-
Juli 2023
Som tidligere år, benytter jeg månedsoppsummeringen for juli til å også oppsummere ferien min, så dette blir langt 😉
Månedens høydepunt:
Sommerens andre Oslo-tur sammen med Anita:
Litt tid sammen med eldste barnebarn:
Og litt tid sammen med yngste barnebarn:
Se igjen blokka og litt av området jeg bodde i mine første 14 1/2 år:
Nairo har sin egen bolk i månedsoppsummeringene, men det var jaggu et høydepunkt at det gikk bra med operasjonen hans, så han skal få være med her også:
Tur til Askim sammen med Solveig:
Geocaching har også sin egen bolk, men det var så absolutt et høydepunkt å runde 6000 funn, så det får også være med her:
Tur til Tanum sammen med Ramona og Marit:
Tur til Stenen i Enningdalselva sammen med Lisa og datteren:
Og tur til Nordens ark og Havets hus sammen med Cecilie:
Månedens bøker:
Isabella av Isabella Löwengrip:
Jeg har fulgt bloggen til Isabella i veldig mange år, så mye av det som står i boka visste jeg fra før. Allikevel kom det frem en del nye opplysninger som gjør at man forstår enda mer av det bildet hun ønsker å gi oss.
Selv om hun har en livsstil og ønsker og drømmer som ligger milevis unna meg og mitt liv, så er det fascinerende å få et innblikk i hennes verden.
Boka hopper mellom nåtid (da boka ble skrevet) og tilbakeblikk til begynnelsen av hennes karriere og fremover. Til tider litt slitsomt å holde styr på. Enkelt språk og enkelt skrevet.
Terningkast 4.Tilfeldige tegn på heroisk kjærlighet av Danny Scheinmann:
Jeg liker godt historien til Moritz, men ikke historien til Leo. For meg ble dette altfor poetisk og stappfullt av metaforer, og jeg slet veldig med å fullføre.
Terningkast 2.Månedens Nairo:
Operasjonen kom jo veldig brått på oss, og jeg var livredd for at det skulle gå galt i narkosen. Derfor tok jeg en del bilder før vi gikk inn, her er ett av de:
Heldigvis gikk operasjonen bra, og jeg kunne dra hjem med en veldig misfornøyd hund. Jeg prøvde å få han til å gjøre fra seg, men det var han altfor stressa til:
To dager etter operasjonen, og han slapper godt av med sin “innebyggede” hodepute:
Han har ikke glemt hvordan han tigger:
Mammas lille vakre ❤️
Månedens geocaching:
Jeg har ikke hatt funn på flere enn 8 dager i juli, noe som er færre dager enn jeg ønsket å cache. Men nå ble det sånn, og de dagene jeg har cachet har uansett vært minneverdige. Sånn som turen til Oslo sammen med Anita:
Turen til Slevik sammen med Raymond, for da fikk jeg utsikt til hav:
Turen til Askim og Töcksfors sammen med Solveig:
Og så har vi den store dagen alene i Horten, hvor jeg tok 480 funn på én dag (ny personlig rekord) og rundet 6000 funn totalt, og jeg satt også ny personlig rekord i juli totalt med 521 funn:
Som jeg skrev om torsdag, så er vedlikehold på egne cacher noe av det mest kjedelige jeg vet. Derfor er det utrolig koselig når gode cachevenner blir med:
Og så var det også et høydepunkt å få et par ekstra funn i Lysekil om fredag, sammen med Cecilie:
Månedens naturbilde:
Her vil jeg ta med tre bilder. Det grønneste løvverket i Askim:
Himmel og hav i Horten:
Og rette linjer i Lysekil:
Ferien er over, og jeg ønsker meg en fin og litt tørrere august.
Del dette på:
-
Nairo har det bra
Om fredag var det 2 uker siden Nairos operasjon/kastrering, og selv om jeg ga dere en liten oppdatering 2 dager etter, er det vel på tide med en ny oppdatering nå.
Det har gått veldig fint hele tiden! Vi fortsatte å bruke den oppblåsbare kragen, for den var han trygg på, og den hindret han i å komme til såret. Han er ikke vant til å bruke halsbånd eller sele hele tiden, så han har klødd mye (les: vi har hjulpet han med å klø mye), men det hadde han gjort uansett hvilken type krage han hadde brukt.
En annen fordel med den oppblåsbare kragen, er, som jeg skrev i oppdateringen, at han har brukt den som hodepute. Men når det nærmet seg 2 uker, begynte jeg å tenke at det måtte bli slitsomt for nakken hans, så da syntes jeg synd på han for dét også.
Torsdag kveld tok vi av han kragen, og jeg sa til Eileif at han måtte følge med, og så ta på kragen når han skulle legge seg. Da jeg sto opp om fredag satt Eileif i stolen i stua og sov, for han hadde ikke villet vekke Nairo for å ta på kragen, så da ville han heller sitte der og følge med (vanskelig å følge med når man sover, men Nairo sov også godt). Snille mannen min ❤️ Etter det har vi faktisk ikke hatt på kragen på Nairo. Vi følger så klart med, og det har vel kun vært et par ganger han har villet slikke bak der, noe vi så klart stopper. Ellers er det vanlig vasking av understellet det går i, og det må han jo til en viss grad få lov til.
Tigge har han gjort hele tiden, “begge” (sitte bamse) tilbyr han på eget initiativ:
Merker at han røyter mye rundt halsen nå, og det kommer helt sikkert fra kragen. Vet at pelskvaliteten kan endre seg etter en kastrering, men det er nok altfor kort tid til at det skal gjøre seg gjeldende allerede nå.
Har ikke hatt noe inntrykk av at han har hatt vondt etter at vi sluttet med de foreskrevne smertestillende, og det er veldig bra! Vi har så klart også fulgt med på såret hele tiden, og det har sett helt perfekt ut. Ikke noe rødt, ikke noe varmt, ikke noe væske av noe slag. Han liker ikke når vi skal løfte opp beinet og holde på bak der, selv om vi ikke kjenner og trykker, så vi gjør det så sjeldent som mulig, samtidig som vi ser så ofte vi synes vi bør.
Så alt i alt så har Nairo det så bra som en nylig kastrert/operert 12 1/2 åring kan ha det. Han ser dårlig og han hører dårlig, han vil ikke gå så langt, men han inviterer stadig til lek, han er interessert i hva som skjer ute, og han kjefter hvis Eileif forsvinner ut av syne ❤️
Del dette på:
-
Nordens ark og Havets hus
Ut på tur sammen med Cecilie i går! Jeg visste på forhånd at vi skulle til Nordens ark, og det gledet jeg meg veldig til, da det er altfor lenge siden sist jeg var der. Heldige med været var vi også:
Mange av dyrene på Nordens ark har jeg aldri lært meg de norske navnene på. På informasjonsskiltene står navnet på svensk og latin (og muligens også på engelsk og tysk), så jeg tar i bruk google så dere får de norske navnene 😉
Her en aldeles nydelig liten sisel, som er en type jordekorn:
Så har vi de alltid veldig trøtte rødpandaene:
Jeg hadde med meg speilrefleksen, men alt jeg en gang kunne av innstillinger har gått i glemmeboka, for mange av bildene ble ikke bra. Må gjøre en liten innsats før neste gang kameraet skal i bruk.
Verdens sureste katt, pallaskatten:
Ser jo bare søt ut på bildet siden han/hun sover, men de ser skikkelig grumpy ut i våken tilstand!
Dette tror jeg er en brun skogsskilpadde:
Skilpaddehuset på Nordens ark ble åpnet nå i sommer, så det var en helt ny opplevelse for meg. Artig!
Anatolsk leopard:
Fikk ikke engang med hele halen til katten på bildet!
Og så en av mine favoritter, snøleopard:
Nå var det på tide med lunsj, og Cecilie hadde virkelig dekket opp:
Appelsinjuice, hjemmebakte pizzasnurrer, lefser og vannmelon. Nydelig! Og jeg var ikke klar over hvor mett man kunne bli av pizzasnurrer!
Vi ruslet videre, og neste stopp var amurleoparden:
Har du sett noe så nydelig?
Siste stopp for dagen var hos sibirtigrene:
Tittei! 😂
Dette er majestetiske dyr, altså!
De fikk en unge i oktober, men den så vi ikke noe til dessverre.
Da vi kom tilbake til bilen, ble vi sittende og skravle litt. Jeg spurte om Cecilie hadde vært på Havets hus i Lysekil, og det hadde hun, men hun spurte om vi skulle ta en tur dit også. Dermed ble det spontant en tur til Lysekil! Jeg har aldri vært der, og dermed aldri cachet der heller, så første stopp da vi kom frem var så klart en cache (som lå ved gangveien mellom parkeringsplassen og Havets hus). Nydelig utsikt fra cachen:
Like nydelig utsikt i nesten motsatt retning:
Så var det inn på Havets hus. Nå er ikke livet i havet det som interesserer meg mest, men det var moro å ha vært der! Her en eller annen sjøstjerne fra undersiden:
Så har vi den lett gjenkjennelige steinbiten:
En annen sjøstjerne, med fantastisk fin farge og veldig mange armer:
Det var så klart mye mer å se på, men bildene jeg tok ble liksom ikke bra nok til å legge ut, synes jeg.
Det var en cache til som lå ikke langt fra parkeringen, så det ble siste stopp for dagen. Her på tur ut på øya cachen ligger på:
Og utsikten ikke langt fra cachen:
Jeg var hjemme like før klokka 19, strålende fornøyd etter en kjempefin dag med masse inntrykk og masse skravling. Gleder meg allerede til neste gang, takk for en herlig tur, Cecilie ❤️
Del dette på:
-
Vedlikeholdstur til Stenen i Enningdalselva
Jeg vet jeg har sagt det før, men vedlikehold på egne cacher er noe av det mest kjedelige jeg vet om. Jeg har flere som jeg vet trenger tilsyn, så jeg må ta de i prioritert rekkefølge, som går på DNF’er først, og så de cachene som faktisk er på plassen sin men som ikke har det bra etterpå.
Her om dagen fikk jeg DNF på to cacher, hvor den ene fikk sin andre DNF. Da er det ikke annet å gjøre enn å komme seg ut, og en liten stund før jeg skulle dra i dag, fikk jeg den lyse ideen om å spørre Lisa om hun og datteren ville være med. Da blir det ihvertfall ikke kjedelig! Heldigvis både kunne og ville de være med, så vi møttes på parkeringen et par timer senere:
Skravla gikk de 3 kilometerne ned til Stenen, og der fant vi blåbær:
Cachen fant vi ikke, så det var bare å finne nytt gjemmested.
Jeg dristet meg ut på brua og fikk tatt bilde både sørover:
og nordover:
Og en selfie:
Den bittelille gapahuken måtte også foreviges:
Så ruslet vi tilbake samme vei som vi kom. Stakk innom den andre cachen jeg har der også, selv om jeg visste at alt sto bra til med den. Men da fikk både Lisa og datteren logget den.
Det var litt ustabilt vær i dag, og regnet kom da vi hadde rundt halvannen kilometer igjen til bilen. Selv om jeg hadde med meg jakke, så ble vi gjennombløte alle tre, så det var godt å komme seg hjem og skifte til tørre klær. Men vi fikk 2 veldig koselige timer hvor skravla gikk konstant, og så satser vi på flere turer utover høsten ❤️
Del dette på:
-
Årlig shopping på Tanum med kollegaer
I fjor startet to kollegaer og jeg en ny tradisjon, nemlig å dra på Tanum og shoppe. I dag var dagen for årets tur, og jeg hentet de i byen før vi dro rett ned.
Målrettede damer på senteret:
Marit hadde bestemt seg for noe med glitter i dag, og dette “hodeplagget” var det første vi fant:
Hun kjøpte ikke 🤣
Ramona fant seg et helt annet hodeplagg:
Hun kjøpte heller ikke 🤣
Da DollarStore var unnagjort, var det på tide med litt mat:
Skulle gjerne spist mer, men selv dette var altfor mye til lunsj for meg, så jeg avsluttet med bare litt softis. Nam!
Det ble noen butikker til på senteret, før vi kjørte bort til HappyPrice og fikk handlet litt der også. Sto lenge og tittet på et partytelt/paviljong, men vi kjørte Eileifs bil, så jeg hadde aldri i verden fått plass. Ikke er hagen i god nok stand til å sette opp noe sånt heller, så jeg må først få råd til å betale noen for å fikse plenen før jeg kan koste på meg noe sånt som en paviljong (eller aller helst en form for gapahuk/grillhytte med en vegg med trekkspilldører/skyvedører i glass. Drømmer!).
Bilen ble full nok med det vi faktisk shoppet:
Det var bagasjerommet, her er baksetet:
Heldigvis var det fortsatt plass til hun som satt i baksetet:
Jeg har ikke tatt bilde av noe av det jeg shoppet, men jeg fikk blant annet med meg kjole, bluse, duftlys, to små solcellelys med sommerfugler på, litt godis til Eileif, hårkur, oppbevaringsboks, en gave noen skal få, flekkfjerner og et par scrubmommy svamper.
Takk for en like strålende tur i år som i fjor! ❤️
Del dette på:
-
480 cacher og nesten 19 km gåtur
Jeg har lenge hatt lyst til å ta mange cacher på én dag, og hadde jeg ikke blitt syk for noen år siden, hadde drømmen gått i oppfyllelse da. Siden den turen gikk i vasken for min del, har jeg ikke helt sett hvordan jeg skal få det til, da en lengre kjøretrail krever minst to personer. Det finnes en sånn trail i Vestfold, det var den jeg skulle tatt den gangen jeg ble syk, men de fleste jeg kjenner har tatt hele eller deler av trailen.
Labcacher har jo blitt stort de senere årene, og i Horten-traktene har det blitt publisert en labcachetrail på (i skrivende stund) over 600. Noen av disse kan tas med bil, men de fleste må man gå til. I hele sommer har jeg hatt den turen i bakhodet, fulgt med på værvarselet, og lurt på om jeg skulle utsette meg selv for det eller ikke. Samtidig har jeg hatt en drøm om å finne minst 400 cacher på én dag og minst 500 cacher på én måned, og da værvarselet for i går ikke så aller verst ut, bestemte jeg meg for å dra. Alene. Potensielt drit kjedelig, men jeg kjørte hjemmefra ved 07-tiden, og fikk kun et par minutters ventetid på båten Moss-Horten:
Heldigvis var det stille på fjorden:
Jeg parkerte ved Borre kirke, begynner å bli lokalkjent der nå:
Og klokka 0915 startet jeg å gå. Alle spørsmålene har svaralternativer, så vet du ikke svaret er det bare å trykke til du får rett. Og alle labpunktene ligger med få meters mellomrom, så det går radig unna å komme opp i store antall.
Jeg fikk fin utsikt til fjorden en stund:
Og jeg var inne i fin skog:
Og på funn nummer 58 for dagen kunne jeg jubilere:
Mitt funn nummer 6000! Ikke noe stor stas å la en labcache bli jubileumscache, men samtidig ble gårsdagen såpass minneverdig at jeg fint kommer til å huske det uansett.
Husket å gå innom statistikken og ta denne screenshot’en før jeg fortsatte turen:
Forrige milepæl var 8. august 2021, så det var på tide med rundt tall igjen nå 😉
Jeg gikk videre i et fornuftig tempo, og tok pauser for å spise både blåbær og bringebær:
Og mat så klart, blant annet her:
Rundt funn nummer 150 var jeg så dritt lei at jeg vurderte å avslutte og dra hjem. Men så synes jeg det var for ille å ha dratt hele den veien og begynt så bra, at jeg tvang meg selv til å fortsette. Heldigvis forsvant den negative tankegangen, og sånn bortsett fra en eviglang slakk oppoverbakke som jeg slet veldig i, var det lite som tok fra meg motet resten av dagen.
Jeg liker helst å ta ting i rekkefølge, men det ville gitt meg en mye lengre vei å gå. Derfor valgte jeg å hoppe litt hit og dit, og jeg befant meg plutselig først i et boligområde, og så i en nydelig skog der jeg gikk rundt Adalstjern:
Jeg snakket kun med to mennesker på hele turen, den første var på vei inn i denne skogen. Det var en mann med to finske lapphunder, jeg kunne jo ikke bare la de gå fra meg 😀 Den andre var ei dame jeg møtte ved tjernet over, og vi hadde en like hyggelig prat.
På vei ut av dette området gikk jeg forbi noen hestehager, og ved den ene sto denne stubben:
På beina hadde jeg de relativt nye joggeskoene mine. Selv om jeg også hadde på meg gnagsårsokker, måtte jeg to ganger sette meg ned og få på gnagsårplaster på to steder sokkene ikke beskyttet meg. I tillegg hadde jeg nå gått såpass langt at det begynte å gjøre vondt under føttene, og av en eller annen merkelig grunn fikk jeg fryktelig vondt i venstre lilletå. Heldigvis gikk det midlertidig over etter en pause hvor føttene fikk lufte seg litt, men jeg merket jo at over 10 kilometer begynte å gjøre seg gjeldende. Underlaget var alt fra grus, sti og traktorvei til asfalt:
Jeg visste at jeg ikke kom til å ta hele runden, men jeg måtte følge med så jeg ikke ga meg før målene mine om minst 400 på én dag og minst 500 på én måned var nådd. Siden jeg ikke gikk lab’ene i rekkefølge, visste jeg hvor mange jeg hadde igjen på den siden som ville ta meg tilbake til bilen, så det var bare om å gjøre å få tatt nok i det området jeg var, sånn at de som sto igjen mot bilen var nok til å få meg i mål.
Da jeg skjønte at jeg hadde tatt nok, gikk jeg tilbake til der jeg forlot starten, og fortsatte der. Da satt denne lilletåa igang igjen, og da var det så ille at jeg ikke klarte å gå. Fant meg en stein som jeg satt meg ned på og tok av både sko og sokker, og tok frem det jeg hadde igjen av mat. Oppdaget at steinen var oppholdssted for en haug med maur, så det var bare å flytte meg ned i gresset noen meter unna. Samtidig begynte det å regne…noe jeg var klar over utifra værmeldinga, men da var jeg motløs en liten stund igjen. Men jeg visste at jeg ikke hadde langt igjen, så med en gang tåa føltes bra, var det bare å komme meg videre. Og så var jeg plutselig tilbake ved bilen, og hadde denne utsikten igjen:
Klokka var 1535, jeg hadde altså brukt 5 timer og 20 minutter inklusive pauser. 480 funn på én dag, 519 cacher på én måned (så langt):
18,7 km gåing, det må være det lengste jeg har gått noen sinne, og her er løypa:
De jeg har igjen ligger i området rundt universitetet, så det må da gå an å finne en parkeringsplass der neste gang det blir tur dit.
Jeg var så stolt av meg selv og fornøyd med dagen at jeg bare måtte ha en is på båten hjem:
Jeg er fullstendig klar over at noen mener det er “feil” å sette dagsrekorder med labcacher, og jeg er helt enig i at det er lettere å nå et sånt mål med lab’er enn ordinære cacher. Hvis jeg noen gang får mulighet til å ta f.eks. 500 ordinære cacher på én dag, er jeg absolutt med på forsøket, men så lenge lab’er er en del av spillet, mener jeg at det er like legitimt som ordinære cacher. Så må man også ta med i beregningen at 500 ordinære cacher blir tatt fra bil, imens flesteparten av lab’ene jeg tok i går måtte man gå til uansett. Jeg sier ikke at det ikke er fysisk anstrengende å hoppe ut og inn av en bil i mange timer, det er det så absolutt, men det er jaggu fysisk anstrengende å gå 18,7 km også.
Og apropos fysisk anstrengende. Det ble 3 vannblemmer. Lilletåa plager meg ikke i dag. Men jeg er så støl som jeg ikke har vært på mange år, spesielt venstre side fra hofta og ned. Det kommer ufrivillige umph-lyder ut av meg hver gang jeg reiser meg og setter meg ned, og jeg må bruke noen steg på å rette meg opp når jeg beveger på meg. Men jeg gikk en km med Nairo i formiddag, og det gikk helt fint.
480 funn. 519 så langt i juli. Rundet 6000 funn. Gått 18,7 km. Stolt, jeg! 😎
Del dette på:
-
Barnlig moro i Askim
I går skulle Solveig få sin julegave av meg, og hun visste ingenting annet enn hva hun burde ha på seg og når jeg skulle hente henne. I tillegg sa jeg ifra at vi skulle starte dagen med lunsj når vi kom frem, og etter å ha parkert ved Askimtorget kjøpesenter, var det nettopp lunsj vi begynte med:
Jeg hadde beregnet god tid, så vi tuslet litt rundt på senteret før vi gikk ut for å finne en cache 😉 Ikke langt fra cachen fant vi instrumenter det er umulig å spille på, men Solveig gjorde et forsøk:
Tuslet videre til nok en cache, og på vei dit gikk vi innom en Jernia-butikk så jeg fikk kjøpt Kärcher vindusnal. Skal bli spennende å prøve.
Cachen ble funnet, vi gikk tilbake til bilen og kjørte de 3 minuttene til dagens destinasjon, som var Sprett trampolinepark og bowling, men vi skulle ikke hverken hoppe eller kaste, vi skulle slå og balansere på Glow minigolf med The Floor is Lava. Rett og slett en minigolfbane hvor gulvet “er” lava, så hver gang det er din tur kan du ikke trå på gulvet uten å få straffepoeng, du må holde deg på de gulgrønne listene/platene, og det innebærer en del utfordringer for balansen. I tillegg er det uv-lys der, så mine limegrønne negler så slik ut:
Det var heldigvis lite folk der (de fleste var nok i trampolineparken), så vi tok oss god tid og hadde det veldig moro underveis:
Langs banen er det satt opp andre balansehinder, antagelig sånn at de ungene som venter på tur har noe å gjøre så lenge. Blant annet balansere på stram line:
Det var Solveig kjempeflink til, jeg klarte ikke å komme meg over.
Det var også noen ørsmå klatrevegger her og der, vanskelig når det ikke var noe særlig grep å snakke om, bare korte rundstokker egentlig, men moro lell:
Banen nærmest klarte Solveig, jeg hadde ikke sjanse til å avpasse slaget nok til å få ballen til å bli liggende på toppen:
Vi brukte nesten halvannen time på 18 hull, og hadde det supermoro hele tiden! Som sagt veldig deilig at det ikke var masse folk der, vil tro man kjenner litt mer på press hvis noen kommer etter.
Det ble jevnt, men Solveig stakk av med seieren:
Det hjalp ikke engang at jeg fikk hole in one på bane 13!
Det ble et kjapt cachefunn til like ved aktivitetssenteret, og så skulle vi hjemover. Men i en rundkjøring bråbestemte vi oss for å ta en tur bortom Töcskfors:
Og da ble det jaggu et cachefunn der også 😀 Ikke noe shopping på meg, men is ble det på oss begge. Bananis med sjokolade på Solveig, mangosorbet og pæreis på meg:
Og så klarte vi å komme oss hjem! Tusen takk for en strålende dag med mye latter, Solveig, dagen går rett inn på lista over gode minner ❤️
Del dette på:
-
Batikk (tie dye) hettegenser
Jeg har jo på bucketlista mi at jeg skal lage en batikk hettegenser, og da jeg tidligere i sommer fant farge på tilbud og hvit hettegenser i bomull, var det bare å sette i gang. Og det gjorde jeg om lørdag. Jeg hadde tittet på noen youtubevideoer og funnet et mønster jeg likte, så da startet jeg med å brette genseren i henhold til instruksjonene:
Så forflyttet jeg meg ned på vaskerommet og startet selve fargingen. Det gikk ikke helt smertefritt, for da jeg tok av korken på den første flaska, sprutet det farge veggimellom. Så da måtte jeg avbryte for å slenge klærne jeg hadde på meg i vask før fargen satt seg. Heldigvis gikk det bra, og jeg fikk også tørket vekk farge fra både vaskemaskin, vegg og gulv.
Så var det å fortsette med farging, og jeg skjønte fort at jeg ikke hadde nok farge til både framside og bakside, men shit samme, jeg prøvde så godt jeg kunne å få til mønsteret jeg ville ha på begge sider.
Glemte å ta bilde før jeg pakket inn genseren i plastpose, så da får dere et helt intetsigende bilde av plastposen:
Genseren skulle ligge i pose i minst 6-8 timer, så jeg endte opp med å la den ligge i rundt 18 timer. Jo lengre, jo sterkere farge, sto det i instruksjonene. Så i går formiddag var det tid for å pakke opp, og dette møtte meg da:
Nok av hvite flekker, for å ikke snakke om den store hvite flekken nederst. Jaja.
Imens jeg står og skyller og strikkene fortsatt er på, går det opp for meg at jeg antagelig har snudd genseren flere ganger før jeg begynte å farge, så jeg var ikke sikker på om det meste av fargen var på forsiden eller på baksiden av genseren. Jaja.
Får av strikkene og får genseren inn i vaskemaskinen, og så var det bare å vente. Spenningen var stor da maskinen var ferdig, og joda, jeg fikk bekreftet at jeg hadde snudd en gang for mye på genseren, så forsiden hadde fått minst farge:
Jaja.
Og som dere ser, er det jo ikke antydning til mønster der i det hele tatt.
Baksiden da?
Absolutt mer farge, og kanskje en antydning til mønster, men veldig langt fra sånn jeg hadde tenkt at det skulle bli. Jaja. Og nei, jeg har ikke tenkt å vise dere youtubevideoen med hvordan den skulle blitt 😂
Dette blir nok ikke noen ny hobby for meg, og det var vel egentlig ikke moro å ha prøvd engang, men jeg er glad jeg har gjort det, jeg er glad jeg har fått krysset av nok en ting fra bucketlista, og så legger jeg dette elegant bak meg 🤪
Del dette på:
-
Det går bra med pasienten
Fredag kveld gikk helt greit. Nairo var ikke veldig fornøyd med livet, men han klarte til slutt å slappe av og sovne. Eileif satt oppe til bare en times tid før jeg sto opp, så han fikk fulgt med på om Nairo kom seg ut av kragen, eller om han klarte å slikke på såret. Heldigvis gikk alt fint.
I går var Nairo mye mer seg selv. Så klart han var sliten og sov mye, men han hadde hentet tennisballen sin for å invitere til lek da jeg var i byen på formiddagen, og det er et godt tegn. Og ta det helt med ro, vi leker så klart ikke med han nå.
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt når han sover, og nå som han går med krage, har han innebygget hodepute:
Jeg synes jo synd på han, men samtidig synes jeg jo at han er fryktelig søt 💙
Fredag kveld ville han ikke spise noe særlig, men i går var appetitten tilbake. Siden han hadde dårlig mage i nesten halvannen uke før operasjonen er vi litt forsiktige med hva vi gir han, og utifra det som har kommet ut i dag, ser det ut som han virkelig er på bedringens vei der også. Fortsetter å være forsiktige en stund til fremover, tar ikke noen unødvendige sjanser ennå.
Han var litt irritert over kragen det første døgnet, men nå bryr han seg lite om den. Men den klør, og han får ikke klødd, så da kommer han til oss for å få hjelp til å klø:
Og så blir han forfjamset når han prøver å gå for eksempel mellom sofaen og stuebordet, for der får han ikke plass med kragen. Så da stopper han, titter på åpningen han vil gjennom, sukker tungt, og legger seg foran bordet istedenfor under 😂
Vi har tittet på såret noen ganger, og det ser bra ut. Kan nesten ikke se at det har vært åpnet der i det hele tatt. Men han liker ikke når vi titter der, det er antagelig veldig ømt når han ligger på siden og vi løfter det øverste bakbeinet. Så vi lar han være så mye som mulig, men følger allikevel med. Ser at han strekker seg uten å avbryte strekken, og det er et godt tegn.
Igjen; innebygget hodepute:
Så langt ser dette veldig bra ut, og det er jeg utrolig takknemlig for! Krysser fingrene for at det fortsetter i samme retning 💙
Del dette på:
-
Det ble operasjon på Nairo
Siden tirsdag i forrige uke har Nairo vært dårlig i magen. Nå er ikke det noe unormalt for han, men jo eldre han blir, jo mer bekymret blir jeg når det er noe galt. Han har spist som normalt, også da vi gikk over på kokt torsk og ris pluss Zoolac torsdag i forrige uke, men det som har kommet ut har ikke vært i fast form.
Om mandag valgte jeg å ringe veterinæren da det ikke var betydelig tegn til bedring, og vi fikk time om onsdag. Jeg dro på jobb en tur, Eileif dro til veterinæren, og han passet på å nevne at mageproblemene kanskje kunne ha noe med antibiotikaen Nairo fikk for forhudbetennelsen. Etter en undersøkelse av to veterinærer, kom de frem til at testikkelen som aldri har falt ned har vokst, og at den måtte ut.
Da Nairo var ung og vi skjønte at testikkelen ikke kom ned, hadde jeg valget mellom å la den være og å operere den ut/kastrere. Jeg vet det er delte meninger om testikkel i buken gir økt fare for kreft, men siden Nairo alltid har vært en engstelig og redd hund, valgte jeg å la han beholde begge testiklene for at han skulle dra nytte av testosteronet. Jeg husker jeg sa at jeg heller vil ha en mindre redd hund som potensielt kan få kreft enn en mer redd hund, og den avgjørelsen står jeg 100 % ved, selv om vi nå muligens har endt opp med nettopp kreft.
Operasjonen skulle være i dag tidlig, og jeg dro ned med Nairo. Jeg skal være så ærlig og si at jeg var livredd for at han skulle dø av narkosen, og jeg ville aldri ha tilgitt meg selv hvis jeg ikke var hos han til han sovnet av det beroligende hvis det skulle vise seg at det gikk galt etterpå, så selv om det er helt fryktelig, så måtte jeg bare være med han. Tok dette bildet utenfor veterinæren:
Allerede her er han superstressa, for han vet godt hvor han er.
Så var det inn, og det tok ikke lang tid før han sovnet, etter å ha kastet opp 3 ganger først. Måtte ta et bilde da også:
Jeg gikk gråtende ut i bilen og ble sittende i en time. Klarte ikke bestemme meg for om jeg skulle bli sittende (det skulle ta 2-3 timer), eller om jeg skulle dra hjem. Men jeg bestemte meg til slutt for å dra hjem, og jeg rakk kun å lage meg en kopp te før de ringte fra veterinæren. Jeg var da overbevist om at det hadde gått galt siden det bare hadde gått halvannen time, men nei, da var han våken og klar til henting. Kastet meg i bilen og kjørte tilbake til byen med en gang.
Det viste seg at testikkelen hadde sittet i kanalen, ikke i buken, og den hadde vokst til en stor svulst som nå er sendt til analyse. De tok den andre samtidig, så nå er han kastrert, og de tok en kjapp runde med fjerning av tannstein samtidig, så jeg slipper å legge han i narkose igjen.
Fikk på han krage, men det ble problematisk da jeg skulle ha han inn i bilen. For jeg måtte ha han inn baklengs på grunn av kragen, samtidig ville jeg ikke løfte rett i såret. Ei dame som skulle dra fra veterinæren spurte snilt om hun skulle hjelpe meg, men jeg så at Nairo ble ekstra stressa da hun nærmet seg, så jeg takket nei, men er uendelig takknemlig for at hun spurte!
Fikk han til slutt inn i bilen, og vi kom oss hjem. Eileif var da i Sverige og kjøpte oppblåsbar krage da vi har dårlig erfaring fra tidligere med Nairo og den typiske lampeskjermkragen. Nairo klarte ikke å slå seg til ro, så jeg gikk på utsiden med han, men der ville han heller ikke være. Inn igjen, og han ville bare være på kjøkkenet:
Stressa, pipete og sutrete, veldig mye sikling, vondt for å holde bakparten oppe, men nektet å legge seg. Sikkert uvel etter narkosen, men vondt skal han ikke ha da han fikk smertestillende før vi dro fra veterinæren.
Eileif og jeg byttet på å sitte sammen med Nairo på gulvet, og til slutt sovnet han 2 minutter her og 5 minutter der:
Men det var først rundt 6 timer etter operasjonen at han virkelig klarte å slå seg til ro og sove ordentlig, om ikke lenge om gangen, så mer enn noen minutter i strekk. Fortsatt sutrer han, og går hvileløst omkring når han er våken, men det er godt å se at han sakte men sikkert blir mer seg selv og får slappet av. Nå nettopp spiste han også noen små biter våtfôr, og det varmer mammahjertet.
Det blir smertestillende i kveld, og så drar jeg på apoteket i morgen tidlig og får hentet ut mer smertestillende og antibiotika. Så krysser jeg fingrene for at han kommer til seg selv ganske snart igjen, og at den svulsten var alt som var av ulumskheter inni der 💙
Del dette på:
