-
Nye tursko
Føttene mine har noen småskavanker som gjør det vanskelig å finne gode sko til hverdags og jobb. Heldigvis er det som regel lettere med tursko og turstøvler, men mitt største problem der er at jeg fort får gnagsår som for meg umiddelbart blir vannblemmer. Jeg har hatt to par turstøvler som ikke har gitt meg vannblemmer, det siste paret er støvlene jeg fremdeles bruker, av merket Crispi. Derfor var jeg på jakt etter Crispi når jeg nå trengte tursko, men der må jeg si det var et lite og dyrt utvalg.
Eileif sverger til sine Merrell-sko og -støvler. Forrige helg stakk vi innom outletbutikken til XXL på Nordby, og jeg prøvde sko i bøtter og spann, men når jeg fikk disse på beina, var det som å gå i bomull:
Disse heter Merrell Moab Ventilator W, og du finner de her hos XXL. Disse er logisk nok ikke vanntette, men hvis jeg vet at jeg skal gå i områder hvor det er vått, velger jeg uansett støvlene mine, selv om det er sommer.
Jeg gleder meg masse til å teste de! Jeg har de siste par årene hatt et par Salomon, som helt klart er et bra merke, men som ikke har funket på mine føtter i det hele tatt. Når man fremdeles får gnagsår etter jevnlig bruk i to år, da er det liksom ikke håp. Så jeg håper disse fra Merrell gir meg noen gode turer med fungerende føtter i noen år fremover.
Del dette på:
-
Parkering og jobbing i ferien
I 2 dager til ligger jobbene mine med 50 meters mellomrom. Jeg har alltid parkert bak den ene jobben, den som flytter, og jeg hadde planer om å fortsette med det ut denne uka, men i slutten av forrige uke ble det parkeringsproblemer der. Man skulle tro at ferie ville bety flere ledige parkeringsplasser, og det er det jo forsåvidt, men det var og er klin umulig å komme frem til de:
Det er bjørketrær mot kirkegården som har blitt felt. Jeg forstår at de var høye og en potensiell fare, men det er ikke dermed sagt at jeg liker det. Jeg får trøste meg med at jeg ikke skal parkere der mer, og at mitt gravsted på kirkegården ikke er så nærme gjerdet der trærne har stått at jeg ikke blir påvirket av hogsten.
Jobbing i ferien, ja. Nå har jo ikke jeg ferie ennå, men det merkes jo at det er ferie. På jobben som flytter er kontoret mitt nedpakket, så der får jeg ikke vært. Men hadde jeg vært der, hadde jeg helt klart merket forskjell siden det nå er rundt 50 mennesker der, mot nærmere 200 før skoleslutt.
På den andre jobben har vi gått fra å være opp imot 350 mennesker, ned til 4, pluss barna og de voksne som er på SFO. Og de merker jeg ikke så mye til, bortsett fra i dag da de badet i vannet fra hageslangen. Det var hyl og skrik, det! 🙂
Timene flyr avgårde. Jeg har en liste ved siden av meg hvor jeg skriver ned alt jeg må gjøre før lærerne kommer tilbake til høsten. Det føles som om at for hver gang jeg stryker ett punkt fra lista, så skriver jeg på to nye. Fullt så ille er det ikke, og heldigvis er en del av punktene ting som går veldig kjapt, men innimellom føles det litt uoverkommelig. Heldigvis kan jeg se tilbake på de to foregående somrene og vite at jeg begge årene kom i mål med alt, så da klarer jeg det i år også.
Jeg hadde også planer om å vise dere to av de fire søte måkebarna vi har i skolegården, men de er så godt kamuflert (ja, selv mot asfalt og murstein) at de ikke er synlige på bildet jeg tok. Og nei, jeg har ingen planer om å gå nærmere for å få tatt noe bedre bilde, det sitter alltid en måkemamma eller måkepappa og passer på 😉 Det samme gjelder forresten de rustrøde bomullsdottene som en gang utover høsten blir fine traner, de springer mellom beina på foreldrene sine noen få kilometer hjemmefra, men stopper jeg bilen og går ut, så går de fra meg, alle fire.
I morgen avsluttes arbeidsdagen med sommeravslutningsmiddag med skolesekretærene i kommunen, og det gleder jeg meg til. Selv om vi snakker mye sammen på telefonen, så er det ikke så ofte vi sees, så det er alltid hyggelig når vi får til det.
Del dette på:
-
Mat- og havnefestivalen 2017
Tradisjon tro er det mat- og havnefestival i Halden den siste helgen i juni hvert år, og i år var ikke noe unntak. Nå var jo jeg i Danmark under festivalen i fjor, så jeg aner ikke hvordan det var da, men jeg husker at jeg synes det var en bra festival for to år siden.
Vi pleier alltid å dra ned for å spise middag lørdag ettermiddag, men festivalen starter allerede fredag ettermiddag og fortsetter til søndag ettermiddag. Jeg må prøve å huske til neste år at vi skal dra ned litt senere, så kanskje vi møter noen kjentfolk også, for det var det ikke mange av i år.
Det blåste noe veldig i går, men sola var fremme og lagde diamanter i Tista:
Tidligere het festivalen mat- og trebåtfestivalen. Med tanke på hva slags type båter som tar turen til indre havn, så er det nok greit at de har byttet navn. Men det var mange båter som duvet i vannet under festningen i går:
De kan godt beholde ordet mat i festivalnavnet, men konseptet med matboder inne på et avsperret område på torvet kan de bare droppe, synes jeg. Når vi var der rundt halv fem-tiden i går, var det 4 boder åpne, hvorav 3 solgte retter av diverse viltkjøtt og den fjerde solgte fisk. I festivalens tidligste år var det, om jeg ikke husker feil, ihvertfall rundt 10 boder med et variert utvalg av mat. Nå virket det som de fleste søkte inn på det avsperrede området for å drikke, da det er en festivalpub der.
Bodene rundt på torvet og ned mot indre havn er av variert kvalitet og variert utvalg. Som vanlig, alt-mulig-bodene med alt fra leker til smykker og klær og pynt. Så en rekke matboder, med spise-der-og-da-mat. Tror jeg så to eller tre boder med spekepølser, og det var en bod med ost og oliven og sånt. Og en bod med sko. Og en bod med kokosboller og makroner. Vi endte opp med hver vår rett fra samme bod, Eileif spiste Mustard Chicken og jeg spiste Paella med kylling:
God mat, lite for pengene og ikke nok til å bli mett.
På festningen har det vært Tons of Rock i helgen, så vi hørte til tider det dundret der oppe fra, selv såpass tidlig på ettermiddagen. Det er normalt den norske vimpelen og en vimpel med Haldens byvåpen som pryder flaggstengene på gangbrua, men nå var noen av de byttet ut med logoen til festivalen på toppen av byen:
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker makroner eller ikke. Jeg har smakt en del forskjellige, og klarte ikke la være å kjøpe med meg noen hjem:
De mørke bak er sjokolade, de var ikke noe å skryte av. De lyse bak er karamell, og de er helt fantastiske! De rosa foran er jordbær, og de var gode, og den gule foran er appelsin, den har jeg ikke smakt på ennå. Det jeg ikke likte med disse makronene var at de var litt for harde gjennom hele, de hadde ikke det litt seige i midten av topp og bunn.
Jeg er spent på å se hva slags grep som tas før neste års festival, og hvordan resultatet blir da.
Del dette på:
-
Geocaching på Ramberget
Litt bortgjemt et sted sånn cirka mellom Näsinge og Krokstrand på svensk side ligger Ramberget. Et lite utkikkspunkt som jeg antagelig aldri hadde fått greie på eksisterer hvis det ikke hadde vært for geocachingen. I dag måtte vi bedrive litt harryhandling, og da er det aldri feil å finne en tur å gå samtidig, så Nairo får det han trenger og jeg får noen flere smil på kartet mitt.
Istedenfor å kjøre inn til parkeringen, forlot vi bilen ute ved den første cachen og gikk hele veien. Ikke at det ble så langt, totalt gikk vi såvidt over 4 km, men det var nettopp derfor det var greit å ikke kjøre helt inn, da hadde turen blitt stusselig.
Hele veien inn mot der vi kunne ha parkert, var det grusvei og 5 cacher:
Det er to forskjellige CO’er på de 7 cachene opp til toppen. Av de 5 på veien inn, var det en vi ikke fant. Ser at flere har hatt problemer med akkurat denne, så selv om jeg misliker å ha en ufunnet cache midt i en rekke, så bryr det meg ikke så veldig mye på akkurat denne.
Når vi så svinger inn på stien, er dette det første som møter oss:
Spor etter villsvin! Fysj!
Så kom vi til et par stigninger, hvorav den ene besto av en naturskapt steintrapp, opprinnelig laget for kjemper og troll. Men vi kom oss opp! Og ikke så langt fra sluttpunktet ligger det et lite tjern fullt av vannliljer:
Nairo var glad for muligheten til å drikke:
Og han prøvde å få tak i et vannliljeblad, men det var litt for brådypt til at han turte å strekke seg helt ut 🙂
Så kom vi oss helt opp, og selv om det ikke er mer å se enn hus og skog, så ser man ganske langt der oppe fra:
Obligatorisk familieselfie:
En kjempefin tur som absolutt anbefales, hvis man ser bort ifra villsvinsporene. 7 cacher totalt, hvorav 6 funn på oss. Klager ikke på det 🙂
Del dette på:
-
Lavterskelblogging meg i øret
Det derre lavterskelblogginggreiene er jeg dårlig på, altså! Det er helt tydelig at det å vri om tankegangen til å blogge om hverdagslige ting krever flere hjerneceller enn jeg har tilgjengelig for øyeblikket, for når uka startet var jeg helt klar for å blogge oftere, men det å sette seg ned på kvelden og ikke minst det å dra opp kameraet oftere var vanskelige greier.
Jeg kunne ha blogget om:
- at jeg en morgen på vei til jobb, i løpet av bare 500 meter, fikk se ett rådyr, et tranepar med barn, og to harer
- at vi om tirsdag hadde sommerfest for alle barna på den ene jobben
- at vi om onsdag hadde personalavslutning på den samme jobben, og personalfest på kvelden på den andre jobben
- at jeg i går og i dag har pakket sammen kontoret mitt på den andre jobben da skolen flytter i sommer, så fra høsten kan jeg ikke lenger sitte på det ene kontoret og se ut av vinduet over til det andre kontoret mitt
- at jeg i dag møtte ei elgku med tvillingkalver på vei hjem fra jobb
- at Nairo synes det er fryktelig ekkelt å pusse tenner på den siden av munnen hvor tanna hans ble operert ut
Men neida, ingenting av dette har jeg bilder fra, og ingenting av dette har det slått meg å blogge om når jeg kom hjem fra jobb. Lavterskelblogging meg i øret… Det beste jeg kan vise frem, er et halvbra bilde av Nairo fra en tur for en måneds tid siden:
Er det noen som har noen gode tips på hva jeg kan gjøre for å begynne å tenke annerledes, så jeg kan få litt mer liv i denne bloggen igjen? Tas imot med store takk, stormende jubel og stjerner i boka til dere!
Del dette på:
-
Sukkersøt bryllupsdag
For seks år siden, rundt på denne tiden av døgnet, nærmet vel middagen seg slutten. Det var mye igjen av kvelden, og vi hadde lagt noen fantastiske timer bak oss. Å gifte seg er stort, og det er nesten like stort å se tilbake på dagen ved hjelp av bilder og video (ta gjerne en titt på youtube-kanalen min for å se noen videoer). Måtte jeg aldri glemme!
Foto: Wenche Strand Eileif og jeg prøver alltid å gi hverandre bryllupsdagsgaver som har å gjøre med hvilken bryllupsdag vi feirer. Noen år er helt klart lettere enn andre, i år var det jo egentlig lett, men også litt vanskelig. Sukkerbryllup. Blir ikke noe seriøse gaver av sånt 😉 Men at vi tenker likt er det ingen tvil om! Her er det jeg fikk av Eileif:
Nam-nam-nam!
Og dette fikk Eileif av meg:
Nam-nam-nam!
Opprinnelig ønsket vi å lage middagen vi spiste i bryllupet til hver bryllupsdag, men det klarte vi bare å gjennomføre første året. Når jeg om fredag var på jakt etter gave, kom jeg over Toro-posen med Creme Brulee, og siden det var desserten i bryllupet vårt, var det veldig enkelt å ta den med seg. Så i morges laget jeg den ferdig, så har den stått i kjøleskapet resten av dagen, og så koste vi oss med dessert etter middagen:
Ikke like god som når man lager den fra bunnen, men absolutt spiselig. Og nå håper jeg at vi ihvertfall kan gjennomføre desserten hver bryllupsdag i årene som kommer 🙂
Elsker deg, mannen min! <3
Del dette på:
-
Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg
Hei alle sammen!
12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.
På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.
Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu 😉
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.
Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:
Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!
Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.
I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor 🙂
Del dette på:
-
Besseberghelleren
Hvis man er genuint interessert i å sitte med kart, studere oppmerkede løyper og lete etter både små og store severdigheter, kan man oppdage mange plasser man ellers ikke hadde vært klar over. Vi som driver med geocaching får mye hjelp på veien til å finne slike steder. Hvem vi får hjelp av? Andre geocachere. For veldig ofte er det sånn at når man har drevet med caching en stund, så får man lyst til å legge ut noen bokser selv, og vise andre cachere akkurat DEN fine plassen. I dag fikk vi igjen bevis på at det fungerer akkurat sånn.
Besseberghelleren er en cache som har ligget urørt for mine hender ganske lenge, selv om den ikke er langt hjemmefra. Av ukjente grunner har jeg fått for meg at det var kronglete å komme seg inn til denne helleren, så jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prøve. Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve, koste hva det koste ville. Jeg så jo på kartet at det ikke var langt å gå, og litt slit tåler man. Det er tre andre cacher i området også, så vi parkerte ved den største parkeringen som det var gitt koordinater til, og gikk så tilbake langs veien, til den cachen som var lengst unna bilen. Den var det en del DNF-logger på, så vi ga opp etter et kvarters tid og gikk så videre mot helleren. Det var en fin sti et stykke, så skulle det være et tråkk videre inn. Dette tråkket fant vi ikke, men det var snakk om i underkant av 100 meter i blåbærlyng, så det gikk fint å bushe, og det var altså IKKE kronglete å komme seg frem på noen som helst måte.
Det første som møtte oss var denne bålplassen:
Inngangen til hula var godt gjemt bak en enorm steinblokk, men når vi først kom på siden av steinblokken, var det lett å komme seg inn:
Bildet mitt inne fra hula yter den ikke rettferdighet på noen som helst måte. Hula var mye større enn det ser ut som, det var ståhøyde ganske langt inn. To bålplasser var det også:
Og når man står inne i hula og titter ut, ser man hvor godt den er beskyttet mot regn, snø og vind:
Kan ikke si annet enn at turen inn hit anbefales på det sterkeste! Det tar ikke lang tid, og leser du cachebeskrivelsen og titter på spoilerbilder, så er cachen lett å finne.
Nå hadde vi to valg for å komme til neste cache. Vi kunne gå tilbake til veien, følge den tilbake mot bilen et stykke og så gå en relativt flat “sti”. Eller vi kunne komme oss opp på “taket” til hula og gå på kompasskurs mot cachen. Vi valgte det siste, og vi trengte ikke gå veldig langt langs fjellveggen før vi fant noe som så ut som trappetrinn for en kjempe, men som vi også klarte å komme oss opp. Da var det ikke langt til cachen, og hvis man ser bort ifra at utsikten var full av skog, så kunne man se ganske langt:
En fin varde var det også der:
Så var det 180 meter tilbake til veien, hvorav 50 av de var bushing i høy lyng. Null problem. Noen meters avstikker til den siste cachen, så helomvendig tilbake til bilen. Hele rundturen endte på under 2 kilometer, og jeg ga med glede bort to favorittpoeng. Altså: anbefales!
Del dette på:
-
Kvelden med Grillkløveret 2017 er over
Jeg håper at tradisjonen med Grillkløverkveldene aldri forsvinner. Om det er mulig, så er den ene kvelden koseligere enn den forrige, og i går var intet unntak. Himmel og hav, som jeg koste meg!
C og jeg kjørte sammen til by’n, og etter et par ærender (hvorav ett var for meg å finne en cache), så var vi på plass hos S hvor A allerede hadde kommet. Værmeldinga var ikke av de beste, men vi installerte oss under partyteltet på verandaen, og kom heller til å flytte oss inn hvis det ble for ille.
En overraskelse fra C i år var en apetittvekker før forretten, nemlig sashimi:
Veldig godt!
Så kom A og S med årets nyheter, ja faktisk nyheter i flertall. Første nyhet var stettglass med grønn kant:
Og andre nyhet var bestikk med grønt skaft:
Jupp, siden vi kaller oss Grillkløveret (som henspeiler til firkløver, som jo er grønn), så har vi med tiden fått oss flere og flere grønne ting. Moro!
Så kom forretten på bordet, den deilige scampien som jeg nekter å bytte ut med noe annet!
Vi har vært flinke og begrenset mengden mat de senere årene, men jaggu ble vi mette allikevel. Svin, kylling, pølser, poteter, sopp, brokkoli, blomkål og hvitløkssmør. NAM!
Det været vi var så bekymret for dukket faktisk aldri opp. Det var vel ikke tidenes varmeste Grillkløverkveld, men det ble sol istedenfor regn, og det var vi veldig glade for.
For første gang påtok jeg meg ansvaret for desserten. På flere sosiale medier følger jeg en mann som kaller seg MyVirginKitchen (<- link til youtube-kanalen hans). Han har mange enkle oppskrifter på både snacks, middager og desserter, og jeg fant en som så enkel ut. Allikevel klarte jeg å gjøre det vanskelig for meg selv på flere måter, men selv om sluttresultatet ikke ser pent ut, så smakte det godt:
Dette er altså Saltet Caramel Oreo Tarts, og du kan klikke her for å komme til oppskriften. Da er du inne på nettsiden hans, hvor du også finner alle andre oppskrifter til det han filmer og legger ut på youtube. Det beste tipset jeg har hvis du skal lage disse, det er å bruke former med løs bunn, så det blir enklere å ta de ut av formen, og å lage de samme dag som de skal spises. Det går fint å lage de ihvertfall 2 dager før, som jeg gjorde, men en god del av saltsmaken forsvinner i løpet av de to dagene.
Resten av kvelden satt vi ute og skravlet om alt fra seriøse ting til totalt useriøse ting. Akkurat sånn det skal være. Etterhvert som det ble kjøligere, så fikk vi på oss mer klær og tullet oss inn i pledd, også akkurat sånn det skal være. Sola holdt oss med selskap en god stund:
Og C og jeg kom oss ikke avgårde før klokka var godt over ett i natt. Jeg fikk slukket lyset på soverommet rundt 0215, og ble overrasket da jeg våknet klokka 0715. Altfor få timers søvn, men jeg hadde forventet å våkne rundt klokka 6, som jeg pleier, så jeg er strålende fornøyd!
Tusen takk for nok en suveren kveld, jenter, jeg er ordentlig glad i dere alle tre! <3
Del dette på:
-
Pasienten har det bra
Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!
Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:
Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.
Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er 😉
Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!
I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.
Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!
Del dette på:
