Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.
Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012
For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013
Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013
Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!
12 Comments
Tove
Kjenner igjen skrekkelig mye av det du skriver. Har jo bare såååå lyst til å gå der som Nøve går. Ja i hvert fall noen av stedene. Jeg er en som liker å ha topper som mål. Samtidig så setter jeg meg ikke i bilen for å komme meg ut på tur. Og da blir det heller ingen toppturer – eller andre turer, bare den vanlige runden her hjemme. Det er noe med den derre sofa’n og ikke minst all den spennende sporten på tv’n.
Jeg er såå imponert over deg som stadig vekk er på tur både her og der. Men du har vel rett i det at det var i fjor og året før der….
Jeg har innmari lyst til å ta en kort tur oppover dalen, en eller annen dal med fjell, Kanskje vi skulle snike oss opp til Nøve en helg sammen? 🙂
Har forresten funnet fram til noen cacher i Hurdal og Toten så kanskje jeg får kommet meg på tur snart.
Kjersti
Tove: Så godt at det er flere som er litt som meg! Turene til Nøve er jo så fristende at det nesten gjør litt vondt i sjela, men jeg vet at det er mye stigning for å få den utsikten hun har, og jeg er ikke så sikker på om jeg klarer de stigningene uten å ha overnattingspauser underveis 😉
Det har ikke vært mye turer i år nei. Når Eileif var nordpå gikk jeg turer i en av to lysløyper i tilknytning til sentrum (sånn nesten), og ellers har det bare blitt småturer her og der. Jeg tror ikke jeg har gått en eneste tur på over 5 km siden mars…
En helg hos Nøve tror jeg hadde gjort godt for både kropp og sjel! Og siden hun også har startet med geocaching, så får vi det med på kjøpet også 😉
Jeg har en hel liste over cacher jeg har lyst til å ta, men så er det dette med kjøreutgifter igjen…så da får jeg leve på dine og andres cacheopplevelser så lenge 🙂
Nøve
Damer – dere MÅ komme hit en helg – så fort som mulig!!!! Har ferie denne uka, og har ikke fått ny vaktliste – men den bør være klar i uke 7. Dere hører fra meg. Så da så. 😉
Kjersti
Nøve: Du er nå søt, Nøve 🙂
Tove
Har såååå lyst Nøve 🙂 Men så var det denne jobbinga da… Og dørstokkmila, gubben osv… Ja også fjellgeita Nøve som er supersprek, noe vi andre, ikke jeg ihvert fall vet hva er…
Kjersti
Tove: Hvis vi noen gang får til en sånn helg (eller et par ukedager eller noe), så kan fjellgeita sprette avgårde og vise vei, og så kan vi to tusle bak i bedagelig krabbetempo :p
boerboelheidi
Noen av tingene du lister opp er enkelt å gjøre noe med.. andre er det verre med. Men håper du finner igjen litt motivasjon.
Jeg går jo ofte å surrer i det samme området, spesielt vinterstid, men også ellers, og synes egentlig det er greit i perioder.
Men så har vi jo alle de andre områdene nå når det er sommer (sommer? i går var det 2 grader når vi gikk, med snøbyger :p)
Jeg synes jo at mange av turene du har vært på tidligere ser kjempefine ut, men det hjelper jo ikke om du mangler motivasjon. Kanskje du bare må ta det litt rolig en periode, slik at det ikke blir til “må” gå tur. Ikke så enkelt om man kommer inn i en sirkel.
Kanskje du skulle prøvd å fått til en helg borte som du skrev i svaret ovenfor her 🙂
Kjersti
Heidi: Jeg må jo bare finne igjen motivasjon, for jeg har jo ekstremt lyst til å komme meg på tur! Det gjelder bare å få ned forventningene, og ikke mene at en tur må inneholde topper på 1000 moh eller fjell eller havutsikt for å bli en givende tur.
Det blir noe helt annet på vinteren, ihvertfall for de av oss som ikke går på ski. Da begrenser mulige turområder seg betraktelig, og til gjengjeld er det såpass tungt og kaldt å gå at man ikke orker de lengste turene. Men, jeg må legge til at sist vinter var den mildeste og mest snøfattige vinteren vi har hatt på lenge her nede.
Ja, jeg leste om temperaturen deres og jeg kjente jeg fikk litt kuldesjokk! Helt tydelig at det er store forskjeller, ikke bare herfra og til dere, men også hos dere i løpet av en dag.
De små turene i nabolaget har blitt “må”-turer for at Nairo skal få litt mer enn en tur ut på gårdsplassen. Det er jo de litt lengre turene jeg vil gå, men jeg er lei de. Og så er det et stykke å kjøre til hver av de.
En helg eller noen dager borte hadde så absolutt gjort seg, men nok en gang er det disse pengene som styrer skuta.
Tove
Nei, jeg tror ikke du har blitt lat, men at du stiller litt for høye krav til hver tur 😉 (glemte jo det vesentligste i forrige kommentar )
Kjersti
Tove: Jeg tror nok også at det er en vesentlig årsak, pluss at økonomien setter store begrensninger på mulighetene. Og når man glemmer noe er det så fint at man kan kommentere flere ganger 🙂
Tove
Bilkjøring er skrekkelig dyrt! har nettopp fylt opp tanken:( Man burde hatt el-bil, det har til og med jeg begynt å forstå.
Kjersti
Tove: Jeg merker en enorm bedring i bensinbudsjettet etter at jeg var ferdig med jobb og kurs i Fredrikstad. Men, nå kjører vi totalt 6 mil hver dag begge to, dvs 12 mil fordelt på 2 biler, og det merkes så absolutt. El-bil hadde nok ikke vært så dumt, men aller helst tror jeg en hybrid er det beste. Da har man bil til de lengre turene også.