-
Tungt i snøen
De siste ukene har det ikke blitt mange turer på oss. Været har vært dårlig eller kaldt, og vi har vært pjuske i formen. Men i dag var det ok vær og vi er (bank i bordet) ikke syke, så da dro vi ut en tur. Valgte å gå til gapahuken, den turen går vi titt og ofte, og det er en grei liten tur på ca 3 km totalt.
Nairo var selvsagt lykkelig over å komme ut på tur, og spesielt siden det er snø, så da måtte han jo koste på seg opptil fler raptusanfall:
Og han måtte leke kenguru-lapp:
Det var ordentlig tungt å gå i dag. Ikke mer enn ca 10 cm snø, men med et tynt lag med skare på toppen, måtte vi uansett tråkke oss vei, og vi kjente det godt i beina da vi kom frem til gapahuken.
Gutta mine tok seg en velfortjent hvil:
Og så la vi i vei samme vei som vi var kommet. Jeg blir stadig tøffere når det gjelder å slippe Nairo litt, og det setter han selvsagt stor pris på:
Og han benytter absolutt anledningen til å springe fort-fort-fort 🙂
Det var godt å komme seg ut litt, selv om det tok mye lengre tid enn normalt og vi ble mye mer slitne enn normalt. Men nå er vi fornøyde, alle tre, og skal bare puste ut litt før vi fortsetter forberedelsene til i morgen 🙂
Del dette på:
-
Nummer 2 – favorittcachekalender
Da var vi kommet frem til 2. plassen, og selv om jeg absolutt står inne for at denne fortjener akkurat den plasseringen, så er det med tungt hjerte jeg må si at jeg ikke har noe bilde til dere. Men det har sine årsaker.
I august i fjor var Eileif og jeg på en cachetur til Karlstad i Värmland i Sverige. Planen var egentlig å telte til neste dag, men været var ikke helt på vår side, så vi ble enige om å bli i Karlstad til utpå kvelden og så dra hjem. Årsaken til at vi ville vente til kvelden kom, er cachen bak dagens “luke”, nemlig Nattfiske (GC2T703). Her har jeg ringet inn hvor den befinner seg på geocachingkartet:
Cachen heter som sagt Nattfiske, og den første delen av navnet henspeiler til hva slags cache det er, nemlig en nattcache. En nattcache er en cache som bare kan finnes når det er mørkt. I dette tilfellet leder cachekoordinatene oss til et skogsområde, og så må man ved hjelp av lommelykter og/eller hodelykter finne små reflekser som er festet til trærne. Disse er selvsagt ikke synlige i dagslys (og er derfor veldig vanskelig å ta bilde av)! Her er et eksempel på hvordan refleksene kan se ut:
(bildet er lånt herfra)Refleksene er bare 9 mm i alle retninger, så det er ikke store greiene 🙂
Refleksene ledet oss videre innover i skogen, utenfor alt som het stier. Det gjaldt å både følge refleksene men også å følge med på hvor man gikk, så man ikke snublet, tråkket i noe hull eller på andre måter skadet seg.
Egentlig kunne denne cachen ha havnet på favorittlista bare fordi den er en nattcache, og dermed en opplevelse i seg selv, men det stopper ikke der. Andre delen av cachenavnet, nemlig “fiske” viser til selve cacheboksen. For på cachesiden står det at når du kommer til et tre med 3 reflekser i, er du veldig nært cachen, og den må man faktisk fiske etter! Nå skal jeg ikke røpe for mye, siden cacheeier ikke skriver noe om det selv, men jeg kan si så mye som at det er fuglefisking med et snev av hund og magnetisme som skal til 😉
For å toppe det hele, ble dette vårt funn nummer 300, og det var virkelig en verdig milepæl. En helt fantastisk opplevelse, og vi gikk umiddelbart til innkjøp av reflekser selv, vi har bare ikke ennå funnet det perfekte stedet å lage en nattcache. Men bare vent 😉
Del dette på:
-
Krumkakene er nesten i boks
Når det gjelder julekaker, er krumkaker min favoritt, og siden jeg fikk krumkakejern av mamma til bursdagen min i fjor, er det selvsagt at jeg skal lage krumkaker til jul. I fjor gikk det slik.
Utpå ettermiddagen i dag holdt jeg på å utsette hele stekingen til i morgen, men siden jeg egentlig har mer enn nok å gjøre i morgen fra før, tok Eileif og jeg kvelden til hjelp, og satt igang. Det tar jo sånn tid å steke krumkaker, og neste år MÅ jeg huske at jeg skal sette meg ved kjøkkenbordet, så jeg slipper å få så vondt i både føtter og rygg av å stå i halvannen time.
Husets tenåring feirer ikke jul her i år, så vi tre gjenværende hjalp hverandre med steking og rulling. Jeg stekte og rullet, Eileif holdt til krumkaka stivnet, og Nairo viftet luft for at krumkaka skulle stivne fortere:
Ja, han “vinker” faktisk med forlabbene nesten hver gang han står på to bein 🙂
Om Nairo husker den gode smaken av krumkaker fra i fjor, eller om han bare generelt er nysgjerrig på alt vi holder på med, skal være usagt, men han satt ihvertfall opp sitt peneste ansikt opptil flere ganger, i håp om at én av oss skulle smelte:
Nei, han har ikke fått smake, enda 😉
35 krumkaker ble det av røra i år, 5 mer enn i fjor. Jeg blir ikke helt klok på lampene på krumkakejernet, så det ble litt variasjoner i fargen i år også, men ikke like mye som i fjor:
Og bare de har kjølt seg ned helt nå, så er krumkakene i boks 🙂 Pepperkakene har Eileif handlet helt selv på butikken, og noe mer julekaker bryr vi oss ikke om.
Litt pusling med litt av hvert i morgen, og litt til på formiddagen julaften, så er jaggu det meste i boks, i tillegg til kakene 🙂
Del dette på:
-
Nummer 3 – favorittcachekalender
SPOILERBILDE!!!
I dag avsløres 3. plassen! Nesten så jeg synes det er litt spennende selv 😉
I august i 2010 var Eileif og jeg på en 3-dagers geocachingtur. Vi kjørte indre Østfold nordover, svingte av vestover ved Kongsvingertraktene og kjørte hjemover på “bakveiene” parallelt med E6. Den første dagen på turen fant vi cachen som har fått 3. plass, og det er… *trommevirvel*… Part of flykningeruta, Hallangen (GC1X16T). Den ligger i Akershus, og den ligger langs flyktningeruta som ble brukt under 2. verdenskrig. Rett ved siden av ligger innsjøen Hallangen.
Vi startet jo vår geocachingkarriere i januar samme år, og var mest vant til å finne vanlige bokser under trær eller steiner, eller små bokser som sitter fast på skilt eller henger i trær. Derfor var denne litt vanskelig…
Det var en liten åpen plass rundt denne stubben, og jeg skal love dere at vi tittet på bakken under alle trærne og buskene som sto rundt plassen. Men ingen cache… Helt til vi oppdaget at stubben, som ikke er plassert der, den er rest etter et helt vanlig tre, kanskje så litt rar ut på den ene siden:
Her har altså cacheeier (som forøvrig har fler geniale installasjoner rundtomkring) skåret ut en del av stammen, kuttet til og festet døra og hult ut stubben inni for å få plass til en regular-cache (typ matboks-størrelse). Helt fantastisk, og absolutt verdt 3. plassen på min favorittliste! At cachen i tillegg ligger på et historisk område trekker bare opp på alle mulige måter! Anbefales! 🙂 Men vær kjapp hvis du skal finne denne cachen, for jeg leser nå i loggene at stubben har blitt invadert av maur og har begynt å råtne…
Del dette på:
-
Skeptikeren i løpestreng
Alle som har fulgt bloggen min i mer enn noen uker, vet at Nairo er skeptisk til det meste som er nytt. Han bli veeeeeldig lang når han strekker seg frem for å undersøke noe han er usikker på, og han viser ikke akkurat stor glede rundt noe nytt før han virkelig har forsikret seg om at det er ufarlig og at det ikke vil spise han opp. Så spenningen var stor da vi tidligere i dag skulle montere opp løpestrengen vi kjøpte for en uke siden.
Vi satt Nairo i langlina samtidig som vi holdt på, slik at han skulle få se hele prosessen og at vi ikke anså hverken løpestrengen eller kobbelet som farlige. Men så snart vi hadde festet løpestrengen til garasjen og begynte på motsatt side, så begynte kobbelet å skli frem og tilbake på trinsene, og selv om den ikke lager mye lyd, så lager den jo en lyd Nairo ikke har hørt før. Og DET var skummelt, det!
“Eileif! Hva i alle dager er det du holder på med? Kom ned fra stigen og redd meg bort fra det som bråker!”
Og har du aldri sett en molefonken og misfornøyd Finsk Lapphund før, så har jeg et eksemplar her:
Nå vil jeg presisere at det gikk veldig fort bra. Ikke sånn at han allerede er trygg nok til at jeg vil la han stå der ute alene, men vi tok frem en ball og lekte litt med han, og det synes han var så moro at han glemte bort hele lyden (som hele tiden fulgte etter han). Men han måtte uansett titte opp en gang i ny og ne:
Tror dette blir veldig bra til slutt, jeg 🙂 Litt tilvenning må vi alltid regne med når det gjelder Nairo, lille skeptikeren vår. Men han trives så godt ute at jeg tror han finner roen ganske så snart.
Del dette på:
-
Nummer 4 – favorittcachekalender
Da er det tid for en ny “luke”, og 4. plassen går mer til et sted enn til selve cachen. Stedet fortjener så absolutt å ha en cache, men du trenger ikke oppleve stedet for å finne cachen. Men jeg vil si at det er en absolutt nødvendighet å oppleve stedet, ihvertfall hvis du har den aller minste interesse for dyr!
Stedet jeg snakker om er Langedrag, og cachen heter Langedrag (Mountain farm and wildlife park) (GC1YB0D). Jeg ga Eileif (og dermed også meg selv 😉 ) en tur dit til vår første bryllupsdag, så vi var der 16. juni i år, dvs to dager før selve bryllupsdagen.
Langedrag ligger mellom Numedal og Hallingdal i Nesbyen i Buskerud, og det er en naturpark, fjellgård og leirskole. Byggingen av gården startet i 1978, og filosofien til parken er “Naturen er vår beste læremester”. Jeg var der på leirskole i 1985, og har lengtet tilbake helt siden da, så det var en fantastisk opplevelse for meg å få dra tilbake dit, og jeg vet at Eileif også fikk noen gode minner i hjertet sitt etter turen dit.
Jeg klarer ikke skrive et innlegg om Langedrag uten et skikkelig bilderas 😉
Utsikten er fantastisk!
I inngangsbilletten får du blant annet tilgang til tunet. Der kommer du tett på for eksempel kyr og hester:
Du har geiter som potensielle følgeskamerater over hele gården:
Du kan også være med på fôringsrunden, hvor du kan komme inn til blant annet fjellrevene:
På runden du går på egenhånd rundt på gården, får du sett elg, villsvin, reinsdyr (som du også kan være med inn til på fôringsrunden) og rådyr:
Du får se Tuva inne hos den sosialiserte ulveflokken:
Vi betalte ekstra for en tur inn til den ville ulveflokken og inn til gaupene. Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal beskrive den fantastiske følelsen av å være 2 meter fra ulv. Uvirkelig!
Og det å ha en stor katt som nesten stryker deg oppetter beina er også en ekstrem følelse:
Cachen er en fin boks som ligger på vei opp til Langedrag, og du må som sagt ikke betale deg inn for å ta cachen. Cachen anbefales så absolutt, og det gjør også et besøk på gården!
Del dette på:
-
Nummer 5 – favorittcachekalender
Topp 5!
5. plassen går til en finurlig installasjon så og si midt i Halden sentrum. Den heter Screw IT, go to the theatre (GC256TR), og er dessverre ikke tilgjengelig i skrivende stund. Men jeg skal love dere at den er bra!
Fredrikshald teater er en empirebygning fra 1838, og teateret er eid og driftet av stiftelsen Halden Historiske samlinger. Det er Norges eldste teater, tegnet av Balthazar Nicolai Garben (kilde: Wikipedia). Såvidt jeg vet, eksisterer fremdeles noen av de originale kulissene.
(bildet er lånt herfra)Cachen har fått sin plass på min liste fordi den er så utrolig vanskelig og så utrolig lett. Nok en gang er det “boksen” som er årsaken til dette, og ikke minst plasseringen den hadde. Den hører så utrolig godt hjemme der at man ikke klarer å forestille seg at den er det den er, selv om man stirrer rett på den 🙂 Etter å ha logget DNF (Did Not Find) på den, fikk vi litt hjelp fra cacheeier, og 7. mai 2010 fant vi den (bilde av cachen finner du i innlegget jeg linker til, bildet er ikke tatt der den hadde plassen sin). Dette er en cache man absolutt skal lete etter, så sant den får en tilsvarende plassering når den kommer opp igjen 🙂
Del dette på:
-
Har noen slike glass?
Jeg har ei venninne som ikke lenger får tak i juleglassene hun er så glad i. Hun trenger 7 glass, men blir veldig glad hvis noen har ett eller fler de vil bli kvitt, du trenger altså ikke å ha 7 stykker.
Har du noen slike du vil kvitte deg med, eller kjenner du noen som har slike de ikke bruker og vil bli kvitt, ta kontakt med meg, så formidler jeg kontakt videre. Min mailadresse er kjersti alfakrøll pilaris punktum net. Og del gjerne dette videre, jo fler som leter i esker og skap, jo bedre 🙂
Del dette på:
-
Nummer 6 – favorittcachekalender
Dagens favoritt er kanskje en skuffelse for dere lesere. Det er en helt vanlig regular boks, det er ikke noe utsikt der den befinner seg, og det er ingen fin gåtur til den. Allikevel har den en spesiell plass i mitt hjerte.
Veldig mange av grenseovergangene mellom Norge og Sverige har fått cacher hos seg. Veldig praktisk for oss som bor i grensetrakten, vi har jo faktisk Sverige på tre sider. Svinesund er jo kjent for de fleste, og der ligger det cacher. Overgangen på Kornsjø er mindre kjent, og der ligger det en cache en kort gåtur fra veien. Overgangen på Holtet har selvsagt en cache, den er det vi som eier. Minst kjent er nok overgangen som dagens cache ligger på, nemlig Gränsen – The replacement cache (GC20F1V). Det eneste “spesielle” her, er grensesteinen:
Ellers er det en helt vanlig grenseovergang midt inne i skogen:
Så hvorfor i alle dager har denne cachen fått være med på favorittlista mi? Jo, fordi det var den aller første cachen vi fant! Etter å ha lest om geocaching i flere måneder og ikke hatt tilgang på noen form for GPS, kjøpte jeg meg ny mobil i januar 2010, og den var det GPS på! 23. januar det året dro vi derfor ut og fant først denne og så en til. Det er mulig at jeg er veldig sentimental av meg, men jeg glemmer ihvertfall ikke den første cachen. I tillegg kjører jeg forbi her så og si hver uke, og ser derfor cachen veldig ofte. For ja, den er synlig, men ikke på bildene 🙂
Del dette på:
-
Fastbundet blindpassasjer
Det er det samme problemet hvert år, når juletreet er kjøpt inn og vi skal få det hjem. Hvordan skal vi få det hjem? De første par årene etter at vi kjøpte bilen vi har nå, trykket vi treet inn i bilen. Det resulterte i at jeg hadde en juletrestamme ved siden av meg foran, og Eileif måtte pent sitte i baksetet. Men dette er liksom ikke en god løsning.
De siste par årene har vi bundet fast treet på taket. Vi har sånne takrails, men vi har ikke takgrinner, så alt som skal fraktes må ligge nedpå taket. Jeg er ikke spesielt glad i det med tanke på lakken, men må man, så må man.
Da vi skulle binde fast treet, oppdaget vi at det vi hadde å binde med, var elastiske stropper, en annen stropp…og langlina som alltid ligger i bilen. Jaja, man tager det man haver og knyter så godt man kan. Langlina er nettopp det…lang…så vi fikk litt til overs. Og hva gjør man med det? Jo, man tar en elastisk stropp for å knyte fast langlina.
Så den grønne stroppen dere ser, er altså der bare for å holde fast langlina. Bruke en stropp for å holde fast stroppen som juletreet er stroppet fast til bilen med. Flinke vi! 😀
PS! Både vi, treet og bilen kom hele hjem 😉
Del dette på:
