-
Nye turklær
I fjor kjøpte Eileif seg nye turstøvler. De virket bra til å begynne med, men etterhvert synes han de var vonde å gå i. Det hjalp ikke å prøve å gå de inn mer, og et forsøk på bytting i butikken var ikke mulig, da det var for lenge siden han kjøpte de. Turstøvler må man jo ha, og da han kom over dette tilbudet, slo vi til. Han sjekket selvsagt masse på nett først, og fant bare positive tilbakemeldinger fra tidligere kjøpere.
Nå har han testet ut de lave støvlene noen ganger, og han er fremdeles strålende fornøyd.
De høye støvlene blir nok ikke testet før til vinteren.
Nå kjøpte han seg disse etter at jeg hadde bestilt bursdagsgavene til han, ellers skulle han fått deler av disse som bursdagsgave. Men vi ble enige om at noe av prisen for disse skal gå inn i mine julegaver til han.
Når jeg bestilte sommerturbuksa til Eileif, klarte jeg ikke helt å dy meg. Stormberg har så mye lekkert, og selv om jeg strengt tatt ikke trengte en turjakke til, så hadde jeg veldig lyst på. Så jeg klekket en liten plan og bestilte hjem denne:
Så etter at Eileif fikk gavene sine i går, fortalte jeg han at han hadde kjøpt litt bursdagsgave til meg, og så viste jeg han jakka 😉
Så nå har vi stort sett det meste vi trenger av turklær. Eileif har ikke noen skikkelig turjakke, så det blir vel det neste vi investerer i, pluss at jeg ønsker meg en tynn fleecejakke. Ikke genser, men jakke. Så jeg skal nok tråle Stormbergs nettbutikk litt til 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
Gratulerer med dagen, min kjære ektemann!
I dag har min kjære Eileif bursdag, hurra! Rundt tall var det i fjor, men jeg har vokst opp med at alle bursdager skal markeres på en eller annen måte, og derfor måtte jeg jo gjøre litt stas på mannen min i dag 🙂
Fikk gratulert han på morgenen før jeg dro på kurs. Etter kurs bar det rett hjem, så han kunne få pakke opp gavene sine. En spent mann pakker opp den første:
Og så glad ble han da han så hva som var i pakka:
Gaven er et tursett han har ønsket seg, og det består av multiverktøy (Leatherman-lignende), lomme-sett med kniv, gaffel og skje, lommelykt, fiskekniv, tursag og liten øks.
Og i den andre pakken var dette:
Sommerturbukse fra Stormberg med masse lommer (et must på alle ytterplagg Eileif har) og med avtagbare bein.
Så tok vi turen til by’n og til Café Spisekroken, der vi spiste nydelig pasta. Siden været i ettermiddag var av det bedre slaget, tok vi en tur nedom Grotten på Torvet og spiste is til dessert. En ordentlig trivelig bursdag 🙂
Gratulerer med dagen, kjære mannen min!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Biri – sett gjennom andres øyne
Mange av de jeg har blitt kjent med som har lapphunder, har også blogger. Og det er kjempemoro å lese hva andre skriver om stevner jeg har vært på selv. Så da tenkte jeg at jeg kunne samle sammen linkene til de innleggene jeg vet om, kanskje det er fler av dere som synes det er moro å lese? 🙂
Carina Josefine tok seg jo en tur sammen med Tinka, og hun har skrevet et artig innlegg om den forelska tenåringen Nairo og den litt mer reserverte, men allikevel lekne, Tinka 🙂
Siden jeg aldri fikk tatt noe bilde av Nøve og Nalle, synes jeg dere kan ta dere en tur innom hos henne og se på den vakre gutten. Jeg er også nevnt, og på bildet av meg står jeg og prater med Carina Josefine i telefonen 🙂
Leo er lappen med utallige ansiktsuttrykk. Men det er ikke nok med det, han er også en mester med ord. Les og le 🙂
Jeg ble jo kjent med Kero og eierne hans på Biri, og de har også oppsummert utstillingen 🙂
Og så har vi Frost da, han jeg tok bilde av sammen med den lille valpen. Her er deres innlegg fra Biri 🙂
Fullt mulig det finnes fler blogginnlegg der ute fra Biri, legg gjerne igjen linker i kommentarfeltet! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
En kortere tur til Stenen
Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje innlegget Tur til Stenen fra november i fjor. Da hadde vi lest om Stenen i lokalavisa, og kjørte ned til Berby og gikk derfra. Runden ble på 9,5 km, og vi var rimelig slitne etterpå. Men vi fant ut at da vi var ved Stenen, var vi ganske nært hjemme, og jeg har hele tiden etterpå hatt lyst til å gå hjemmefra og til Stenen, for å se hvor langt det var.
Etter å ha studert fler turkart og kartet på GPS’en, fant jeg ut at det skulle gå en sti ned til Stenen fra en grusvei like borti gata her. I dag la vi i vei, og la hus og deilig utsikt bak oss:
Da vi kom til stedet der GPS’en sa at stien skulle gå til venstre, møtte vi en vegg av skog. Så om det har gått en sti der noen gang, er ikke godt å si, men den var ikke mulig å følge nå. Så da gikk vi videre på grusveien, og så over til skogsveier, som igjen ble til traktorvei overlesset i store kvister og greiner pluss myrområder, før den siste biten ned til Steinen, som var en fin skogssti. Størsteparten av denne veien gikk vi også da vi gikk fra Berby.
Det har vært ordentlig sommervær i dag, og Nairo ville selvsagt slukke tørsten da vi kom ned til Enningdalselva:
Samtidig fant han knuppen på en vannlilje. For han så dette antagelig ut som en fin grønn ball, og den skulle han jo ha tak i! Og hvis det betyr at man må leke ubåt-hund, så gjør man det 🙂
Og jaggu fikk han tak i knuppen til slutt 🙂
(trykk på bildet for større versjon, så ser dere den grønne “ballen” han har i munnen)
Her er Stenen:
Arbeidernes jeger- og fiskerforening har laget brua, og siden vi hadde friskt i minnet hvor ekkelt det var å gå over brua, så droppet vi det denne gangen, selv om det står en trebenk på andre siden. Vi satt oss heller ned ved elva på “riktig side” og koste oss med fin natur:
Nairo fortsatte å kose seg i vannkanten, og selv om han ikke legger på svøm, er han ikke spesielt redd for vannet:
Min mamma er veldig glad i kantareller, så vi plukket selvsagt sopp til henne når vi først var i skogen. Etter rensing hjemme, stoppet vekta på 900 gram kantareller (inklusive én piggsopp), og i morgen skal Eileif prøve å forvelle kantareller for første gang. Jeg husker med gru lukta da mamma forvellet kantareller da jeg var lita, så jeg prøver å styre unna 😉
Turen i dag ble på 6,27 km, dvs over 3 km kortere enn å gå runden fra Berby. Jeg husket på å pause Endomondo’en de fleste gangene vi stoppet for sopp, men vi gikk uansett sakte og brukte 2 timer på selve gåingen. Totalt brukte vi vel 3 1/2 time. En helt fin tur, men altfor mange bløte partier og altfor lite sti eller vei å gå på. Ikke en tur jeg kommer til å ta ofte, tror jeg.
Og når jeg først er inne på Endomondo: fremdeles kjempeartig å følge med på app’en og på nettet, men veldig ofte mister jeg kontakten med nettet mens jeg er ute og går, og da får jeg ikke en total statistikk over turen. I dag oppførte den seg heldigvis eksemplarisk 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Lapphundspesial på Biri
At hundemennesker er litt gale, er det ingen tvil om. Men jeg synes det går litt langt når jeg frivillig står opp over en time tidligere enn på hverdager for å kjøre 30 mil for å se på lapphunder som stilles ut, selv om jeg ikke stiller ut Nairo selv. Men det var nettopp det jeg gjorde i dag. Nairo og jeg kom oss avgårde litt over kl. 7 i morges, og etter 3 korte stopp, ankom vi Vingrom nesten nøyaktig 4 timer senere.
De Finske Lapphundene var først ut i ringen i dag, så jeg fikk dessverre ikke med meg så mye av hva som skjedde, siden de allerede var godt i gang. Men det viktigste for meg var å snakke med lapphundeiere jeg har blitt kjent med gjennom blogger og på Facebook, og det fikk jeg virkelig gjort.
Nøve og Nalle var de første jeg traff. Dessverre fikk jeg ikke surret meg til å ta bilde av de denne gangen, fy meg!
Så traff jeg eierne til denne kjekke karen, Kero:
Hadde en koselig lang prat med de, alltid moro å bli kjent med nye lappemennesker 🙂
Så fant jeg Leo og hans eiere:
Den skjønne Leo med alle hans ansiktsuttrykk får kos av sin mamma 🙂
Nairos “kjæreste” fra lapphunspesialen på Kongsberg i våres, Molly, var også der:
Nairo fikk selvsagt flørtet litt med henne i dag også, hun er en fantastisk vakker tispe! Litt moro å tenke på at jeg så henne i nabo-valpekassa den dagen vi hentet Nairo, og at hun og hennes dominofargede bror gjorde at jeg falt for den fargevarianten også 🙂
Frost og eiere var også der. Frost fant seg en ørliten lekekamerat:
Har ikke så mye mer å si til dette, enn: hællenuffen! 🙂
Og så ble jeg kjent med Aiko og hans eier:
Det er utrolig hvor liten verden er, for når jeg nå prøvde å finne ut hvem Aiko er, fant jeg jo en blogg, og den bloggen fulgte jeg med stor iver mens det fortsatt ble skrevet noe der. Vakker gutt er det ihvertfall!
I går kveld sendte jeg en mail til Carina Josefine og sa ifra at jeg skulle på spesialen i hennes trakter. Jeg ga henne også mobilnummeret mitt og ba henne si ifra hvis hun tok seg en tur. Det gjorde hun, og det var ordentlig koselig å treffe både henne og vakre Tinka:
Det er litt rart, for man føler jo at man kjenner de man har fulgt bloggene til, og sånn var det med Carina også. Skravla gikk lett, kan du si 🙂 Nairo prøvde på alle måter å innynde seg hos Tinka også, og hun synes det var litt moro, men så måtte hun også sette han godt på plass og si ifra hvem som bestemte. Herlig jente! 🙂
Så hvordan har Nairo taklet dagen? Han satt i bilen den første timen, og med vinduene nede og bakdøra åpen, gikk det veldig fint i varmen. Som vanlig ble det skikkelig “overload” for han når jeg tok han ut, han drar i alle retninger og skal hilse på alt på 4 bein. Man slutter egentlig aldri å sosialisere en hund. Den siste stunden før vi dro, begynte han å “snappe” mot hundene som passerte oss. Jeg aner ikke hvorfor, men teorien er at det ble for mye for han, rett og slett. Men hvis man ser bort ifra det, og at han utallige ganger prøver å dra armen min ut av ledd for å komme seg bort til andre hunder, så synes jeg han takler store mengder hunder og mennesker ganske bra. Og på slutten av dagen fikk jeg faktisk kontakt nok med han til å vise frem et lite triks!
Hvordan takler jeg en sånn dag? Jeg koser meg, jeg! Litt vel langt å kjøre, men en gang eller to i året kan jeg tåle det. Og jeg har helt klart lyst til å se mer av områdene rundt Mjøsa, det er jo så vakkert der!
Tusen takk for praten i dag, alle jeg hilste på!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Årets Grillkløverkveld
I går var dagen her igjen, dagen for årets Grillkløverkveld! Savnet etter disse kveldene starter egentlig dagen etter at vi har hatt de, og forberedelsene starter gjerne noen måneder før avtalt kveld.
Jeg startet de siste forberedelsene i går formiddag. Nairo synes dette var totalt uinteressant, og la seg heller i stolen sammen med Eileif:
Rimelig avslappet hund 😉
En halvtime før normal tid, dukket S og A opp. Veldig klare for årets happening, og med poser fulle av mat og drikke. Da C kom, dro Eileif, D og Nairo hjem til C for å låne hennes stue gjennom kvelden. D var ikke helt i form i går, så deres opprinnelige planer gikk i vasken.
Lemonade ble servert Grillkløveret første gang i fjor, og etter ønske fra jentene laget jeg det i år igjen:
Og etter litt kokkelering, var forretten klar. En forrett helt klart i C og min smak 🙂
Forretten besto av de tradisjonelle scampiene (nåde den som foreslår å kutte ned på antallet scampi eller å kutte det helt ut!) og C’s focaccia. I tillegg overrasket C oss med asparges med spekeskinke (var det parmaskinke, tro?), fantastisk godt!
Etter en liten pause var vi veldig klare for hovedrett:
Og som vanlig var det ikke akkurat mangel på mat… Smørdampede poteter, smørdampet brokkoli, smørdampet blomkål, smørdampet champignon, kyllingfileter med to forskjellige marinader, helstekt svin indrefilet, laks, maiskolber, kryddersmør, hvitløkssmør og potetgull med hjemmelaget dip til. Det som overrasket meg mest i går, var at vi for første gang ikke satt igjen med mat til en halv bataljon, det ble akkurat nok rester til at Eileif fikk seg en god frokost i dag 🙂
Så var tiden kommet for årets nyhet. Dette går på rundgang, og i år var det min tur. Kriteriene for årets nyhet er at det skal være til nytte eller glede for Grillkløveret, og det kan like gjerne være mat som en ting. Fjorårets nyhet var pledd. Vi har fra tidligere en egen eske som alle tingene våre ligger i, men esken ble for liten når pleddene skulle oppi. Så årets nyhet ble derfor poser til pleddene:
Fargene på posene er tilpasset fargen på pleddet til den enkelte (mitt pledd er grått, og de hadde dessverre ikke grå pose), men alle har i tillegg fått navnet sitt på posen. Og etter en liten brainstorming, sitter vi nå med mulige nye ting for flere år fremover, så det skal bli moro å se hva C finner på neste år 🙂
C og jeg gikk så på kjøkkenet for å klargjøre desserten. Det tok et kvarters tid, noe vi ikke synes var kjempelenge, så overraskelsen var stor da vi kom ut på terrassen og oppdaget at S og A var borte. Heldigvis hadde de ikke dratt så langt, de sto jaggu og stablet ved:
Snille jentene!
Årets dessert ble bestemt på et lite minimøte vi hadde tidligere i år. Jordbær og banan med smeltet sjokolade:
C hadde kjøpt med til både mørk og lys sjokolade, og det var virkelig godt! Men jeg tror vi skal gjøre noen justeringer til neste år, slik at konsistensen på sjokoladene blir litt mer samarbeidsvillig. Godt var det ihvertfall!
Av erfaring fra tidligere år, vet vi at vi ikke orker stort av godis etter en sånn matauk. Så vi satt igjen og småspiste jordbær, vi koste oss med mer av potetgullet og den hjemmelagede dip’en, og vi hadde en skål med ren melkesjokolade. Te ble tryllet frem i de fine koppene våre, og skravla gikk ut i de sene nattetimer:
Jeg fikk slukket lyset og lagt hodet på puta like før kl. 2 i natt, mett i magen og strålende fornøyd etter nok en vellykket Grillkløverkveld. Tusen takk, jenter, jeg gleder meg allerede til neste år!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hverdagen er tilbake
Etter 4 uker med ferie, var det ikke med god lyst jeg troppet opp til kursstart om mandag. Det å stå opp tidlig er ikke noe problem, jeg står jo opp tidlig uansett. Men det å ikke kunne gjøre akkurat det man har lyst til, akkurat når man har lyst til det, er vel det som er verst å snu om på. Jeg skal ikke klage på lange dager, for det er jo ikke fulle arbeidsdager på kurset, men allikevel er det noe i meg som skriker etter mer ferie. Men nå er det 5 1/2 uke igjen av kurset, og så håper jeg på en praksisplass i 12 uker etterpå.
Som vanlig skjer det ikke stort når dette hjemmet er i hverdagsmodus. Men det er fler merkedager og “happenings” fremover, så det er heldigvis noe å se frem imot et godt stykke utover høsten. Det starter i morgen, da ei snuppe fyller 9 år, så fortsetter det med den årlige Grillkløverkvelden til lørdag, og neste uke fyller D 14 år (han blir fjortis!!! :p) og så er det Lapphundspesial på Biri, som jeg har fryktelig lyst til å dra på. Og sånn fortsetter det jevnt og trutt en stund fremover.
Dere da? Er dere ferdige med ferie, eller har dere slitt dere gjennom “sommeren” for å ta noen uker nå?
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mandag og tirsdag – Norge på tvers
Det var ren og skjær luksus å sove i en normal seng, og det er ingen tvil om at vi våknet opp mer uthvilte mandags morgen enn hva vi hadde vært gjennom helgen! Planen var egentlig å bli på Turisthytta bare én natt, men Siv Anita snakket med sin kjære som fortalte at det var meldt regn i Bodø både mandag og tirsdag, så da fant vi fort ut at vi ble i Sulitjelma under tak frem til vi dro mot Bodø og flyplassen tirsdag.
Mandag formiddag gikk med til geocaching. Det er ikke kjempemange cacher i Sulitjelma, men vi fikk logget ihvertfall noen. Én ga vi opp, da den rett og slett satt helsefarlig til, og jeg håper inderlig cacheeierne tar til vettet og flytter den!
Sulitjelma er opprinnelig en gruvelandsby, og i tillegg til å se rester av gruver over alt, inkludert i nærheten av turisthytta, så har de også et gruvemuseum. Vi tok oss ikke råd til å gå inn og titte, men det var et falleferdig murhus uten tak helt inntil museet, og siden det var en cache der, ble det til at vi tittet oss litt rundt:
Det var også en cache et stykke opp på fjellet, ikke langt fra turisthytta. Utsikten ned mot Sulitjelma var fabelaktig!
Vi kjørte også ned til noen gjenmurte gruver som vi hadde sett fra hytta. Snøen ligger fremdeles i fjellet:
Faktisk var veien videre opp fra hytta stengt på grunn av manglende brøyting!
Og her er Turistforeningens hytter i Sulitjelma:
Nyhytta bakerst, sikringshytta (og den hytta du får lov til å ta med hund inn i) er foran.
På mandagskvelden kom hytteverten innom turisthytta for å sjekke at alt sto bra til. Det ga oss en gylden mulighet til å høre mer historie om hyttene, gruvedriften og Sulitjelma, og det viste seg også at mannen var født i ett av husene som sto her, da hans far jobbet i gruva. Nok en gang: det er en gullskatt å møte lokalbefolkning, slik at man får masse historie!
Sola og skyene ga oss en spektakulær avslutning på dagen:
På tirsdag morgen pakket vi sammen sakene våre og la i vei mot Bodø. En obligatorisk stopp for å ta bilde av Sulitjelmas bensinstasjon var på sin plass:
La meg også få bemerke at “bensinstasjonen” sto avmerket på bil-GPS’en 😉
Cacher skulle selvsagt finnes i dag også, og på den første stoppen, ved en vakker gammel gård, fikk jeg vårt funn nummer 500:
Geitene tittet nysgjerrig på oss, sola skinte og Nord-Norge viste seg så absolutt fra sin beste side på min siste dag nordpå.
Inn til Bodø kom vi, og vi fikk tittet litt rundt i byen og på havneområdet. Hurtigruta lå til kai, og vi fikk også sett da den la ifra og fortsatte på sin ferd. Enorm båt:
Vi koste oss med lunsj på Egon og fortsatte cachingen en stund til, før det var på tide for meg å komme meg på flyet. Det skulle gå kl. 1810, men på grunn av mangel på flygeledere på Gardermoen, ble vi ca en halvtime forsinket ved avgang. Medvinden gjorde at vi landet bare 10 minutter etter skjema på Gardermoen, og det var ei sliten Kjersti som gikk smilende imot sin kjære mann. Nairo fikk totalt raptusanfall da jeg kom hjem, han trodde vel ikke helt sine egne øyne da han så at mamma var kommet hjem 🙂
Så hva vil jeg huske fra denne turen? Jeg vil huske gleden over å være lengre nord enn jeg har vært før. Jeg vil huske fjell og hav og dramatisk natur. Jeg vil huske de fantastiske øyeblikkene: gå ut på Kanonen, varme oss i ei torvgamme, vasse i et iskaldt fjellvann, komme frem til svenskegrensa og faktisk kunne si at jeg har gått Norge på tvers. Selv om jeg ikke er sliten lenger, vil jeg nok aldri glemme hvilket slit det var å gå alle disse høydemeterne i et så bratt terreng. Jeg vil huske cacher, jeg vil huske masse om historien til Hellemobotn og Sulitjelma og jeg vil huske stemning.
Og sist, men på ingen som helst måte minst: jeg vil huske reisefølget mitt. Kjære Siv Anita: tusen hjertelig takk for at du hadde en drøm om å gå Norge på tvers. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk være med. Tusen hjertelig takk for din kunnskap om turer i fjellet, som du så gladelig delte med en anti-fjellgeit fra østlandet. Tusen hjertelig takk for guiding over alt. Tusen hjertelig takk for samtaler, latter og stille stunder. Tusen hjertelig takk for en opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse jeg vil gjemme i hjertet mitt i alle mine dager.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Lørdag og søndag – Norge på tvers
Lørdag morgen kom, og vi sto opp etter en ikke altfor god natt. Jeg sov og våknet om hverandre, Siv Anita hadde frosset gjennom hele natta, og det gir ikke akkurat kvalitetssøvn. Vi bestemte oss for å la teltene stå, og også legge igjen noen få ting vi ikke trengte, slik at vi kunne bære litt lettere på turen mot grensa og tilbake.
I vei la vi. Hellemobotn lå stadig lengre og lengre bak oss, og nå kunne vi bare såvidt skimte fjorden:
Oppover gikk det fortsatt, men vi var fortsatt heldige med at det ikke kom stort med nedbør. Noen ørsmå skurer i ny og ne, men ikke noe mer, takk og pris.
Pauser måtte vi også ha, og denne store steinen fungerte perfekt som levegg:
Som dere ser, lå tåka tett på fjellene over oss, men den trakk aldri helt ned til oss.
Hvis dere går inn på det første innlegget jeg skrev om Norge på tvers-turen, kan dere et stykke ned se et bilde fra da den første gjengen i Ingen Grenser var i disse traktene. På bildet står de på en stein som kalles Kanonen, den stikker ut over Hellemojuvet, og det er ca 230 meter rett ned. Det var hit Siv Anita og jeg nå kom, og spenningen var stor på om vi klarte å komme oss ut på Kanonen. Jeg la meg ned på fjellet bortenfor mens Siv Anita gikk i retning Kanonen, og selv der jeg lå, var det fryktelig langt ned!
Ut på Kanonen kom hun!
Og jeg tenkte at høydeskrekk fikk være høydeskrekk, så jeg tok med meg kameraet mitt og prøvde selv. Og jeg kom meg utpå jeg også!
Utrolig stolt av oss som klarte det, men jeg merket høyden godt i beina, og visste godt at jeg ikke kunne ta ett skritt til. Så helt ut kom jeg ikke, men det var absolutt ikke målet.
Ser dere igjen i det første innlegget jeg skrev om turen, så ser dere bilde av en torvgamme. Denne var nå neste stopp, og heldigvis har samene som eier området og som på frivillig basis drifter og vedlikeholder gamma satt opp skilt fra T-merkingen og mot gamma. Og den var lett å finne!
Et fantastisk byggverk som består av ei ramme av trestokker innerst og torvblokker ytterst. Over deler av gamma hadde de lagt et nett for å holde torven på plass. Rundt på utsiden var det to små fiskevann, det var vedstokker (ikke lov å hogge fra den lille skogen som var der, da tilveksten av trær var veldig lav), og det var også en liten utedo.Inni gamma var det veldig hjemmekoselig:
Klokka var nå litt utpå ettermiddagen, så vi fyrte opp i svartovnen og lagde oss mat og noe varmt å drikke. Samtidig fikk vi tørket en del klær og fikk ordentlig varmen i oss. Det hang en gradestokk i gamma, og den viste kun 5 grader ute, så noen sommertemperatur var det absolutt ikke.
En stund etter at vi la i vei igjen, ser vi en liten innsjø, og at T-merkingen fortsatte på andre siden av den. Jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss over der, og plutselig sa Siv Anita at hun så “broen”…
Hennes fjellstøvler tålte så absolutt å komme noen cm under vann, men mine vinterstøvler ville ikke tåle det. Her var jeg veldig klar for å gi opp…men det hadde blitt et så stort nederlag og en så stor skuffelse at jeg bet tennene sammen, tok av meg støvler og to par sokker, brettet opp regnbukse, fleecebukse og superundertøy, og uti bar det:
Jeg mistet følelsen i føttene etter 3 skritt, men Siv Anita kom like bak meg, og så snart vi kom på land, satt hun igang med å tørke og varme føttene mine mens jeg fikk dratt på meg sokker og støvler igjen. Og jeg må si jeg følte meg ennå mer som ei “villmarksjente” etter å ha klart det! 🙂 10 minutter etterpå var varmen og følelsen tilbake i føttene, takk og pris 🙂
En liten stund senere kom vi til nok et sted vi måtte vasse over. Her var det ikke mer enn halvannen/to meter over, men mye sterkere strøm, og litt dypere til den ene steinen vi kunne trå på. Så her gikk Siv Anita over i sine støvler, kastet de tilbake til meg, og jeg gikk litt lengre bort i elva, hvor det var grunnere vann. Så slapp vi ihvertfall å bli kalde på beina, noen av oss 🙂
Kl. 1855 nådde vi målet, Svenskegrensa!
En helt fantastisk følelse å ha klart det!!! Da hadde vi gått totalt 13,5 km og vi befant oss på 566 meter over havet. Det var helt flatt den siste kilometeren eller to. Jeg aner ikke hvordan jeg regner ut stigningsprosent, men jeg skal love dere at det var bratt i de verste partiene! Men uansett: Gratulerer til oss som klarte det!
Så var det bare å snu og sette kursen tilbake samme vei som vi var kommet. Gamma gikk vi ikke innom på vei tilbake, nå var målet å hente teltene og det som var inne i de, og så komme oss lengre ned mot havet for å få litt bedre nattetemperatur. Teltene sto heldigvis der vi forlot de, men på dette tidspunktet hadde vi fått regn, så det meste var jo vått og fuktig.
Vi pakket sammen. Siden det var overskyet og regn, var det ikke akkurat dagslys på denne tiden av kvelden. Og når vi kom til dette partiet (pluss et tilsvarende like etterpå), var vi ikke særlig høye i hatten (beklager elendig kvalitet på bildet):
Dessverre kommer ikke hellingen på fjellet ordentlig frem på bildet, men fjellet skrånet nedover både foran oss og til høyre. Vi skulle gå direkte på det glatte fjellet til venstre og inntil kjettingen, og aller helst holde oss på beina for å unngå å slå oss ihjel. Disse partiene var tunge å gå opp, men de var mentalt helt forferdelige å gå ned under de forholdene vi hadde. Lykken var stor da vi kom helskinnet ned fra de, og bare hadde “vanlig” nedstigning igjen.
Klokka ble sent, men så fort vi kom til den første av de to elvene, satt vi opp teltene og slo oss til ro. Dette var i myggland (regn, elv, skog), så vi tok i bruk det vi hadde for å holde de unna:
Den siste halvtimen før vi campet, var jeg så sliten at beina mine bare ristet, så selv om jeg ikke lå veldig godt den natta, så sov jeg ihvertfall bedre enn jeg hadde gjort natta før. Totalt gikk vi 18,06 kilometer på lørdagen, og det er det lengste jeg noensinne har gått på én dag!
Søndagen kom, og vi startet dagen med noe varmt i koppen og litt frokost. Været hadde snudd, og vi hadde sol mesteparten av turen ned mot Hellemobotn. Båten skulle ikke gå før kl. 1445, så vi hadde all verdens tid for de siste 2,13 kilometerne, og bare 60 høydemeter ned.
Vi stoppet på en utkikksplass like over Hellemobotn, og der møtte vi en av samene som bor der på sommeren. Han fortalte oss masse om området og gamle tradisjoner, blant annet at fjellene rundt oss var hellige fjell fra gammelt av, og at de ble brukt i forbindelse med offerhandlinger i gamle dager. Utrolig moro og spennende å få høre om alt dette!
På vei ned møtte vi et følge vi hadde møtt tidligere. Nå var de redusert fra 4 til 3, og de fortalte at en av de hadde skadet ankelen, så de hadde fulgt han ned til kaia for at han skulle få tatt båten utover og komme seg til lege. Vi møtte også et annet par som hadde vært på tur i 9 dager, og som nå skulle ta båten ut og dra videre til Fauske.
Vel nede i Hellemobotn hadde vi masse tid til overs, så vi tok oss en rusletur rundt for å titte litt. En utrolig vakker plass!
Vi kom også i prat med han som hadde skadet ankelen sin, han het Charles og kom fra Texas. Turen han var med på var gjennom en organisasjon som tilbyr turer innenfor teamlederskap i villmarken, og de hadde vært ute i 4 uker! Pratet med han helt ut til Drag og sørget for at han kom seg videre med taxien som sto og ventet.
Totalt på selve gåturen gikk vi 24 kilometer. I tillegg er det jo sånn at stigninger ikke bare går oppover, men det går litt opp og ned. Og ifølge GPS’en gikk vi totalt 982 høydemeter, noe som jo nesten er dobbelt så høyt som vi var da vi var ved grensa. Med tanke på at jeg bor i et flatt fylke, er det jaggu ikke noe rart jeg var sliten! 🙂
Vi pakket oss inn i bilen og satt kursen sør- og østover til Sulitjelma. Der finnes det en ny Turistforeninghytte som vi hadde sett oss ut, ikke minst fordi de reklamerte med at det var dusj der! Det var det dessverre ikke, men de hadde varmtvann og panelovnene sto på hele året, så det var en kjærkommen avveksling til telt og fuktige soveposer. Ren luksus, faktisk! 🙂
Hadde ikke fjellene rundt oss vært så høye, hadde jeg kunnet få sett midnattssola denne kvelden:
Men det gjorde ikke så mye at sola forsavnt bak fjellet, jeg var bare glad for at vi hadde fullført målet vårt, og i tillegg både kommet oss ut på Kanonen og fått sett gamma.
Siste del av turen kommer i morgen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
