-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
-
Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake
Mellom Hogdal og Dynekilen (mellom Strömstad og Nordby) ligger det en liten cachetrail. Jeg har lest litt logger siden de kom ut, og har sett at selv garvede cachere har hatt problemer med noen av cachene, så jeg har ikke hatt den runden høyt oppe på min må ta-liste. Men i går hadde Eileif og jeg lyst til å gå en tur sammen, og fordi vi fremdeles hoster på oss både magemuskler og brokk, ville vi ikke gå noen tung og lang runde. I tillegg var gårsdagen en tom dato i cachekalenderen min, så jeg fant ut at vi kunne gå denne runden, og om jeg bare fant én cache, så var det helt greit.
Den første delen av turen var ikke stort å skryte av. Fin skogsvei, ja så absolutt, men den ligger få meter fra E6, så bråket fra trafikken sto for det meste av underholdningen. Men cacher fant jeg, så jeg var fornøyd uansett.
Fra Dynekilen og opp igjen til Hogdal var det en drøm å gå. Bare se her:
Heldigvis trengte vi ikke å gå over denne brua, og ikke hadde noen av oss gått over den nå heller, da den mangler planker på midten:
Men jeg håper noen reparerer den en vakker dag, for det hadde vært moro å sett hvordan det ser ut på den lille øya. Hvis jeg tør å gå over, da…
Nairo koste seg i finværet:
Og det gjorde jaggu vi tobeinte også, selv om de to små bakkene vi måtte opp nesten tok knekken på oss.
Infoskilt er alltid moro å lese:
Herlighet så vakkert det er, selv med is på fjorden!
Jeg er ikke helt sikker på hva de ser etter, men fine er de der de står <3
Nairo var tørst, så han gnagde i vei på isen:
Kan ikke tenke meg det var veldig godt, blanding av snø og brakkvann 😉
Selv om vi fulgte cacher, så er det også kjekt med skilt:
Trailen besto av 13 cacher, hvor jeg fant 9, DNF’et 3 og hoppet over 1 som ingen hadde funnet på veldig lenge. I tillegg lå det en annen cache like ved parkeringen, så det ble 10 funn i går. Veldig fornøyd! Det betyr at jeg for første gang siden jeg startet med caching hadde over 100 funn i løpet av en måned, i min lille verden er det helt vanvittig!
I tillegg har jeg så langt i år funnet flere cacher enn jeg fant noen av de 5 første årene, så ikke vet jeg hvordan resten av året kommer til å gå, men det virker som om det kan bli et rekordår på mange måter. Moro!Del dette på:
-
Tur, tårer og thai
Eileif jobbet ekstra i går, så Nairo og jeg var hjemme alene i kulda som har kommet tilbake. Det positive med kulda er at det blir et fantastisk vakkert vær av det, så Nairo og jeg la ut på tur langs veien:
Jeg måtte pakke meg godt inn, for den kalde vinden var fryktelig ukoselig å gå i! Men guri land så vakkert det er når sola skinner!
Vi gikk litt lengre enn de vanlige småturene langs veien, og Nairo hadde mer enn nok med å snuse på uleste aviser, og med å sjekke at den bjeffende hunden i hundegården ikke kom etter oss. Jeg gikk og tittet etter vårtegn, men fant ingenting på denne bjørka:
Og jeg har mine tvil om at påskeliljene kommer til påske i år, men det pleier de jo heller ikke å gjøre.
Eileif fikk en liten time hjemme før vi dro til by’n. For første gang skulle vi på kino sammen, jaggu på tide! Jeg er ikke hverken kino-menneske eller film-menneske, noe jeg er ganske sikker på at Eileif synes er litt dumt, men filmen i går kjente jeg at jeg hadde et behov for å se, nemlig Utøya 22. juli. Det var nok en blanding av nysgjerrighet og et ønske om å prøve å forstå litt mer som gjorde at jeg så gjerne ville se denne filmen, og jeg synes helt klart at den er bra laget og at den i mine øyne viser respekt for det som skjedde. Vi som ikke var der kommer aldri til å forstå, men for meg hjalp det litt mer på vei. Og både begynnelsen og slutten fikk meg til å felle noen tårer. Man blir litt tom for ord <3
Filmen var ferdig langt etter normal middagstid, så vi dro til Thinthan Thaifood og kjøpte med oss litt takeaway. Det vil si, Eileif gikk og handlet, og jeg fikk fylt et hull i cachekalenderen min ved å logge denne cachen:
Det var en ukomplisert PET, ventetiden gikk med til IG og Snap (har en haug med ekstra mobildata denne måneden).
Vi kjøper sjeldent takeaway siden maten gjerne blir kjølig innen vi kommer oss hjem, men det var totalt uaktuelt å lage middag selv når vi var hjemme såpass sent. Og god takeaway er aldri feil 🙂
Har du sett filmen, hva synes du?
Del dette på:
-
En god tur kan ikke gåes for ofte
Eller jo, egentlig kan man bruke opp gode turer. Hvis jeg legger ut en cachetrail i et område jeg liker å gå tur, slutter jeg å gå den turen, for jeg vet jeg må gå den når cachene skal vedlikeholdes.
I dag hadde Lisa og jeg egentlig langturplaner, men ingen av våre planer er hugget i stein, så om torsdag ble vi enige om å ta en mindre tur i dag, og i går ble vi enige om hvor: Sandvatten. Jupp, der Eileif, Nairo og jeg var for halvannen måned siden. Da fant vi ikke Lisas cache der, så hun ville vedlikeholde, pluss at det ligger en trail på hver side av vannet som jeg har ytterst få funn i. Lisa mangler noen få.
Så vi møttes ved en passende parkeringsplass i et vakkert vintervær:
Det er meldt skikkelig kaldt i over en uke fremover, innfrir varselet betyr det at vi kommer til å få beholde både snø og is en stund ut i mars. Jaja, bedre enn 5 plussgrader med regn og vind.
Første stoppen var ved selve Sandvatten, og der hadde det vært folk og gått på isen:
Cachen til Lisa ligger antagelig fast i isen, så hun må vente på mildvær før hun får sjekket om den faktisk er der og eventuelt lagt ut en ny.
Så tuslet vi videre, ut av oppkjørt vei og inn på sti med snø og is. Ekstremt glad for at jeg valgte å ta på meg broddene i dag!!! Mitt første funn for dagen var en cache Lisa allerede hadde funnet. Ferden gikk enda litt lengre bort fra bilene, til en av de Lisa ikke hadde funnet. Jeg var forberedt på å lete lenge, og etter å ha holdt på en stund, ville jeg ta meg to minutters pause fra å stå med rumpa i været og hodet inn under steiner og trær. Jeg hadde ikke før sagt det, før Lisa jublende kunne strekke cachen over hodet, hurra! Ikke en sur mine på noen av oss:
Denne cachen ga meg en ny kombinasjon i D/T-matrisen, og det er jo aldri feil.
Ferden gikk så tilbake dit vi kom fra, men med en liten avstikker så jeg kunne få logget dagens tredje og siste cache. En enkel og grei sak veldig nært stien. Nairo fikk mulighet til å komme seg litt opp i høyden:
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg er så glad for at Nairo har blitt så trygg på Lisa! Vil dere se HVOR trygg han har blitt? Joda, se her:
Mammahjertet smelter, altså <3
Så var det strake veien tilbake til bilene, og en stund hadde vi utsikt til en vindmølle:
Joda, den er midt i bildet, langt bak i horisonten 😉
6 km gåing i nydelig vær med herlig selskap, og 3 nye funn hvorav en ganske utfordrende. Kan ikke klage på denne vinterferielørdagen i det hele tatt! Og med 5 km om torsdag og 2,5 km i går, skal jeg jaggu ha beina rimelig stille i hele morgen 🙂
Del dette på:
-
På glattisen på Ullerøy
Ut på tur med Lisa og Nairo. Planen var at Nairo skulle få en skikkelig tur, og å gjøre om grønne bokser til smileys på Ullerøy. Lisa og jeg manglet noenlunde de samme boksene, så det var bare å legge i vei.
Fin utsikt til sjø den første lille biten av turen:
Litt opp i høyden, og Lisa og Nairo nyter utsikten:
Som alltid: ut på tur, aldri sur 🙂
Men det var fryktelig mye is nå, både på asfalt, på traktorveier og på stier. Så det tok ikke så lang tid før vi droppet planen og avsluttet gåingen, det ble altfor slitsomt å ta seg frem. Men det ble over 5 km gåing, og Nairo var storfornøyd:
Jeg endte opp med 19 funn, og er veldig fornøyd med det på en helt vanlig vinterferietorsdag. Og det er ikke meg imot å komme tilbake til Ullerøy for å ta de siste turcachene her, for det er veldig fint her, det har jeg også sett på de to foregående turene jeg har hatt her.
Del dette på:
-
En lørdag midt i februar
Formen her i huset er bedre. Ikke bra, men bedre. Så jeg tok en rolig morgen, som jeg forsåvidt alltid gjør på helgene, og avsluttet den rolige stunden med kvinnenes langrennsstafett. For det var ikke rolig og avslappende i det hele tatt!
Himmel og hav, så spennende 3. og 4. etappe ble!
Så var det bare å komme seg ut og måke litt snø:
Det er ikke store mengder med snø, men langtidsvarselet sier et par dager med rundt null grader før vi så får en ukes tid med minusgrader igjen, og jeg hater å ha innkjørselen og gårdsplassen full av dype, frosne spor, så jeg ville få jevnet alt ut litt ihvertfall.
Nairo sto i løpestrengen, ser dere han akkurat til høyre for garasjen?
Jeg skiftet til den store snømåka, og Nairo måtte inspisere:
Jeg klarer aldri helt finne ut om Nairo koser seg i løpestrengen eller ikke. Hvis vi herjer med han, kaster litt ball eller lekesloss litt, er alt bra. Men med en gang han må sysselsette seg selv, ser han bare molefonken ut. Eller kanskje han bare nyter det å være ute og lukte og høre? Ikke godt å si.
Det var ikke spesielt kaldt, og måkingen gjorde at jeg helt klart fikk varmen i kroppen, så litt is var helt på sin plass da jeg kom inn:
Dette må være en absolutt favoritt, himmel og hav så god!!!
Etter litt mer sløving, var det på tide å ta en liten tur med Nairo. Det virker som om villsvinene er tilbake på jordet her ute, de trekker kanskje ut i mer åpent terreng når det ligger snø i skogen. Så jeg holdt meg langs veien, og det var helt greit i dag:
Eileif disket opp med wraps til middag i dag:
Nairo er også glad når vi har wraps, for da blir det alltid noen tomater på han, pluss at han alltid får en bit av en lefse 🙂
Rundt klokka 19 hver kveld er det tid for te til meg:
Og middag til Nairo:
Og siden det for tiden ikke er noe interessant på tv på lørdagskvelden, blir det pc resten av kvelden for meg.
En helt gjennomsnittlig lørdag i midten av februar, så får vi se om morgendagen blir en helt gjennomsnittlig søndag i midten av februar 🙂
Del dette på:
-
Mindre bur og kort tur
Dessverre passet ikke Nairos bur i den nye bilen (det var 2 cm for høyt), så vi måtte gå til innkjøp av nytt bur. Jeg ville ha Variocage denne gangen også, og etter å ha tittet på målene og målt bagasjen i Avensis’en, bestilte jeg et SingleLarge hos Gårdsbutiken, og i går hentet vi det. Det passet fint, men så fryktelig lite ut. Nå skal det også sies at Nairos gamle bur nok helt sikkert har vært for stort for han.
Jeg må ha med Nairo på jobb en av dagene til uka, så i dag måtte jeg bare få han med på tur i bilen, så han ihvertfall hadde hatt én tur i ny bil og nytt bur først. Og han var ytterst motvillig mot å hoppe inn i Avensisen og nytt bur, men han kom seg inn til slutt. Å påstå at det gikk bra er vel å overdrive, han stresset og peste og siklet, men han lå nede, akkurat som han pleier. Det gikk ikke veldig mye bedre å få han inn i buret etter dagens tur (mer om den straks), men han virket bittelitt mer rolig når vi kom hjem.
Han sitter fint opp, han får snudd seg og han kan legge seg ned, så det er jo ikke for lite. Alternativet er et dobbeltbur, og det synes jeg er å ta litt vel i, så vi får bare se hvordan dette går. Det skal jo også sies at Nairo generelt er skeptisk til nye ting, men vi ser jo at det går seg til over tid (nå koser han seg i den nye senga!).
Planen for dagens tur var å ta en cache, så gå tur ved Snarsmon, og så kjøre hjem. Cachen jeg hadde planlagt hadde ingen tilgjengelig parkering på grunn av brøyting, og av samme grunn var det umulig å parkere ved Snarsmon. Derfor måtte jeg over til plan B, kjøre litt lengre for å ta dagens cache. Den fant jeg her:
Og det var en av cachene i PT GoGoGo-serien.
Så kjørte vi til Elgåfossen og gikk en liten tur der. Som dere ser, har vinteren blitt værende hos oss, og det var nydelig i dag! -1 grad, vindstille og solskinn:
Det er ikke veldig mye snø, men nok til at greinene henger litt:
Jeg turte ikke gå opp og rundt fossen da bakken ned kan være ekstremt isete og glatt, så det ble en liten del av aktivitetsløypa. Og da kommer vi helt ned til en rolig del av elva:
Å ta en bra selfie med Nairo er klin umulig 😀
Å gå en tur ved Elgåfossen uten å ta bilde av den er utenkelig:
Og det var flere enn meg som tenkte nettopp det, det sto to menn med hver sin speilrefleks på stativ når vi kom dit, og vi møtte et par familier på tur i tillegg. En av familiene hadde et lite barn på akebrett, og Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de. Den lille lyste opp i et stort smil og fikk hjelp av sin pappa til å vinke tilbake <3
Noen hadde også moret seg med å dekorere benken:
I morgen har jeg tatt en dag ferie fra jobb, da venninne A skal “løse inn” gaven hun fikk av meg til jul og bursdag: tur til Personal Shopper på Ski storsenter. S blir også med, gjett om jeg gleder meg! Kommer helt sikkert et innlegg om det også i løpet av noen dager.
Del dette på:
-
Walking in a winter møkkaføre wonderland
I går tok jeg dette bildet av festningen fra min faste parkeringsplass på jobb:
Den er jo vakker, der den “svever” over byen!
I går kveld, i natt og i dag var det meldt snø, og slik så det ut på gårdsplassen i morges når Eileif hadde kjørt på jobb:
Ikke store mengder, men når det ikke blir brøytet skikkelig de første 6 km fra oss mot by’n, vet jeg at det kan bli trøblete å kjøre. Spesielt når jeg ikke er kjent med bilen.
Men det gikk bra, jeg sneglet meg frem i 60 km/t (jeg pleier å kjøre til siden og slippe forbi de som ligger bak, men ingen sideveier eller bussholdeplasser var brøytet i dag), og jeg kom frem til denne utsikten fra kontoret mitt:
Det er jo vakkert, da! Selv om det skaper møkkaføre.
Vel hjemme, og Eileif og Nairo tok seg av litt snømåking. Det er meldt regn/sludd de nærmeste 12 timene, så mest sannsynlig forsvinner det meste av snøen, men jeg ville ikke ha klumper med is på gårdsplassen og i innkjørselen, så litt måtte måkes. Og jeg fikk ikke lov til å hjelpe til.
Men jeg fikk være med når Eileif og Nairo skulle leke litt etter måkingen:
Klin umulig å ta noen gode bilder ute i mørket, men her viser Nairo stolt frem den perfekte snøfonnen til å grave i:
Og er det en positiv ting med snø (bortsett fra at det blir lysere ute), så er det å se hvor lykkelig Nairo blir <3 Da klarer jeg å glemme møkkaføret!
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2017
Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.
Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig 🙂
Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:
Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.
Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!
Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.
Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!
Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:
Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!
Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:
Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.
Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av 🙂PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:
Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom 😉 Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av 😉
Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.
Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!
The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:
Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!
Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:
Som vi koste oss!
Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da 🙂
En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!
Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:
Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?
Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.
Og veldig mye moro! 🙂
Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:
Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.
Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! 🙂
Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!
Del dette på:
-
Tilbake ved Sandvatten
For en halv evighet og litt til siden var Eileif, Nairo og jeg ved Sandvatten og fant den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en trail som går forbi vannet, og i tillegg har Lisa og hennes kjære lagt ut en cache der den dagen de giftet seg nettopp der for sånn cirka halvannet år siden. Den har ikke Eileif og jeg sett etter før, så den ville vi gå til i dag.
Det har vært kaldt i natt, og dagen startet også kald. Og da får vi sånne små kunstverk på dammer her og der:
Veien er lettgått, og vi skulle egentlig gå forbi to av cachene i trailen. Men det er noe som stritter imot når det er snakk om å gå forbi cacher, man kan jo liksom ikke det! Jeg visste at sannsynligheten for å finne de var liten, men jeg måtte jo prøve. Og undrenes tid er ikke forbi, vi fant begge!
Så kom vi frem til vannet, og her er det like vakkert som sist:
Cirka midt på bildet under kan dere skimte en rød båt, den ligger ved gapahuken vi besøkte sist:
Sola sto lavt selv på formiddagen, men det gir et helt spesielt lys:
Vannet er islagt, og Eileif måtte se om han fikk isen til å lage lyd:
Stilig!
Og Nairo storkoste seg:
Vi fant dessverre ikke bryllupscachen til Lisa og mannen hennes, og det er ikke første gang den har blitt borte. Men det var en superherlig tur, anbefales så absolutt!
Del dette på:
