-
Første temperaturskjerf er ferdig
Nå er jaggu mitt første temperaturskjerf helt ferdig, med både tråder som er festet og skjerf som er vasket og tørket etter ikke alle kunstens regler, men på en tilfredsstillende måte:
Strikket i Drops Karisma, 60 masker med sikksakk (tre kantmasker på hver side), 5 graders temperaturintervaller bortsett fra hvitt som er fra pluss 1 til minus 1 grad. Den mørkeste blå er kaldest, den mørkeste røde er varmest. Skjerfet ble 2,6 meter langt!
Her fra starten:
Husk at skjerfet ikke er strikket fra 1. januar til 31. desember, det går fra den datoen personen er født og frem til dagen før personens ettårsdag.
Og her fra slutten på skjerfet:
Det var et artig prosjekt! Ikke selve strikkinga, det ble egentlig ganske monotont, men det var moro å se hvordan fargene endret seg underveis. Det jeg gjorde litt “feil” var å bestemme fargene før jeg visste temperaturene. Hadde jeg visst temperaturene først, hadde jeg justert gradeintervallene. Men strikker man f.eks. temperaturteppe for inneværende år, så aner man jo ikke hvilke temperaturer man får på forhånd, så sånn sett har jeg ikke gjort noe “feil”.
Jeg har masse garn igjen siden det hverken var så varmt eller så kaldt som jeg hadde laget temperaturskala til på dette første skjerfet, så jeg har satt igang med skjerf til meg selv fra mitt første leveår. Nå vet jeg temperaturene på forhånd og har dermed justert både farger og intervaller (gått ned fra 5 til 4 graders intervaller), og selv om de fleste fargene fremdeles blir ton-i-ton, så blir forskjellene litt mer synlige. I tillegg strikker jeg ikke sikksakk på skjerfet til meg selv, jeg gidder rett og slett ikke. Men det blir bra allikevel 🙂
Del dette på:
-
Ett år
I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.
Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.
Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.
Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.
Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.
I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.
Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?
Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?
Del dette på:
-
Hvert eneste år
Hvert eneste år (nesten ihvertfall) blir det meldt snø i mars. Og hver eneste gang det skjer, blir vi her nede så totalt overrasket og ikke minst en aldri så liten smule irriterte, for vi er SÅ klare for vår og vil ikke ha mer snø. Men det er vanskelig å styre, så vi må ta det vi får. I natt var det meldt snø, og snø ble det:
Moro for barna, så klart, men jeg skal ikke påstå at jeg synes det var det minste moro. Og det må da være innafor med paraply, selv om det som kommer ned er snø og ikke regn?
Utover dagen og ettermiddagen gikk nedbøren mer og mer over til sludd og regn, så jeg forventer ikke at dette blir liggende særlig lenge, heldigvis. Da burde jeg slippe å måke snø av hyttetaket, og det burde bli enklere å kjøre til jobb i morgen og til byen til lørdag.
Og PS! Jeg har bestilt legetime i midten av april for å få sjekket leggen.
Del dette på:
-
Jeg bør vel få sjekka den leggen
Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.
Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:
Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.
Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.
Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?
Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:
Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.
Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.
Del dette på:
-
Februar 2021
Månedens høydepunkt:
Definitivt den dagen jeg var ferdig med karantene:
Nå er det ikke så stor forskjell på å være å så mye hjemme som mulig og å være i karantene, men bare vissheten om at man faktisk ikke bør dra noe sted uten at det er strengt nødvendig gjorde at de får dagene jeg var i karantene var drit kjedelige.
Gårsdagen var også et definitivt høydepunkt:
Åh, som jeg koste meg! <3
Månedens bøker:
En kongelig affære av Gill Paul:
Jeg har blitt veldig glad i bøkene til Gill Paul, men denne fenget ikke helt. Jeg leser i noen av de andre omtalene her at det reageres på faktafeil. Nå er jo ikke disse bøkene 100 % basert på fakta, så akkurat det bryr meg ikke nevneverdig. Men her får jeg ikke helt “godfølelsen” for noen av hovedpersonene, og det tar altfor lang tid før det blir en sammenheng mellom da og nå.
Terningkast 4.Der krepsene synger av Delia Owens:
En bra historie, annerledes med tanke på hovedpersonen og hennes liv og bosted. Jeg får absolutt sympati for henne, og tar meg selv i å ønske at jeg kunne trøste henne underveis. Beskrivelsene blir for poetiske og lyriske for meg, de irriterer bare. Og slutten var ikke god, løsningen på mysteriet blir for dum.
Terningkast 4.Månedens Nairo:
Når man er så glad i tennisballen sin (én av mange) at man må passe på den selv når man skal sove:
Hjertet mitt <3
Og når man er så glad i den helt spesielle uteballen at absolutt ingen får lov til å engang tenke på å ta den:
Han har stålkontroll på hvor nært hånda til Eileif er her altså 😉
Månedens geocaching:
Turen jeg hadde i Sarpsborg for 2 uker siden:
En skikkelig kald og nydelig vinterdag, hvor jeg koste meg like mye med å se på alle som koste seg ute som med å finne cacher.
Månedens strikketøy:
Nå har jeg ikke mye igjen av temperaturskjerfet, har fått strikket ganske mye de siste to ukene:
Utifra temperaturintervallene jeg har valgt, blir det bare to farger for minusgrader på dette skjerfet. Den isblå fargen (lys himmelblå) er lett å se på min skjerm, den andre blåfargen skal være lys blågrå, og det er ikke lett å se at den er blågrå hverken i virkeligheten eller på min skjerm. I tillegg er det mer vanskelig å se forskjellen på de to blåfargene i virkeligheten enn på skjerm. Men det blir som det blir, for jeg akter ikke å rekke opp og endre en av blåfargene.
Månedens naturbilde:
Soloppgangen en tidlig morgen på jobb:
Måtte mars komme med fuglekvitter, smelting av is og varme fra sola!
Del dette på:
-
Med Anita til Personal Shopper på Ski storsenter
Det var meningen at Anita skulle få premien sin, en gratis konsultasjon hos Personal Shopper på Ski storsenter, for 2 uker siden, men da ble jo deler av Østlandet stengt ned. Så havnet både Anita og jeg i hver vår karantene, men da vi i slutten av forrige uke var klare for tur og jeg mailet med Personal Shopper Siv, var det ledig tid allerede i dag. Og i dag dro vi!
Anita og Siv tok først en prat om hva Anita var på jakt etter i dag, og imens Siv var rundt og hentet klær stakk Anita og jeg innom Change så jeg fikk meg noen nye BH’er. Så var det greit med en matbit:
For selv om det er mye enklere å stå på ett sted og prøve masse klær enn det er å gå fra butikk til butikk og prøve masse klær, så er det krevende for hodet, og da er det greit å ha fylt opp litt energi først 🙂
Først ut var en del bukser:
Akkurat denne ble ikke med hjem, men den satt veldig pent på henne.
Her ble hele antrekket, inkludert sko, med hjem:
Toppen og cardiganen var rålekre på henne!!!
Denne buksa kjøpte hun, og jeg tror også blusen ble med hjem (det ble en del klær til slutt, så jeg husker ikke nøyaktig hva hun kjøpte og hva hun ikke kjøpte):
Samme bukse og sko som tidligere, men med hvit t-skjorte og grønn dressjakke:
Mener å huske at både t-skjorta og jakka ble med hjem.
Denne strikkagenseren vurderte hun lenge, og jeg mente hun skulle kjøpe den:
Men den droppet hun fordi det var glittertråder i den. Nesten ikke synlig, men jeg skjønner tankegangen hennes, jeg hadde antagelig gjort samme valg.
Nydelig kortermet topp som jeg også tror ble med hjem:
Og der snek jaggu fotografen seg med på et bilde også 😉
Hun prøvde selvsagt mye mer enn dette, og det ble med hjem noen flere plagg som jeg ikke har tatt med bilde av her. Og hun var storfornøyd med dagen, noe som absolutt var det viktigste for meg! Nå har hun jo vært hos Siv før, så hun visste jo hva hun gikk til, men det er ikke dermed sagt at man automatisk blir fornøyd.
Vi avsluttet jenteturen med å stoppe i Askim så jeg fikk 7 kjappe cachefunn (takk for at du orket, Anita!), og etter å ha sluppet av Anita hjemme i Aremark, dro jeg nedom sentrum og kjøpte med meg sushi hjem. Godt å være hjemme etter 9 1/2 time på veien, men fytterakkern for en superkoselig dag jeg har hatt! Herlig med litt venninnetid <3
Del dette på:
-
Kalnes videregående og Soli kirke
Det har blitt altfor lite caching på meg så langt i år, og altfor lite caching i vinterferien. Jeg hadde egentlig tenkt å dra ut om onsdag, men klarte ikke løfte ræva opp av stolen. Da trengte jeg kanskje en ekstra sløvedag?
Men i dag skulle jeg bare ut, og jeg dro til Kalnes videregående. En lab-runde der fristet veldig, og når den endte i en bonus pluss at det var to andre cacher der også, var valget enkelt. Så etter å ha tatt den første labcachen, ble det en stopp ved helleristningene der:
Som dere ser, så var selve ristningene dekket til for vinteren, men infoskiltet ga mye informasjon allikevel. Og cachen ble funnet uten problemer.
Så ble det en labcache igjen, før den andre tradisjonelle sto for tur. Heller ikke den var noe vanskelig, og så var det fullt fokus på de tre siste stoppene i lab-runden. Jeg fikk sett fine dekorasjoner imens jeg ventet på at et par traktorer skulle få rygget seg ferdig:
Jeg fikk hilst på noen mugglere:
Den nærmeste av de ville ikke helt bort til meg, men kom med litt breking da jeg gikk. Om det var for å rope meg tilbake eller for å si hadet, nei det aner jeg ikke.
Skjæra hadde fantastisk utsikt der oppe:
Og jeg fikk avsluttet lab-runden med å ta bonusen som tilhører, så det var 8 relativt kjappe funn.
Jeg hadde sett meg ut noen små gåturer ikke langt fra Kalnes, men så er det dette med å kjøre bil og cache alene. Da er det ikke så lett å finne frem til parkeringsplass samtidig som man ikke vil oppholde bilene som kommer bak, så det ble ikke noen gåtur. Neste og siste stopp ble derfor Soli kirke:
Her tok jeg den tradisjonelle cachen for noen år siden, men det har kommet en multi i ettertid, og den gikk kjapt og greit. Dermed ble det 9 funn i dag, og det var minstemålet jeg hadde satt meg for dagen. Selv om jeg er mer glad i dager med mange flere funn, så klager jeg ikke på å nå minstemålet 🙂
Del dette på:
-
Lang uke
Denne uka i karantene har vært lang… Det føles som om det er minst et par uker siden jeg var på jobb, men jeg var jo der på morgenen om tirsdag. Etter det har det vært hjemmekontor, og bortsett fra turene med Nairo (som bare har gått her i nærområdet) har jeg ikke vært hjemmefra i det hele tatt. Vi trengte ingenting i butikken de dagene Eileif var i avklaringskarantene, og jeg er glad vi bor på landet hvor det faktisk er mulig å bevege seg rundt uten å treffe folk. Men, skulle jeg ha vært smittet, hadde jeg ikke engang gått de 100 meterne til postkassa, da hadde jeg holdt meg på vår egen tomt. Nå gleder jeg meg til å komme meg på jobb i morgen og få nøstet sammen trådene på de tingene det ikke har vært mulig å gjøre noe med hjemmefra.
Nairo og jeg tok en liten tur bort i det vi her i huset kaller akebakken i dag. Det har aldri vært mulig å ake i den bakken, det har vært for mye buskas og småtrær i den, men Eileif og sønnen hans skulle forsøke å ake der en gang for mange år siden, derfor kaller vi den det. Jeg visste at vi ikke kom til å komme oss opp i dag, hele bakken er full i is og under der er det gjørme som nå har begynt å tine:
Nairo ville mer enn gjerne opp, og vi hadde kanskje klart å balansere oss opp helt ute på en av sidene, men det fristet ikke:
Ikke bare fordi det er is og gjørme der, men fordi bakken er fryktelig lang og fryktelig bratt…
Nå venter som sagt noen dager på jobb før jeg tar meg bittelitt vinterferie. Ikke at jeg sånn egentlig trenger det etter å ha vært hjemme 3 1/2 arbeidsdag, men det er én ting å ha hjemmekontor, og så er det noe helt annet å være hjemme og ha ferie 😉
Del dette på:
-
Negativ og positiv
Jeg tok jo både hurtigtesten og den vanlige testen da jeg var på testsenteret om tirsdag. Hurtigtesten fikk jeg svar på etter få timer, og den var negativ. Svaret på den vanlige testen kom i går ettermiddag, og den var jaggu også negativ. Hurra! Ikke at jeg hadde forventet noe annet, jeg har jo ikke hatt snev av symptomer i det hele tatt. Eileif er dermed ferdig med sin avklaringskarantene, men jeg sitter i karantene til og med lørdag, i tilfelle det skulle dukke opp symptomer til og med dag 10 etter at jeg var i nærheten av den smittede. Og det er helt greit. Jeg er jo på jobb selv om jeg er hjemme, og jeg gjør alt jeg får gjort hjemmefra. Noe må bare vente til uka, da er det vinterferie og jeg er nesten helt alene på begge jobbene.
Litt positivitet må man alltid ha i hverdagen, uansett om man er i karantene eller ikke. Og at Nairo er årsaken til mye positivitet er det ingen tvil om. Se for eksempel på denne skjønne gutten som passer på tennisballen sin selv når han er i ferd med å sovne:
<3
Vi har fått litt snø i det siste, og i dag har det begynt å regne. Så vi benyttet muligheten til å herje litt i snøen før den forsvinner helt. Bare her i hagen, mer enn nok plass å boltre seg på her. Jeg laget årets snømann:
Eller vi kanskje bare skal si snø-E.T.?
Nairo fikk sin elskede uteball med seg:
Og Eileif skal IKKE få lov til å ta den ballen, altså!
Prøvde meg på en familieselfie, Nairo var litt uheldig med resultatet:
Stakkars, han gikk på trynet akkurat idet jeg tok bildet… Det gikk helt fint med han altså, så det er lov å le, og det er også lov å ikke skjønne hva som er opp og ned på han 😀
Del dette på:
-
Karantene og testing
Gårsdagen startet helt fantastisk med en glødende soloppgang over hele Halden:
Jeg rakk knapt å få tatt et par bilder, før det magiske skuet var borte, men minnene lever i beste velgående både på Facebook, Instagram og i lokalavisa. Himmel og hav, så mange som postet bilder av dette 😉
I dag rakk jeg knapt å være på jobb i et par timer før jeg måtte dra hjem og være i karantene. Et kvarter etter at jeg kom hjem var det bare å kjøre samme vei tilbake til byen og enda litt lenger for å komme meg til teststasjonen:
Nå hadde jeg klart meg uten å måtte ta test i 11 måneder, og jeg gruet meg skikkelig til testen. Altså, til selve testen. Og det var ikke en koselig opplevelse. Egentlig ikke vondt, men fryktelig ubehagelig. Og tårene spratt! Jeg måtte ta både hurtigtesten (kun i nesa, 4 sekunder imens pinnen blir snurret på) og den vanlige testen (begge sider i munnen, så 10 sekunder i nesa uten snurring). Men, jeg overlevde, og benyttet samtidig muligheten til å skryte av disse fabelaktige helsefolkene som har kastet seg rundt og holder hjulene gående på teststasjonen.
Ikke mange timene senere kom svaret på hurtigtesten, og den var negativ. Men jeg er fortsatt i karantene frem til prøveresultatene av den vanlige testen foreligger, og Eileif må også være i karantene. Heldigvis har han friuke, så det innebærer ikke noen forskjell for han, bortsett fra at han ikke får handlet. Men jeg tror vi skal ha så vi greier oss av mat. Og jeg får jo gjort det meste av jobben min hjemmefra, så det er ikke noe stort problem, sånn egentlig, bare litt mer tungvint.
Del dette på:
