Litt om det meste

  • Romjulstur til Nordens Ark

    28/12/2016 /

    Til jul i fjor fikk vi støttemedlemsskap hos Nordens Ark for 2016. Det betyr at vi har fri inngang til parken gjennom hele året, og vi har allerede vært der en gang i år. Men det er for lite, så da tok vi turen i dag også. Formen min er ikke 100 % enda, men med nok klær og å ta det med ro, gikk det helt fint.

    Den røde pandaen er en vakker skapning:

    De spiser jo for det mest bambus, men denne hentet seg noe annet godt:

    Asiatisk villhund er en ny rase på Nordens som vi ikke har sett før. Dessverre var det ikke stort vi fikk sett til den i dag, da den tok livet helt med ro på en stein langt bak i innhegningen:

    De 9 ulvene parken har for øyeblikket så vi ingenting til. Men jerven hadde ikke noe imot å vise seg frem:

    Snøleopardene satt på sine faste plasser, høyt oppe i fjellsiden:

    Det var den persiske leoparden som stjal vår oppmerksomhet i dag. Dette var hannen, og han var veldig aktiv:

    Vi fikk også høre på stemmeprakten hans, for noen fantastiske lyder! Og for en bass! Glemte helt å filme, for det skulle dere ha hørt!

    I innhegningen ved siden av gikk mor med to barn. Vi så bare ett av barna, og ikke fikk jeg noe godt bilde av de heller, men dere får et inntrykk av størrelsene. Ungene er nå ca 6 måneder gamle:

    Gaupa tok livet helt med ro foran huset sitt, kanskje det hadde blitt for mye mat og for sene kvelder i jula?

    Det samme gjelder egentlig for amurtigeren:

    Vi hadde noen supre timer der nede i nydelig sol og uten vind. Og så har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ned dit en eller annen gang når det er snø. Forhåpentligvis har jeg da også et teleobjektiv til det nye kameraet, det var ikke lett å få de bildene jeg ville ha med kit-objektivet.

    read more

  • Juletre, og julaften med nogo attåt

    25/12/2016 /

    Jeg er ekstremt kresen på juletrær. De skal være i rett høyde, ha en jevn helling utover fra topp til bunn, de skal være lubne, og de skal være tette. Og det skal være vanlig gran. Punktum finale. Plasttre har aldri vært et alternativ, da det selvsagt også skal lukte grantre i huset. Så hva i himmelens land skjedde i år???

    Jeg har egenhendig, på eget initiativ, kjøpt et falskt juletre. Jeg!!! Spør meg ikke hvorfor, jeg aner ikke hvilke argumenter jeg har brukt ovenfor meg selv engang.

    Lekkert? Nja, not so much. Til og med Nairo ser skeptisk ut:

    Hvordan resultatet ble? Det kommer, det kommer 🙂

    Utover kvelden lille julaften kjente jeg at formen var nedadgående, men jeg satset alt jeg hadde på at det var ekstremt kortvarig.

    Litt av årets julepynt:

    Da jeg våknet julaften var det ingen tvil om at jeg var blitt dårlig. Feber og sår hals. Så konklusjonen min må være: ha aldri ferie, man blir alltid syk uansett.

    Etter at Eileif hadde hentet mamma, tok han med Nairo ut for en tur. Der møtte de en løs hund, og selv om de hadde vært borti hverandre, trodde Eileif at det hadde gått fint. Nairo hadde haltet bittelitt på vei hjem, så jeg tok en sjekk, men fant ikke noe galt.

    Advarsel! Potensielt ekkelt bilde følger etter neste avsnitt! Scroll fort forbi hvis du vil lese hvordan resten av julaften gikk.

    En liten halvtime før middagen var ferdig, oppdager jeg noen blodflekker på gulvet, og da var det bare å sjekke Nairo igjen. Og joda, oppe på toppen av høyre frambein var det et hull:

    Ikke mer enn 2-3 mm i diameter, oppdaget vi etter å ha fått vasket bort en haug med blod og klippet litt pels. Jeg har ikke vært borte i sånt før, så jeg følte det var helt riktig med en telefon til veterinærvakta. Hun forklarte meg hva jeg skulle gjøre, og Nairo overrasket igjen med å være tålmodigheten selv, så nå skyller vi og passer på at det holder seg åpent og fri for smuss, og det går kjempefint. Bank i bordet, ikke noe problem så langt, og det virker ikke som han har noe vondt.

    Så da ble det julemiddag hos oss også. Nydelig kalkun som vanlig:

    Legg merke til at glassbjellene som i fjor hang i den nederste gardinstanga i år har totalt overtatt den øverste gardinstanga, og det er knapt så jeg har plass til noen flere.

    Mamma måtte skjære opp mer kalkun underveis i middagen. Hun og Nairo har aldri blitt noen perlevenner, men jeg skal love dere han er glad i henne når hun lager mat:

    Etter litt rydding og avslapping i hver vår sofa/stol, var det høy tid for pakker. Nairo var også klar for pakker:

    Og som dere ser, ble ikke treet så aller verst. Det er jo ingen tvil om at det er av plast, men utifra mine kriterier så scorer det ganske høyt på lista. Det kunne vært bredere ned mot bunnen og det kunne absolutt vært tettere, men til den prisen er det helt greit. Så får vi se om jeg får abstinenser etter et ekte tre neste jul, eller om dette blir tatt frem igjen 🙂

    Nairo fikk gaven sin, og han er en racer på å pakke opp:

    Og vi tre tobeinte fikk også så mye fint! Jeg fikk så masse som jeg ønsket meg! Og så fikk jeg masse annet som passet perfekt, så det har vært en nytelse å gå gjennom alt igjen i dag og rydde det på plass.

    Det tok litt tid før Eileif skjønte hva den siste gaven han fikk var:

    Men det var en dobbel hengekøye til turbruk, noe han har sagt lenge at han ønsker seg.

    Husker dere i våres, når jeg sa at jeg la vekk strikketøyet for sommeren? Det var en blendahvit løgn, for jeg har strikket som besatt i hele sommer for å bli ferdig med ikke mindre enn 4 julegaver, og her er mamma sin:

    Trekantskjerf og pulsvanter, akkurat som jeg har strikket til meg selv før. De tre andre settene gikk til jentene i Grillkløveret, her er fargene de har fått:

    Jeg har festet på et ørlite hjerte som det står Made with love på.

    I dag har Eileif kjørt hjem mamma, og ellers har det vært sløvings på høyt nivå. To halvdårlige filmer har vi sett, og vi har forspist oss på restene fra middagen i går. En perfekt 1. juledag!

    Håper dere alle hadde den perfekte feiringen i går, uansett hva perfekt er for dere, og at dere får en fortsatt god jul!

    read more

  • Jeg klarte 100 turdager i 2016!

    23/12/2016 /

    Dagens tur gikk til Eskeviken. Det kunne virke som ren galskap å dra til by’n på lille julaften når jeg ikke hadde noe å handle, men det ligger en liten trail med cacher i Eskevikenskogen, og den ville jeg ta.

    Vi har cachet her ute før, men det var lenge før det var vanlig med trailer, og da var det vel bare et par cacher vi tok. I dag var planen langt flere, men like etter at Nairo og jeg kom inn i skogen møtte vi et jaktlag som skulle i den retningen Nairo og jeg kom til å ende opp i, så da endret jeg planen og gikk for 6 cacher, 5 i trailen og 1 utenom. Det ble funn på alle sammen.

    Den cachen som er utenom trailen ligger ved Rødnabbene, et tidligere badeeldorado for haldenserne med restaurant, båthus og stupetårn. Driften ble avviklet i 1957 på grunn av forurensning i fjorden, og nå er det bare ruiner igjen. Det er snakk om at noen ønsker å sette det i stand, men om det blir virkelighet gjenstår å se.

    Jeg hadde aldri vært her før, så dette var interessant!

    Utsikt inn mot Sauøya, der vi cachet for ikke lenge siden:

    Det er fullt mulig å gå inn i bygningen. Jeg følte meg ikke helt høy i hatten, jeg aner jo ikke hvordan det ser ut under, rett ned i sjøen:

    Men det har helt klart vært en vakker bygning! Se bare bjelkene i taket som strekker seg i bue inn mot midten. Og om ikke så lenge er det vegg-til-vegg-teppe der også 😉

    Jeg har vel skrevet før at man kan se Nexanstårnet (Norges høyeste bygning) nesten uansett hvor man er i Halden, og Rødnabbene er ikke noe unntak:

    På vei tilbake til bilen fulgte jeg altså ikke trailen, men kom inn på en større sti. Og da gikk jeg forbi dette overhenget med bålplass:

    Et perfekt sted for en cache, tenkte jeg for meg selv. Helt til jeg kom hjem og så at det allerede ligger en cache her og den tok vi for 6 år siden. Hukommelse er en rar ting 😉

    Dette ble altså den hundrede turdagen i 2016, så jeg klarte det med grei margin. Jeg var litt stressa nå i høst da jeg synes jeg ikke lå såpass på forskudd som jeg ønsket, men heldigvis har vi ikke hatt noe snø, så jeg har kunnet gå tur stort sett hver helg. Totalt har jeg gått 373 kilometer på disse 100 turene. Ikke et veldig høyt snitt på 3,7 km pr tur, men helt akseptabelt. Og det skal også sies at jeg har gått mer enn det i løpet av året, men det har vært turer jeg ikke har regnet inn i utfordringen min. Og så blir det helt sikkert noen turer til før året er omme, men nå er jeg ferdig med de 100 turene. Hurra! 🙂

    read more

  • Årets beste julegave

    22/12/2016 /

    Årets beste julegave har kommet på forskudd, og den er ikke engang til meg. Samtidig får den en stor påvirkning på mitt liv, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er like lykkelig nå som jeg var for to år siden da jeg skrev dette innlegget.

    Rett etter nyttår begynner denne skjønne mannen:

    i praksis for dagpenger på den arbeidsplassen han har hatt sommerjobb og vikariater hos de siste årene. Etter å ha vært der en stund starter han på lastebilsertifikatet, og når han har fått det sertifikatet, får han fast jobb på den samme arbeidsplassen!

    Jeg vet han er nervøs nok angående det sertifikatet som han er, så jeg skriver ikke noe om hverken når han skal starte eller hvor langt tidsperspektivet er, men jeg vet han kommer til å klare det!

    Og det å vite at denne følelsesmessige, psykiske og økonomiske usikkerheten nå går mot en slutt er altså den aller beste julegaven vi kunne ha fått. Hurra!!!

    read more

  • Adventsevent i Sponvika

    18/12/2016 /

    Det siste adventseventet ble holdt i Sponvika i dag, og siden det ble holdt på dagen, dro Eileif, Nairo og jeg utover. Eileif slapp Nairo og meg av da vi tok av inn på grusveien, så Nairo og jeg fikk gått inn til eventstedet. Selv om klokka hadde passert 11 med god margin, var det nesten soloppgang:

    Turen ble ikke på mer enn såvidt over 1 km, men det var utrolig deilig:

    Eventet skulle ikke begynne før klokka 12, så da tok vi med oss Nairo de få meterne fra bilen og til eventstedet i håp om at det skulle bli god trening for han blant få folk. Og det gjorde det! Litt skummelt var det jo, men han fikk lukta på flere, og han hadde til og med halen oppe ved flere anledninger. Sånt varmer i mammahjertet!

    Det er forøvrig første gang Nairo er med på event, normalt er han hjemme eller i bilen. Og vi satt han tilbake i bilen før det ble altfor folksomt, sånn at det bare skulle være positivt for han.

    Jeg trodde ikke jeg hadde vært på denne plassen før, men da jeg kom opp, kjente jeg meg igjen med en gang. Arkas og jeg gikk masse turer i dette området, men da gikk vi fra en helt annen side, og ikke var jeg klar over den gang at Kyststien passerer her.

    På den ene siden hadde vi utsikt mot Gamle Svinesundsbru:

    Og på motsatt side kunne vi skimte havet.

    Det kom godt med folk i dag, koselig for CO.

    Det ble sluppet 9 cacher med event-FTF, og de lå selvsagt langs veien jeg gikk på vei inn til eventet. Så da gikk jeg samme vei tilbake 🙂 To biler med eventdeltakere tok meg fort igjen, og resten av veien ut klarte jeg nesten å ta de igjen ved hver eneste cache.

    I tillegg oppdaget jeg i dag at jeg har nådd mitt ytterst private cachemål i år! Mer om det når oppsummeringsinnlegget kommer en eller annen gang på slutten av året eller helt i begynnelsen av januar.

    read more

  • Feilgått runde på Høiås

    16/12/2016 /

    Jeg hadde en feriedag til overs, og den har jeg tatt i dag. Og hva gjør man når man har en feriedag, været er helt greit, og Nairo trenger å bevege på seg? Jo, man drar ut og cacher litt.

    Siden jeg er så godt i gang med å lage smilefjes på Høiås, dro jeg dit igjen i dag. Jeg hadde sett meg ut en passende runde som ville gi meg litt flere funn, og samtidig ha noen cacher igjen i trailen til en annen gang.

    Nairo og jeg tok utgangspunkt i hytta på Venås og la i vei. 14 cacher var overført til GPS’en, men et par av de var klatrecacher som jeg regnet med at jeg kom til å droppe, noe jeg også gjorde. Men det som skapte mest problemer, var at ett eller annet skjedde med GPS’en slik at jeg mistet de gode kartene mine. Alle stier, bekker, tjern og vann var helt borte, jeg så bare hovedveier hvis jeg zoomet nok ut. Så jeg måtte bare gå i retning neste cache, og også prøve å huske hvor jeg skulle ta av for å korte ned runden, utifra hvordan kartet så ut på pc’en før jeg dro.

    De første cachene bød ikke på større problemer. Så kom det en klatrecache jeg hoppet over, hvorpå de to neste cachene rett og slett var borte. Tidligere loggere har skrevet at de har fått lov til å logge fordi de har funnet hyssingene cachene har hengt i, så jeg venter på svar fra CO på om jeg får lov til å logge de også, for hyssingene fant jeg.

    Den neste gikk greit, og så kom det nok en klatrecache jeg bare gikk rett forbi. Deretter kom det 2 DNF’er på rad, ikke snakk om at jeg skulle klare å finne de uansett hvor godt jeg tittet.

    Så kom jeg til der jeg skulle ta av fra resten av runden, krysse tvers over, og så komme inn på runden igjen mot slutten. Uten ordentlig kart på GPS’en måtte jeg bare sikte meg inn mot neste cache (jeg hadde bare overført de jeg skulle se etter, ikke hele PT’en), og gå i den retningen. Merk at dette er et område med veldig mange både store og små stier, så det er nok å velge mellom.

    Etter en stund oppdager jeg at jeg har gått feil, men trodde da jeg hadde gått såpass langt at det ikke var noen vits å snu. Jeg var overbevist utifra skilting at stien skulle snu og jeg skulle komme i nærheten av dit jeg skulle ganske snart.

    Men nei, jeg kom bare lengre og lengre vekk fra neste cache, og da tenkte jeg at jeg like godt kunne droppe de siste 4 cachene og heller komme meg raskest mulig til et kjent sted, så jeg så kunne finne bilen. Og da måtte jeg jo følge skiltene ute i skogen.

    En pause måtte jeg ha, og her sto det en ørliten krakk med denne utsikten:

    Skiltene lurte meg litt, men jeg kom tilslutt frem til den cachen jeg hadde notert meg som den neste. Det var en luring som jeg ikke orket å bruke tid på, så jeg gikk rett til den neste. Så kom det en som flere hadde logget DNF på, så den droppet jeg å lete etter, og så kunne jeg til slutt logge den siste for dagen og komme meg tilbake til bilen, som da ikke var mer enn 1-1,5 km unna.

    Av 14 cacher på planen ble det 8 funn (hvis jeg får lov til å logge de to hyssingene som funn), 4 jeg hoppet over og 2 DNF. I kilometer ble det 9,5. Og ironisk nok, når jeg kom hjem og sammenlignet hvor jeg hadde gått med hvor hele PT’en går, så har jeg altså gått hele PT’en fordi jeg valgte feil sti når jeg skulle krysse tvers over. Det vil altså si at jeg har gått forbi 12 cacher jeg ikke har fått logget, og jeg må ut og gå den runden en gang til. Nå var jo det uansett planen i utgangspunktet, men det føles så meningsløst å bare ha gått forbi så mange cacher. Og jo, jeg kunne tatt opp mobilen og cachet med den, men jeg er så lite glad i å cache med mobilen at det var aldri et alternativ.

    Når det gjelder GPS’en, så viser det seg at minnekortet har dårlig kontakt, så jeg har fått satt på litt teip, og så får vi se om det holder på sikt, eller om jeg må spare til en ny GPS.

    read more

  • Mitt adventsevent

    11/12/2016 /

    For en stund siden ble jeg spurt om jeg ville holde geocachingevent 3. advent. De to foregående har vært på Venås og Ormtjern, og siden litt av poenget var å få spredt eventene rundt i kommunen, var det en selvfølge for meg å holde dette ved gammen på Prestebakke.

    Da Eileif og jeg kom opp dit, kom vi samtidig som noen vi også trodde var cachere, men som viste seg å være eks-cachere. Vi delte bål med de en stund, men de dro etterhvert som det kom flere eventdeltakere.

    Jeg har ikke vært inne og tittet på hvor mange som har vært på de andre to eventene, men jeg forventet ikke noe storinnrykk såpass langt fra by’n. Gleden var derfor stor over at det kom såpass mange som det gjorde, jeg har 14 nick i loggboka.

    Praten gikk, latteren satt løst, og selvsagt var hovedtemaet cacher, coiner, TB’er, FTF’er, DNF’er, trailer, mysteryer og alt annet som hører med til caching. Veldig trivelig!

    I tillegg er det jo alltid noe å vise frem på mobiltelefoner, være seg kart eller cacher eller apper 🙂

    Eventet skulle vare en time, men det tok jaggu to timer før vi kom oss hjemover. Alltid koselig når eventene drar ut i tid!

    Eventet 4. advent skal foregå i Sponvika, jeg har tenkt å prøve å få dratt dit.

    Eileif og jeg avsluttet ettermiddagen med middag på Nellies. Nam!

    Jeg pleier alltid å kjøpe fish&chips der, men denne gangen prøvde jeg meg på en burger, og det var på ingen måte noen skuffelse.

    read more

  • Storbyen ropte på oss

    04/12/2016 /

    Juleshoppingturen gikk tilbake til sin spede begynnelse i går, da det var kun S og meg som dro til Oslo for å shoppe, spise og for å bli underholdt. Det var sånn denne tradisjonen startet en gang for veldig lenge siden, og sirkelen ble nesten sluttet da en av tekstforfatterne til showet vi var på i går er den sammen damen som vi var på show med den aller første gangen vi dro på juleshoppingtur. Pussig!

    Etter å ha parkert bilen på dertil egnet sted, gikk turen først gjennom Byporten. Er noen kjekke små butikker der jeg gjerne ville innom, og jaggu fant jeg noen julegaver.

    Så styrte vi i retning Oslo City, og selv om de ikke hadde det jeg ville ha i den butikken jeg ville innom, så fant jeg enda noen flere julegaver, og jeg kan med stolthet si at jeg nå er helt ferdig med gavene til enda 3 personer til.

    Det var først da vi kom til Egon Karl Johan (Paleet) at kameraet ble tatt frem, og selv om det var litt ekstra lang ventetid på maten, så var den absolutt verdt det. Hamburger på S:

    Og den retten jeg alltid velger når jeg er på Egon, nemlig wok med fritert scampi:

    Så skulle vi til Chat Noir, og da gikk vi rett over Spikersuppa og dermed gjennom Jul i Vinterland:

    Stemning til tusen og tilbake, alt for mye folk og trengsel for meg.

    Og så satt vi der, på balkong:

    Og ventet på Bjarte Hjelmeland og forestillingen I lånte fjær:

    Til tider litt vel heseblesende, påtatt og innøvd, men gjennomgående morsomt, ettertenksomt, underholdende og flott. At mannen er flink til å synge og kan vitse om seg selv drar showet opp, uten tvil. Og damen jeg refererte til i begynnelsen av innlegget er selvsagt Ingrid Bjørnov, noe enkelte av tekstene helt klart bar preg av.

    Vi gikk utenom julemarkedet på vei tilbake mot bilen, og var da så heldige å få sett dette vakre kunstverket:

    Og selv om det alltid er mye folk i Karl Johan, så er det jo en vakker gate når den er pyntet til jul:

    Jeg var hjemme ved 2130-tiden, omtrent nøyaktig 12 timer etter at jeg dro. Deilig å være hjemme såpass tidlig, etter en veldig vellykket og utrolig koselig tur sammen med en av mine favorittmennesker. Tusen takk for turen!

    read more

  • Bursdagsgutt in da house!

    02/12/2016 /

    For 6 år siden i dag ble det født en vakker liten skapning. Jeg visste det ikke da, men han har blitt en stor del av livet mitt, og selv om han til tider kan være så irriterende at jeg har lyst til å…ja, det skal jeg ikke engang si, så er han mammas lille vakre, og i dag har han bursdag!

    Vi startet feiringen med et aldri så lite triks. Nairo vet ikke helt hvordan han skal ligge ennå:

    2-021216-nairo-pa-ryggenMen han klarer å snu seg oppå der, og da er det mye lettere å gi han belønning:

    3-021216-nairo-pa-ryggenEt elegant svalestup ned:

    4-021216-nairo-pa-ryggenEr egentlig ganske stolt av dette trikset, altså! I tillegg får det igang blodsirkulasjonen på ryggen min, og selv om det gjør litt vondt, så er det helt okay 🙂

    Så var det klart for gave:

    5-021216-nairos-bursdagNairo er flink til å pakke opp selv, og han sørget for at tyggebeinet ikke hadde så mye som en kvadratmillimeter papir på seg:

    6-021216-nairos-bursdagLitt ekstra må han jo få til middag på bursdagen sin, og det ble våtfôr, leverpostei og vanlig tørrfôr:

    7-021216-nairos-bursdagNam-nam-nam!

    8-021216-nairos-bursdagHipp hurra for den skjønneste, rareste, galeste og mest valpete 6-åringen jeg vet om!

    read more

  • To bøker i november

    01/12/2016 /

    Så er november over, og det er på tide med bokomtaler igjen.

    Den første boka var Uten et spor av Rick Mofina:

    1-011216-uten-et-sporEn kjærlighetsfull familie under hardt press faller fra hverandre… Bilmekanikeren Jeff Griffin og hans kone Sarah reiser fra Montana til Manhattan for å gi sin ni år gamle sønn Cole en drømmeferie – samtidig som de i all hemmelighet forsøker å takle de hjerteskjærende tumultene som risikerer å føre til skilsmisse.

    Akkurat idet de er i ferd med å forsones, forsvinner mor og sønn sporløst… Under sightseeingturen til Times Square går Jeff inn i en butikk for å kjøpe batterier til kameraet sitt, og da han kommer tilbake til stedet der han gikk fra Sarah og Cole, er de borte.

    Den panikkslagne faren søker ledetråder, og klokken tikker… Jeff kjemper mot angsten og er kritisk til politiets arbeid, og vil selv gjøre alt for å redde Sarah og Cole. Han vet at hans og Sarahs kjærlighet er verdt å kjempe for. Men han kan ha mistet sjansen til å fortelle henne det. Han frykter nemlig at de har havnet midt i en farlig floke med globale følger.

    Min omtale:

    En spennende bok som til tider griper meg og gjør at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg. Men det går i bølgedaler, og nedturene med blant annet dårlig språk (kan være på grunn av oversettelsen) og tynn handling er så store at helhetsinntrykket trekkes langt ned. Terningkast 3(+).

    Helt til i går kveld trodde jeg det skulle bli med den ene boken i november, men jeg klarte jaggu å lese ferdig Hemmeligheter av Kate Morton i går kveld:

    2-011216-hemmeligheter1961: Det er en varm sommerdag. Mens familien er på fødselsdagsutflukt ved elva som renner like ved gården deres i Suffolk, gjemmer seksten år gamle Laurel seg i en trehytte. Hun tenker på en gutt som heter Billy, en reise til London, og den lysende fremtiden hun ikke kan vente med å komme i gang med. Men før den idylliske ettermiddagen er over, har Laurel blitt vitne til en grufull forbrytelse som endrer alt. 2011: Laurel, som nå er en kjent skuespillerinne, overveldes av skygger fra fortiden. Hun plages av minnene og mysteriet rundt hva hun så den dagen i 1961, og returnerer til barndomshjemmet. Et bilde begynner å avtegne seg idet hun graver i familiehistorien. Tre fremmede fra forskjellige verdener – Dorothy, Vivien og Jimmy – som tilfeldigvis møttes i London i krigens dager, blir knyttet til hverandre for alltid.

    Og her er min rykende ferske omtale:

    På forsiden av boka står det “Kate Morton skuffer aldri!”. Klarer ikke si meg enig der, for med denne boka skuffet hun meg.
    Boka prøver å balansere på et punkt mellom drama, krim og historie. Jeg synes dramabiten er bra, krimbiten blir for søkt og lite troverdig, og historiebiten er både bra og rotete. Jeg skulle ønske at rekkefølgen på det som blir avslørt kontra det det blir spurt etter og lurt på var motsatt. Og jeg tror ikke på avslutningen.
    Samtidig skriver hun bra, og jeg lever meg inn i boka, spesielt historiebiten.
    Terningkast 4.

    Nå er det bare én måned igjen av dette året, og jeg ønsker deres tilbakemelding på om dere vil ha disse innleggene neste år også. Jeg synes det er moro å skrive de, men jeg vil også at dere skal synes det er nyttig å lese de. Så legg gjerne igjen en kommentar uansett om det er ris eller ros, så ser vi om desemberbøkene blir det siste innlegget av dette slaget, eller om det blir flere 🙂

    read more