-
Denne helgens geocaching
Jeg prøver å få fylt tomme datoer i datomatrisen når jeg har mulighet, og om fredag hadde jeg en tom dato. Det var stekvarmt, og jeg har ingen park&grabs jeg ikke har tatt på vei hjem fra jobb. Men for ikke lenge siden kom det en superenkel multi i festningen, så det ble en kjapp stopp for å logge den. Vel, den kjappe stoppen kunne ha vært kjappere hvis jeg hadde cachet med GPS’en, for jeg surret litt der jeg gikk med mobilen. Men jeg fulgte magefølelsen, og da begynte også mobilen å samarbeide, heldigvis.
Alle de lange trailene i Rakkestadfjella skal arkiveres, dessverre. Så i går hadde jeg lyst til å få tatt noe av det jeg manglet der oppe, og spurte for et par dager siden i en av gruppene på Facebook om det var noen som hadde lyst til å være med. Ei dame var klar som bare dét, og jeg hentet henne på morgenen og satt kursen nordover. Den opprinnelige planen var å ta en runde helt nord blant trailene (mye er allerede arkivert), men jeg hadde ikke fått med meg at bommen vi måtte gjennom bare tok poletter. Dermed var det bråstopp. Heldigvis hadde jeg en plan B, så vi kjørte helt sør blant trailene, parkerte bilen og la i vei. Nairo var med. Jeg var dog veldig usikker på om jeg burde tatt han med, for det var meldt varmt, og det er lite vann å kjøle seg ned i nå i denne varmen. Så jeg tok med over 4 liter vann i ryggsekken og satset på at det skulle gå bra.
Det tok ikke lang tid før vi faktisk kom til et vann, men det var umulig for Nairo å komme seg ned til det:
Vannliljer var det også her:
Stort sett lå cachene som perler på en snor, og kilometerne gikk radig unna. Men vi tok oss mange småpauser for å få i oss vann, og ikke minst å få vann i Nairo. I en litt lengre pause fikk han en dentastix, da la han seg i en uttørket grøft og spiste:
Antagelig var det litt kjølig i bakken.
En av cachene lå i en festlig fjellsprekk, det ser jo ut som om fjellet er stablet dit manuelt:
Vi svingte så av denne trailen og gikk inn på en kort trail vestover. Der møtte vi fort en fin, nylaget bro:
Og en ett år gammel gapahuk:
Med en fin bålplass:
Det var et vann til høyre for bildet over, men det var det ikke mye igjen av nå.
Nairo klarte også å legge seg ned litt her:
Så kom vi inn på en del av den ene trailen som jeg har gått tidligere. Hun jeg gikk sammen med hadde ikke tatt disse, men det var fryktelig varmt og vi var slitne, så hun sa det var greit at vi bare gikk forbi disse og ned til bilen igjen. 5 km transportetappe, men jeg må si det gjorde litt vondt i sjela mi å vite at vi gikk forbi masse cacher hun kunne logget.
Det sto igjen 3 park&grabs jeg ikke hadde tatt tidligere, som vi tok på vei til bilen. Og Nairo fikk endelig kjølt seg ned litt, han bare sto helt stille og nøt:
12 kilometer gåing, 31 nye funn. Slettes ikke dårlig på en veldig varm dag, men det var en fin tur i strålende godt og trivelig selskap. Takk for turen!
For en stund siden var jo Lisa, Raymond og jeg på tortur-tur og måtte DNF’e en cache. Vi har i ettertid fått et hint fra CO, så i dag ville vi gjøre et nytt forsøk. Opp i høyden, over kampesteiner:
Jeg skal ikke påstå at det ble veldig lett, selv med et hint fra CO, men det ble helt klart lettere, og så glade ser 3 cachere ut når man har funnet en 4,5/4,5:
De andre cachene i denne trailen inn mot den vi fant i dag har Lisa funnet tidligere. Raymond og jeg har ikke funnet de, så Lisa tok seg tid til å være veiviser (og til tider bittelitt villeder 😉 ). Sandtak er ekstremt tungt å gå i!
Og ikke mindre enn to ganger måtte vi forsere disse bakkene som gjør at man tar ett skritt frem og to tilbake, sånn føles det ihvertfall:
Det hjalp selvsagt ikke at det var stekvarmt i dag også…
En av cachene skulle kunne tas ved å bøye ei bjørk, men denne bjørka har vokst seg stor og sterk, så Raymond klatret opp i nabograna og logget derfra istedenfor:
Raymond og jeg forlot så Lisa, hun dro hjem og vi dro for å besøke en cachekompis som skulle gi bort noen fuglekasser. På vei dit stoppet vi for å logge en av hans finurlige cacher, og så var det til gårsplassen hans. Men der var ingen hjemme, og det sto ingen fuglekasser på utsiden av garasjen, som han hadde sagt. Jeg hadde spøkt med at vi kanskje kom til å få problemer med å finne frem, at vi kanskje måtte DNF’e eller bruke hjelpemiddelet “ring en venn” (dvs ring CO), og det var nettopp dette jeg måtte gjøre. Han beklaget så mye, ringte til sin frue, og hun var hjemme på 10 minutter. Og Raymond og jeg fikk fuglekasser 🙂
7 funn i dag, hvorav to av de ga meg nye funn på D/T-matrisen, så jeg er superfornøyd med helgen, selv om den har vært ille varm.
Del dette på:
-
Nairo overrasker
Nairo sliter i denne varmen. Han har så mye energi han gjerne skulle hatt ut, men han orker jo ikke. Og det er ikke mange meterne han skal gå når han er ute på korte lufteturer, før han peser som et damplokomotiv i motbakke.
Inne er det nesten like varmt som ute. Vi prøver å stenge sola ute, men får ikke sluppet inn noe særlig kjølig luft på natta og morgenen, så det er rimelig stillestående her inne. Vifta i taket satt jeg igang i dag, og den hjelper jo litt, men bare akkurat rundt der vifta er. Den hjelper ikke 5 meter unna, her jeg sitter.
En kollega viste meg her om dagen et bilde av sin hund liggende på gulvet med snuta vendt mot ei lita vifte, tydelig veldig fornøyd med den kalde brisen. Jeg tenkte umiddelbart at det ville Nairo få et nervøst sammenbrudd av, men ville prøve allikevel, og dette var resultatet 7 sekunder etter at vifta ble skrudd på:
Skikkelig overrasket! Og han ble liggende lenge, så det var tydelig at dette var godt. I tillegg blåser vifta på meg også, så jeg har det litt mer levelig nå i kveld 🙂
Del dette på:
-
En mega-helg i Arendal
For en helg! Jeg er bare nødt til å ta det fra begynnelsen. Lurt, ikke sant? 😉
Fredag:
Klokka halv ni på morgenen var vi underveis, men vi kom ikke engang til byen før vi måtte stoppe og kvitte oss med en blindpassasjer:
Har du noen gang sett en så gulgrønn edderkopp??? Fysj, han fikk ikke lov til å være med videre!
Overlevde Moss-Horten, og satt kursen sørover. Dagens første mål var å logge en cache i Vest-Agder, og på vei dit ble det et par beinstrekk, blant annet på denne fine rasteplassen:
Eileif og jeg sa omtrent i kor at vi jo hadde vært her før, og når de små grå fikk jobbet ferdig, husket jeg historien. Da Eileif og jeg var på bryllupsreise i Kragerø, ville jeg logge en cache i Aust-Agder. Valget falt på cachen her, men såvidt jeg husker, fant vi den ikke og tok en annen istedenfor. Denne gangen fant vi den uten problemer 🙂
Så var det Vest-Agder. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta en av cachene ved Dyreparken, men et par dager før avreise ble jeg tipset om den virtuelle litt nærmere Kristiansand sentrum. Tittet på kartet og så at omveien ikke ble altfor ille, så da ville jeg helt klart prioritere en virtuell fremfor en tradisjonell. Og den virtuelle vekket helt klart gamle minner:
Dagens andre mål var rett og slett å komme oss til Hove og rekke Meet&Greet-eventet. Og etter en burger på veien, kom vi frem i god tid og fikk tatt en cache på vei ned til eventstedet:
Det var altså så vakkert at det nesten gjorde litt vondt i hjerterota!
Stappfullt av folk på eventet, og kjentfolk fant vi også rimelig fort. Moro!
Tok en cache på vei tilbake til bilen, og så kjørte vi oss en runde for å se om vi kunne finne en sidevei for å parkere og sette opp teltet. Men nei, ingen hell der. Tilbake til Hove, snakke med noen kjente, få et telefonnummer og snakke med en av arrangørene, så ordnet det seg, og på beste mulige måte! Fikk plass helt for oss selv, ingen gjennomgangstrafikk inntil teltet, og helt flatt og fint å ligge. Perfekt!
Tok en liten kveldstur med Nairo og fant en cache til i det vakre lyset solnedgangen ga oss:
Lørdag:
En elendig natt for både Eileif og meg, vi er dårlige på å sove i telt den første natta.Målet for dagen var hårete, og jeg fortalte det til ytterst få før avreise. Ville slippe masse stress med forventninger fra andre enn meg selv. Jeg ville prøve å finne 11 forskjellige cachetyper på én dag, og for meg som stort sett bare går etter tradisjonelle, kunne dette bli vanskelig. Jeg planla godt på forhånd, gikk for de enkleste løsningene på alle typene, og håpet at mitt stressnivå ville holde seg på laveste nivå.
Det ble derfor en tidlig start med morgenevent fra klokka halv syv:
Få meter fra eventplassen var det en tradisjonell som jeg sjekket ut kvelden før, så den andre cachetypen var derfor fort i boks:
Fra 7 til 8 var det CITO på samme plass, og dermed var cachetype nummer 3 ferdig:
Så satt Eileif, Nairo og jeg oss i bilen og kjørte avgårde for å få unna et par cachetyper til. Første stopp var en Reverse Wherigo. Første gang jeg prøver meg på en sånn alene, og det gikk helt strålende! I tillegg møtte vi to andre cachere ute i samme ærend, og da ble jeg enda tryggere på at jeg hadde gjort alt riktig. Hurra!
Vakre liljekonvallen hadde sprunget ut i skogen:
Tok et par tradisjonelle når vi først gikk forbi de, og så dro vi til en multi som heldigvis var like enkel i virkeligheten som det virket som i beskrivelsen. Cachetype nummer 5!
Jeg skjønte at vi lå foran tidsskjemaet, så da ville jeg nedom Arendal sentrum og ta Norgesboksen. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å finne alle 50 Norgesboksene, men når jeg først er i nærheten av en, er det jo greit å få logget. Der møtte vi en tysker ute i samme ærend, så vi fikk oss en koselig prat, før vi gikk hvert til vårt.
Veldig fin utsikt i området!
Vi dro så tilbake til Hove og gikk for den av de to Earthcachene der som virket som den enkleste. Nå synes jeg aldri Earthcacher er enkle, men vi har gjort vårt beste og også fått litt hjelp av en god cachekompis, så jeg håper loggen er godkjent. Og det var cachetype nummer 6:
Klokka nærmet seg 12 og helgens store happening, nemlig mega-eventet. Loggboka var upåklagelig oppfinnsom, og veldig i stil med temaet:
Mitt første mega-event!!!
Og ved hjelp av andre gode cachekompiser fikk jeg også logget mine 10 første lab-cacher, jippi! Dermed var det bare 3 cachetyper igjen, men det skjedde flere ting før vi kom oss avgårde. Først fikk vi logget event-FTF på en tradisjonell midt på eventplassen, og så dukket Signal the Frog opp! Jeg bare måtte benytte anledningen, og jeg tror jeg snek i fotograferingskøen, men jeg fikk tatt bilde sammen med Signal! Starstruck! 😉
Så kom vi oss i bilen og kjørte nordover. Første stopp var en veldig enkel og fin Letterbox. Da vi kom frem til den var det allerede andre cachere på plass. Jeg sa at de ikke trengte å lukke igjen boksen, hvorpå de humoristisk spurte om jeg kunne koden. Selvsagt kunne jeg den, og dermed var cachetype 9 bokstavelig talt i boks.
Nest siste cachetype var en virtuell, og den var også av det lette slaget. Nydelig utsikt her også:
Og vi måtte stå litt i kø for å få tatt bildene vi trengte, det var cachere over alt i dag 😉
Så skulle vi sørover, men det var en Letterbox til like i nærheten som jeg hadde lyst til å ta en titt på. Idet jeg går mot den, kommer det en gjeng med franskmenn, som jeg da tok følge med. Ingen av oss hadde lest beskrivelse eller hint skikkelig, så vi gyver løs på oppgaven, og instruksjonene sto bare på norsk, så jeg oversatte til engelsk, og en av gutta oversatte videre til fransk. Imens en av de andre gutta prøver å løse oppgaven utifra instruksjonene, kommer to nordmenn som faktisk hadde lest oppgave og hint. Det viste seg at den opprinnelige løsningsmetoden dessverre var ødelagt, og det krever en massiv jobb for å fikse det, så CO har laget en nødløsning som sto beskrevet i hintet. Men, selv om det ble en billig Letterbox, var installasjonen og den opprinnelige oppgaven veldig imponerende:
Den siste cachetypen jeg trengte var en Mystery. Jeg misliker Mysteryer sterkt, så gleden var stor da jeg i planleggingsfasen oppdaget en trail med Challenge-Mysteryer. Der kvalifiserte jeg for flere, og gleden var uhorvelig stor da vi fant den første av disse, og jeg dermed hadde nådd dagens mål!
Vi gikk videre innover for å ta en til, og på vei tilbake møter vi en cachekompis. Han hadde gått foran sin høygravide samboer, så vi gikk henne i møte mens han fortsatte innover. Da vi møtte henne, snudde hun og gikk sammen oss mot bilene, hvorpå hun peker på en av challengecachene og lurer på om jeg hadde tatt den. Det hadde jeg ikke, for jeg visste ikke om jeg kvalifiserte til den, og dermed hadde jeg ikke planer om å “note” den. Men jeg gjorde det, og glad er jeg for det, for etter 20 minutters jobb da vi kom hjem i går, fant jeg ut at jeg kvalifiserte. Hurra!
Vi dro så tilbake mot Hove, stoppet og fikk i oss burger-middag igjen. Og så tok jeg to tradisjonelle til på vei ned til avslutningen av mega-eventet. Der ble det annonsert at neste års Vikingevent blir i Harstad i pinsen:
Både Eileif, Nairo og jeg var ekstremt trøtte, jeg tvang meg faktisk til å holde meg våken frem til klokka 21, da hadde Nairo kjempet mot søvnen foran teltinngangen i en halvtimes tid 😉
Søndag:
Denne natta sov vi som steiner, alle tre, det var deilig!Tidlig opp denne dagen også, for å få med meg god-morgen-event:
Så tok jeg med meg Nairo på en liten morgentur langs stranda. Hadde tenkt å se etter to tradisjonelle, men den første var helt tydelig en stein på en steinstrand, og det gadd jeg ikke ta meg tid til:
Så vi gikk for den enkle, og var veldig fornøyd med både den og utsikten:
Målet denne helgen var aldri å finne så mange cacher som mulig, uansett.
Fikk også med meg dagens CITO, hvor jeg tror at plastposen jeg fikk for å legge søppel i besto av mer plast enn jeg klarte å finne på bakken. Og det er jo bra, det betyr jo at folk rydder opp etter seg!
Ved 11-tiden forlot vi Hove. Hadde noen få cacher på planen oppover mot Horten, endte opp med 6 kjappe funn, inkludert Bamble kirke:
Her stoppet Eileif og jeg også på vei hjem fra bryllupsreisen for nesten 7 år siden, da gikk vi for cachen ved ruinene like ved kirken.
Burger til middag på Storebaug, og hjemme klokka 1630. 793 kilometer kjøring pluss ferge over fjorden. 44 cachefunn. Ny personlig rekord med 11 forskjellige cachetyper på én dag. Første mega-event. Første lab-cacher. Herlighet, for en helg! Og ikke ble lørdagen det stresset jeg fryktet, forhåpentligvis litt takket være god planlegging. Nydelig vær hele helgen, koselige cachere, både kjente og ukjente. Strålende gjennomført eventhelg av arrangørene. Snille folk som lot oss få en teltplass for oss selv. Finner ikke en eneste ting å klage på selv om jeg prøver! 😉
Del dette på:
-
17. mai på hytta
Etter det forrige innlegget mitt, hvor jeg snakker om bunader og festdrakter, har jeg grublet mer og mer på festdrakt. Har funnet et par-tre veldig fine her, og prisen er jo såpass overkommelig at jeg faktisk kan ønske meg penger til jul og bursdag i noen år, så er både drakt og sølv i boks.
Jeg fant også igjen den Halden-drakten jeg snakket om, men det var ingen Halden-drakt, det var en festningsdrakt, og jeg liker ikke helt hvordan den så ut når den ble laget. Så da får vi se om den kommer i en annen variant noen gang.Men, det var ikke det jeg skulle snakke om i dag, i dag skulle jeg snakke om 17. mai. Gratulerer med dagen, alle sammen!
Eileif jobbet natt til i dag, så han stupte rett i seng da han kom hjem i morges. Jeg tok formiddagen stort sett med ro, og ved 12-tiden dro vi via Svinesund og ut på hytta for å feire dagen sammen med mamma. Ikke like varmt i dag som de seneste dagene, men nydelig vær allikevel:
Nairo har jo ikke vært mye på hytta, men i dag slappet han godt av i buskaset sitt:
Jeg kalte jo Arkas for “mammas lille engel”, og på graven hans har det de siste årene stått en liten engel av metall. Den var blitt rusten og stygg, så for en stund siden kjøpte jeg en ny engel, og i dag fikk jeg satt den på plass:
Mat var det selvsagt også. I store mengder, og mer enn nok til at vi alle tre, som vanlig, ble stapp mette:
Og selvsagt ble det med litt hjem også 😉
Resten av kvelden går med til forberedelser for en innholdsrik pinsehelg. Håper dere alle har hatt en fin feiring, og at dere har mulighet på en koselig og avslappende langhelg!
Del dette på:
-
Cachekjøretur rundt Femsjøen
Nairo sov godt i hele går kveld. Normalt kommer han opp og legger seg samtidig som meg, men jeg så aldri noe til han i går kveld. Når jeg sto opp i morges, fant jeg han sovende på stuegulvet, og Eileif sovende i sofaen. Nairo hadde ikke villet gå i noen trapp i går, og Eileif ville ikke at Nairo skulle sove alene i stua <3
Nairo er nok litt sløv i dag også, men ikke verre enn at vi la ut på cachekjøretur rundt Femsjøen. Det er alltids noen cacher å finne, og på grunn av det jeg tolket som et advarselskilt om hunder, droppet vi gåturen vi hadde tenkt å ta i dag. Vil ikke risikere å møte løse hunder med Nairo, så da er jeg fremdeles ikke ferdig med cachene rundt Femsjøen. MEN! 8 funn ble det i dag, og det er jeg veldig fornøyd med!
Første stopp var en mystery jeg hadde løst helt selv. Hurra! 😀
Andre stopp var en mystery Lisa og jeg DNF’et i vinter. Nå var den superenkel, og det er så godt å se det blå fjeset bli omgjort til et gult! Det som ikke var like moro, var sporene etter villsvin ikke langt fra cachen:
Men, jeg vet jo at dette er villsvinområde, og det er derfor jeg ikke drar og tar disse cachene alene.
Den neste har jeg aldri stoppet ved tidligere på grunn av T-ratingen. I dag ville jeg finne den, og etter litt surring befant jeg meg helt klart for høyt oppe. Men vakkert var det der oppe!
Cachen ble funnet etter litt leting, og den var så søt at det var verdt det 🙂
Så stoppet vi ved Veggesdal skanse, restene etter en forsvarsanlegning fra 1600-tallet:
Ikke store greiene, men veldig forseggjort!
Veldig bra at noen tar på seg å holde sånt i stand, selv om det ligger utenfor hovedveier.
Nairo måtte balansere litt også:
Det ble noen stopp med utsikt til Femsjøen også:
Og siste stopp for dagen var Asak kirke:
Tror dette er tredje gang jeg tar en cache i tilknytning til denne kirken 🙂
Nå venter sofaen resten av kvelden. Niks, skal ikke se Eurovision, skal se finalen i Århundrets stemme. Ikke at jeg synes det programmet er så superbra, Stjernekamp er helt klart bedre, men har jeg sett alle episodene, må jeg jo ha med meg finalen også.
Del dette på:
-
Hår, øyne og tenner
I dag ble en innholdsrik dag, planlagt allerede for et par uker siden. Når jeg først hadde mulighet til å ta fri i dag, fant jeg ut at jeg måtte få unna noen ting jeg aldri rekker/tar meg tid til ellers, og da var det bare å komme seg tidlig opp. Klokka skulle ringe 0600, men allerede 0515 var jeg ute av senga, sliter litt med å sove for tiden.
Rundt 0745 tuslet jeg i by’n, og det jeg tror er et japansk kirsebærtre er i ferd med å komme i full blomst:
Det er jo så vakkert!
I parken plantet de for et år eller to siden et magnoliatre, og selv om det finnes mange fine trær, er magnolia noe av det vakreste jeg vet:
Den dagen jeg blir rik og kan anlegge den hagen jeg ønsker meg, SKAL jeg ha et magnoliatre!
Første stopp for dagen var hår, nemlig frisørtime:
Ingen store forandringer denne gangen, bare klipp av slitte tupper. Og så flettet hun håret mitt til slutt, da det ville være praktisk senere på dagen.
Neste stopp var øyne, nemlig synstest. Det er to år siden jeg begynte å bruke progressive briller fast, og i det siste synes jeg synet mitt har endret seg litt. Jeg har vel begynt å komme i den alderen hvor armene til slutt ikke er lange nok, og det var vel det synstesten viste også. Så det blir nye glass i de lilla brillene jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg egentlig aldri har brukt noe særlig, pluss progressive glass i solbrillene. Like greit å bruke innfatninger på nytt når de enten ikke er ødelagte eller når jeg liker de så godt som jeg gjør 🙂
Så hadde Nairo og jeg litt tid å slå ihjel, så vi tok en rusletur på festningen. Hadde tenkt å ta en cache der oppe, men jeg klarte ikke helt å få til det jeg måtte få til på mobilen, så det ble bare en gåtur. Og det er slettes ikke noe galt i å bare gå litt, og ikke bare lete etter bokser 🙂
Vi gikk nedom kommandantparken, og Nairo synes denne fyren var ganske så skummel:
Siste stopp for dagen var tenner, heldigvis ikke mine. Men, når det er sagt, skulle jeg nesten ønske det var mine, for det er lettere for meg å takle når noe gjøres med meg kontra når noe gjøres med Nairo. Han måtte sårt få tatt noe tannstein, så da var det inn til veterinæren for å bli dopet ned. Her har han nesten sluknet:
Jeg tok meg en tur på Tistasenteret imens Nairo fikk tannpleie, og når jeg kom tilbake en time senere, var det en totalt utslått Nairo som lå med tunga ute i et bur. Og her kommer flettingen av mitt hår inn, det var veldig praktisk å ha håret borte fra ansiktet da jeg bar han ut i bilen. Han fikk en oppvåkningssprøyte først, noe som gjorde at han var rimelig våken da vi kom hjem, og han gikk inn for egen maskin.
Men stakkars lille gutten fikk ikke ro på seg til å slappe av. Han bare gikk rundt i huset og var skikkelig groggy, og sutret. Ikke ville han ha vann, ikke ville han ut, og ikke ville han slappe av selv om jeg la meg på gulvet med han. Da Eileif kom hjem fra jobb ble verden så mye bedre med en gang, og nå har Nairo sovet siden 17-tiden. Han gløtter på øynene og løfter på hodet en gang i ny og ne, og jeg sjekker jevnlig at han puster. Hønemamma!
Veldig godt å få unna disse tre tingene i dag, selv om jeg ikke tror Nairo er helt enig med meg. Stakkars mammas lille vakre <3
Del dette på:
-
Ulveholtet er erobret!
Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… 😉
Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.
Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:
En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:
Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!
Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:
Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:
Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.
Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?
Du tigger vel ikke, Nairo?
Joda, han fikk selvsagt baguett også 😉
Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.
Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:
Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:
Ifølge kartet er dette Milorghytta:
Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart 🙂
Del dette på:
-
Fjellrunden og Soverkollen på Bakke
Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!
Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.
Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.
Skilt er aldri feil:
Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!
Det var god fart i elva vi fulgte en stund:
Og Nairo var klar for topptur:
Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:
Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:
Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:
Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:
Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:
Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:
Vinke til Lisa 😉
Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉
Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.
Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:
Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?
Uansett: han har fått juletreet midt i stua:
Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.
Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉
Del dette på:
-
Vedlikehold
En av ulempene med å legge ut cacher er at man må ha vedlikehold på de. Nå er ikke jeg en av de flinkeste på vedlikehold, jeg drar aldri ut og sjekker cachene mine før jeg får NM-logg på de. Til gjengjeld prøver jeg å være rimelig kjapt ute når jeg først får en NM-logg, men denne gangen har jeg sviktet litt.
For ca 3 uker siden fikk jeg en slik logg på en cache på Aspedammen-trailen min. Selvsagt en av cachene aller lengst vekk fra parkeringsplassen, er ikke det typisk da? Jeg har kviet meg litt for å dra ut, både fordi denne forkjølelsen ikke har villet slippe taket, men også fordi vi er i sinna tiur-sesong. Men i dag fikk jeg med meg Eileif og Nairo, og da føler jeg meg straks litt tryggere.
Det var mye bløtt i området i dag, men det vet jeg jo om, det er jo partier på denne runden som er bløte hele året. Men vi kom oss frem til cachen og fikk lagt på plass en ny.
Det mest frustrerende med akkurat dette vedlikeholdet er at det ikke var det minste galt med boksen. Ikke noen sprekker, ikke noen dårlige “flapper” på lokket til lock&lock-boksen. Allikevel var den full i vann, uten å ha ligget i vann. Men, det betyr bare at jeg kan tørke den og bruke den på nytt.
Ikke veldig lett å ta en selfie med pelsdotten i dag:
Har forresten plukket 6 flått av han siden vi kom hjem 🙁 Jeg trodde kulda vi fikk hadde tatt knekken på flåtten, men neida, de tåler jo omtrent alt fra sibirvintre til flammekastere, de ekle krypene. Nå biter de seg ikke fast på han, og skulle de gjøre det, dør de, men det er ikke noe moro å ha de kravlende rundt heller.
Jeg har helt glemt å vise dere påskeliljen som kom i blomst noe seint, men har stått ihvertfall i en uke:
Og markkryperen langs innkjørselen har også begynt å blomstre:
Blomstermessig har jeg en typisk vår-hage, det er ikke stort annet enn lupiner og annet viltvoksende som blomstrer utover sommeren. Så jeg får nyte de peneste så lenge jeg har de 🙂
Del dette på:
-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
