Pilaris – Kjerstis blogg

4. juni i år fikk jeg følgende sms fra Solveig:

Jeg klarte ikke bestemme meg for om jeg var glad for gaven (tilbringe tid sammen-gavene som vi ga hverandre til jul i fjor) eller ikke, men jeg måtte jo prøve. Ikke minst fordi jeg hadde satt det opp på bucketlista mi. Så vi ble enige om 7. juli, og så har jeg faktisk klart å skyve det bak i hodet mesteparten av tiden. Men i går begynte nervene å komme, og jeg kan ikke på noen måte si at jeg gledet meg. Vel, jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen med Solveig!

Det er jo høydeskrekken min som er hovedproblemet, for meg er det totalt naturstridig å befinne seg over bakkenivå. Men jeg backet ikke ut, selv ikke da vi kom til innkjørselen:

Og heller ikke da vi hadde fått på oss seler og hjelmer:

Vi startet med en øvelsesløype, der en instruktør skulle se at vi hadde fått med oss alt rundt sikring. Solveig demonstrerer nyervervet kunnskap:

Og selv om øvelsesløypa ikke var mer enn en meter eller så over bakken, så er det høyt nok når man ikke har noe stabilt å gå på:

Jeg tviholdt meg fast etter beste evne:

Instruktøren holdt vel på å kjede seg i hjel der han ventet på at vi skulle bli ferdige…

I enden av omtrent alle løypene, også øvelsesløypa, var det zipline. Og det er altså så feil i hodet mitt å skulle gå ut fra en helt fin og trygg plattform, for så å henge og dingle i løse lufta. Så selv om det ikke var hverken høyt eller langt, brukte jeg tid på å klare å komme meg av gårde:

Og ikke synes jeg zipline var så fryktelig festlig heller. Kanskje i de få sekundene fra jeg turte å slippe meg ned til like før jeg traff enden, men ikke noe mer enn det.

Vi spurte instruktøren hvilken løype som var den letteste, og det var Grønn-. Så da gikk vi for Grønn-:

Et par meter over bakken, og dermed desto mer utfordrende.

Dette var første hinder:

Og denne “brua” sitter stramt, så vi valgte å gå på wiren på høyre side til å begynne med, og så byttet vi over til venstre side midt på:

Men vi så flere som gikk over på stokkene også.

Dette var ett av hindrene vi slet veldig med, begge to:

Wiren krysset på en måte tømmerstokken, så uansett hvilken side du valgte å gå på, så ble du på et tidspunkt dyttet litt bakover. Og det å få følelsen av å falle bakover er ikke det minste moro.

I tillegg var det et hinder hvor det var et gap mellom plattformen du sto på og neste plattform. I mellom plattformene hang det et tau ned fra en wire høyt over, og du skulle da sikre deg i tauet og svinge deg over. Dette var den absolutt verste opplevelsen for meg, men jeg klarte til slutt å få holdt meg fast der jeg sto, holde i tauet og flytte det ene beinet over til neste plattform, og så få et godt tak i noe på den andre siden, før jeg fikk med meg “bakbeinet”. For normalt høye mennesker er nok ikke dette hinderet like ille.

Ziplinen her var noe få meter lengre enn den på øvelsesbanen, og her er Solveig i svevet:

Og vi var veldig stolte av oss selv for å ha gjennomført en hel løype:

Vi tok oss en pause før vi valgte å ta den samme løypa en gang til. Kanskje teit, men det var veldig godt med en større mestringsfølelse, og litt følelsen av at noe var litt lett. Da vi var ferdige med den, var klokka allerede 12 og tid for lunsj, som jeg helt glemte å ta bilde av.

Så kom spørsmålet om vi skulle driste oss videre til Grønn løype, altså den som er hakket vanskeligere enn Grønn-, og som også er høyere oppe i trærne, nemlig på 3 meter over bakken. Vi tittet litt på løypa fra bakken, prøvde en annen øvelsesløype som hadde noen av de samme hindrene som vi kom til å møte, og så bestemte vi oss for å prøve. Jeg gikk via et hinder som Solveig ikke hadde noe lyst til å prøve, hun gikk direkte opp en trapp, og så møttes vi på plattformen i det treet hun kom opp i. Da var det ei dame som ville ned, hun turte rett og slett ikke mer. Men Solveig spurte om hun ville prøve sammen med oss, da vi var like redde som henne, og dermed endte det opp med at hun gikk foran meg og Solveig gikk etter meg. Og jeg tror det ble en stor fordel for meg, for jeg fikk flyttet litt av mitt fokus fra min egen redsel og over på å hjelpe hun foran meg videre fremover og å hjelpe Solveig til å fortsette etter meg. Joda, jeg var skikkelig redd ved flere anledninger, men jeg tror faktisk jeg hadde vært mer redd hvis jeg ikke hadde måttet snakke med og oppmuntre de, men bare kjent på utfordringene for meg selv. For det var det mange av der oppe, spesielt da det kom et nytt gap, tilsvarende det vi møtte på Grønn-. Ziplinen på slutten av denne løypa var også lengre, og her deiset man inn i et nett, noe som var en skikkelig bråstopp og ganske ubehagelig. Men vi kom oss gjennom, og ikke bare kan jeg si at jeg har klart den letteste løypa i en klatrepark, som jeg har skrevet på bucketlista mi, men jeg har også klart den nest letteste løypa! Er pokker så stolt av oss, for Solveig slet like mye som meg!

Da vi kom oss ned på bakken, ble vi stående og prate med damen en stund. Hun var ikke klar over Grønn- løypa, så da avsluttet vi dagen med å ta den, alle tre. For Solveig og meg ble det da en lett gjennomgang (bortsett fra tømmerstokken og gapet, de var fortsatt like ille), og for damen ble det en god mestring da den jo er en god del lavere enn Grønn.

Som dere skjønner, ble det ikke tatt noen bilder i Grønn. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast, og å begynne å styre med mobilen var ikke aktuelt. Ikke minst var jeg redd for å miste den i bakken. Men skulle jeg mot formodning driste meg til å prøve en gang til i fremtiden, får jeg ta med meg noen som ikke skal klatre, så jeg får noen bilder fra den løypa også. Sannsynligheten for at jeg kommer meg til noen mer vanskelige løyper er minimal!

For å toppe det hele, så hadde Solveig en ekstragave til meg, som hun fant på sommerferie i Danmark:

Appelsinsjokolade! Jeg er jo illsint over at Freia sluttet å produsere sin variant av denne, så jeg gleder meg til å prøve denne, og kommer antagelig til å nyte hver eneste bit!

Nå i kveld kjenner jeg på en god mestringsfølelse over at vi klarte å gjennomføre disse to løypene, selv med mye frykt. Jeg er totalt utladet i hodet, det var nok mer psykisk krevende enn fysisk krevende for meg, men det er noen blåmerker som har begynt å dukke opp her og der også, så kroppen har fått kjørt seg litt (les: niholdt seg fast i alt man kan holde seg fast i). Høydeskrekken har på ingen måte blitt kurert, og jeg er usikker på om jeg har lyst til å prøve igjen. Kanskje når jeg får dagen i dag på litt avstand?