-
Geocaching i finværet
Nydelig vintervær etter en natt med kuldegrader gjorde at vi bare måtte komme oss ut. Målet ble de siste 6 cachene i PT’en som ikke er langt hjemmefra, de andre har vi tatt i to omganger tidligere.
Vi kjørte til den første uloggede cachen, parkerte der, og la i vei. Ikke lenge etterpå skvatt jeg da jeg oppdaget denne karen:
Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at den var litt stor og veldig flat, og den hadde ihvertfall én artsfrende i en strømstolpe litt lengre bort. Artig at noen har hengt opp slike!Hele turen gikk langs grusvei, for det meste med skog og noen spredte hus og hytter. Cachene ble funnet en etter en, og vips sto vi med nydelig utsikt over Nedre Elgvann:
Nairo ville helt sikkert ha likt å bo her, og det var faktisk et hus/en hytte like utenfor høyre bildekant:
Og når han i tillegg hørte en bil på veien, ble han veldig oppmerksom og lurte på hvem som beveget seg inn på hans enemerker:
Den siste cachen lå ved Øvre Elgvann:
Og på vei hjem fikk vi sola midt i fleisen, ordentlig deilig!
Nå prøver vi å få varmen i kroppen. Jeg var nemlig på julebord i går, og Eileif gidder sjelden å fyre opp når han er alene hjemme, så vi hadde 13 grader i stua når vi sto opp i dag. Brrr!!!I morgen skal jeg på valpebesøk! Nei, jeg skal ikke ha valp selv, men jeg bare MÅ en tur til Skien for å se på de små vidundrene! Tro meg, det kommer et blogginnlegg om de også 🙂
Del dette på:
-
Hipp hurra for femåringen vår!
For litt under 5 år siden så han sånn ut:
I dag er han 5 år, vesentlig større, men like søt. Og i anledning dagen måtte han jo få litt ekstraordinær middag:
Gjett om det var en som koste seg!!!
Til dessert ble det pakke. Noen har så lyst på pakke at han ser helt spinnvill ut 😉
Og han ble ikke noe mindre spinnvill da han pakket opp tyggebeinet:
Hipp hurra for verdens vakreste femåring, vår egen Nairo, mammas lille vakre <3Del dette på:
-
Oppholdsvær = geocaching (nesten alltid)
I dag skulle jeg jo hatt Heidi og datteren hennes på besøk. Runden vi skulle kjøre og cachene vi skulle besøke var planlagt, oppholdsværet var bestilt, og vi gledet oss stort. Nå ble det jo ikke sånn, og selv om skuffelsen var ekstremt stor til å begynne med, viste det seg at det var en mening med at hun måtte bli hjemme, selv om det ikke var dette som var årsaken. Les mer i bloggen hennes her og her.
Nairo og jeg tok derfor turen til en relativt ny PT like i nærheten. Eileif, Nairo og jeg tok noe av den forrige helg, nå angrep jeg den fra motsatt ende og tok 5 til. De midterste cachene kan ligge og vente, har det ikke travelt med å logge de.
Vi parkerte ved hovedveien, der dette ikke så veldig nye skiltet står:
Og så la vi i vei innover lettgått terreng på grusvei:
Det har jo kommet en del nedbør de siste dagene, og elva vi fulgte et stykke var stor og stri.
Og selv om denne lille strekningen ikke bød på de store naturopplevelsene, så var det mye å titte på. Sola dukket opp og forvandlet regndråpene i trærne til skinnende krystaller:
Fuglene kvitret, og det var masser av spor etter bever i området:
5 cacher rikere og 5,6 km i beina senere satt vi oss fornøyde i bilen og kjørte hjem igjen. Egentlig har været bare blitt bedre og bedre utover ettermiddagen, men nå er det snart mørkt og 1. advent venter i morgen.God lørdagskveld!
Del dette på:
-
Hagelek
Det har vært et fantastisk vær her i dag, med -5 grader og strålende sol fra skyfri himmel. En dag som absolutt inviterte til lang tur i skogen. Men jeg klarte ikke få bakenden opp fra stolen i rimelig tid, så det endte med litt husarbeide istedenfor.
Nairo trengte å få ut litt energi uansett hvor tung jeg var i stumpen. Det er løpetid i traktene, så han sultestreiker og kommer med noen fortvilte ul samtidig som han sitter ved utgangsdøra, like standhaftig som en viss tinnsoldat. Så Eileif og jeg tok han med oss ut i hagen for at han skulle få springe litt.
Bildene ble av ymse kvalitet, men her er favorittene:
Kast ballen da!!!
Jeg vet ikke om det blir synlig her i bloggen, men i stor versjon på pc’en kan man på det neste bildet se senene og blodårene på undersiden av tunga hans:
Det beige i pelsen hans ser nesten gult ut her, på grunn av sola:
Og så et nærbilde som teknisk sett er helt elendig, men som jeg falt for allikevel. Titter dere nøye etter (hvis det er mulig), kan dere se refleksjonen av huset i øyet til venstre og meg i øyet til høyre:
Og til sist et lite stemningsbilde utover jordet:
Vi har fått kyr helt inntil tomta, og ser dere nøye etter, kan dere se strømtråden horisontalt over bildet. Jeg tok flere bilder av samme motiv, og de andre bildene ble egentlig bedre, men tråden ble så fremtredende at det ødela resten.Nå venter en uke med 4 jobbdager på meg. Fredag har jeg tatt ferie, da jeg egentlig skulle fått besøk langveis fra på lørdag, og da var det greit å ha fredag som en gjøre rent- og forberede meg-dag. Dessverre spiller ikke NSB på lag med Heidi og datteren, så de kommer seg ikke nedover allikevel. Supertrist, for jeg hadde gledet meg så vanvittig! Og hadde ikke de hatt full vinter der oppe, hadde jeg tatt med Eileif og Nairo og dratt oppover etter jobb på torsdag. Nå får jeg heller bruke de neste dagene på å finne på noe å gjøre til helgen. Caching var (selvsagt) på den opprinnelige planen, så jeg har fremdeles lyst til å cache 🙂
Del dette på:
-
Sjokkerende oppførsel
I stua har vi en recliner, en toseter og en treseter. Eileif har lagt sin elsk på reclineren, og toseteren er min. Treseteren blir egentlig bare brukt når vi har besøk.
Nairo har i alle år delt toseteren med meg. Det blir ikke store plassen på noen av oss, men det er veldig koselig når han vil ligge både nært og litt oppå, han bruker gjerne ett av beina mine som hodepute. Varmt blir det jo selvsagt, veldig fint på vinteren før vedovnen har gjort sitt, veldig upraktisk på sommeren. Men Nairo er jo flink til å regulere selv, og han går fort ned på gulvet hvis han synes det blir varmt.
Her om dagen ble Eileif og jeg sittende og måpe til hverandre i total sjokk, vi trodde ikke helt på det vi så. For helt ut av det blå, uten hverken forvarsel eller advarsel, hoppet Nairo opp i treseteren, gikk noen “tråkkerunder” og la seg ned. Og ble der i sikkert 5 minutter før han hoppet ned igjen:
Og noen dager etterpå skjedde akkurat det samme. Samtidig har han ikke klart å slå seg helt til ro hos meg i toseteren, så vi skjønner ikke helt hva som skjer om dagen. Men det er jo veldig moro å se at han ikke er fastgrodd i gamle vaner, og at han plutselig prøver nye ting, selv om de er litt sjokkerende akkurat der og da 🙂Del dette på:
-
Hundetur med mening
I år som i fjor arrangerte Gårdsbutiken hundetur med mening, det vil si til inntekt for brystkreftforskningen i Sverige. I år som i fjor ble jeg med, og turen gikk i formiddag. Nøyaktig den samme ruta som i fjor, men jeg tror det var med litt andre hunder i år.
Nairo og jeg dannet baktroppen så og si hele veien. Jeg så på dette som god trening for hans del, siden han har en tendens til å være en mannlig bitch mot andre hunder.
Til tider lå vi et godt stykke bak de andre, andre ganger lå vi ganske nært. Og hele tiden oppførte Nairo seg bra, bortsett fra at han kunne gå godt trente trekkhunder i næringa. Men ikke noe knurring og tulling, og da var hensikten oppnådd for meg.En liten periode ble vi liggende midt i gjengen på 8 (tror jeg) andre hunder av varierende raser og størrelser. Da merket jeg at stressnivået hans økte betraktelig, så vi fant fort plassen vår bakerst igjen, og hadde det bra der.
Vi fikk et nydelig vær i dag, og det var godt å se sola igjen etter noen regnværsdager i det siste. Det blåste ganske godt, og Nairo fikk sideskill på de åpne områdene:
Men vi hadde en ordentlig fin tur, alle respekterte hverandre og tok hensyn til de hundene som ikke ville ha så mye nærkontakt.
Den eneste gangen Nairo brumlet, var da vi skulle ta et gruppebilde etter turen. De andre hundene klarte fint å stille seg ved siden av hverandre, men Nairo måtte ha en meters mellomrom. Ser sikkert kjempedumt ut på bildet (som jeg ikke har sett enda), men det bryr jeg meg ytterst lite om. Som sagt, jeg ville at dagen skulle bli en positiv opplevelse for Nairo, og da var dét viktigere enn å få tatt et bra bilde.Nå er det jaggu natta igjen om noen timer, og en ny uke ligger klar og venter på oss i morgen tidlig.
Del dette på:
-
En ørliten formiddagstur
Helt inntil riksveien som blant annet går mellom oss og Halden sentrum, ligger et lite tjern. Kjært tjern har mange navn, jeg har lest Bordtjern og Bortjern, men vi sier Boltjern. Et kjempefint sted for en liten stopp, for det ligger en liten rasteplass der. En gang i tiden var det vel også fisk der, men vi tror kanskje det var flyvefisk og at de har flydd sin vei.
Uansett; siden jakta fremdeles er i gang og jeg ikke aner hvilke skogsområder her i traktene som er trygge, fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå rundt Boltjern i dag. Jeg har fulgt en liten sti et stykke for en stund siden, men i dag ville jeg gå hele runden, uansett om det var sti eller ikke der. Nå er det vel jakt i de traktene også, men det eneste levende vesenet jeg så på hele turen (bortsett fra bilene på riksveien, som man har utsikt til hele tiden) var et ekorn som helt tydelig ikke ville ha oss der.
Det var åh så stille på vannet i formiddag. Nesten så vannet så ut som et blått gulv man kunne gå på. Jeg prøvde ikke å gå på det altså 😉
På dette tidspunktet visste ikke Nairo (og heller ikke jeg) hvor kort dagens tur skulle bli, så han var fortsatt glad og fornøyd over å få en skogstur:
Stien var sti innimellom, dyretråkk for det meste og av og til borte. Men vi kom oss rundt hele tjernet, halvannen kilometer ble fasit. Egentlig altfor lite. Men nok til at Nairo ble tørst. Fluffbutt! 😀
Den observante leser klarer sikkert å se at jeg har fått tilbake mitt elskede kobbel! Superfornøyd med jobben min tidligere kollega salmakeren har gjort, og å bruke dette igjen er som å på en måte komme hjem etter lang tid borte. Det er trygt og godt og kjent og kjært.Formiddagssola er lav på denne tiden av året, og morgendisen ligger lenge i skyggen. Titt nøye, så ser du den på andre siden av vannet:
For en fantastisk fin høst vi har!Del dette på:
-
Noen er glad i deg
Se for deg at noen du er glad i blir påkjørt. De knekker en arm, et bein, får skrubbsår, en hodeskade eller kanskje de til og med dør. Nå håper jeg for alle guders skyld at det ikke skjer, hverken deg eller meg eller noen vi er glade i. Men det skjer.
Jeg har ingen statistikk på hvor, når og hvordan påkjørsler skjer, men jeg tenker at alle har et ansvar for at det ikke skal skje. Og når jeg da går turer gatelangs med Nairo etter mørkets frembrudd, sørger jeg for at vi er så synlige vi bare kan. Derfor ser vi sånn ut nå for tiden:
Refleksjakke eller refleksvest og hodelykt på meg. Refleksvest og sele med reflekstråder på Nairo. Det som ikke ble synlig på bildene er en blinkende lampe midt på kobbelet, pluss refleksbånd rundt forbeina til Nairo.Det er spesielt viktig her på landet, hvor det er mange hundre meter mellom hvert gatelys, og ingen fortau. Men jeg synes det er like viktig i sentrum og sentrumsnære områder. Mange kler seg i mørke farger i de mørke månedene, og selv om det begynner å lysne når rushtrafikken i Halden setter igang på morgenen, så er det skremmende mange som er veldig usynlige.
Du ønsker ikke å miste noen du er glad i, og jeg skal love deg at de som er glade i deg ikke ønsker å miste deg heller. Vær synlig – bruk refleks!
Del dette på:
-
Man endrer seg etterhvert som man blir eldre
Her om dagen postet jeg et bilde av Nairo på Instagram (følg meg, er ganske så aktiv der, @pilariskjersti2) fra da han var ca 6 måneder gammel. Idet jeg går inn i galleriet på mobilen for å slette bildet etter posting, oppdager jeg et annet bilde av han fra da han var litt over 4 år, og ble overrasket over hvor mye han hadde forandret seg på 3 1/2 år. Jeg vet det jo, men det ble så veldig tydelig, så jeg måtte sette bildene sammen og poste det også. Her ser dere:
Skikkelig slyngelalder på det første bildet, med store ører, uproposjonert kropp (jeg husker det selv om det ikke er synlig på bildet), full i f dagen lang, fremdeles litt valpepels, og pøbel til tusen og tilbake.På det andre bildet ser han jo nesten litt majestetisk ut med stor og fin manke, litt mindre ører, rolig og fornøyd med en pinne.
Okay, jeg glorifiserer vel egentlig litt nå, for han kan fremdeles være full i f og pøbel, men han har absolutt blitt mer voksen. Én ting er uansett helt sikkert: han var vakker da og han er vakker nå!
Del dette på:
-
Rundt på Signebøenfjellet
Vi har gått mange ganger til vannet Drøftetrauet som ligger på Signebøenfjellet, åsen vi har utsikt til hjemmefra. Jeg vet at Eileif har utforsket litt av de andre veiene som går der oppe, men stier har vi ikke beveget oss så mye inn på.
For noen dager siden postet FB-siden Turer i Halden og omegn bilder fra en rundtur der oppe, og den runden bestemte vi oss for å gå i går.
Istedenfor å kjøre helt inn til der veien slutter, som det står i beskrivelsen i albumet jeg linket til, så parkerte vi ved grillbua/”gapahuken” og gikk grusveien til der veien slutter. Videre derfra var målet å følge gulmerkinga.
De første kilometerne gikk det helt fint å følge merkinga. Stien var også såpass oppgått at vi egentlig ikke trengte å se etter merking.
Vi hørte stemmer og hundebjeff underveis, men ante ikke om det var flere ute i samme ærend som oss, eller om det var jegere. Elgjakta starter ikke før i morgen, men jeg tror det kanskje er jakt på noe annet allerede? Rådyr? Hare? Rev?Naturen i dette området er veldig kupert. Mye opp og ned, alt fra tett skog til åpne topper uten trær. Og så er det disse vannene da, som gjør at det er så himla mye mer koselig å gå tur:
Da vi var noen hundre meter fra Drøftetrauet mistet vi gulmerkingen totalt. Ikke var det noen synlig sti å følge heller, så vi virret rundt litt og prøvde å finne ut hvor vi skulle. Jeg har et nogenlunde greit fungerende kompass både i hodet mitt og i magefølelsen min, og jeg er også flink til å huske både kart og løype etter å ha tittet på det på nett. Så jeg visste i hvilken retning vi skulle, men det hadde jo vært greit å ha en sti å følge.Da hører vi stemmer igjen, og ikke langt fra oss var det et par med to hunder som lurte på om vi også prøvde å finne gulmerkingen. Snakket litt med de, og i fellesskap klarte vi å finne ut hvor vi skulle. De hadde tydeligvis ikke gått her før, de heller, men siden jeg har gått til og fra Drøftetrauet fra den letteste siden mange ganger, forklarte jeg de veien videre når vi kom oss frem til gapahuken.
Resten av turen tilbake til bilen er da på kjent område, og den gikk lett som en plett.Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå denne runden flere ganger, til det var den altfor kronglete og vanskelig å følge. Men blir den merket bedre og mer oppgått, er det en fin runde på 6,5 km, og for oss tar det bare 7-8 minutter å kjøre for å komme dit.
I dag er siste dagen i min minihøstferie, og det er også MIN dag i dag 😀 Dagen blir nok ikke brukt på noen annen måte enn andre, vanlige søndager, men jeg er allerede overveldet over alle hilsner jeg får på SMS, telefon, FB, Twitter og Instagram. Jeg blir jo litt barnslig når jeg har bursdag, det er jo stas 😀
Del dette på:
