-
Elgåbekken er en saga blott
Ved et par anledninger i sommer har jeg villet vise frem den vakre Elgåfossen, Østfolds høyeste uregulerte fossefall. Men den har ikke vært mye å vise frem, så den ble omdøpt til både Elgåbekken, Elgådryppet og Østfolds mest patetiske foss:
I dag gikk Nairo og jeg en runde rundt fossen, og nå kan vi konstatere at Elgåbekken er en saga blott, fossen er tilbake i sin skjønneste prakt:
Veldig godt at det har kommet litt regn i det siste, så fossen ser ut som den skal:
Nairo er ikke kjempehappy for å stå så nært fossen, men han taklet det veldig bra og sto i ro så jeg fikk tatt noen bilder:
I morgen skal vi holde oss unna veien, ihvertfall i en periode. Ladies Tour of Norway kommer forbi oss, heldigvis er det ingen hevebro her, så de slipper å bli stoppet slik som de ble i Fredrikstad i dag 😉
Del dette på:
-
Kjøretur rundt Vänern
Planen min om en lengre gåtur i skogen denne uken ble rimelig fort forkastet da disse smertene satt igang. Ikke noe vits i å få opp pulsen når man ikke er i form. Men å sitte hjemme hver eneste dag den siste ferieuka, og ikke se noe annet enn disse fire veggene og noen få kilometer med asfalt på hver side av tomta, nei det var ikke aktuelt. Okay, man kan bli sliten av å kjøre bil også, men ikke på den samme måten som når man går mange kilometer. Så da ble det til at vi tidlig i går satt oss i bilen for å kjøre Vänern rundt. Vänern er Sveriges største innsjø og den ligger ikke avskrekkende langt fra oss. Samtidig tar det sin tid å kjøre rundt den, spesielt når man skal finne noen cacher samtidig. Ja, for du trodde vel ikke vi la ut på biltur uten noen cacher på planen? 😉
Jeg tok i bruk Cachetur.no for å planlegge kjøringen. Har brukt Cachetur noen ganger før og vet sånn noenlunde hvordan jeg skal få til det jeg trenger, og cachene plukket jeg ut på kartet til Geocaching. Målet var aldri å ta mange cacher, men etterhvert som jeg sjekket de beregnede totalene på Cachetur, så jeg at det var mulig for meg å sette ny personlig rekord i antall kommuner på én dag. Så jeg kastet på noen ekstra kommuner for å ha litt å gå på, men siden jeg ikke dyttet inn flere enn én cache pr kommune i 7 av kommunene og siden jeg heller ikke kvalitetssikret tilgjengeligheten og funnstatistikken på enkelte av cachene, tok det ikke lang tid på turen før vi fant ut at rekorden ikke kom til å bli satt. Og det er helt greit! Men jeg fikk et nytt län (fylke) i går, og det er jeg storfornøyd med!
Men la oss starte på morgenen. Det var meldt litt regn utover dagen, noe vi ikke brydde oss stort om. Hvis varselet hadde stemt. Men nei, vi fikk regn allerede før vi kom til Kornsjø…
Og ikke bare lett sommerregn, men dundrende høststormregn. Jaja, det kunne vel ikke holde på sånn hele dagen?
Vår første stopp var ved en gammel skanse, men der ble det en DNF. Så vi kjørte videre til en rasteplass med utsikt over en innsjø og en vakker rødmalt kirke. Jeg kunne selvsagt vist dere bilde av dette, men blomsterdekorasjonen på rasteplassen var mye mer interessant og uvanlig:
Okay da, så får dere se utsikten også 🙂
Vi gikk aldri bort til kirken, så jeg vet ikke om det var noen kirkegård der, men vi så en kirkegård rett over veien fra der vi sto også. Litt uvanlig med en kirke som ikke ligger sammen med kirkegården?
Siden Nairo selvsagt var med, hadde vi lyst til å gå litt med han. Ikke noen lang tur, men han må jo få bevege noe på seg når det blir en lang dag i bil. Så jeg hadde sett meg ut 5 cacher i en trail som lå passende til fra E18. Men det viste seg at de hadde bygget en ny E18 akkurat i dette området, så vi slet først veldig med å finne frem til skogsområdet der trailen går. I tillegg hadde regnet kommet tilbake. Så det endte med at vi bare gikk til den første av disse cachene:
Etter å ha kommet oss gjennom Karlstad i enda mer øs pøs vær:
og tatt en obligatorisk tur-selfie:
stoppet vi ved et busskur og tok et kjapt funn der. Det vil si, det var ikke så kjapt som ønskelig, for jeg gikk de 100 meterne bort til skuret, oppdaget at jeg ikke rakk opp, gikk 100 meter tilbake til bilen for å hente Eileif, så 100 meter til skuret, logge cachen, og så 100 meter tilbake til bilen. Dagens ekstratrim 😉
Istedenfor å kjøre rett sørover i Kristinehamn, fortsatte vi noen kilometer til på E18 for å komme inn i Örebro län. En kort gåtur langs en halvveis igjengrodd skogsvei resulterte i mitt første funn i dette länet, nå mangler jeg bare 16 län. Ting tar tid, men vi har det ikke travelt 🙂
Vi kjørte så tilbake til Kristinehamn for å ta sørover, og fant ut at vi begynte å bli sultne. Vips, der var det en BurgerKing, og vips så hadde vi en SnackPack (eller hva det nå heter) hver:
Dette var for sent til å kalles lunsj og for tidlig til å kalles middag, men vi var mette til langt etter middagstid!
Så hadde jeg tatt med nok en gåtur, en trail som gikk nedom selve Vänern (for vi så skuffende lite til innsjøen mens vi kjørte). Men klokka var blitt mye, vi var bare halvveis rundt sjøen, og været var fremdeles veldig ustabilt, så vi kjørte til den første av cachene og tok den:
Noen kirker måtte jeg ta med i planleggingen, og neste cache lå ved en av disse, Hassle kyrka. En vakker hvit kirke med cachen godt plassert utenfor kirkemurene, akkurat sånn det skal være:
Været fulgte etter oss, virket det som:
Like utenfor Lidköping ligger Skälvums kyrka, bygget i 1379. Og for en kirke!
Jeg tror ikke jeg har klart å få med på bilde hvor fin denne var i sin enkelhet, så jeg må ta med noen ekstra bilder. Denne steinen står lent inntil tårnet, dere kan skimte den til høyre på bildet over:
Døra var også helt fantastisk!
Og så må jeg bare ta med en av gravsteinene:
Jeg tok meg ikke tid til å prøve å finne ut hva som sto der, men jeg synes jeg kan skimte årstallet 1928 midt på til høyre. Og antagelig må dette ha vært en høyt utdannet person siden gravstøtten ligner på en bok liggende på et podium.
Den siste cachestoppen for dagen var ved en artig liten sak som heter Good Ol’ Shoe. Ingen bilder, vil ikke spoile noe 🙂
8 funn og 1 DNF er helt greit for en sånn dag. Skulle gjerne tatt flere, men da hadde vi ikke vært hjemme før i dag.
Vi kjørte rett gjennom Trollhättan og videre ut til E6 ved Uddevalla. Uddevallabroen er alltid verdt å ta bilde av:
Vi bestemte oss spontant å stoppe ved Torp köpcentrum. Ikke at det var noe spesielt vi skulle ha, men bare for å titte. Hva vi kom ut derfra med? Jo, smertestillende (det går en del av de for tiden), diverse tyggesnacks til Nairo, og “middag” i form av hver vår sandwich fra Subway:
Jeg orket ikke engang å spise opp hele min, men tok resten til frokost i dag.
Vi var hjemme 12 timer og 15 minutter etter at vi kjørte hjemmefra, og da hadde vi tilbakelagt 556 kilometer i bilen. Det var skuffende mye regn, vi så skuffende lite av Vänern, men vi så mange fine plasser og hadde en fin dag totalt sett. Deilig å være ute av huset og oppleve litt!
Del dette på:
-
Rishaugen
Fredag er handledag, og da er det veldig lett å kombinere handlingen med tur, ihvertfall når man har ferie. Normalt er det Eileif som handler, men jeg blir selvsagt med når vi skal gå tur, og ihvertfall når det er cacher å finne 😉
Etter en kjapp stopp på Storsenteret, kjørte vi til Hov for å gå den lille cacherunden på Rishaugen. For meg er Rishaugen avlastningssenteret som ligger nede på Iddesiden, men tydeligvis heter åsen bak senteret også Rishaugen. Og etter å ha fulgt veipunktet kom vi inn på en fin sti i til dels tett skog. Men det var også en god del nedfallstrær der:
Husker dere spillet Pinnespill? Der man slipper en haug med pinner på bordet og så skal man plukke de opp, en etter en, uten at de andre pinnene rører på seg. Det er sånn jeg følte det gjennom denne skogen. Ikke at jeg skulle prøve å plukke opp trærne altså, men det så like rotete ut 😉
Så kom vi frem til det første av to utkikkspunkter. Her ser man Idd skole til høyre i midten:
Kiwiposen var ikke vår, den var full med ved og klar til bruk i den lille bålplassen like utenfor bildet når bålforbudet er over.
Jeg måtte jo ha Nairo opp på bordet, for det fineste man har setter man på bordet, ikke sant? 😉
På vei til neste utkikkspunkt lyste dette treet grønt mot meg:
Lenge mellom hver gang man ser så grønn mose!
På baksiden av treet kunne man antagelig få seg en historieleksjon:
Og ved det neste utkikkspunktet kan vi skimte Iddebo litt til venstre for midten:
Siden vi valgte å parkere lengre vekk enn parkeringskoordinatene viste, fikk vi en tur på nesten 4 km, inklusive en del gåing på asfalt. 6 cacher og alle ble funnet uten nevneverdige problemer. En god fredag! Handling ble så gjennomført (av Eileif, imens jeg passet på Nairo med gjennomtrekk i bilen), og resten av dagen har vært deilig sløv 🙂
Del dette på:
-
Cachetur med ny GPS
For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.
MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro 😀 Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:
Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg 🙂
Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:
Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:
Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:
Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.
En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:
Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:
Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.
Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:
Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen 😉
En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!
Del dette på:
-
Skippertak både inne og ute
Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover i sin tale til oss at jeg gjør mye i skippertak-metoden. Det har hun helt rett i, jeg er mye flinkere til å motivere meg til å gjøre store ting som tar lang tid sjeldent enn å gjøre små ting jevnlig. Egentlig ganske teit at jeg er sånn, og jeg kan jo selvsagt prøve å gjøre noe med det, men jeg synes det er et mye større tiltak å lette på ræva for 20 minutters jobb enn for 3 timers jobb.
Derfor blir denne første ferien min brukt til en del skippertak, i kombinasjon med litt koseligere ting. Her hjemme har jeg flere dager danset både tango og jive med støvsugeren, så nå skal det være minimalt med kingelvev igjen i huset. Fremover er det støvklut og vaskefille som skal få svingt seg, og når det er gjort skal jeg være sabla fornøyd med innsatsen min. Eileif er i all hovedsak stasjonert ute etter eget ønske, han kjøpte ny ryddesag for litt siden, og sammen med den nye gressklipperen holder han og duppedittene på med å få skikk på plen og hage. Men er været for dårlig til å holde på ute, så er han virkelig flink til å hjelpe til inne også!
I dag lot vi hus være hus og dro på hytta istedenfor. Det er nok å gjøre der ute også, det viktigste nå var å få fjernet mye gress (sånn at det går an å bevege seg der uten å bli gjennomvåt), en del småtrær (før de også stjeler utsikten vår) og en del ugress (som bidrar til at maurene tusler inn i hytta). Ser dere Nairo i busken?
Gressklipperen vi har på hytta er en elektrisk sak som jeg visste fra før er overraskende god til å være så liten. Selv dette høye gresset tok den med litt ekstra innsats, men Eileif mente at vi så absolutt skulle hatt med ryddesaga hjemmefra, så han hadde sin egen vri på hvordan å bruke en gressklipper i dag:
Jeg burde kanskje filmet, men teknikken var som følger: der gresset var for høyt og tykt, der løftet han gressklipperen opp og angrep gresset ovenfra istedenfor fra siden. Jeg holdt på å le meg ihjel! 😀
Som nevnt før, så har ikke Nairo vært mye nok på hytta til å føle seg ordentlig trygg der. Derfor synes han det er helt greit å holde seg inne i busken sin, der føler han seg beskyttet, det er kjølig der, og han får allikevel fulgt med på hva som skjer. Tar ikke mange minuttene fra vi har kommet dit før han har laget seg et lite rede:
Men selv den mest sjenerte og skeptiske hunden klarer ikke holde seg i bakgrunnen når det finnes nyklippet gress å rulle seg i:
Og litt obligatorisk risting etterpå:
Ingen skal påstå at det ble fint etter oss der ute i dag. Men det ble uten tvil bedre, og jeg er stolt av innsatsen vi gjorde, alle tre. Nei, Nairo gjorde ikke stort annet enn det dere har sett bilder av, men mamma hjalp også til.
Det ble en snartur rett over den gamle Svinesundbrua etterpå, leke turister og ta bilde av fjorden er moro:
Det blir nok ikke noe særlig mer skippertak denne ferieuka, hvis jeg da ikke klarer å ta meg sammen og ta noen av disse halvtimesjobbene. Resten av uka skal ihvertfall gå med til geocaching, nytt pass (nei, jeg skal ikke ut og reise, men jeg må ha pass allikevel), en tur til veterinæren for svensketablett og et cacheevent.
Del dette på:
-
Ulveholtet
Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil 🙂
Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:
Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem 😉
Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:
Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:
Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen 😉
Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:
Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).
En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:
Det var flere hytter og koier langs stien også:
Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet 😉
Trær og sol og skyer og himmel:
Eileif leker gjemsel med meg 😉
Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?
Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte 😉
Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:
Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.
Runden anbefales!
Del dette på:
-
En innholdsrik og deilig dag!
I dag hadde jeg flere planer på tapetet, og alt av det koselige slaget! Dét er deilig det, å våkne på morgenen og vite at man bare skal gjøre koselige ting!
Jeg startet med å dra en tur til Gårdsbutiken. Innehaveren, som også har oppdrettet Belger du Nord, har to Finsk Støver-valper for øyeblikket, og de måtte jeg jo hilse på. Man sier jo aldri nei til å hilse på valper, faktisk så spør man alltid om man kan få hilse på valper! 😉
Det er kun to valper i dette kullet, en gutt og ei jente. Her er gutten:
En veldig rolig og koselig gutt, men med pirayatennene så absolutt på plass. Det hadde også den noe mer viltre søsteren hans, her er et lite flatterende bilde av henne:
Herlighet, som jeg lo! 😀
Så dro jeg videre i retning Strömstad. Canada feirer i disse dager 150 år, og Geocaching HQ annonserte for en tid tilbake at de som deltar på et event 1. eller 2. juli får en suvenir. Heldigvis var det en barmhjertig cachevenn som bestemte seg for å arrangere event, og dit ville jeg. Jeg parkerte med vilje et stykke fra eventstedet for så å gå dit og prøve å ta noen cacher på veien. Nå er det ikke lett å finne cacher midt i Strömstad sentrum på en sommerdag, det er jo folk absolutt over alt! Men jeg fikk tatt én, og det var til og med en challenge jeg kvalifiserte for.
Så var det tid for event, og noen hadde tatt både med seg og på seg rekvisitter for å feire Canada:
Det ble et godt oppmøte på rundt 20 personer, slettes ikke verst.
På vei tilbake til bilen fikk jeg tatt to cacher til, så da endte det opp med 4 funn: 1 event, 1 mysterychallenge og 2 tradisjonelle. Gåturen ble på ca 3 km på asfalt i de nye turskoene, og ikke det minste antydning til gnagsår! Måtte det fortsette sånn!
Det har vært fryktelig varmt i dag, og det er ikke lett å mosjonere Nairo i denne varmen. Vi kan jo ikke gå tur midt på dagen, og det er ærlig talt ikke mye energi i han uansett. Jeg tror også han savner armlenet på den gamle sofaen, for han ligger ikke så mye oppe i den nye sofaen, som jo ikke har noe særlig med armlener. Men når jeg tidligere i kveld flyttet på et pledd, så han sitt snitt til å bruke det som hodepute imens Eileif og jeg tittet på tv:
Nå har vi akkurat kommet tilbake fra en liten kveldstur. Temperaturen er i ferd med å gå ned og det er levelig å bevege seg ute både for tobeint og firbeint. Og så er det noe magisk med å være ute når sola fremdeles skinner og månen er oppe:
God natt, alle sammen!
Del dette på:
-
Geocaching på Ramberget
Litt bortgjemt et sted sånn cirka mellom Näsinge og Krokstrand på svensk side ligger Ramberget. Et lite utkikkspunkt som jeg antagelig aldri hadde fått greie på eksisterer hvis det ikke hadde vært for geocachingen. I dag måtte vi bedrive litt harryhandling, og da er det aldri feil å finne en tur å gå samtidig, så Nairo får det han trenger og jeg får noen flere smil på kartet mitt.
Istedenfor å kjøre inn til parkeringen, forlot vi bilen ute ved den første cachen og gikk hele veien. Ikke at det ble så langt, totalt gikk vi såvidt over 4 km, men det var nettopp derfor det var greit å ikke kjøre helt inn, da hadde turen blitt stusselig.
Hele veien inn mot der vi kunne ha parkert, var det grusvei og 5 cacher:
Det er to forskjellige CO’er på de 7 cachene opp til toppen. Av de 5 på veien inn, var det en vi ikke fant. Ser at flere har hatt problemer med akkurat denne, så selv om jeg misliker å ha en ufunnet cache midt i en rekke, så bryr det meg ikke så veldig mye på akkurat denne.
Når vi så svinger inn på stien, er dette det første som møter oss:
Spor etter villsvin! Fysj!
Så kom vi til et par stigninger, hvorav den ene besto av en naturskapt steintrapp, opprinnelig laget for kjemper og troll. Men vi kom oss opp! Og ikke så langt fra sluttpunktet ligger det et lite tjern fullt av vannliljer:
Nairo var glad for muligheten til å drikke:
Og han prøvde å få tak i et vannliljeblad, men det var litt for brådypt til at han turte å strekke seg helt ut 🙂
Så kom vi oss helt opp, og selv om det ikke er mer å se enn hus og skog, så ser man ganske langt der oppe fra:
Obligatorisk familieselfie:
En kjempefin tur som absolutt anbefales, hvis man ser bort ifra villsvinsporene. 7 cacher totalt, hvorav 6 funn på oss. Klager ikke på det 🙂
Del dette på:
-
Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg
Hei alle sammen!
12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.
På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.
Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu 😉
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.
Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:
Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!
Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.
I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor 🙂
Del dette på:
-
Pasienten har det bra
Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!
Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:
Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.
Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er 😉
Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!
I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.
Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!
Del dette på:
