-
Skippertak både inne og ute
Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover i sin tale til oss at jeg gjør mye i skippertak-metoden. Det har hun helt rett i, jeg er mye flinkere til å motivere meg til å gjøre store ting som tar lang tid sjeldent enn å gjøre små ting jevnlig. Egentlig ganske teit at jeg er sånn, og jeg kan jo selvsagt prøve å gjøre noe med det, men jeg synes det er et mye større tiltak å lette på ræva for 20 minutters jobb enn for 3 timers jobb.
Derfor blir denne første ferien min brukt til en del skippertak, i kombinasjon med litt koseligere ting. Her hjemme har jeg flere dager danset både tango og jive med støvsugeren, så nå skal det være minimalt med kingelvev igjen i huset. Fremover er det støvklut og vaskefille som skal få svingt seg, og når det er gjort skal jeg være sabla fornøyd med innsatsen min. Eileif er i all hovedsak stasjonert ute etter eget ønske, han kjøpte ny ryddesag for litt siden, og sammen med den nye gressklipperen holder han og duppedittene på med å få skikk på plen og hage. Men er været for dårlig til å holde på ute, så er han virkelig flink til å hjelpe til inne også!
I dag lot vi hus være hus og dro på hytta istedenfor. Det er nok å gjøre der ute også, det viktigste nå var å få fjernet mye gress (sånn at det går an å bevege seg der uten å bli gjennomvåt), en del småtrær (før de også stjeler utsikten vår) og en del ugress (som bidrar til at maurene tusler inn i hytta). Ser dere Nairo i busken?
Gressklipperen vi har på hytta er en elektrisk sak som jeg visste fra før er overraskende god til å være så liten. Selv dette høye gresset tok den med litt ekstra innsats, men Eileif mente at vi så absolutt skulle hatt med ryddesaga hjemmefra, så han hadde sin egen vri på hvordan å bruke en gressklipper i dag:
Jeg burde kanskje filmet, men teknikken var som følger: der gresset var for høyt og tykt, der løftet han gressklipperen opp og angrep gresset ovenfra istedenfor fra siden. Jeg holdt på å le meg ihjel! 😀
Som nevnt før, så har ikke Nairo vært mye nok på hytta til å føle seg ordentlig trygg der. Derfor synes han det er helt greit å holde seg inne i busken sin, der føler han seg beskyttet, det er kjølig der, og han får allikevel fulgt med på hva som skjer. Tar ikke mange minuttene fra vi har kommet dit før han har laget seg et lite rede:
Men selv den mest sjenerte og skeptiske hunden klarer ikke holde seg i bakgrunnen når det finnes nyklippet gress å rulle seg i:
Og litt obligatorisk risting etterpå:
Ingen skal påstå at det ble fint etter oss der ute i dag. Men det ble uten tvil bedre, og jeg er stolt av innsatsen vi gjorde, alle tre. Nei, Nairo gjorde ikke stort annet enn det dere har sett bilder av, men mamma hjalp også til.
Det ble en snartur rett over den gamle Svinesundbrua etterpå, leke turister og ta bilde av fjorden er moro:
Det blir nok ikke noe særlig mer skippertak denne ferieuka, hvis jeg da ikke klarer å ta meg sammen og ta noen av disse halvtimesjobbene. Resten av uka skal ihvertfall gå med til geocaching, nytt pass (nei, jeg skal ikke ut og reise, men jeg må ha pass allikevel), en tur til veterinæren for svensketablett og et cacheevent.
Del dette på:
-
Ulveholtet
Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil 🙂
Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:
Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem 😉
Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:
Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:
Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen 😉
Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:
Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).
En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:
Det var flere hytter og koier langs stien også:
Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet 😉
Trær og sol og skyer og himmel:
Eileif leker gjemsel med meg 😉
Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?
Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte 😉
Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:
Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.
Runden anbefales!
Del dette på:
-
En innholdsrik og deilig dag!
I dag hadde jeg flere planer på tapetet, og alt av det koselige slaget! Dét er deilig det, å våkne på morgenen og vite at man bare skal gjøre koselige ting!
Jeg startet med å dra en tur til Gårdsbutiken. Innehaveren, som også har oppdrettet Belger du Nord, har to Finsk Støver-valper for øyeblikket, og de måtte jeg jo hilse på. Man sier jo aldri nei til å hilse på valper, faktisk så spør man alltid om man kan få hilse på valper! 😉
Det er kun to valper i dette kullet, en gutt og ei jente. Her er gutten:
En veldig rolig og koselig gutt, men med pirayatennene så absolutt på plass. Det hadde også den noe mer viltre søsteren hans, her er et lite flatterende bilde av henne:
Herlighet, som jeg lo! 😀
Så dro jeg videre i retning Strömstad. Canada feirer i disse dager 150 år, og Geocaching HQ annonserte for en tid tilbake at de som deltar på et event 1. eller 2. juli får en suvenir. Heldigvis var det en barmhjertig cachevenn som bestemte seg for å arrangere event, og dit ville jeg. Jeg parkerte med vilje et stykke fra eventstedet for så å gå dit og prøve å ta noen cacher på veien. Nå er det ikke lett å finne cacher midt i Strömstad sentrum på en sommerdag, det er jo folk absolutt over alt! Men jeg fikk tatt én, og det var til og med en challenge jeg kvalifiserte for.
Så var det tid for event, og noen hadde tatt både med seg og på seg rekvisitter for å feire Canada:
Det ble et godt oppmøte på rundt 20 personer, slettes ikke verst.
På vei tilbake til bilen fikk jeg tatt to cacher til, så da endte det opp med 4 funn: 1 event, 1 mysterychallenge og 2 tradisjonelle. Gåturen ble på ca 3 km på asfalt i de nye turskoene, og ikke det minste antydning til gnagsår! Måtte det fortsette sånn!
Det har vært fryktelig varmt i dag, og det er ikke lett å mosjonere Nairo i denne varmen. Vi kan jo ikke gå tur midt på dagen, og det er ærlig talt ikke mye energi i han uansett. Jeg tror også han savner armlenet på den gamle sofaen, for han ligger ikke så mye oppe i den nye sofaen, som jo ikke har noe særlig med armlener. Men når jeg tidligere i kveld flyttet på et pledd, så han sitt snitt til å bruke det som hodepute imens Eileif og jeg tittet på tv:
Nå har vi akkurat kommet tilbake fra en liten kveldstur. Temperaturen er i ferd med å gå ned og det er levelig å bevege seg ute både for tobeint og firbeint. Og så er det noe magisk med å være ute når sola fremdeles skinner og månen er oppe:
God natt, alle sammen!
Del dette på:
-
Geocaching på Ramberget
Litt bortgjemt et sted sånn cirka mellom Näsinge og Krokstrand på svensk side ligger Ramberget. Et lite utkikkspunkt som jeg antagelig aldri hadde fått greie på eksisterer hvis det ikke hadde vært for geocachingen. I dag måtte vi bedrive litt harryhandling, og da er det aldri feil å finne en tur å gå samtidig, så Nairo får det han trenger og jeg får noen flere smil på kartet mitt.
Istedenfor å kjøre inn til parkeringen, forlot vi bilen ute ved den første cachen og gikk hele veien. Ikke at det ble så langt, totalt gikk vi såvidt over 4 km, men det var nettopp derfor det var greit å ikke kjøre helt inn, da hadde turen blitt stusselig.
Hele veien inn mot der vi kunne ha parkert, var det grusvei og 5 cacher:
Det er to forskjellige CO’er på de 7 cachene opp til toppen. Av de 5 på veien inn, var det en vi ikke fant. Ser at flere har hatt problemer med akkurat denne, så selv om jeg misliker å ha en ufunnet cache midt i en rekke, så bryr det meg ikke så veldig mye på akkurat denne.
Når vi så svinger inn på stien, er dette det første som møter oss:
Spor etter villsvin! Fysj!
Så kom vi til et par stigninger, hvorav den ene besto av en naturskapt steintrapp, opprinnelig laget for kjemper og troll. Men vi kom oss opp! Og ikke så langt fra sluttpunktet ligger det et lite tjern fullt av vannliljer:
Nairo var glad for muligheten til å drikke:
Og han prøvde å få tak i et vannliljeblad, men det var litt for brådypt til at han turte å strekke seg helt ut 🙂
Så kom vi oss helt opp, og selv om det ikke er mer å se enn hus og skog, så ser man ganske langt der oppe fra:
Obligatorisk familieselfie:
En kjempefin tur som absolutt anbefales, hvis man ser bort ifra villsvinsporene. 7 cacher totalt, hvorav 6 funn på oss. Klager ikke på det 🙂
Del dette på:
-
Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg
Hei alle sammen!
12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.
På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.
Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu 😉
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.
Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:
Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!
Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.
I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor 🙂
Del dette på:
-
Pasienten har det bra
Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!
Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:
Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.
Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er 😉
Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!
I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.
Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!
Del dette på:
-
Operasjon på Nairo
I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.
Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.
Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…
Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.
Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!
Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:
Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.
Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!
Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!
Del dette på:
-
Risikabel børsting
Om torsdag fikk Nairo sitt årlige bad i badekaret. Ikke det morsomste vi gjør, og på ingen måte det morsomste han vet, men det må gjøres, og jeg er glad det ikke trengs å gjøres mer enn en gang i året.
Etter bading må det børstes. Jeg pleier å gjøre det i flere omganger, den første når han er litt tørr, men før han tørker helt. Føler at jeg får ut flere floker på den måten.
Vi satt oss på verandaen og børstet i vei. Hode, bryst, ører, rygg, bein, mage, lår, rumpe og til slutt: hale. Over hele kroppen hans børster jeg bort fra meg selv, men på undersiden av halen er det lettere å børste mot meg, det er sånn jeg alltid har gjort det. Og da skjedde det som aldri har skjedd før, og som plutselig gjorde børsteseansen risikabel. Børsten glapp, jeg klarte ikke å stoppe min egen hånd, og skaftet på børsten traff underleppa mi med full kraft:
Jupp, en skikkelig verandaleppe. Okay, jeg lager ekstra trutmunn på bildet for at blåveisen skal synes best mulig, men det var en skikkelig kul altså. Nå, tre dager etterpå, er det bare litt blått igjen, heldigvis.
Hva slags børste jeg brukte? Jo, for at dere skal være klar over at den potensielt kan være farlig, så tar jeg med et bilde av den også:
Godt brukt over mange år på to hunder, begynner altså å bli voldelig på sine eldre dager. Vær forsiktige, folkens!
Del dette på:
-
Tvetervann
Rett over grensa til Sarpsborg fra Halden ligger det flere geocachingtrailer. Det er ikke lenge siden vi var i dette området og tok en fin trail, i dag dro vi tilbake for å ta en annen trail, nemlig trailen ved Tvetervann. Vi kunne tatt noen andre cacher som det er naturlig å ta samtidig, men i dag konsentrerte vi oss bare om trailen, og så kan vi dra tilbake en annen gang og ta de som gjenstår.
Og jeg drar så gjerne tilbake, for dette var en fin tur! Den første delen av trailen følger vannet, med åpen og fin skog:
Egentlig er ikke runden så lang at man trenger å ta matpauser (nesten nøyaktig 7 km), men vi ville nyte været i dag, og dermed tok vi oss opptil flere pauser langs vannet, det vil si i løpet av de første 7-8 cachene.
Sånn ser det ut når gutta mine later som om de er uvenner:
Og selv om maten var enkel, så var den veldig god i disse omgivelsene:
Familieselfie!
Når vi tok av fra vannet, fulgte vi grusvei tilbake til bilen. Ikke det beste jeg vet å gå på, men veldig enkelt å forflytte seg på:
Det er 19 cacher i trailen, og alle ble funnet. I tillegg fikk vi sett mengder av fugl i nesten alle størrelser, og en hel haug med små buormer. En deilig tur som absolutt anbefales! Jeg hadde forventet å møte på folk underveis, men vi møtte to damer med hver sin hund (den ene på parkeringsplassen, den andre like etter at vi begynte å gå), og ellers var det folketomt og helt stille. Nydelig! Beinet fungerte også bra, og sånne bekreftelser er godt å få.
Del dette på:
-
Cachehelg
I går tok vi turen til Ullerøy i Sarpsborg for å gå to trailer der. Ryggen og beinet fungerte bra, men det blåste opp og ble utrygt for regn, så vi avbrøt etter første trail og gikk direkte til bilen. Idet Nairo hopper inn i bilen kommer de første regndråpene, snakk om flaks! Jeg tok ikke et eneste bilde på hele turen, så derfor ikke noe eget innlegg. Men runden Høst-tur og de andre cachene man kommer innom på denne runden anbefales så absolutt! Så får vi heller dra tilbake og ta den andre runden en annen gang. 23 nye smil på kartet 🙂
I dag var også planen å gå tur, men det regnet hele formiddagen, så vi gjorde det om til kjøretur. Nå må man jo ut av bilen for å logge cacher, men det er uansett mindre vått enn å gå flere kilometer. Noen små gåturer ble det allikevel, Nairo må jo få bevege på seg. Det første stedet han fikk bli med ut var i Ertekroken:
Idyllisk og fint, lett tilgjengelig, og en interessant demning rett bak ryggen min.
Vi kjørte videre, og cachene ble plukket som perler på en snor. De fleste i dag var ganske lette, noen måtte vi surre litt etter, og så var det denne ved Lindtjern i Aremark:
En imponerende gapahuk med gigantisk bålplass. Noen burde avholde event her! Cachen her var ordentlig finurlig og artig, så den anbefales også!
Vi hadde håpet å få logget noen flere cacher, men klokka begynte å nærme seg event i Tistedal, så da kjørte vi direkte dit. Selv om vi kom akkurat ved eventstart, så var det allerede godt med folk der. Og det ble også servert kake!
Dette eventet var også ved en gapahuk, og den ligger ordentlig idyllisk til ved Femsjøen:
Vi koste oss, skravla, spiste kake, og konstaterte at vi ikke hadde flaksa med oss i loddtrekningen.
Så satt vi kursen hjem, 11 smilefjes rikere og totalt har jeg nå kommet meg over 1600 funn. En deilig helg, selv med til dels dårlig vær. Hovedsaken er jo at man gjør noe man liker, uansett vær 🙂
Del dette på:
