker av med leka 😉
Utspekulerte små pelsdotter 😉
Vi kom oss inn og satt oss selvsagt i valpenes område, kjøkkenet. Den ene grinda, som deler spisestua fra kjøkkenet, sto delvis åpen. Allikevel klarte disse to å legge seg på hver sin side av grinda og late som om de ikke fikk tak i hverandre. Det var et skikkelig leven med bjeffing, knurring og flekking av tenner, akkurat så nydelig som valper får det til. Innimellom stoppet de, akkurat som de ville si “Nei, vi gjør ikke noe galt, vi er så uskyldige, såhh!”, og så satt de igang igjen 😉
Men selv små og søte valper blir trøtte og slitne innimellom, og vakrere og mer uskyldige skapninger skal man lete lenge etter:
To tvillinger som sover søtt:
Tror det er Adonis til venstre og Anthriscus til høyre.Her er det Anthriscus som sier “Hei!”:
“Neida, jeg er ikke trøtt i det hele tatt!”:
“Jeg bare blunker til deg, jeg har bare ikke lært å blunke med kun ett øye enda”:
“Det var da veldig så tung snuta mi ble da!…zzzz.zzzz” 😉
Valpekos!
Valpepiraya!
Og en trøtt og sliten mamma Muffy:
Jeg har ikke engang tenkt å si sorry for å bombardere dere med så mange bilder i ett og samme innlegg, for jeg klarte ikke kutte ut noen. Alle bildene forteller jo en liten historie!Tusen takk for at jeg fikk komme en siste gang og hilse på valpene, Fia! Jeg skulle så ønske at en av de skulle flytte hit til meg, men det får bli en annen gang, en gang i fremtiden. Og så må jeg ønske alle valpene lykke til i sine nye hjem, jeg håper jeg får fulgt med på de via bilder her og der.
Del dette på:
-
Sakte men sikkert
Det tar sin tid med dette garderoberommet, men når jeg har ventet i 9 år, så har noen uker fra eller til ikke noe å si.
Siden forrige innlegg om garderoberommet har vi fått gjort en hel del. Vi la gulv i romjula, og det ble ikke helt som jeg tenkte meg da noe av gulvet jeg hadde var transportskadet og dermed umulig å bruke. Derfor ble det litt mer av det vanlige gulvet og litt mindre av skipsgulvet, men med tanke på at det kommer til å stå ting på gulvet under hyllene, så blir det nok ikke så galt når alt blir ferdig.
Stanga på veggen til høyre er til å henge støvletter på, i tillegg er det en stang under hver av hyllene til høyre også, de er til korte og lange klær. Krokene kommer til å brukes til slips og vesker og slikt.Vi har også fått opp alt av gulvlister (den siste i dag), vi har fått opp taklampa (ledningen må kuttes og festes), og for en liten stund siden var en kompis her og fikk listet rundt loftsluka:
Nairo er selvsagt med og sjekker hva jeg gjør 😉Jupp, døra er helt forferdelig. Men den er så tykk av maling at den vil jeg pusse ned før jeg maler den hvit, og det står ikke på prioriteringslista. Og sånn på sikt så kommer jeg til å ønske meg/spare til 2-3 små kommoder (har allerede funnet en kjempefin og passende variant på Ikea), et helfigurspeil som kan stå på gulvet (veggen bak Nairo er mur, og den har jeg ikke lyst til å bore i) og en liten stol/krakk/puff. Så det som gjenstår nå før jeg kan flytte inn klær er som sagt siste finish på taklampa, bittelitt flekkmaling, kjøpe og montere stikkontakt (se ved gulvet på det øverste bildet), bytte lysbryter, og så en skikkelig vask av hele rommet. Åh, som jeg gleder meg til å flytte inn! 🙂
Del dette på:
-
To the other side
Jeg fikk min første mobiltelefon i 1997. Markedet var ikke stort da, og veldig mange hadde akkurat den samme telefonen, nemlig denne:
Nokia 1610 Bildet er lånt herfra.
Opp igjennom årene har jeg hatt mange telefoner, alle Nokiaer, her er et lite utvalg:
Nokia 5310 
Nokia 6500 slide 
Nokia 6300 
Nokia 6720 classic 
Nokia 3510i 5310 (bilde lånt herfra): en absolutt favoritt!
6500 slide (bilde lånt herfra): robust og veldig fancy med børstet stål.
6300 (bilde lånt herfra): også en god telefon, men jeg husker jeg mistet den i gulvet x antall ganger, så det kom støv inn under skjermen.
6720 classic (bilde lånt herfra): denne kjøpte jeg fordi jeg ville ha GPS på telefonen for å starte med geocaching. Generelt sett en elendig telefon med en elendig GPS, men jeg må allikevel takke den for å ha fått meg igang med geocachinga 🙂
3510i (bilde lånt herfra): husker at tastene var ekstremt vanskelig å venne seg til, veldig myke og geleaktige.For 2 eller 3 år siden kjøpte jeg denne:
Nokia N8 Bilde lånt herfra.
Jeg skulle jo egentlig ikke ha smarttelefon og heller ikke telefon med touchskjerm, men jeg klarte ikke helt å dy meg. N8 har vært en god telefon, og den har tålt mye. Men siden denne telefonen har operativsystemet Symbian, så har den ikke hengt helt med når det gjelder apper. De få appene som finnes blir ikke oppdatert, og telefonen har generelt blitt tregere og mer hakkete. Så siden i høst har jeg grublet på ny telefon. Jeg ønsket meg penger til både bursdag og jul, og jeg har lest mobiltester opp og i mente. Jeg har spurt Facebookvenner om tips, og jeg har sett på utseender og funksjonalitet.
Jeg vant jo et Samsung mini-nettbrett på jobb i høst, og det har vært med på å påvirke meg i den retningen jeg nå har tatt. For jeg føler meg som en sviker ovenfor Nokia og mitt 18 år lange forhold til de, men en Windowstelefon var ikke aktuelt. Så i dag har jeg tatt det store steget og gått over to the other side, nå har jeg denne liggende ved siden av meg:
Samsung Galaxy S5 Elkjøp hadde den på kampanje 2. og 3. januar, men først i dag fikk de den inn på lager. Og etter å ha trykket litt på den, lastet ned en del apper og endret litt på innstillinger, så er jeg glad for at jeg har blitt vant til menyoppsettet fra nettbrettet, ellers hadde jeg slitt adskillig mer og bannet mye høyere.
Den lange ventetiden fra 2. januar til i dag har tatt bort det meste av gleden ved å skulle kjøpe ny telefon, men det blir helt sikkert veldig bra når jeg venner meg til den og får den sånn som jeg vil ha den 🙂
Del dette på:
-
Vinterglede
Når jeg først snakker om vinterfølelser (les Vinterredsel), så må jeg jo ha med vinterglede også. Det har snødd siden jeg sto opp, og siden jeg ikke er altfor glad i å gå tur i snøvær og vind ble det heller til at Eileif, Nairo og jeg stakk ut i hagen og hadde det litt moro. Og bare sånn for å ha sagt ifra på forhånd: dette blir et bilderas uten like av min lille vakre 🙂
Look, I can fly! 😀
Hvor ble det av den fordømrade ballen da???
Fant den! 😀
Den vakreste på denne jord <3
Eileif bygger snømann…
…og Nairo river ned.
Eileif bygger ny snømann…
…og Nairo bruker ny taktikk og ødelegger fra undersiden:
Sa du noe, mamma?
How you doin’? 😉
God helg!PS! Nå drypper det fra taket, så hvis det ikke blir kuldegrader i natt, er nok snøen borte i morgen…
Del dette på:
-
Søtpotetmos
I det siste har jeg bladret gjennom en haug med ukebladet Hjemmet fra før jul, og i ett av de kom jeg over en oppskrift på søtpotetmos. Jeg har aldri smakt søtpotet før men har vært veldig nysgjerrig, og siden denne oppskriften var superenkel spurte jeg Eileif om ikke han kunne lage til oss. I dag gjorde han det, og det ble suksess!
Søtpotetmos med stekt flesk
4 porsjoner600 g lettsaltet sideflesk (vi brukte skogsbacon istedenfor)
smør til stekingSøtpotetmos:
4 søtpoteter
4 ss smør
1 dl matfløte
1/2 ts salt
1/2 ts pepperSkjær svoren av flesket og skjær det i tynne skiver. Stek skivene på begge sider.
Skrell søtpotetene, del dem i biter og kok dem møre. Hell av vannet og mos søtpotetene grovt sammen med smør og fløte. Smak til med salt og pepper. Servér flesket sammen med søtpotetmosen, bruk stekesjyen som saus.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg vil beskrive smaken av søtpotet, men en søt variant av kålrabi er vel det beste jeg kommer på. Supergodt og superenkelt, og jeg vet at jeg kommer til å være på utkikk etter flere oppskrifter med søtpotet!Del dette på:
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉Del dette på:
-
Føljetongen om Nairo og vinden
Jeg har flere ganger fortalt dere om Nairo og vinden. Nairo liker ikke å være på soverommet i 2. etasje når det blåser mer enn 4-5 m/s, han er ikke direkte redd, men han er ukomfortabel. Klarer ikke slå seg til ro, står ved døra og småboffer og trives ikke. Vi har forsøkt å la døra være åpen, men da står han i gangen og småboffer istedenfor. Vi har forsøkt at Eileif og Nairo ligger på gjesterommet i kjelleren, men der trives han heller ikke. Så løsningen har vært at Eileif har lagt seg på sofaen i 1. etasje, for i 1. etasje er ikke vinden noe problem.
En stund før jul kjøpte jeg Adaptil til å ha i stikkontakten. Jeg synes ikke den har fungert noe i det hele tatt, og jeg tror forklaringen er todelt. På den ene siden er Nairo generelt en engstelig fyr, og ting som kanskje hjelper for gjennomsnittlig redde/engstelige hunder er antagelig ikke like virkningsfullt på han. I tillegg tror jeg at Adaptilen kanskje kunne hatt bedre virkning hvis jeg hadde hatt en i en kontakt i stua i tillegg, for på den måten å gi en mer jevn påvirkning.
Like etter nyttårsaften ble jeg tipset om at lavendelolje kan ha en beroligende effekt, så vi gikk til innkjøp av en liten flaske. Den første natta vi skulle prøve ut dette hadde jeg på a.l.t.f.o.r mye olje på buffen vi skulle bruke, noe som endte med at Nairo så kvalm ut, og både Eileif og jeg synes det var rett ut ubehagelig. Den natta gikk Eileif og Nairo ned i stua igjen og sov.
I tillegg har jeg funnet ut at Nairo føler seg litt mer komfortabel så lenge lyset står på på soverommet, så det kan hjelpe de gangene det ikke blåser altfor mye.
Natt til søndag skulle det blåse noe veldig her, 12-14 m/s. Selvsagt er det da lettere for Eileif å legge seg rett på sofaen istedenfor å prøve på soverommet, men vi kan jo ikke ha det sånn resten av Nairos liv. Så jeg ba pent om han ikke kunne forsøke oppe, noe han gjorde. Noen få dråper lavendelolje på buffen, buffen liggende på gulvet i nærheten av der Nairo pleier å sove, og en nattbordlampe tent. Utrolig nok fikk vi sove 3-4 timer før Nairo begynte å boffe, og da han ikke gikk og la seg da jeg ba han om det, vekket jeg Eileif og de la seg nede. En halv natt på soverommet i såpass sterk vind er absolutt et fremskritt, og jeg var superstolt!
Natt til i dag skulle det også blåse ganske kraftig, rundt 10 m/s. Eileif gikk med på å legge seg oppe, jeg tok ikke noe mer lavendelolje på buffen da det fortsatt luktet ganske mye av den, men vi lot lyset stå på. Nairo boffet én gang og gikk et par runder på gulvet, så la han seg ned, og jeg våknet ikke noe mer før jeg faktisk skulle stå opp! Enda mer stolt! 😀 Jeg aner ikke om det er lavendeloljen, lyset, Adaptil’en eller noe helt annet, eller en kombinasjon av alt sammen, men nå ser det endelig ut som vi er på rett vei (bank i bordet!), og jeg håper inderlig at det fortsetter sånn!
Og sånn på generell basis kan jeg vel si at Nairo virker mer voksen og litt mer trygg nå etter at han fylte 4 år, så det kan sikkert også ha en innvirkning på vindproblemet.
Sove med hodet på beinet mitt i den trange 2-seteren i stua klarer han veldig fint, uansett om det blåser eller ikke 😉
Del dette på:
