-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂
Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Linnekleppen
I går gikk Nairo og jeg en tur på såvidt over 7 km i Høyåsmarka her i Halden. I dag fikk vi med oss Eileif, og vi dro til Linnekleppen, som ligger på grensen mellom kommunene Marker og Rakkestad. Selvsagt var det en cache som lokket (det var det også i går), men hovedsaken var å komme oss ut i frisk luft.
Du kan lese mer om Linnekleppen på hjemmesiden deres, og ifølge denne siden er Linnekleppen Østfolds femte høyeste topp. Så vi kan nesten si at vi har vært på topptur i dag 😉
Fra første steg ble tatt, var jeg veldig glad jeg hadde tatt på meg broddene. Skogsstien var bar i de mest solfylte områdene, men stort sett gikk vi på is eller på snø på is. Generelt sett var det et kjempefint terreng å gå i, og i motsetning til stort sett over alt ellers i Østfold, så var det veldig åpent her, og vi hadde god utsikt nesten hele turen.
Ikke lenge etter parkeringsplassen møtte vi på denne figuren:
Nesten hele veien fra parkeringsplassen og opp er det satt ut informasjonstavler. Her kan man lese om dyreliv, planteliv og miljøet, veldig informativt:
Sola strålte som bare vårsola (og påskesola) kan, og det er på ingen måte feil å gå tur på en dag som denne og med slik utsikt:
Og så måtte vi jo bare ta oss en liten pustepause når vi møtte denne karen:
Nairo har sjeldent tid til å sette seg når vi tar pauser. Han bruker tiden til å snuse rundt, og til å være full i apestreker:
Men av og til har han tid til å være litt søt også, selv med snø på snuta:
Etter 3,3 km gåing i veldig rolig tempo (brukte 1 time og 14 minutter opp), var vi fremme:
De har virkelig lagt området til rette for turgåere, med en fin gapahuk, massevis med benker, et par klatrestativer til ungene, og ikke minst:
Og man trenger ikke føle seg ensom der oppe, for man har alltid selskap av denne karen og et par av hans artsfrender:
Det er satt opp et monument der med litt info, og med oversikt over alle som har hatt vakttjeneste der:
Utsikten var formidabel fra selve toppen, selv om det sto trær både her og der:
Selvsagt er utsikten bedre fra toppen av tårnet, men ikke pokker om noen får meg opp i den trappa!
Så jeg holdt meg på landjorda og storkoste meg i solsteiken:
Vel nede igjen kunne vi konstatere at vi hadde gått 6,6 km inklusive ca 300 høydemeter oppover, og vi brukte 2 timer og 12 minutter med effektiv gåtid. All isen på stien var årsaken til at det gikk ganske så sakte, men det var en utrolig fin tur, og jeg anbefaler den til alle som er i området. Skal du gå der på sommertid, leser jeg i cacheloggene at vanntette støvler anbefales. Og ja, cachen ble funnet 🙂
Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
Del dette på:
-
Ankerfjella
Øst for Halden sentrum, på grensen mellom kommunene Halden og Aremark, ligger Ankerfjella. Nøyaktig hvor stort området er, eller nøyaktig hvor det strekker seg, nei det vet jeg ikke, men jeg vet at det her går en merket løype til Fridtjof Nansens hotell. Hvis du da forventer deg et hotell i stil med Thon, Choice eller andre hotell i likhet med dette, tar du feil. Fridtjof Nansens hotell er en overnattingsplass under en berghammer, hvor godseier Peder Anker (det finnes mange Peder i Anker-slekten) tok med seg Fridtjof Nansen og Kong Haakon på jakt tidlig på 1900-tallet.
Det var meldt kaldt (-12) men pent (strålende sol) i dag, så vi pakket oss inn med planer om å nå inn til hotellet. Jeg regner ikke med at det overrasker særlig mange av dere, men selvsagt ligger det cacher på denne turen 😉 I tillegg til noen enkeltcacher, ligger det også en trail her på 50 cacher, hvorav ca halvparten er på vei inn til hotellet. Litt etter klokka 9 la vi i vei fra bilen, og det tok ikke mange meter før sola begynte å hilse på oss:
Blåmerkingen på denne stien er heller dårlig, så vi var veldig glad for å ha cachene å følge. I tillegg var cachene superenkle å finne, noe vi setter stor pris på når vi går langtur.
Denne stien går over myrområder, men siden det har vært kaldt en stund nå, var alt frosset og dermed mye enklere å gå på. Den negative siden ved det, er at det var is på stiene også, så vi gikk med stor forsiktighet. Eileif klarte å tråkke gjennom isen én gang, og under der var det bare gjørme, men heldigvis slapp han å få dette inn under varmedressen, så han holdt seg tørr og fin.
Vi fant ganske fort ut at vi droppet å gå hele turen inn til hotellet. Det var småtungt å gå på grunn av isen på stien pluss at vi bar tungt begge to, så vi siktet oss inn på en cache ved Sandsjø, et lite tjern hvor det sto at det var fint å raste. Og det var det! Sandsjø ligger ca halvveis til hotellet, dvs at vi gikk ca 6 km i dag. Totalt er det altså 6 km inn til hotellet fra Fjell bru, så skulle vi ha gått helt inn og tilbake, ville turen blitt på 12 km.
Vel fremme ved Sandsjø ble Nairo tjoret fast i et tre. Med rim i skjegget og litt kald på labbene satt han nå der, og var veldig interessert etterhvert som bålet ble tent og pølsene ble varme.
Jeg storkoste meg i sola og med kakao i koppen:
Og med denne utsikten er det ikke noe rart at jeg koste meg!
Det smakte supergodt med pølser 🙂
Etter en god og lang pause, tok vi beina fatt og la i vei samme vei som vi var kommet. Litt mettere i magene og litt lettere sekker gjorde returen like fin, og små perler fant vi over alt:
Jeg klarte å ramle på vei tilbake til bilen. Venstre kne, venstre skulder og kameraet tok imot for fallet. Kameraet funker heldigvis fremdeles, et blåmerke er i ferd med å dukke opp på kneet, og skuldra blir stivere og stivere hver gang jeg beveger på den. I tillegg er ryggen rimelig gåen etter å ha gått med sekk, men det er sånt man tar med på kjøpet når man er på tur. Det var uansett en helt vidunderlig tur, og jeg gleder meg som et barn til å gå mer på disse stiene, og ikke minst å komme helt inn til hotellet. De 11 cachene vi fant i dag var rett og slett bare bonus 🙂
Del dette på:
-
Geocaching i Hafslundskogen
Da Siv Anita var her i mai i fjor, tok vi halvparten av en trail i Hafslundskogen i Sarpsborg. Siden det var meldt strålende sol i dag, dro Eileif, Nairo og jeg innover for å ta den andre halvparten. Nå så vi ikke noe til denne sola, men vi hadde en fin tur allikevel!
Trailen er lagt til både grusveier og skogsstier, og det er en fryd å gå der, selv uten annen utsikt enn skog og jorder og jernbanespor og hus. For av og til dukker det opp små perler inne i skogen også:
Jeg har vel sagt det til det kjedsommelige nå, men Nairo koser seg virkelig på tur. Vakker er han også 😉
En liten stund etter at vi hadde hatt nistemat- og kaffe-/kakao-/kvikklunsj-/dentastix-pausen vår på et flatt område like ved bebyggelse, kom vi over en fin rasteplass med benker og bålplass uti skogen. Typisk! Men jeg vil tro at den plassen har vært i bruk ganske lenge, for denne svartkjelen har virkelig gjort sitt:
Vi gikk også forbi et frosset vann underveis, et fint avbrekk fra furu, gran og lyng:
Jeg vurderte å ta med broddene i dag, men droppet det. Stort sett gikk det veldig fint uten, men av og til skulle jeg helt klart ønsket at jeg hadde de med meg, for det var partier hvor det var veldig mye is, og da selvsagt i bakkene:
Sånne geocachingturer drar alltid ned på statistikken min på Endomondo når det gjelder fart, for selv om jeg er flink til å pause Endomondoen når vi tar pauser og når vi leter etter cacher, så går det alltid tregere siden jeg må følge med på GPS’en. Men jeg er storfornøyd med å “logge” en tur på over 6 km, og vi brukte såvidt i overkant av 2 timer på selve gåingen. Ikke så aller verst. Vi skulle lete etter 14 cacher, og vi fant alle sammen, så jeg er totalt sett veldig fornøyd med dagen!
Vi hadde planlagt bokselapskaus til middag i dag, men på vei hjem fant vi ut at vi for en gangs skyld skulle koste på oss junkfood, så vi stoppet på McDonalds. Siden jeg ikke er kjempeglad i brus, kjøper jeg alltid milkshake, og Nairo får alltid gjøre rent begeret. Trenger ikke hverken våre hender eller sine egne labber for å få til det 😉
Resten av kvelden går med til tv-kos i et stue som heldigvis ikke lenger bare holder 13 grader. Takk og pris for god vedovn! 🙂
Del dette på:
-
Takk for det gamle – oppsummering
Nå når 2012 går mot slutten, er det på sin plass med en liten oppsummering: bilderas! 🙂
Januar
Nairo fikk nyttårsvask i badekaret:
Det lå mye snø i skogen:
Februar
Vi hadde en geocachingtur i festningen:
Nairo fikk hjernetrimspill og utviklet bulldozerteknikken:
Mars
Det begynte å blomstre ute:
Vi dro på Lapphundspesial på Kongsberg. Møtte mange bloggvenner og andre Lapphundentusiaster:
April
Nairo og jeg gikk tur i villsvinland uten å se en eneste gris:
Vi jobbet på for å bli ferdig med reparasjonene på hytta:
Vi gikk runden rundt Berby for første gang, en tur vi har tatt mange ganger etterpå:
Mai
Nairo og jeg tok turen til agilitystevne i Moss for å hilse på bloggvenninne Tove og hennes Barfi, og selvsagt for å heie på de:
Vi var stadig på geocachingturer, og noen av de bød på vakker natur:
Bloggvenninne Siv Anita kom på overraskelsesbesøk:
Juni
Eileif og jeg feiret ett års bryllupsdag med en fantastisk og uforglemmelig tur til Langedrag:
Vi fortsatte hyttejobbingen:
Juli
Vi hadde noen deilige feriedager i Haugesund:
Og jeg hadde noen fantastiske dager nord i landet sammen med Siv Anita, hvor jeg fikk oppleve nord-norsk natur og å krysse Norge på tvers:
August
Den årlige Grillkløverkvelden ble avholdt med masse nydelig mat:
Nairo og jeg dro til Lapphundspesial på Biri og møtte fler bloggvenner, fler lapphundentusiaster og ei som kanskje synes Nairo var en smule innpåsliten 😉
Vi gikk på tur i nærmiljøet:
September
Vi la ut på en lengre tur enn vi pleier, denne gangen til Budalsvika:
Og vi opplevde nydelig høstnatur:
Oktober
Vi tok en oppsamlingsrunde med geocaching i festningen en tidlig morgen:
Nairo fikk raptusanfall i vannet:
Vi gikk nok en tur til Budalsvika, denne gangen med selskap:
November
Nairo ble ugjenkjennelig:
Jeg var på jentetur til Oslo og fikk endelig se hjertet på utsiden av Domkirken:
Nairo og jeg gikk geocachingtur sammen med A og Intira, veldig koselig for oss begge:
Desember
Vi fikk sett begge Svinesundbroene fra et helt nytt perspektiv:
Vi fikk snø her sørpå:
Og vi tente fakkel på julaften:
En ny fakkel skal tennes i kveld, og jeg vil med dette takke alle mine kjære lesere så mye for 2012. Tusen takk for at dere til stadighet stikker innom og tusen takk for (i skrivende stund) over 700 kommentarer gjennom året. Jeg håper 2013 blir godt for dere alle, og at inngangen til det nye året blir så rolig som mulig for våre firbeinte venner.
Del dette på:
-
Nummer 1 – favorittcachekalender
Og da var endelig dagen kommet for avsløringen av 1. plassen! Og så er det jo julaften da, sånn at vi ikke glemmer det 😉
Denne kalenderen har vært både en fornøyelse og en hel masse slit å lage. Hvert innlegg har tatt mye lengre tid enn jeg trodde de kom til å gjøre, men jeg begynte å forhåndsskrive innleggene mot slutten av november, så jeg har heldigvis vært i forkant hele veien. Da har jeg vært sikret at jeg har fått lagt ut et innlegg hver dag, selv på dager med liten tid. Det mest vanskelige var faktisk å plukke ut “bare” 24 cacher, og selv om 1. plassen var selvskreven fra første dag, har det vært mange andre som har kjempet om de lavere plasseringene. Det som har vært mest moro, har vært å se gjennom alle cachene vi/jeg har funnet, og ikke minst har det vært utrolig moro med alle tilbakemeldingene dere har gitt meg! Det er sånt som gjør det verdt å legge litt jobb i dette!
Men nå, over til dagens “luke” og den cachen som absolutt fortjener å stå øverst på lista. Det er…Ingrid Bergman’s Rose (GCJ5MX)!
Ingrid Bergman var en av Sveriges største skuespillere, og hun levde fra 1915 til 1982. Hun døde i London på sin 67-årsdag, og en liten del av asken etter henne er bevart på kirkegården Norra Begravningsplatsen i Stockholm ved siden av hennes foreldre, men mesteparten ble spredt i havet ved øya Dannholmen utenfor Fjällbacka i Västra Götaland i Sverige (se også her for mer info).
Takk og pris for at noen fant ut at denne plassen var verdt en cache, for en mer innholdsrik tur opp fra havnivå og til en fantastisk utsikt skal man lete lenge etter! Eileif og jeg var her 11. oktober 2010. Man starter ved bysten av Bergman i Fjällbacka og finner stien og trappene opp i fjellsiden:
Når man vel har kommet forbi den første delen med trapper, må man klatre seg videre over store, firkantede steiner, gjennom en ravine:
Juvet man ser Ronja og Birk hoppe over i filmen om Ronja Røverdatter er filmet nettopp her! Men da har de latt være å filme akkurat der disse henger:
Ved enden av denne passasjen går trappene videre oppover til venstre, og på toppen møtes man av denne utsikten inn mot Fjällbacka:
Og denne utsikten utover havet:
Cacheboksen er en helt vanlig regular-boks som er gjemt enkelt og greit. For her skal i mine øyne ikke boksen spille noen førstefiolin, her er det opplevelsen av turen opp og utsikten som er det viktige. En litt slitsom men veldig spennende og fascinerende tur opp er det så absolutt, og den anbefales på alle mulige måter. Min høydeskrekk slo inn på vei ned igjen, men jeg skal absolutt tilbake dit før eller senere!
Da sier favorittcachekalenderen min takk for seg! Tusen hjertelig takk til Tove som kom med ideen om en type cachekalender, jeg håper både hun og alle dere andre har kost dere gjennom desember, og at dere har fått tips til cacher dere kan lete etter eller nye steder dere kan gå turer. Kanskje jeg også har fristet noen fler til å begynne med geocaching?
En riktig god julaften ønsker jeg dere alle, og jeg håper at dere alle får feiret på akkurat den måten dere vil. God jul!
Del dette på:
-
Nummer 2 – favorittcachekalender
Da var vi kommet frem til 2. plassen, og selv om jeg absolutt står inne for at denne fortjener akkurat den plasseringen, så er det med tungt hjerte jeg må si at jeg ikke har noe bilde til dere. Men det har sine årsaker.
I august i fjor var Eileif og jeg på en cachetur til Karlstad i Värmland i Sverige. Planen var egentlig å telte til neste dag, men været var ikke helt på vår side, så vi ble enige om å bli i Karlstad til utpå kvelden og så dra hjem. Årsaken til at vi ville vente til kvelden kom, er cachen bak dagens “luke”, nemlig Nattfiske (GC2T703). Her har jeg ringet inn hvor den befinner seg på geocachingkartet:
Cachen heter som sagt Nattfiske, og den første delen av navnet henspeiler til hva slags cache det er, nemlig en nattcache. En nattcache er en cache som bare kan finnes når det er mørkt. I dette tilfellet leder cachekoordinatene oss til et skogsområde, og så må man ved hjelp av lommelykter og/eller hodelykter finne små reflekser som er festet til trærne. Disse er selvsagt ikke synlige i dagslys (og er derfor veldig vanskelig å ta bilde av)! Her er et eksempel på hvordan refleksene kan se ut:
(bildet er lånt herfra)Refleksene er bare 9 mm i alle retninger, så det er ikke store greiene 🙂
Refleksene ledet oss videre innover i skogen, utenfor alt som het stier. Det gjaldt å både følge refleksene men også å følge med på hvor man gikk, så man ikke snublet, tråkket i noe hull eller på andre måter skadet seg.
Egentlig kunne denne cachen ha havnet på favorittlista bare fordi den er en nattcache, og dermed en opplevelse i seg selv, men det stopper ikke der. Andre delen av cachenavnet, nemlig “fiske” viser til selve cacheboksen. For på cachesiden står det at når du kommer til et tre med 3 reflekser i, er du veldig nært cachen, og den må man faktisk fiske etter! Nå skal jeg ikke røpe for mye, siden cacheeier ikke skriver noe om det selv, men jeg kan si så mye som at det er fuglefisking med et snev av hund og magnetisme som skal til 😉
For å toppe det hele, ble dette vårt funn nummer 300, og det var virkelig en verdig milepæl. En helt fantastisk opplevelse, og vi gikk umiddelbart til innkjøp av reflekser selv, vi har bare ikke ennå funnet det perfekte stedet å lage en nattcache. Men bare vent 😉
Del dette på:
