• Sånn går det med Nairo

    Etter at vi var hos veterinæren om mandag, har Nairo fortsatt på smertestillende. Den siste tabletten i denne omgang får han til frokost i morgen.

    På den positive siden ser det ut som om smertene i brystbeinet nå helt er borte. Jeg får ihvertfall ikke noen synlig reaksjon fra han når jeg presser på brystbeinet, og det er bra. I tillegg spiser han normalt og gjør fra seg normalt, og det er jo også veldig bra.

    Men det går ikke like bra med bakbeina/bakparten hans. Han sliter mer og mer med å reise seg når han har sovet, han vil helst ikke sitte, han puster tungt/stønner når han legger seg, han vil ikke gå hverken opp i 2. etasje eller ned i kjelleren, og etter dagens 1,5 km tur på snøkledd grusvei på flatmark, stivnet han nesten med en gang vi kom hjem.

    Bildene er fra fredag. Da lå det så mye snø på veien at jeg ikke ville gå tur med han der, så vi tok langlina i hagen istedenfor. Og som dere ser, er han glad og fornøyd, venter på at jeg skal kaste ball (noe jeg selvsagt ikke gjør nå for tiden), og han beveger seg uhindret rundt i sitt tempo. Det samme på turen både i går og i dag, som sagt på flatmark i langline, han går akkurat dit han vil i den farten han vil, og jeg klarer ikke å se at han har vondt. Men disse dyrene er jo så flinke til å skjule smerter også, så jeg vet jo faktisk ikke hvor vondt han har når han går.

    Så for å være helt ærlig, så skifter jeg mellom to ytterpunkter. Når jeg ser han ute, koser seg og snuser, løfter høyt på bakbeina for å tisse, da er jeg glad og fornøyd og nesten ikke bekymret i det hele tatt, for han virker så frisk. Men når jeg ser han prøver å reise seg og gå, og bare blir stående fordi han ikke helt vet hvordan han skal plassere bakbeina, når jeg ser han halter avgårde helt til han “kommer igang” og dermed klarer å gå normalt, når jeg våkner på morgenen og ikke finner han i 2. etasje fordi han ikke orker å gå opp, da knekker jeg sammen i gråt fordi jeg er så redd for å miste den lille pelsdotten.

    Hva dette kan være, aner jeg ikke. Han er ikke røntget, så det kan jo være han har HD og har fått forkalkninger. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ringer veterinæren i morgen og ber om røntging, for jeg må vite hva vi har med å gjøre.

  • Jeg jager januar

    Det er helt greit å bli kvitt januar nå. Måneden har gått fort som bare dét, samtidig føles det som om de tingene som skjedde i begynnelsen av måneden skjedde for evigheter siden. Rart, det der.

    Månedens høydepunkt:
    Nyttårseventet mitt er helt klart et høydepunkt:

    Nydelig vær om enn litt kaldt, hyggelige mennesker, kan ikke tenke meg noen bedre måte å starte året.

    Jeg må bare ta med et høydepunkt til. Jeg spiller Wordfeud med en fast gjeng. De fleste slår meg ned i støvleskaftene, derfor er det ekstra moro de gangene jeg kan få bitt litt fra meg, og det klarte jeg til gagns på akkurat dette spillet:

    Weee!!! 😀

    Månedens nedtur:
    Først og fremst at Eileif fikk diagnosen leddgikt. Jeg vil igjen si at det ble oppdaget på et veldig tidlig tidspunkt, og jeg er ihvertfall optimist. Men det er tross alt leddgikt, og ikke det minste koselig selv om han kanskje aldri kommer til å bli noe særlig plaget.

    Så havner selvsagt Nairos vondter også i denne kategorien:

    Han er absolutt bedre, men ikke bra. Jeg ser mer og mer av den gode gamle Nairo, men jeg ser også at han ikke synes det er noe godt å legge seg (kommer gjerne med et tungt sukk/stønn idet han legger seg), og jeg ser også at han har stivnet i bakbeina når han reiser seg. Det går fort over, men det er vondt å se uansett.

    Månedens bøker:
    En bok ble lest ferdig i januar, og det var Fra den andre siden av graven av Maggie Shayne:

    Omtalen min finner du her hos Bokelskere.

    Månedens hverdagsøyeblikk:
    Det er egentlig feil å kalle dette for et hverdagsøyeblikk, for det er et en-gang-i-året-øyeblikk. Hver januar holder jeg en samling for alle grunnskolesekretærene:

    Av en eller annen grunn var jeg ekstra nervøs i år, selv om det er tredje gangen jeg gjør det, men det gikk stort sett bra i år også.

    Månedens Nairo:
    Hans vondter har dominert den siste halvdelen av måneden, men jeg må jo ha med noe fint også, og det er at han er på forsiden av almanakken min i år:

    Jeg har brukt en Filofax i over 20 år, men nå i år prøver jeg å bryte ut av et gammelt mønster som til dels har blitt en tvangshandling, derfor laget jeg meg en almanakk hos Personligalmanakk.no. Jeg har kjøpt mange kladdebøker fra de tidligere, både til meg selv og som gaver, dette er første almanakken.

    Månedens shopping:
    Det har ikke blitt mye shopping denne måneden, jeg har ikke tatt av på januarsalget. Men her om dagen tok høyttalerne til pc’en min kvelden. Egentlig ikke så rart, de har levd i rundt 15-16 år. Så da kjøpte Eileif nye til meg:

    Lysene gjør at jeg føler jeg sitter i et romskip 😀

    Månedens strikketøy:
    Jeg måtte bare legge bort det jeg holdt på med, for jeg hadde så inderlig lyst til å strikke, men jeg ble sint bare ved tanken på å fortsette der jeg slapp. Så nå har jeg begynt på noe helt annet, og det skal forhåpentligvis bli en gave, så jeg viser ikke frem mer enn dette:

    Månedens naturbilde:
    Det har blitt ytterst lite natur på meg i januar, men Raymond, Lisa og jeg hadde jo en heldag på Hvaler, og da ble det noen fine bilder:

    Nå står februar for døren, og jeg håper inderlig at den måneden blir mindre innholdsrik enn hva januar har vært.

  • 8 år siden henting

    Jeg skal være så ærlig og si at det har vært noen ganger den siste uka hvor jeg har vært redd for at jeg ikke skulle få skrive dette innlegget, men takk og pris så kan jeg gjøre det! Nairo har det bedre, mer om det til sist.

    I dag er det 8 år siden Eileif og jeg satt oss i bilen tidlig om morgenen og kjørte mot Malung i Sverige for å hente den lille pelsdotten vi bare hadde sett på bilder. Den lille vakre som hadde sjarmert meg i senk, og som jeg gledet meg så vanvittig til å hilse på!

    Hentingen gikk fint, turen hjem gikk helt greit med noen stopp for å tørke oppkast og en feilnavigering. Men hjem kom vi, og da jeg ringte mamma for å fortelle om nurket, bestemte nurket seg for at dette var det tryggeste stedet:

    Dagen etter var det trygt å sove i mammas fang:

    Her et bilde fra tre uker etterpå, hvor han utforsker hagen:

    Og her er han 3 1/2 måned gammel, og synes det er veldig moro å springe når vi er på tur:

    Det har vært 8 innholdsrike år med Nairo. Siden han er en engstelig liten gutt, har det vært mange vanskelige situasjoner, men jeg synes vi har en hund som fungerer godt for oss, og jeg tror også at han har et godt liv. Det er garantert mye vi kunne gjort annerledes, men sånn er det vel alltid? Ingen gjør alt perfekt med hundene sine, vel?

    At han har blitt en vakker, voksen gutt, er det ingen tvil om. Men han er ikke spesielt pen når han sier ifra at “ballen min får du aldri!” 😉

    Joda, han har sine pene sider også 😉

    Jeg vet jeg ikke kan håpe på 8 år til med denne vakre, slitsomme, morsomme, høylydte, tullete og hårete hunden, men jeg håper at de årene vi har igjen med han skal bli gode og innholdsrike og friske.

    Hva har skjedd siden søndag?
    Jeg dro på jobb i går med klumpen i halsen, og slet virkelig med å la han være alene hjemme hele dagen. Da jeg kom hjem var Eileif ute med han, og å se det glade fjeset være så lykkelig over snøen som har kommet, gjorde at jeg knakk totalt. En så stor lettelse å se han være i så mye bedre form, selv om han ikke hadde fått smertestillende på nesten et døgn.

    Jeg hadde bestemt meg for å kjenne på brystbeinet hans og se hvordan han reagerte, så vi fikk lagt han ned på siden, og da jeg trykket der det gjør vondt, kom han med en liten reaksjon som på langt nær var så ille som i forrige uke. Hurra, bedring! Samtidig klemte jeg på magen hans, den kjentes spent/stram ut og han skrek til, så jeg ringte veterinæren og fikk komme ned med en gang.

    Veterinæren var enig med meg når det gjaldt brystbeinet, men han fikk ingen reaksjon fra Nairo da han klemte på magen hans, og han kjente ikke noen stram mage heller. Jeg kjente også etter, og kjente ikke det samme som jeg kjente hjemme. Så ikke vet jeg hva det var akkurat der og da hjemme, men borte var det.

    Vi ble enige om fortsatt smertelindring, men i mindre dose. Nairo er fremdeles sløv og sover mye, men er helt klart mer “våken” enn i forrige uke. Så totalt sett er han i bedre form, selv om alt ikke er helt på stell ennå. Så det går fremover, og jeg puster litt lettere, selv om jeg ikke helt slapper av ennå.

  • De siste 10-11 dagene har vært tøffe

    Det er ingen tvil om at de siste 10-11 dagene har vært veldig annerledes og krevende, og jeg kjenner jeg er sliten. Men det er bare å bite tennene sammen og fortsette å gjøre så godt man kan.

    Eileif:
    Onsdag for halvannen uke siden ble Eileif forkjøla. To dager senere fikk han diagnosen leddgikt, og selv om det ble oppdaget veldig tidlig og legen mener det er veldig gode prognoser, så er det allikevel en lite hyggelig diagnose. Jeg vet Eileif grubler mye, og jeg grubler jo også. Nå er det umulig for meg å ta sorgene på forskudd, for jeg vet altfor lite om hva som kan skje, og det er helt sikkert bra siden jeg er ekstremt god til å ta sorgene på forskudd sånn generelt sett. Så jeg tenker at vi må ta eventuelle utfordringer når de dukker opp. Forkjølelsesmessig er han nesten bra, henger igjen litt hoste.

    Jeg:
    Lørdag for en uke siden satt min forkjølelse igang. Det er det samme nesten hvert år, den grenser til en influensa, så nå har jeg gått 8 dager med feber, og er rimelig sliten av det. Onsdag var vel den verste dagen med intense leddsmerter og -kramper, de er heldigvis borte, men erstattet av den evinnelige hosten. Jeg drar uansett på jobb i morgen, en uke borte er egentlig altfor lenge i forhold til hva jeg liker.

    Nairo:
    Det var om tirsdag han skrek da han skulle leke, og siden onsdag har han gått på smertestillende og vært veldig sløv.

    Jeg er jo glad for at han slapper av, for det gir kroppen hans en bedre sjanse til å heles. Men nå har vi levd i straks 8 år sammen en gutt som elsker å leke, og det er fryktelig uvant og vondt å se at han bare ligger der.

    Stort sett klarer han fint å hoppe opp på egen hånd, det vil si opp i sofaen eller opp i senga. Men veldig ofte ber han om hjelp for å komme seg ned, og det gjør så vondt i mammahjertet. Noen ganger er han helt fin når han reiser seg opp, men det er også ofte han bare blir stående og står lenge før han beveger seg et skritt eller to, fordi det gjør vondt. Når han først kommer igang, virker det ikke som om han har spesielt vondt. Det kan jo være hoftene, han er ikke HD-røntget.

    Nå fikk han den siste smertestillende for et par timer siden, så det skal bli uhyre spennende å komme hjem fra jobb i morgen og se hvordan formen hans er. Da skal jeg også prøve å trykke forsiktig på brystbeinet for å se om han responderer på samme måte som hos veterinæren om torsdag, eller om det ikke gjør vondt lenger. Må ærlig si at jeg gruer meg 🙁

  • Nairo har vondt

    Det blir ikke mye aktivitet på Nairo for tiden, siden jeg ligger mer eller mindre rett ut med vinterens forkjølelse/influensa. Feber til den store gullmedaljen, hostekulene er i ferd med å flytte lungene oppover i kroppen, leddene verker, kramper kommer og går, og jeg veksler mellom å holde på å renne vekk og på å fryse ihjel. Men det var ikke det dette skulle handle om.

    Om tirsdag la jeg meg ned på gulvet for å aktivisere Nairo litt. Hans svar på alle problemer er tennisball, så idet jeg tar tak i den, kaster han seg ned i vanlig lekeposisjon: forlabbene strukket ut foran seg og rumpa rett opp i været. Samtidig kommer han med et skrik, et tydelig smerteskrik. Jeg tenkte at han strakk en forlabb eller noe sånt, så jeg kjente og tøyde og bøyde litt, men ikke kunne jeg kjenne noe galt, og ikke ga han uttrykk for noe smerte når jeg tok på han.

    Utover dagen la jeg merke til at han ikke ville legge seg ned. Eller jo, han ville legge seg, men han klarte ikke, det var tydelig noe som gjorde vondt. Jeg fortsatte å klemme og kjenne, men fant ingenting, og ikke sa han noe heller. Men det gjorde vondt å se at han hadde det så vondt, han ble jo bare stående rett opp og ned. Så jeg ringte veterinæren og fikk time klokka 9 dagen etter, altså i går.

    Resten av tirsdagen ble ikke noe koselig. Hver gang han prøvde å legge seg, reiste han seg opp igjen. Han klarte å få litt hvile hvis han la seg i senga si eller i sofaen, da de plassene er litt mykere. Og dette fortsatte gjennom hele natta. Han sov noe i senga mi, men det blir jo fort for varmt for han, og han klarte ikke legge seg på gulvet. Jeg våknet jo hver gang han sto og peste på gulvet, så vi sov dårlig, begge to.

    Vel fremme hos veterinæren i går, og Nairo var sitt sedvanlige nervøse jeg. Heldigvis er han utrolig tålmodig hos veterinæren, selv om han er redd, så han lot henne klemme og kjenne og dra, og heldigvis sa han også ifra hvor det gjorde vondt, nemlig i overgangen mellom ribbein og buk. Hun fant ikke noe annet, så vi ble enige om smertestillende i en uke og ro i 2-3 uker, og det var jeg helt fornøyd med.

    Nairo fikk den første smertestillende i går kveld, og da kom han fort til seg selv igjen. Jeg hadde fjernet tennisballen hans, vil ikke at han skal hoppe og sprette noe, men han fant frem tyggebeinet sitt og var veldig mye mer “til stede”. Og så fikk han også slappet av litt mer:

    Både Nairo og jeg sov godt i natt, men i morges la jeg merke til at han ikke ville legge seg igjen. Han skal bare ha smertestillende én gang om dagen, så den han fikk i går kveld hadde gått ut av systemet. Jeg satt meg på gulvet, og da kom han og la seg i fanget mitt, noe han normalt ALDRI gjør. Så jeg ble sittende der en stund, og da jeg fjernet meg, ble han liggende:

    Jeg var bare glad at han fikk litt hvile. Når han en stund senere skulle flytte på seg, ser jeg at han halter på det ene bakbeinet. Akkurat som om beinet hadde dovnet bort eller stivnet den stunden han hadde sovet. Jeg er jo hønemor de luxe og blir over gjennomsnittet bekymret når det er noe med disse små, så jeg tenkte hofter, rygg, prolaps, og alt mulig annet. Men jeg klarte å styre meg litt, og han klarte å legge seg ned og sove litt igjen:

    Det vil si; jeg må løfte han opp i sofaen. Men så lenge han finner en komfortabel liggestilling, kan jeg løfte han hvorsomhelst.

    Etter en stund ville han ned, og han ville ikke hoppe ned, så jeg løftet han. Og da ser jeg igjen at han halter på det ene bakbeinet. Så da ringte jeg direkt til veterinæren igjen, og var heldig og fikk en time i dag.

    En annen veterinær i dag, men han leste jo hva som ble gjort i går, og jeg forklarte hva som bekymret meg i dag. Han tok en grundig gjennomgang, han også, klemte og kjente, og Nairo ga uttrykk for smerte på nøyaktig samme sted som i går (brystbeinet), og ikke på noen flere steder. Det at bakbeinet sviktet/dovnet bort/haltet kan komme av at det gjør vondt i brystbeinet når han strekker bakbeinet på en spesiell måte, og at han derfor kompenserer ved å halte. For han halter ikke hele tiden, bare når han reiser seg opp etter å ha ligget en stund.

    Så vi ble enige om å øke smertelindringen bittelitt og se an over helgen. Forhåpentligvis har han på en eller annen merkelig måte bare fått seg en smell i brystbeinet (jeg aner ikke hvordan), og at han bare trenger en stund med hvile. Heldigvis spiser han som normalt, og han gjør fra seg som normalt, og det er jo veldig gode tegn! Og akkurat mens jeg skriver dette har han igjen funnet frem tyggebeinet sitt, så selv om jeg er bekymret, har han det ganske greit når de smertestillende fungerer.

  • 9 år med geocaching

    I dag er det 9 år siden Eileif og jeg fant vår første cache, og det var denne:

    Nei, dere ser den ikke på bildet, da 😉 Men siden vi ikke ante hva vi så etter, og siden GPS’en på mobilen nektet å bli med meg ut i terrenget, brukte vi relativt lang tid på å finne denne cachen, som egentlig er ganske så lett. Denne cachen har jeg i senere tid adoptert.

    Vi fikk litt blod på tann, så vi dro umiddelbart videre til denne:

    Eller, bildet er tatt på vei inn til cachen. Ganske så mye mer snø da enn vi har nå, og jeg husker vi måtte grave frem cachen. Denne cachen har jeg også i ettertid adoptert.

    Vi klarte ikke dy oss, men dro ut igjen dagen etter. Da ble det denne:

    En installasjon vi ikke fikk sett så mye av på grunn av snøen, men Eileif synes jo det er veldig interessant med rester fra krigens dager.

    Vi tok også en cache her:

    Hadde det ikke vært for alle trærne, kunne det sett ut som om vi var mye høyere oppe enn vi var. Men det er på et sted få kilometer over grensa her hjemmefra.

    Og så tok vi denne:

    Jupp, Elgåfossen. I skikkelig vinterskrud. Den har jeg også adoptert.

    Det har jaggu blitt mange minneverdige stunder på disse 9 årene, men det er noe spesielt med de første uansett.

  • Dårlige nyheter, men det kunne vært verre

    I lengre tid har Eileif til tider vært plaget med vonde og hovne ledd, spesielt i hendene, men også litt i føttene. Ved noen få anledninger har han også mistet styrken i hendene, men det har vært veldig midlertidig.

    Ikke lenge før jul dro han på eget initiativ til fastlegen sin (imponerende til å være mann, ikke sant?), det ble tatt noen blodprøver, og Eileif skulle få svar så snart som mulig.

    En av de siste dagene før jul ringer helsesekretæren på legekontoret og sier at blodprøvene ga utslag på revmatisme, og legen ville snakke med Eileif i romjula. Ikke akkurat den mest hyggelige beskjeden å få før jul.

    Etter samtalen i romjula ble det sendt henvisning til spesialist, og ikke mange dager inn på nyåret fikk han beskjed om å møte opp på Sykehuset Østfold Moss fredag 18. januar. Jeg spurte Eileif om jeg kunne få være med, og det sa han heldigvis ja til.

    Vi var ute i god tid om fredag. Ingen av oss har vært på Moss sykehus før, og jeg forventet både glatte veier og rushtrafikk. Men vi var på plass 45 minutter før timen, fant oss parkeringsplass, fikk registrert at han var kommet og fant frem til venteværelset på revmatologisk avdeling uten problemer.

    En relativt ung spesialist hentet oss, og jeg kjente at jeg gikk rett inn i sekretær-modus med en gang. På forhånd var jeg både spent og nervøs, og også litt redd, men da jeg merket at jeg kunne dra nytte av mine evner til å ta til meg informasjon, behandle informasjonen på en logisk og fornuftig måte, skrive ned informasjonen, og rett og slett bare behandle de fakta vi fikk, ble jeg veldig mye roligere, og jeg fikk den følelsen av at “dette takler vi, uansett”.

    Etter litt muntlige forklaringer tok legen oss med til ultralyd. Han var en utrolig behagelig lege som forklarte alt, var rett på sak og veldig ærlig. Så han forklarte også hva han så etter da han tok ultralyd av alle leddene på hendene til Eileif. Til slutt så vi også det han så etter, selv om vi helst ikke ville se det, så diagnosen er leddgikt. Nå vil jeg presisere at legen måtte gå over alle leddene to ganger, noe som vil si at dette ble oppdaget veldig tidlig, og han har derfor stor tro på at dette skal gå veldig bra.

    Tilbake på kontoret, mer informasjon om hva som skjer videre, både når det gjelder oppfølging fra han, men også fra fastlegen til Eileif. Så direkte til røntgen og blodprøver på sykehuset, og innom sykehusapoteket for å hente ut resepter på ikke mindre enn tre medisiner. Hovedmedisinen bruker lang tid på å virke, så han går også på en annen, mer hurtigvirkende medisin, som gradvis skal trappes ned samtidig som hovedmedisinen begynner å virke. Begge disse er immundempende. I tillegg går han på en medisin som skal dempe eventuelle bivirkninger.

    Leddgikt er selvfølgelig ikke det minste moro. Rett og slett dårlige nyheter. Men, som sagt, dette ble oppdaget veldig tidlig, så jeg har for en gangs skyld fått på meg min positive hatt og tror at dette går veldig bra. Hovedsaken er at Eileif klarer å fungere i hverdagen og har minst mulig smerter, eventuelle andre utfordringer som følger med dette får vi bare ta på strak arm.

  • Hei, kom, bli med – på NRK nett-TV

    For veldig mange år siden hadde det seg sånn at NRK ville lage en ny runde med korte innslag med barneleker, som skulle sendes når de hadde et minutt eller to til overs mellom programmer, gjerne i forbindelse med barne-tv. Det hadde seg også sånn at Gunvor Hals da nylig hadde fått jobb i NRK, og hun hadde forbindelser til barneskolen jeg gikk på (pluss at hun var min pianolærerinne i 7 år), og dermed endte det opp med at mange fra min klasse pluss noen fra noen klasser over og under min fikk være med og spille inn denne serien.

    På et tidspunkt sluttet NRK å sende dette, logisk nok. Det var jo blitt avleggs og gammeldags. Men jeg har i mange år vært på jakt etter opptakene, jeg har forsøkt å kontakte NRK, men svaret har vært negativt hver eneste gang.

    En liten stund før jul snakket jeg tilfeldigvis med en kollega om denne serien. Da var det lenge siden forrige gang jeg hadde søkt etter den på nett, så jeg gjorde et nytt forsøk da jeg kom hjem, og der var den jaggu! Det er sikkert noen av dere som kan huske å ha sett dette på midten og slutten av 80-tallet, og kanskje dere også kjenner igjen meg?

    Serien ble tatt opp i to omganger, første gangen like før sommeren, andre gangen litt utpå høsten. Før sommeren hadde jeg langt hår, og jeg hadde på meg blå bukser og rød- og hvitstripete genser. Dere kan se meg i introen til hver episode.

    I løpet av sommeren klippet jeg håret ganske kort, og på opptakene hadde jeg på meg sorte støvletter, sennepsgul cordfløyelbukse og lyseblå jakke. I løpet av opptakene den dagen ble jeg tydeligvis varm og tok av meg jakka, og da åpenbarte det seg en knall mørkerosa genser. Dere ser meg i lekene “Alle mine duer”, “Reven og gåsa”, “Slå på ring” og “Alle mann av huse”.

    Her har dere linken til episodene.

    Det å ha litt av barndommen sin filmet på denne måten er nesten litt surrealistisk, men det er utrolig godt å se dette og huske tilbake til en god oppvekst med mange gode venner.

  • 19 geocachingforsetter

    Den første dagen i januar ble dette innlegget postet på bloggen til geocaching.com. Der står det 19 nyttårs geocachingforsetter, og jeg tenkte det kunne være moro å se om jeg klarer å innfri noen av de:


    1. Det har jeg allerede gjort.
    2. Hmmm…kanskje? 😉
    3. Skal jeg få til uten minste problem!
    4. Skal heller ikke bli noe som helst problem.
    5. Det er jeg heller tvilende til…
    6. Det finnes faktisk en ørliten mulighet for at det blir et Mega på meg i 2019.
    7. Jeg er flink til å logge DNF, men veldig ofte gidder jeg ikke å prøve på de på nytt. Men det går jo an å gjøre et forsøk.
    8. Det er også en mulighet for at jeg kan få til i år.
    9. Bortsett fra når jeg fyller datomatrisen på en arbeidsdag, så er det sjelden jeg cacher alene, så denne skal ikke bli noe problem.
    10. Nei. Alle TB’ene vi har sendt ut har blitt borte bortsett fra én, så det kaster jeg ikke bort penger på.
    11. Jeg har allerede 11 forskjellige cacher på én dag, så den slår jeg ikke.
    12. Det gjør jeg så gjerne!
    13. Blir ikke noe rundt tall på meg i år.
    14. Slettes ikke umulig å få til.
    15. Kjære cachevenner, kan noen legge ut noe her i mitt nabolag på et tidspunkt jeg er hjemme og har mulighet til å dra ut? Er jeg for kravstor, sier du?
    16. Det burde jeg jo klare!
    17. Det håper jeg at jeg klarer!
    18. Å klare 14 av de er kanskje å strekke strikken litt langt, men det går an å prøve 🙂
    19. Går an å både tenke tall og å ha det gøy samtidig 😀

    Hvilke av disse vil du gå for? Alle? :p

  • En dag på Hvaler

    De fleste vil sikkert tilbringe tid på Hvaler på sommeren. Et skikkelig sommerparadis med alle sine strender og holmer. Å prøve å finne cacher der ute på sommeren ser jeg på som bare trøblete når det er så mye hyttefolk og turister der, selv om det absolutt er mulig. Men, mange færre mennesker å ta hensyn til på denne tiden av året, derfor dro Lisa, Raymond og jeg ut dit i går for å cache litt.

    Vi hadde egentlig ikke noen plan, så det ble til at vi begynte i en ende og jobbet oss derifra. Raymond hadde tatt noen av cachene fra før, Lisa og jeg har vel tatt nøyaktig de samme cachene der ute.

    Starten ble ihvertfall en klatrecache, som jeg skulle prøve meg på:

    Men nei, jeg kom meg ikke langt opp før jeg skjønte at dette ikke kom til å gå. Nei, det var ikke veldig langt opp til cachen, men jeg følte meg ikke trygg nok. Derfor tro Lisa til:

    Vi var innom ikke mindre enn 3 julecacher, 2 av de fra 2015. Utrolig forseggjorte, alle tre!

    En veldig imponerende varde fikk vi også se:

    Og som vanlig er vi glade på tur:

    Helt ærlig, så hadde ikke jeg tittet så mye på kartet eller lest så mye om cachene på forhånd, så jeg var ikke forberedt på så mye gåing. Men gåing ble det, for å ta en multi, to tradisjonelle og en Earth. Her gjøres det litt forberedelser:

    Litt oppmuntring på veien:

    Og enda litt mer:

    Men så var det slutt på oppmuntringene. Min kropp streiket nesten umiddelbart, men selv om det verket både her og der, gikk det seg heldigvis til underveis.

    Det var veldig fine stier på vei utover:

    Så lenge vi holdt oss til stien, da. På ett tidspunkt mente både Raymond og Lisa at vi skulle følge en mindre sti. Jeg var ikke helt enig, men ga meg for flertallet. Det endte med mange høydemeter opp og like mange høydemeter ned pluss en halvtimes omvei, før vi var tilbake igjen der den opprinnelige stien kom ut fra skogen. Jaja, noe å le av 😉

    En vakker strand møtte oss:

    Det ble mye gåing oppe på svaberg og fjell. Heldigvis var det ikke spesielt glatt i går, og dermed gikk det an å nyte utsikten også:

    Det var et litt merkelig vær i går. Et par minus, til tider sol, vindstille i dalene og litt vind på toppene, disig som bare dét utover havet, og som dere ser på neste bilde, var det til tider vanskelig å se hvor hav og himmel møttes:

    Etter v.e.l.d.i.g mye gåing frem og tilbake, ble vi ferdige med alle fire cachene, og vi innvilget oss en deilig matpause:

    Dagen ble avsluttet med stort sett bare park&grabs, med unntak av en Earthcache til. Heldigvis bare 500 meter å gå til den 😉 Og så måtte vi opp på en liten topp til, god utsikt i denne lille vika:

    Legg merke til padlerne til venstre i bildet, det så ut som en kald fornøyelse!

    Det ble 18 funn på Lisa og meg, noen færre på Raymond. To Earth-cacher på én dag er ny kost for meg, og en av de andre cachene gjorde at jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen. Hurra! Mobilen til Lisa viste over en mil gåing totalt, og det kjentes sånn ut i kroppen både i går kveld og da jeg sto opp i dag. Heldigvis er de fleste vondtene borte, nå er jeg egentlig bare godt sliten 🙂