-
Flere enn jeg trenger
Husker dere at jeg satt igang med strikking sist vinter? Hovedårsaken var jo fordi jeg strikket sitteunderlag til Grillkløveret, men det kunne jeg jo ikke skrive om før jentene hadde fått de. Så da skrev jeg om strikking av luer, som jeg satt igang med når sitteunderlagene var ferdige.
Etter en stund ble jeg dritt lei luer, så da prøvde jeg meg på pannebånd. Det første ble ubrukelig, det neste ble bra. Og så endte jeg med å strikke skjerf av alt restegarnet etter luene, bare for å få litt forandring, og for å slippe å tenke på felling hele tiden. Resultatet ser dere her:
Øverst ligger restegarnskjerfet (har igjen å feste tråder), og oppe på det ligger det lille grå pannebåndet.
Nederst fra venstre ligger 3 vanlige luer som passer, nr 4 er den første lua som ble for stor for meg, og de 4 siste er også luer som passer. På nr. 1 fra høyre har jeg strikket ruter i rett og vrangt, og på nr. 2 fra høyre, den helt brune lua, har jeg strikket rett og vrangt i spiralmønster. På nr. 3 fra høyre er det perlestrikk istedenfor vrangbord, dere ser det bedre her:
8 luer i tillegg til alle jeg har liggende i skuffen (butikkjøpte), da skulle jeg vel ha nok vel? Vil nok strekke meg så langt til å påstå at jeg ikke trenger alle disse engang. Jeg får se hva jeg gjør med de.På det øverste bildet kan dere også se en orange sak, det er skjerf som skal til Kirkens bymisjons aksjon “Gled en som gruer seg til jul”. Et par kollegaer på den ene jobben satt igang dette, så nå har både ansatte og elever strikket, og det ligger mange skjerf på personalrommet, klare til levering. Godt å kunne være litt til nytte, og ikke bare strikke for å strikke. I tillegg var det noe enkelt å strikke, som selv nybegynneren jeg kunne klare.
Nå skal jeg se om jeg har tålmodighet nok til å strikke babyluer på 4 pinner, eller om det blir så knotete at jeg kaster det veggimellom og finner på noe annet. Nei, hverken jeg eller noen jeg kjenner skal ha baby, men jeg kom tilfeldigvis over Veslas koffert i et ukeblad, og hvis jeg klarer å strikke disse luene, skal jeg sende de dit. Og klarer jeg ikke luer, skal jeg jaggu strikke tepper, for DET klarer jeg.
Del dette på:
-
Når passer det egentlig å være syk?
“Det passer SÅ dårlig å bli syk nå!”
eller
“Jeg har ikke tid til å bli syk nå!”
Hvor ofte hører man ikke det, og ikke minst, hvor ofte sier man ikke det selv? Uansett tid på døgnet eller tid på året, er det alltid en dårlig tid for å bli syk.
Så når passer det å bli syk, da? For vi alle har den høyst ufarlige men fryktelig slitsomme forkjølelsen i ny og ne, tror ikke jeg kjenner et eneste menneske som klarer å snike seg unna den.
- Januar: passer dårlig, for da skal man sette igang med alle nyttårsforsettene pluss at man skal rydde bort jula.
- Februar: passer dårlig, for da har ungene vinterferie og må sysselsettes.
- Mars-april: passer dårlig, for da er det påske, man skal lage påskestemning, dra på påskeferie, ha påskeselskap, klargjøre hagen for sommeren.
- Mai: passer dårlig, for da er det langhelger og 17. mai og vår.
- Juni-juli: passer dårlig, for da er det skoleavslutninger, avslutninger på diverse fritidsaktiviteter, sommerferie, fiksing av hus, hage og hytte.
- August: passer dårlig, for da er det oppstart på skole og fritidsaktiviteter.
- September-oktober-november: hvis man ser bort ifra høstferien og at man skal klargjøre hus og hage for vinteren, kanskje man kan skvise inn en ørliten todagers her?
- Desember: passer dårlig, for da er det juleforberedelser for harde livet.
Okay, les det jeg har skrevet nå med en stor klype salt og en god porsjon humor, vær så snill. Men det er jo sånn, det passer jo aldri å bli dårlig.
Mandag ettermiddag startet halsen min å krangle, og innen kvelden kom var feberen på plass. I går gikk jeg hjem tidlig, og i dag har jeg vært hjemme. Jeg fungerer halvgodt med febernedsettende innabords, og så fungerer jeg ikke det minste når tablettene mister virkning. Og det passer ikke å bli dårlig nå, ikke i det hele tatt.
Så i morgen sniker jeg meg tilbake på jobb og satser på å holde ut noen timer så jeg får unna det viktigste.
I mellomtiden drømmer jeg meg tilbake til nydelige høstdager:
Og håper vi får tilbake sånne dager igjen når jeg er frisk og når jakta er over.Når synes du det passer å være syk?
Del dette på:
-
Sjokkerende oppførsel
I stua har vi en recliner, en toseter og en treseter. Eileif har lagt sin elsk på reclineren, og toseteren er min. Treseteren blir egentlig bare brukt når vi har besøk.
Nairo har i alle år delt toseteren med meg. Det blir ikke store plassen på noen av oss, men det er veldig koselig når han vil ligge både nært og litt oppå, han bruker gjerne ett av beina mine som hodepute. Varmt blir det jo selvsagt, veldig fint på vinteren før vedovnen har gjort sitt, veldig upraktisk på sommeren. Men Nairo er jo flink til å regulere selv, og han går fort ned på gulvet hvis han synes det blir varmt.
Her om dagen ble Eileif og jeg sittende og måpe til hverandre i total sjokk, vi trodde ikke helt på det vi så. For helt ut av det blå, uten hverken forvarsel eller advarsel, hoppet Nairo opp i treseteren, gikk noen “tråkkerunder” og la seg ned. Og ble der i sikkert 5 minutter før han hoppet ned igjen:
Og noen dager etterpå skjedde akkurat det samme. Samtidig har han ikke klart å slå seg helt til ro hos meg i toseteren, så vi skjønner ikke helt hva som skjer om dagen. Men det er jo veldig moro å se at han ikke er fastgrodd i gamle vaner, og at han plutselig prøver nye ting, selv om de er litt sjokkerende akkurat der og da 🙂Del dette på:
-
Hundetur med mening
I år som i fjor arrangerte Gårdsbutiken hundetur med mening, det vil si til inntekt for brystkreftforskningen i Sverige. I år som i fjor ble jeg med, og turen gikk i formiddag. Nøyaktig den samme ruta som i fjor, men jeg tror det var med litt andre hunder i år.
Nairo og jeg dannet baktroppen så og si hele veien. Jeg så på dette som god trening for hans del, siden han har en tendens til å være en mannlig bitch mot andre hunder.
Til tider lå vi et godt stykke bak de andre, andre ganger lå vi ganske nært. Og hele tiden oppførte Nairo seg bra, bortsett fra at han kunne gå godt trente trekkhunder i næringa. Men ikke noe knurring og tulling, og da var hensikten oppnådd for meg.En liten periode ble vi liggende midt i gjengen på 8 (tror jeg) andre hunder av varierende raser og størrelser. Da merket jeg at stressnivået hans økte betraktelig, så vi fant fort plassen vår bakerst igjen, og hadde det bra der.
Vi fikk et nydelig vær i dag, og det var godt å se sola igjen etter noen regnværsdager i det siste. Det blåste ganske godt, og Nairo fikk sideskill på de åpne områdene:
Men vi hadde en ordentlig fin tur, alle respekterte hverandre og tok hensyn til de hundene som ikke ville ha så mye nærkontakt.
Den eneste gangen Nairo brumlet, var da vi skulle ta et gruppebilde etter turen. De andre hundene klarte fint å stille seg ved siden av hverandre, men Nairo måtte ha en meters mellomrom. Ser sikkert kjempedumt ut på bildet (som jeg ikke har sett enda), men det bryr jeg meg ytterst lite om. Som sagt, jeg ville at dagen skulle bli en positiv opplevelse for Nairo, og da var dét viktigere enn å få tatt et bra bilde.Nå er det jaggu natta igjen om noen timer, og en ny uke ligger klar og venter på oss i morgen tidlig.
Del dette på:
-
Takknemlighet
For 1 måned og 13 dager siden var det 2 år siden jeg startet i praksisplass på verdens beste jobb, takket være artikkelen i Halden Arbeiderblad som jeg linket til i dette innlegget. Jeg husker godt hvor usikker jeg var på om jeg skulle stille opp i reportasjen eller ikke, men nå i etterkant er jeg jo veldig glad for at jeg gjorde det.
Etter å ha vært ca 5 måneder i praksis, fikk jeg en midlertidig ansettelse der på et halvt år. Og så fikk jeg en 50 % midlertidig ansettelse i ytterligere et halvt år. Og det var nettopp i den siste perioden jeg ble oppmerksom på en stilling utlyst internt i kommunen, en stilling jeg altså aldri ville ha visst om hvis jeg ikke hadde hatt den midlertidige ansettelsen.
På dette tidspunktet var økonomien her hjemme nesten på bunnen, og det var kort tid igjen til vi hadde blitt tvunget til å ta noen drastiske og alvorlige avgjørelser. Avgjørelser vi absolutt ikke hadde lyst til å ta, men som vi hadde vært tvunget til. Men så, en vakker dag (for det må den ha vært, selv om regnet øste ned og det var orkan ute. Det husker jeg jo ikke, men jeg husker det var en vakker dag), så fikk jeg en telefon hvor jeg ble tilbudt den faste stillingen på det som også har blitt verdens beste jobb. Og for 2 dager siden var det ett år siden jeg begynte der. Og når jeg da i tillegg fikk fast jobb på det første stedet også, da kunne man jo ikke bli mer glad.
Den takknemligheten jeg følte og føler ovenfor de som har kjempet for meg, snakket varmt om meg, stolt på meg, sett meg og hva jeg kan, sett potensialet mitt og gitt meg en sjanse, den takknemligheten klarer jeg ikke å uttrykke i ord. Jeg forsøker å si det til de, men ordene stokker seg og jeg får tårer i øynene. Ingen god kombinasjon når man prøver å si noe som kommer fra det aller innerste i hjertet.
I tillegg kjenner jeg en stor takknemlighet ovenfor venner og kjente, inklusive dere som stikker innom her både titt og ofte, at dere krysset fingrene for meg og heiet på meg, og at dere trøstet meg når det så som mørkest ut.
Tusen takk!
Del dette på:
-
En ørliten formiddagstur
Helt inntil riksveien som blant annet går mellom oss og Halden sentrum, ligger et lite tjern. Kjært tjern har mange navn, jeg har lest Bordtjern og Bortjern, men vi sier Boltjern. Et kjempefint sted for en liten stopp, for det ligger en liten rasteplass der. En gang i tiden var det vel også fisk der, men vi tror kanskje det var flyvefisk og at de har flydd sin vei.
Uansett; siden jakta fremdeles er i gang og jeg ikke aner hvilke skogsområder her i traktene som er trygge, fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå rundt Boltjern i dag. Jeg har fulgt en liten sti et stykke for en stund siden, men i dag ville jeg gå hele runden, uansett om det var sti eller ikke der. Nå er det vel jakt i de traktene også, men det eneste levende vesenet jeg så på hele turen (bortsett fra bilene på riksveien, som man har utsikt til hele tiden) var et ekorn som helt tydelig ikke ville ha oss der.
Det var åh så stille på vannet i formiddag. Nesten så vannet så ut som et blått gulv man kunne gå på. Jeg prøvde ikke å gå på det altså 😉
På dette tidspunktet visste ikke Nairo (og heller ikke jeg) hvor kort dagens tur skulle bli, så han var fortsatt glad og fornøyd over å få en skogstur:
Stien var sti innimellom, dyretråkk for det meste og av og til borte. Men vi kom oss rundt hele tjernet, halvannen kilometer ble fasit. Egentlig altfor lite. Men nok til at Nairo ble tørst. Fluffbutt! 😀
Den observante leser klarer sikkert å se at jeg har fått tilbake mitt elskede kobbel! Superfornøyd med jobben min tidligere kollega salmakeren har gjort, og å bruke dette igjen er som å på en måte komme hjem etter lang tid borte. Det er trygt og godt og kjent og kjært.Formiddagssola er lav på denne tiden av året, og morgendisen ligger lenge i skyggen. Titt nøye, så ser du den på andre siden av vannet:
For en fantastisk fin høst vi har!Del dette på:
-
Kameratesting
Som nevnt tidligere, så har jeg med meg det nye kompaktkameraet over alt. Det betyr at jeg har mulighet til å stoppe og ta noen bilder på vei hjem fra jobb, for da har det enda ikke blitt mørkt. Det er nemlig bekmørkt når jeg kjører til jobb på morgenen, og da er det ikke stort å ta bilder av, gitt.
Her fra en ettermiddag tidligere denne uka:
Og her på vei hjem fra jobb i dag:
Jeg er slettes ikke misfornøyd med kameraet på noen som helst måte, men jeg merker at jeg må tenke litt anderledes med dette når jeg tar biler enn jeg må med speilrefleksen. Klarer ikke helt å sette fingeren på nøyaktig hva jeg må tenke på, men jeg finner nok ut av det etterhvert.I går dro jeg tidlig fra jobb, var ikke i form i det hele tatt. Heldigvis var jeg betraktelig bedre i dag, og når jeg kom på jobb sto det en pakke til meg på kontoret mitt. Spurte en kollega om hvem som hadde vært der, men hun visste ikke hvem vedkommende var og kunne derfor ikke hjelpe meg. Pakket opp, og der fant jeg en stor krukke med smågodt (nam!) og to lyslykter, en med reinsdyrmotiv og en med ulvemotiv:
Etter at hjernen hadde jobbet på høygir, slo det meg hvem denne gaven kunne være fra, og det stemte. En veldig koselig bursdagsgave var dette!God helg, folkens! Jeg grubler på hvor jeg kan komme meg ut i skogen i løpet av helgen, uten å risikere å bli skutt eller å forstyrre jegere. Noen lokalkjente som har noen tips?
Del dette på:
-
Noen er glad i deg
Se for deg at noen du er glad i blir påkjørt. De knekker en arm, et bein, får skrubbsår, en hodeskade eller kanskje de til og med dør. Nå håper jeg for alle guders skyld at det ikke skjer, hverken deg eller meg eller noen vi er glade i. Men det skjer.
Jeg har ingen statistikk på hvor, når og hvordan påkjørsler skjer, men jeg tenker at alle har et ansvar for at det ikke skal skje. Og når jeg da går turer gatelangs med Nairo etter mørkets frembrudd, sørger jeg for at vi er så synlige vi bare kan. Derfor ser vi sånn ut nå for tiden:
Refleksjakke eller refleksvest og hodelykt på meg. Refleksvest og sele med reflekstråder på Nairo. Det som ikke ble synlig på bildene er en blinkende lampe midt på kobbelet, pluss refleksbånd rundt forbeina til Nairo.Det er spesielt viktig her på landet, hvor det er mange hundre meter mellom hvert gatelys, og ingen fortau. Men jeg synes det er like viktig i sentrum og sentrumsnære områder. Mange kler seg i mørke farger i de mørke månedene, og selv om det begynner å lysne når rushtrafikken i Halden setter igang på morgenen, så er det skremmende mange som er veldig usynlige.
Du ønsker ikke å miste noen du er glad i, og jeg skal love deg at de som er glade i deg ikke ønsker å miste deg heller. Vær synlig – bruk refleks!
Del dette på:
-
Man endrer seg etterhvert som man blir eldre
Her om dagen postet jeg et bilde av Nairo på Instagram (følg meg, er ganske så aktiv der, @pilariskjersti2) fra da han var ca 6 måneder gammel. Idet jeg går inn i galleriet på mobilen for å slette bildet etter posting, oppdager jeg et annet bilde av han fra da han var litt over 4 år, og ble overrasket over hvor mye han hadde forandret seg på 3 1/2 år. Jeg vet det jo, men det ble så veldig tydelig, så jeg måtte sette bildene sammen og poste det også. Her ser dere:
Skikkelig slyngelalder på det første bildet, med store ører, uproposjonert kropp (jeg husker det selv om det ikke er synlig på bildet), full i f dagen lang, fremdeles litt valpepels, og pøbel til tusen og tilbake.På det andre bildet ser han jo nesten litt majestetisk ut med stor og fin manke, litt mindre ører, rolig og fornøyd med en pinne.
Okay, jeg glorifiserer vel egentlig litt nå, for han kan fremdeles være full i f og pøbel, men han har absolutt blitt mer voksen. Én ting er uansett helt sikkert: han var vakker da og han er vakker nå!
Del dette på:
-
Nytt kamera
Til bursdagen min ønsket jeg meg penger så jeg kunne kjøpe meg et kompaktkamera. Jeg hadde lenge et Canon Ixus, og selv om det var veldig hendig og lite, så tok det sakte men sikkert kvelden. Speilrefleksen er jeg selvsagt veldig glad i, men det er tungt å dra med på de dagligdagse turene. Selvsagt blir det med på alle større turer for å være sikker på at jeg får best mulige bilder, men sånn i hverdagen har lomma mi nå fått noe nytt å bære på, nemlig dette (bare at mitt er i sølvfarge, ikke sort):
Bilde lånt herfra, linken tar deg til Lyd&Bildes test av kameraet Fikk hentet det om torsdag, så jeg har ikke fått testet det noe skikkelig enda. Hadde planer om en skogstur i dag, men elgjakta er i gang, og jeg har tydeligvis blitt pysete etter bursdagen min, for jeg har virkelig ikke lyst til å gå i skogen nå, selv med ny rosa fleecejakke.
Så jeg tok en liten tur i hagen i dag, bare for å teste det bittelitt. Macrofunksjonen på det er virkelig bra, jeg kommer mye nærmere motivet med dette enn jeg gjør med speilrefleksen. Uklarheten på blomsten under skyldes vinden:
Det finnes programmer i bøtter og spann på kameraet. Ett av de er et landskapsprogram som fremhever de grønne og blå fargene. Testet det på utsikten fra hagen, og her er resultatet:
Nå har dere selvsagt ikke noe å sammenligne med, men jeg tok et bilde av samme utsikt med vanlig auto-program, og det var ikke like klart i fargene som dette ble.Det store treet som står helt inntil verandaen er et lønnetre, og bladene får fantastiske farger nå på høsten. Her ett som har lagt seg til ro i gresset:
Hosta er en plante som er vakker når den står i blomst, men den er virkelig vakker nå også. Mye annet er blassere i fargene og litt sånn trist, men den gule fargen hostaen har fått lyser virkelig opp!
Som sagt, jeg har ikke fått testet ut kameraet mye enda. Men én ting her helt sikkert, det er utrolig brukervennlig! Ja, det er masse programmer, men det er lett å finne frem i de, knappene er intuitive, og jeg slapp å sette meg ned med en lang bruksanvisning for å finne ut av hva som var hva og hvor.Tror dette blir en fin turkamerat, og det er allerede med meg i veska sånn i hverdagen også. Kameraet på mobilen er jo også veldig bra, men jeg synes det er vanskeligere å ta bilder med en mobil enn det er med et ordentlig kamera på grunn av hvordan jeg holder en mobil kontra et kamera. Men jeg satser uansett på at jeg blir strålende fornøyd med min nye duppeditt 🙂
Del dette på:
