-
Geocaching i Sarpsborgskog
I går kveld sjekket jeg alt av værmeldingstjenester på nett for å finne ut hvordan været skulle bli i dag. De fleste meldte regn til rundt midt på dagen, og så lettskyet hele ettermiddagen. Da jeg sto opp i dag og tittet ut, så jeg bare en grå vegg av regn, og jeg klarte ikke helt å se for meg at den skulle forsvinne. Men det letnet faktisk innen klokka var 10, og da bestemte vi oss for å dra til Sarpsborg for å få logget en trail der. Og for dere som ikke vet hva en trail er: i geocachingverdnen er en trail en rekke av cacher som ligger langs en rute av noe slag. Vi har selv en trail på 8 cacher langs en lysløype her i traktene, og det finnes vel en trail på sørlandet som er på nærmere 1000 cacher.
Jeg aner ikke hva skogen vi dro til heter, men ifølge kartet ligger den like vest for Klavestadhaugen. Trailen er på 15 cacher, og skulle gå i lett skogsterreng. Og det var det jaggu! Et par steder gikk vi oss inn i skikkelig tett skog og måtte tvinge oss frem, men det var nok mer vår skyld enn det var cacheeiernes skyld 😉
Nairo koste seg som vanlig glugg ihjel i skogen:
Cachene fant vi en etter en, og som dere ser på bildet over, stakk også sola frem nesa si. Det ble rimelig varmt å gå, så vi stoppet opp og tok oss en liten pause etter en stund. Jeg forsøkte da å få en nuss av Nairo, men tenåringsgutter nusser vel ikke mødrene sine, vel? 😉
“Gi deg da, muttern!!!”
Men han klarer å være fin gutt også, gitt:
Som sagt var trailen på 15 cacher, men da vi kom til nr. 10, var vi ikke langt unna bilen. Så da fant vi ut at de siste 5 kunne få være, så kan vi heller dra tilbake og ta de en annen gang. Så 10 funn ble det i dag, på en deilig søndagstur. Veldig bløtt i skogen her og der, men man har jo tette sko! Eileif fikk testet ut både turstøvlene og sommerturbuksa i dag, og han var strålende fornøyd! Jeg hadde med den nye jakka mi, men det ble altfor varmt til å bruke den, så da får den heller vente til kaldere dager 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Agilitystevne på Torsnes
Nok en gang lurer jeg på om det har tippet over for meg, for i dag dro jeg frivillig for å se på et agilitystevne i øs pøs regnvær. Jeg satt i bilen og snakket litt med meg selv mens jeg dro på meg regndressen, og bare det beviser vel at noe er riv ruskende galt. Hadde jeg skullet konkurrere selv, hadde det vært noe helt annet, men jeg skulle jo bare se på. Men, når det er sagt, så vil jeg også si at regnet ga seg til slutt, og jeg har hatt noen kjempetrivelige timer blant koselige mennesker og hunder! 🙂
Hovedgrunnen for at jeg dro dit, var jo at Tove skulle konkurrere. Og det er klart jeg vil stå på sidelinjen og heie på lapper på agilitybanen! I dag skulle de debutere i ag2M (som betyr agility klasse 2 Medium), og det gjorde det jo ekstra spennende! Jeg fikk en sms med beskjed om hvor de satt, og der fant jeg både Tove og Barfi.
Som sagt, så ga regnet seg etter en liten stund. Og da kom E fra kurset jeg går på, sammen med sin kjære K og hans hund. Veldig koselig å møte de “på privaten”!
Like etter at de gikk, dukket A fra kurset opp, sammen med sin nydelige jente:
A og jeg tok en tur bort i bilen for å titte til Nairo, og da fikk han jo hilse på denne damen. Som vanlig ble han litt vel ivrig, men hun visste å sette han på plass opptil flere ganger 🙂
Tove fortalte at hun hadde møtt på Barfis pappa og hans eier, og når jeg oppdaget denne skjønne gutten, måtte jeg jo hilse på han også:
Så kraftig og fin, og mye mer kompakt enn Nairo.
Tove og Barfi hadde gått hopp før jeg kom, og tidlig på ettermiddagen ble det tid for deres agilityløp. Som sagt var dette deres debut i 2. klasse. Første “felle” var lagt i hopphindrene helt i begynnelsen av banen, men det klarte de helt strålende! Vippa har aldri vært Barfi sitt favoritthinder, men det gikk rimelig bra i dag:
De hadde også fin fart gjennom slalomen:
Resten av banen gikk også veldig bra, og de gikk feilfritt gjennom hele løpet! Hva Barfi mener om det? Nja, det ser ikke ut som hun brydde seg så mye 😉
(og da henviser jeg til den herlige grimasen hennes 😉 )
Tove var ikke kjempefornøyd selv, men se hvor hun og Barfi står under premieseremonien!
I hennes klasse var det 11 startende, og bare 4 gikk gjennom løpet uten diskvalifisering, så jeg synes hun skal være strålende fornøyd! Tidsfeil var det eneste som skilte de fra en høyere plassering.
Det var meningen at Eileif skulle være med i dag, men han meldte pass da han så det heller våte været. Jeg dro derfor på geocaching alene for aller første gang, og selv om jeg er fornøyd med de fire boksene jeg fant, så må jeg si det var trist å cache alene. Ingen å lete sammen med, ingen å si “jeg fant” til, og ingen å dele opplevelsen med. Men men, funn er funn 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mandag og tirsdag – Norge på tvers
Det var ren og skjær luksus å sove i en normal seng, og det er ingen tvil om at vi våknet opp mer uthvilte mandags morgen enn hva vi hadde vært gjennom helgen! Planen var egentlig å bli på Turisthytta bare én natt, men Siv Anita snakket med sin kjære som fortalte at det var meldt regn i Bodø både mandag og tirsdag, så da fant vi fort ut at vi ble i Sulitjelma under tak frem til vi dro mot Bodø og flyplassen tirsdag.
Mandag formiddag gikk med til geocaching. Det er ikke kjempemange cacher i Sulitjelma, men vi fikk logget ihvertfall noen. Én ga vi opp, da den rett og slett satt helsefarlig til, og jeg håper inderlig cacheeierne tar til vettet og flytter den!
Sulitjelma er opprinnelig en gruvelandsby, og i tillegg til å se rester av gruver over alt, inkludert i nærheten av turisthytta, så har de også et gruvemuseum. Vi tok oss ikke råd til å gå inn og titte, men det var et falleferdig murhus uten tak helt inntil museet, og siden det var en cache der, ble det til at vi tittet oss litt rundt:
Det var også en cache et stykke opp på fjellet, ikke langt fra turisthytta. Utsikten ned mot Sulitjelma var fabelaktig!
Vi kjørte også ned til noen gjenmurte gruver som vi hadde sett fra hytta. Snøen ligger fremdeles i fjellet:
Faktisk var veien videre opp fra hytta stengt på grunn av manglende brøyting!
Og her er Turistforeningens hytter i Sulitjelma:
Nyhytta bakerst, sikringshytta (og den hytta du får lov til å ta med hund inn i) er foran.
På mandagskvelden kom hytteverten innom turisthytta for å sjekke at alt sto bra til. Det ga oss en gylden mulighet til å høre mer historie om hyttene, gruvedriften og Sulitjelma, og det viste seg også at mannen var født i ett av husene som sto her, da hans far jobbet i gruva. Nok en gang: det er en gullskatt å møte lokalbefolkning, slik at man får masse historie!
Sola og skyene ga oss en spektakulær avslutning på dagen:
På tirsdag morgen pakket vi sammen sakene våre og la i vei mot Bodø. En obligatorisk stopp for å ta bilde av Sulitjelmas bensinstasjon var på sin plass:
La meg også få bemerke at “bensinstasjonen” sto avmerket på bil-GPS’en 😉
Cacher skulle selvsagt finnes i dag også, og på den første stoppen, ved en vakker gammel gård, fikk jeg vårt funn nummer 500:
Geitene tittet nysgjerrig på oss, sola skinte og Nord-Norge viste seg så absolutt fra sin beste side på min siste dag nordpå.
Inn til Bodø kom vi, og vi fikk tittet litt rundt i byen og på havneområdet. Hurtigruta lå til kai, og vi fikk også sett da den la ifra og fortsatte på sin ferd. Enorm båt:
Vi koste oss med lunsj på Egon og fortsatte cachingen en stund til, før det var på tide for meg å komme meg på flyet. Det skulle gå kl. 1810, men på grunn av mangel på flygeledere på Gardermoen, ble vi ca en halvtime forsinket ved avgang. Medvinden gjorde at vi landet bare 10 minutter etter skjema på Gardermoen, og det var ei sliten Kjersti som gikk smilende imot sin kjære mann. Nairo fikk totalt raptusanfall da jeg kom hjem, han trodde vel ikke helt sine egne øyne da han så at mamma var kommet hjem 🙂
Så hva vil jeg huske fra denne turen? Jeg vil huske gleden over å være lengre nord enn jeg har vært før. Jeg vil huske fjell og hav og dramatisk natur. Jeg vil huske de fantastiske øyeblikkene: gå ut på Kanonen, varme oss i ei torvgamme, vasse i et iskaldt fjellvann, komme frem til svenskegrensa og faktisk kunne si at jeg har gått Norge på tvers. Selv om jeg ikke er sliten lenger, vil jeg nok aldri glemme hvilket slit det var å gå alle disse høydemeterne i et så bratt terreng. Jeg vil huske cacher, jeg vil huske masse om historien til Hellemobotn og Sulitjelma og jeg vil huske stemning.
Og sist, men på ingen som helst måte minst: jeg vil huske reisefølget mitt. Kjære Siv Anita: tusen hjertelig takk for at du hadde en drøm om å gå Norge på tvers. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk være med. Tusen hjertelig takk for din kunnskap om turer i fjellet, som du så gladelig delte med en anti-fjellgeit fra østlandet. Tusen hjertelig takk for guiding over alt. Tusen hjertelig takk for samtaler, latter og stille stunder. Tusen hjertelig takk for en opplevelse jeg aldri vil glemme, en opplevelse jeg vil gjemme i hjertet mitt i alle mine dager.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Torsdag og fredag – Norge på tvers
Nå er jeg hjemme igjen! Turen har vært helt fantastisk, og jeg er redd bare ett innlegg fra alle dagene vil bli eviglangt, så jeg deler turen opp i tre deler. Jeg oppdaterte ingenting underveis, rett og slett fordi jeg a) ikke hadde dekning over alt og b) lot internett være internett og bare koste meg på ferie 🙂
Dessverre er en del av bildene tatt på kveldstid og på natten ganske uklare. Hadde jeg slått på blitsen, ville det sett ut som om det var mørkere enn det var, men siden det uansett var litt lite lys, ble lukkertiden så lang at jeg ikke alltid klarte å holde kameraet stødig nok. Men jeg tror dere skal kunne se de fleste motivene uansett 🙂 Jeg legger også ut bildene i litt større versjon enn jeg pleier, så jeg blir veldig glad hvis dere sier ifra om bildene ikke laster, om det tar veldig lang tid å laste de, eller om dere rett og slett foretrekker de mindre utgavene av bildene. Here goes! 🙂
Eileif kjørte meg til Gardermoen torsdag kveld. Flyet gikk ikke før kl. 2140, og som vanlig var vi ute i god tid. Men vi fikk tiden til å gå, og når vi til slutt sa hadet og jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, hadde de jaggu begynt boarding. Halvannen time senere satt jeg føttene mine på jord lengre nord enn de noen gang har vært før, og der sto Siv Anita og ventet på meg. Herlig å se henne igjen! Sekken min kom ganske kjapt og så satt vi kursen mot Saltstraumen.
Et mektig skue! Å lese tallene over vannmasser og fart er nesten uvirkelig, det går liksom ikke an å forestille seg det!
Selvsagt er det cacher i nærheten av Saltstraumen, så vi fartet litt hit og dit på begge sider av brua for å finne og logge. Nydelige motiver var det over alt:
Og selv om klokka var passert midnatt, var det folk stort sett over alt. Dessverre var det overskyet, så noe midnattssol ble det ikke på meg (og det gjaldt for hele turen), men fine motiver trenger ikke nødvendigvis sol:
Etter å ha logget oss ferdig og også sett en nise svømme rundt i strømmen, dro vi til campen Siv Anita hadde satt opp et stykke på veien mot Fauske. Kan ikke klage på slikt husly! 🙂
Fredag morgen satt vi kursen mot Drag. Selvsagt var det cacher på veien, og vi benyttet en cachestopp til å også få i oss litt mat og varm drikke:
Jeg skal innrømme at jeg var litt mer opptatt av den storslagne naturen rundt oss enn selve cachene, men det var absolutt moro å få logget mange cacher når jeg først var på tur. Siv Anita var en dyktig cachejeger, både når det gjaldt å peke ut de cachene hun allerede hadde funnet, men også til å finne nye cacher.
Hun startet jo med caching noen måneder etter oss, men har logget mange fler. Så mange fler at dette ble dagen hvor hun fant og logget sin cache nr. 1000, og det ved denne nydelige fossen:
Gratulerer så mye med jubileet, det var ordentlig moro å få være en del av det!
Videre nordover bar det, og når man kommer over slike motiver, må man jo bare stoppe:
Tidlig på ettermiddagen kom vi til Drag. Båten skulle ikke gå før kl. 1855, så vi hadde god tid. Først ble det en runde for å finne cacher, og så pakket vi om sekkene våre. Noe skulle være igjen i bilen og noe var det ikke nødvendig å dra med seg dobbelt av. I tillegg sørget vi for å få nogenlunde likevekt på hver vår sekk, for å slippe belastningsskader.
Og plutselig var hurtigbåten der:
Det så ikke stort ut, det som stakk over bryggekanten, men under dekk var det to salonger og nok plass til at alle (for det var faktisk mange!) fikk være med.
Båtturen inn til Hellemobotn tok 1 time og 20 minutter, og etter å ha pratet med ei av de som bor der på sommeren, la vi i vei. Første stigning var ikke lang, og ikke så fryktelig bratt heller, og plutselig hadde vi denne utsikten mot Hellemobotn:
Et fantastisk stykke norsk natur!
Videre oppover bar det, og fosser var det både her og der i fjellsidene:
Fosser ender som kjent i elver (eller eventuelt rett i fjorden), og tidlig på kvelden var det et par elver vi måtte over:
Og så begynte stigningene. Tok ikke lang tid før jeg var fryktelig anpusten og hadde puls langt over hva som er normalt for meg, så det ble hyppige pauser på meg, mens fjellklatreren Siv Anita fortsatte med jevnt og trutt tempo. Og lengre og lengre vekk fra Hellemobotn kom vi:
Planen for dagen var egentlig å komme oss opp til en gamme vi hadde lest om, men vi skjønte fort at vi måtte gi opp den muligheten, og heller campe i lyngen:
Fredag kveld gikk vi i totalt 2 timer og 40 minutter, vi gikk ikke lenger enn 3,81 km, men til gjengjeld klatret vi 294 høydemeter. Utrolig slitsomt! Veldig godt å legge seg ned, la pulsen og pusten komme ned til et akseptabelt nivå og prøve å sove. Hadde noen 2-minutters regnbyger, men det var så lite at det ikke var plagsomt.
Opplevelsene på lørdag og søndag kommer i neste blogginnlegg 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Turen hjem
Fredagen startet veldig avslappende, vi satt på brygga stort sett hele dagen og bare slappet av. Pia og Nairo holdt på som vanlig; Nairo gjorde det han kunne for å sjarmere, Pia lekte litt og glefset litt 🙂 Hun fant seg en pinne hun synes var veldig god å tygge på, men det er ikke greit å være syk jente, så hun ble sliten og sovnet:
Vakre jenta! Var ikke moro å dra fra henne, skulle gjerne tatt henne med hjem!
Her er også en videosnutt av Pia og Nairo:
Fredag ettermiddag dro jeg en tur på Oasen kjøpesenter og møtte ei jeg har blitt kjent med på Twitter. Hun er opprinnelig haldenser, men har flyttet til Karmøy, og det var kjempekoselig å treffe henne! Fler felles kjente har vi, og det var en rar følelse å sitte på vestlandet og snakke med noen som kjente til alle plassene jeg nevnte i Halden og Aremark 🙂
SV har jo blitt småhekta på geocaching, og mens jeg var ute og fartet, la han ut sin første cache ikke langt fra naustet sitt. Siden jeg ikke visste hvor boksen var, måtte jeg jo prøve meg på FTF på den, og det fikk jeg jaggu! Moro med FTF så langt hjemmefra 🙂
Så fikk vi besøk av et vennepar av SV, vi hadde noen koselige timer med grillmat og skravling. Fint vær ble det utover kvelden også, det regnet stort sett hele fredagen bortsett fra mens vi grillet.
I går var det tid for hjemreise. Vi hadde jo masseoverført cacher langs veien før vi dro, men noe gikk galt, så vi fant ikke en eneste cache på turen bortover. Førte over noen til GPS’en mens vi var i Haugesund, så vi ihvertfall skulle finne noen på vei hjem.
Fler av de vi stoppet ved måtte vi bare droppe å lete etter pga mye folk. Midt oppe på Haukeli, på grensa mellom Hordaland og Telemark, sto vi og så på en cache, men 50 cm fra den sto en mann på utsiden av bilen sin, så det var bare å dra videre. Men vi stoppet noen hundre meter senere, slik at Nairo skulle få kose seg litt i snøen i dag også:
Men før vi fant den første cachen på turen, kjørte vi gjennom “verdens lengste tunnel”:
Hele 30 meter lang, og jeg ler like godt hver gang vi kjører gjennom den 😉
Langfoss har selvsagt et par cacher. Den første ligger helt inntil fossen, den andre ligger litt lengre inn i fjorden. Og her fikk man et helt annet inntrykk av fossen og hvor stor den faktisk er:
Over 600 meter fall, den 5. høyeste i Norge og den 16. høyeste i Europa. Mektig!
Vi stoppet også i Morgedal – skisportens vugge. Her var det også to cacher, men vi så av loggene på den første at de siste 5-6 som hadde vært her ikke hadde funnet den, så den gadd vi ikke å bruke mye tid på. Den andre ligger helt inntil museet, og rett ved siden av lå noe som gjorde at Eileif fant frem barnet i seg:
Dårlig skiføre, gitt 😉
Ute i en liten innsjø foran museet står en evigbrennende OL-fakkel. Tok selvsagt noen bilder av den, men i vannet mellom fakkelen og meg, fant jeg denne vakre blomsten:
Siste cachestopp var ved Heddal stavkirke. Denne kirken ser man godt fra veien, men vi har aldri tatt oss tid til å stoppe der. Det gjorde vi denne gangen, og jeg angrer ikke et sekund:
Kirken er Norges største stavkirke, og er et mesterverk i byggkunst!
Vi tok oss ikke tid til å gå inn, men pga cachens plassering, fikk vi sett kirken fra alle vinkler utvendig. En finurlig cache som vi holdt på å gi opp, men vi fant til slutt 🙂
Siste stopp var i Kongsbergtraktene for å få i oss litt mat, og så hadde vi en liten strekke-på-beina-pause på Storebaug. Normalt bruker vi 8-9 timer på kjøringen, i går brukte vi 11 timer pga alle stoppene. Men det var det verdt!
Rakk fint å få pakket ut alt i går kveld, og vi sluknet som lys når vi la oss og sov lenge i dag 🙂
Tusen takk til SV for nok en gang å ha huset oss og tatt godt vare på oss mens vi har vært på besøk, som vanlig kommer vi garantert tilbake en eller annen gang!
Nå har jeg noen dager på meg på å pakke, og så legger jeg ut på tur igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Late dager i Haugesund
Vi koser oss på ferie! Dagene går med til å sitte på brygga og skravle og nyte utsikten, og til å kjøre litt rundt og titte på byen. Og selvsagt også å besøke gode venner.
På tirsdag var vi en tur hos K og T. Har ikke sett de på 3 år, så det var kjempekos! I tillegg fant vi en cache ved Amanda, Haugesunds største kjøpesenter.
I går gjorde vi heller ikke stort, litt handling og ellers bare avslapping. Eileif, Nairo og jeg gikk en liten ettermiddagstur, og fikk samtidig logget 3 cacher.
Verten vår skal være hundevakt noen dager for ei nydelig Golden Retriever-tispe som har skadet foten. Nairo går sammen de fleste hunder, men han har en tendens til å være litt ivrig på å være amorøs. Løpetid eller ikke, tispe eller hannhund, han skiller ikke på noen. Pia er ei stødig jente som absolutt blir med på en lek, men hun er stødig som fjell og sier klart ifra når Nairo gjør noe hun ikke vil. Jeg vurderer å stjele med meg Pia hjem! 😉
At Nairo er en masete tenåring, er det ingen tvil om, men han klarer også å legge seg fint ned og titte på henne 🙂
I dag tok Eileif, Nairo og jeg en cacherunde på formiddagen. Første stopp var Haraldshaugen:
Stor og fin cache som var lett å finne. Like ved står dette korset, som ikke akkurat ble reist i går:
I tilknytning til denne var det også en cache, som raskt ble funnet og logget.
Så dro vi videre til Avaldsnes og kirken der. En vakker gammel kirke:
Cachen som ligger nærmest kirken er inaktiv pga arkeologiske utgravinger, så den fikk vi ikke logget. Og cachen som ligger ved parkeringsplassen fikk vi heller ikke logget, siden 3 tyske bobiler hadde parkert 5 meter fra cachen 🙁
Logget en annen cache ikke langt unna, før vi dro hjem. Da hadde D stått opp, og bestemte seg for å teste badevannet:
Han synes det var litt kaldt, men ikke så kaldt, så han hoppet uti flere ganger 🙂
Så dro SV, Eileif, Nairo og jeg en tur til Sveio for å hilse på SV’s mamma. Til bryllupet vårt fikk vi gavekort av henne på å plukke ut et maleri hun har malt, og etter å ha lidd valgets kvaler en stund, plukket vi ut et maleri av noen av naustene her ved naustet vi bor. Skal få tatt bilde av det når vi får det på veggen hjemme.
SV har hørt så lenge på snakk om geocaching, at nå har han satt igang også. Han fant sin første cache tidligere i dag, og når vi først var i Sveio, måtte vi titte etter noen der også. Cachen i tilknytning til Sveio Kirke fant vi dessverre ikke, men vi fant tre andre. Så selv om vi ikke har fått cachet så mye her borte, så har vi ihvertfall noen funn. Og kanskje det blir noen til i morgen?
Vi drar hjemover på lørdag, da har vi søndag hjemme før Eileif skal på kurs på mandag. Blir noe caching på vei hjem også, siden vi nå har fått overført noen cacher manuelt til GPS’en.
Håper mine kjære lesere har det bra, og at dere ikke bare har regn. Vi har hatt varm sol i dag 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Superkoselig overraskelse!
Tidlig på kvelden i går sto jeg i dusjen og hørte Nairo sette i gang med et forferdelig spetakkel. Det var bjeffing på høyt plan, og jeg visste at Eileif var ute i hagen og klippet gress. Ikke lett å kjefte på en hund når man er i dusjen, så jeg fikk ikke gjort stort. Plutselig banket Eileif på, og sa at jeg hadde besøk. Hvem da? spurte jeg. Gjett én gang, fikk jeg beskjed om, og før jeg fikk gjettet, sa han: “Du har besøk nordfra”. Med tanke på dette innlegget Siv Anita skrev i forrige uke, var det ikke lett å gjette at det var meg hun skulle overraske, men det snodige er at jeg sa til Eileif når jeg leste innlegget at det ikke skulle forundre meg om gale jenta kom hit 😉
Jeg fikk kjappet meg ferdig med dusjen, og kom meg ned i stua til en god klem fra jenta jeg har skrevet med på nett og sms i 2 1/2 år. Skravla gikk i ett på oss begge fra første stund, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg føler det som om vi har kjent hverandre i årevis, og at det ikke virket som om dette var første gangen vi så hverandre ansikt til ansikt. Utrolig moro å ha henne her, selv om det var for en kort stund.
På kvelden i går tok vi oss en runde i nærområdet, slik at hun kunne få logget noen cacher og at hun kunne få se steder jeg har fortalt så mye om i bloggen. Vi besøkte Elgåfossen, der bryllupsbildene ble tatt, vi besøkte kirken vi giftet oss i, og vi besøkte Bøkevangen, der vi hadde bryllupsselskapet. I tillegg var det skravling på høyt nivå hele tiden, masse som skulle snakkes om og forklares.
I dag våknet jeg som vanlig tidlig, og Siv Anita halvsov litt lenger. Så ble det ennå mer skravling, pluss at jeg jo selvsagt måtte vise frem noen bryllupsbilder jeg ikke har publisert, brudekjolen og litt annet rundt i huset. Så tok jeg med meg Nairo i min bil, mens Siv Anita kjørte sin bil inn mot Hafslund i Sarpsborg. Hun hadde funnet en cachetrail hun ville vi skulle gå, og heldigvis fikk vi et supert sommervær!
Trailen er på 27 cacher, men vi fant underveis ut at vi skulle halvere antallet da vi skravlet så mye at tiden løp fra oss. Men det var uansett en kjempefin tur, vi storkoste oss veldig og Nairo var som vanlig lykkelig over å være på tur.
Geocachere er ofte sett i slike stillinger:
Er det noe cache inni her da tro? 😉Nairo er alltid redd når det kommer noen nye inn i vårt hus, men han bruker heldigvis ikke så lang tid på å bli trygg lenger. Ute på tur er han ihvertfall ikke redd den eller de vi går sammen med, og at han ikke er redd her, er veldig synlig på halen hans 🙂
Logging på høyt nivå 😉
Det var et skogsområde vi gikk gjennom i dag, så det var ikke så mye utsikt. Men et jorde inne i skogen har også sin sjarm:
Som nevnt tidligere, har jeg jo såvidt begynt å bruke Endomondo. Satt igang app’en da vi startet å gå i dag, og her er ruta vi gikk:
Det er ikke all statistikken jeg skjønner ennå, men oppe til høyre kan dere ihvertfall se dato, hva klokka var da vi startet, hvor langt vi gikk, hvor lang tid vi brukte (dette var en kosetur på alle måter 🙂 ), gjennomsnittsfart og litt til. Fremdeles synes jeg app’en fungerer bra, så får vi se om jeg er like fornøyd når mobilregninga kommer 🙂
Nå har Siv Anita satt kursen nordover igjen, hun har en god del mil med kjøring foran seg. Trist å si hadet til henne, skulle så gjerne hatt mange fler dager sammen, men nå gleder jeg meg ennå mer til 19. juli, da legger vi ut på Norge på tvers-turen vår.
Tusen takk for en superkoselig overraskelse, Siv Anita! Kjempeherlig å endelig få treffe deg, og jeg er så glad for at jeg fikk vist deg rundt litt her i mine trakter, og for at du sørget for at vi fikk et nydelig vær å skravle i. Vi sees snart! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Veling på høyt nivå
Er “å vele” et kjent uttrykk for dere alle? Eller er det et typisk Østfolduttrykk? Å vele betyr noe sånt som å surre rundt. Og det var nettopp det vi gjorde i går. Eileif og jeg bestemte oss for å bruke søndagen til geocaching, og jeg fant en runde til oss med hovednavn “Velærn”.
På vei mot denne runden, stoppet vi og tok tre andre lette cacher. Veldig grei måte å øke antallet funn på. Så parkerte vi og la i vei på runden. Den besto av 18 cacher, og vi hadde på forhånd fått informasjon om at mesteparten av runden gikk utenfor stier og veier, at det var litt klatring, og at vi måtte beregne å bruke ca 4 timer på turen. Runden har blitt gått av folk fra 4 år til +-70, så at vi skulle klare runden var vi aldri i tvil om.
Veldig mange steder underveis, kom vi over disse firkantede hullene i bakken:
Eileif antar at noen har tatt ut torv herfra, jeg aner ikke. Pussig var det uansett å se masse firkantede hull her og der 🙂
Alle cachene var lette å finne. Det som var vanskelig, var å komme til området der cachen skulle være. For det første var det som nevnt en del klatring, for det andre spiller ikke GPS’en vår helt på lag for tiden. Mesteparten av dagen i går påsto den at vi gikk baklengs, så vi måtte hele tiden prøve oss frem for å se om vi gikk i riktig retning. Ikke lett når man ikke har stier å følge…
Et par steder måtte Eileif klatre litt ekstra:
Da ble Nairo stående og lure på hva i alle dager Eileif holdt på med:
Noen steder underveis fikk vi herlig utsikt:
Og her er et typisk eksempel på hva vi gjør når vi ikke vet hvor vi skal gå:
Jeg tar bilder, Eileif studerer GPS’en og Nairo mener vi burde gå i motsatt retning 😉
Vi kom også over dette eggeskallet:
Pyttelite, og ikke vet vi om det var rester etter klekking eller etter tyveri.
Vi brukte ikke de forventede 4 timene… 6 1/2 time brukte vi, og da hoppet vi over den 16. cachen på runden, rett og slett fordi vi møtte en massiv fjellvegg der den skulle være, og vi hadde ikke ork til å gå tilbake for å finne en vei opp. Da var vi varme og slitne, og ryggsekken med termoser og sjokolade og vann gjorde ikke saken noe bedre. Så vi får heller dra tilbake for å finne den siste ved en annen anledning.
20 funn ble det da totalt i går, og det er vi fornøyde med. Vi spanderte på oss ta-med-hjem-mat på vei hjem, og gikk inn av døra hjemme 9 timer etter at vi dro. En lang dag med mye trasking, mye veling og fint vær 🙂
Edit: Glemte helt å fortelle at på vei mellom to cacher, braket det til i skogen til høyre for oss. Jeg fikk bråsnudd meg og synes jeg så en hvit rumpe springe fra oss, men jeg så ikke noe mer til det rådyret jeg trodde det var, selv om jeg sto og tittet etter det i sikkert 5 minutter. Det var ihvertfall ikke langt fra oss, ca 10 meter vil jeg tro. Et par minutter senere går vi forbi en rykende fersk elgbæsj-haug, så da var det nok skogens konge vi hadde nært oss! Spennende 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Svensk skjærgårdsidyll
I går kveld dro D til en kompis for å ligge over der, og da gikk det ikke lang tid før jeg satt meg ned med geocachingkart for å se om det var et område Eileif, Nairo og jeg kunne dra til i dag for å lete etter noen bokser. Valget falt på den nydelige svenske skjærgården, og området ble Daftö og Saltö.
Første stopp ble for å finne cachen Tångeflo. Her valgte vi tydeligvis å parkere og gå fra feil sted, for vi endte opp med å måtte klatre opp en rimelig bratt fjellskrent for å komme til cachen. Men det var et vakkert sted som ventet på oss, og cachen fant vi greit. Nedover er alltid en større utfordring når man har med seg hund:
Langt ned var det også!
Vel nede igjen fant Nairo ut at vann må man jo gå uti:
Tang var forresten nesten like moro som kongler, det var en del tang som virkelig fikk filleristet seg i dag 😉
Så dro vi videre til Daftö camping og fant en genial installasjon som gjorde det mulig å logge cachen (Huldra@Daftö) selv om det var fullt opp med folk på campingen i dag. Moro!
Neste stopp var cachen Saltpannebukten. Da var vi kommet ut på Saltö, og tuslet fra parkeringen og ned til en idyllisk liten vik. Og mens Eileif drev med akrobatiske øvelser bak meg for å få tak i cachen, foreviget jeg denne utsikten:
Vakkert!
Så tuslet vi inn i Saltö naturreservat, og mot cachen KNP – The Belt. Dette er en EarthCache som jeg ikke ennå vet om vi får godkjent, men jeg krysser fingrene for at svarene våre er riktige, slik at vi får logget vår første Earth.
Nydelig natur var det der ihvertfall, og jeg la meg ned på magen på solvarme steiner og knipset bilder i vilden sky:
Har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til hytta blir ferdig og man kan tilbringe tid ved havet igjen! Blir jo helt satt ut av å lukte sjø og tang og av å høre måkeskrik!
Eileif og Nairo brukte tiden til å leke mens jeg knipset naturbilder, og når jeg først oppdaget de, måtte jeg jo ta noen bilder av de også. Nairo er nå 17 måneder gammel, men har så helt klart bevart valpen i seg, og det kommer veldig tydelig frem på dette bildet:
Innimellom stoppet gutta mine opp bare for å nyte vind i håret og i pelsen, det blåste noe vanvittig i dag!
Og så må jeg jo også bare vise at Nairo kan stå pent:
Litt skjev i ørene, men hadde jeg kunnet vri på ørene mine for å slippe vind inn i de i dag, hadde jaggu jeg også gjort det 😉
Blomster var det også der, nydelige lilla små fargeklatter:
Heter ikke disse strandnellik tro?
Og så har vi idyll på høyeste nivå:
Omsider kom vi oss til koordinatene for selve EarthCachen, hvor vi skulle måle hvor bredt beltet var akkurat der. Gutta slo seg ned på et naturfenomen jeg aldri har sett maken til tidligere:
Skjønner godt hvorfor dette blir kalt for et belte.
For å logge den siste cachen for dagen, måtte vi gå tilbake over den steinete stranda:
Skal ikke påstå at beina mine synes dette var en koselig gåtur, det er ikke godt å gå på massevis av steiner! Men vakkert var det, steiner i alle farger og størrelser, og flesteparten av de var slipt runde av vannet.
Den siste cachen het Saltögrottan, og det ble anbefalt å ta med seg lommelykt. Det trengtes ikke i dag, og Eileif kom seg helskinnet inn i grotten og fikk logget cachen. Får vi godkjent EarthCachen, blir det i så fall 5 funn i dag i herlig, om enn noe forblåst, skjærgårdsidyll. Og bare for å underskreke og fremheve idyllen, avslutter jeg med dette bildet:
{minsignatur}
Del dette på:
