Besseberghelleren

Hvis man er genuint interessert i å sitte med kart, studere oppmerkede løyper og lete etter både små og store severdigheter, kan man oppdage mange plasser man ellers ikke hadde vært klar over. Vi som driver med geocaching får mye hjelp på veien til å finne slike steder. Hvem vi får hjelp av? Andre geocachere. For veldig ofte er det sånn at når man har drevet med caching en stund, så får man lyst til å legge ut noen bokser selv, og vise andre cachere akkurat DEN fine plassen. I dag fikk vi igjen bevis på at det fungerer akkurat sånn.

Besseberghelleren er en cache som har ligget urørt for mine hender ganske lenge, selv om den ikke er langt hjemmefra. Av ukjente grunner har jeg fått for meg at det var kronglete å komme seg inn til denne helleren, så jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prøve. Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve, koste hva det koste ville. Jeg så jo på kartet at det ikke var langt å gå, og litt slit tåler man. Det er tre andre cacher i området også, så vi parkerte ved den største parkeringen som det var gitt koordinater til, og gikk så tilbake langs veien, til den cachen som var lengst unna bilen. Den var det en del DNF-logger på, så vi ga opp etter et kvarters tid og gikk så videre mot helleren. Det var en fin sti et stykke, så skulle det være et tråkk videre inn. Dette tråkket fant vi ikke, men det var snakk om i underkant av 100 meter i blåbærlyng, så det gikk fint å bushe, og det var altså IKKE kronglete å komme seg frem på noen som helst måte.

Det første som møtte oss var denne bålplassen:

Inngangen til hula var godt gjemt bak en enorm steinblokk, men når vi først kom på siden av steinblokken, var det lett å komme seg inn:

Bildet mitt inne fra hula yter den ikke rettferdighet på noen som helst måte. Hula var mye større enn det ser ut som, det var ståhøyde ganske langt inn. To bålplasser var det også:

Og når man står inne i hula og titter ut, ser man hvor godt den er beskyttet mot regn, snø og vind:

Kan ikke si annet enn at turen inn hit anbefales på det sterkeste! Det tar ikke lang tid, og leser du cachebeskrivelsen og titter på spoilerbilder, så er cachen lett å finne.

Nå hadde vi to valg for å komme til neste cache. Vi kunne gå tilbake til veien, følge den tilbake mot bilen et stykke og så gå en relativt flat “sti”. Eller vi kunne komme oss opp på “taket” til hula og gå på kompasskurs mot cachen. Vi valgte det siste, og vi trengte ikke gå veldig langt langs fjellveggen før vi fant noe som så ut som trappetrinn for en kjempe, men som vi også klarte å komme oss opp. Da var det ikke langt til cachen, og hvis man ser bort ifra at utsikten var full av skog, så kunne man se ganske langt:

En fin varde var det også der:

Så var det 180 meter tilbake til veien, hvorav 50 av de var bushing i høy lyng. Null problem. Noen meters avstikker til den siste cachen, så helomvendig tilbake til bilen. Hele rundturen endte på under 2 kilometer, og jeg ga med glede bort to favorittpoeng. Altså: anbefales!