-
Middagsåsrunden
Vi har jo gått lysløypa på Aspedammen fler ganger, og jeg har da lagt merke til et skilt hvor det står Middagsåsrunden. Den har jeg selvsagt hatt lyst til å gå, og siden det var meldt oppholdsvær i dag, dro Nairo og jeg ut på tur.
Vi startet med å følge lysløypa et lite stykke, før vi fulgte skiltet og gikk inn i skogen. Blåmerkingen var det absolutt ikke noe å si på:
Det var fryktelig mye vann overalt på runden. Nå har det jo vært mye nedbør i det siste, så det er jo ikke så rart, men jeg tror nok denne runden generelt har en del våte områder.
Blåmerkingen var som sagt god, men det var en del steder jeg lurte på hvordan vi skulle komme frem. Nairo er generelt veldig flink til å følge stier, så jeg følger jo stort sett bare etter han, men i dag stoppet han opp flere steder og tittet på meg, akkurat som om han spurte: “Skal vi finne frem i dette villnisset, mamma?” 🙂
Vi tok en ekstra avstikker på totalt ca 1 km da vi så et skilt mot Utsikten. Og utsikt var det, jeg har bare ikke peiling på hva det er jeg ser borti der:
Terrenget i Middagsåsrunden var veldig variert. En del opp og ned, og det var myrområder, småkratt vi måtte bane oss vei gjennom, fjellpartier som var rimelig glatte nå og fine skogsstier:
Og mot slutten av turen fikk vi selskap av sola også, og det er jo alltid koselig 🙂
Endomondoen min tullet veldig med meg i dag. Jeg mistet ca 500 meter helt i starten av turen, og så mistet jeg ca 700 meter midt i. Det står på et skilt ved parkeringsplassen at Middagsåsrunden er på 6,5 km, min Endomondo viste 4,8, og legger vi til det jeg har mistet, stemmer det jo nesten. Og av erfaring vet jeg at kilometerangivelsene på sånne skilt gjerne er rundet opp litt.
Dette var en virkelig fin tur! Variert terreng og litt bedre enn å traske rundt lysløypa. MEN! Turen anbefales kun hvis du har langskaftede vanntette turstøvler eller hvis det har vært oppholdsvær i lang tid før du drar på tur. Oppfylles minst ett av disse to kriteriene, vil jeg ønske deg god tur 🙂 Og det hadde faktisk vært veldig fint om fler går denne runden, da den begynte å bli rimelig gjengrodd her og der.
Del dette på:
-
Jeg har gått i lås
Siden bloggen min har overtatt kontrollen og utnevnt seg selv til en tur- og hundeblogg, blir det ikke mange innlegg når det ikke skjer noe på de to frontene. Jeg har gått totalt i lås og klarer ikke finne inspirasjon til å skrive om andre ting. I tillegg klarer jeg ikke helt å se for meg at det er interessant for dere å lese ofte om middag, tv-titting, skiftende vær eller støvtørking, derfor blir det til tider lange opphold mellom innleggene.
Så hva har skjedd siden forrige innlegg? Jo:
– Vi ser så ofte vi kan på MasterChef Australia som går på TLC Norge. De ligger vel én sesong bak, men moro er det allikevel.
– Jeg har funnet ut at jeg ikke får sett finalen av Skal vi danse, for da befinner jeg meg i Oslo på den årlige jenteturen (får se reprisen dagen etterpå).
– Eileif er i gang med en ny runde forkjølelse, bare 3 uker etter at han ble frisk fra forrige runde.
– Nairo har på 4 uker gått opp 1,1 kg! Takk og lov for at det vi nå fôrer med og måten vi fôrer på viser resultater! Nå gjelder det å stabilisere vekta hans.
– Jeg har fått ny inspirasjon til å trene Nairo på (unyttige) triks, han lærer jo så fort at det nesten er skummelt.
– Naboen har fått kyr, og to av de hoppet rett over gjerdet og sprang over jordet da de ble sluppet ut av lastebilen. Jeg vet de fant den ene kua senere samme dag, men jeg vet ikke om den andre er funnet.
– Jeg har vært på jentekveld på Gårdsbutiken, en utrolig vellykket kveld!Det har vært ekstremt mye regn i det siste, men i dag var det meldt opphold, så Nairo og jeg la ut på tur. Drøftetrauet var målet, vi har vært der før og det er en fin liten tur. Valgte i dag å parkere litt lengre vekk fra skogsveien innover, så vi fikk en litt lengre tur.
Det var skikkelig tungt å gå i dag. Masse gammelt gress å bane seg vei gjennom, og fryktelig vått stort sett over alt. Men vakkert var det så absolutt, og så stille, så stille.
Nairo storkoste seg med å grave i myra helt inntil vannkanten, han dukket snuta under vann for å få tak i vannliljeblader og han hadde opptil flere raptusanfall i lyngen.
5,38 km var turen på, og nå har jeg en sliten gutt liggende under skrivebordet 🙂
Hvis noen av dere har noen ønsker om hva jeg skal skrive om, eller om det er noe dere lurer på, så hyl ut (eller mer praktisk: skriv en kommentar 🙂 ).
God søndag!
Del dette på:
-
Ti bein på tur
Siden D har bosatt seg hos fetteren sin i helgen, fant Eileif og jeg ut at vi i dag skulle prøve oss på en tur i Tresticklan naturreservat og prøve å finne grotten til Tomt-Elias. Vi ante ikke hvor langt det var eller hvor vi skulle gå, men vi hadde en nogenlunde anelse om retning.
I går kveld fikk jeg en mail fra ei jeg har vært på hils med i mange år, og som jeg har fått litt mer kontakt med etter at jeg begynte å handle fast i Kiwi på Risum. Hun jobber nemlig der, og vi har funnet ut etterhvert at vi begge er like glade i å gå tur i skog og mark. Hun lurte på om vi var klare for en tur i dag, og da foreslo jeg at hun kunne være med oss, noe hun ville. Koselig å være flere på tur!
Vi møttes ved Råbocken i Sverige litt etter kl. 1000 i dag. Eileif og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid vi brukte på å kjøre dit, og når vi i tillegg måtte ta en avstikker til Ed for å fylle bensin, kom vi for sent til avtalt tid. Tenk, jeg, som alltid er tidlig ute til alt, kom for sent! Heldigvis tok E det med et smil 🙂
Sist vi gikk denne veien, skulle vi til Budalsvika. E hadde gått til Tomt-Elias før, og da hun fortalte hvor langt det var, var det vel egentlig bare å skrinlegge den planen. Men jeg tror det går en annen vei inn dit, vi får titte på det ved en senere anledning.
Her ser dere turen vi gikk, og på høyre side er all info om turen (fra Endomondo):
Dagen startet med strålende sol:
Nairo gjorde det han kunne for å være en skikkelig skogsarbeider:
Vi endte opp ved Budalsvika denne gangen også. I sekkene hadde vi både noe varmt å drikke og pølser for grilling, så da fikk vi testet ut bålplassen foran hytta. Koselig!
Det er ikke ofte det blir tatt bilder av Eileif og meg på tur, men når vi har med oss ei snill jente på tur, så ble det jaggu bilde av oss også 🙂
Om det var noe galt med pølsene Eileif fikk, eller om det var noe galt med grillspydet hans, nei det vet jeg ikke. Men de to første pølsene han tok ramlet begge ned i grillen:
Nairo var selvsagt ikke lei seg for det, for da ble det jo pølser på han i tillegg til den vanlige Dentastix’en 😉
Mens vi sitter der og koser oss med pølser og kakao, så begynner det faktisk å snø. Ikke sånt lett snøfall som vi hadde om torsdag, men skikkelige fnugg, og det kom mange av de på én gang:
Nairo synes vel ikke det var veldig moro der og da, men han var veldig fornøyd når vi begynte å gå igjen, for da fikk han noen skikkelige raptuser i snø og lyng 🙂
Det stoppet heldigvis å snø før vi begynte på tilbaketuren, og sola gløttet såvidt frem igjen like før vi var ved bilene. I morgen er det jo meldt tidenes regnvær her nede, så da tror jeg at jeg skal gjøre en innsats i heimen, gitt 🙂
Del dette på:
-
Snarsmon
I dag var planen å gå en runde rundt Elgåfossen, men da vi kom ned på parkeringsplassen, så jeg at elva hadde gått over sine bredder, noe som gjorde det umulig å gå der. Etter å ha knurra litt for meg selv, kom jeg til å tenke på Snarsmon, og mente å huske at det ikke var langt å kjøre ned dit.
Sist vi gikk der var Nairo bare 5 måneder gammel, og der er ordentlig moro å se på bildene fra den turen og se hvor liten han var. Legg for eksempel merke til den tynne lille halen hans, den røper tydelig at han ikke var gamle krabaten 🙂
Store deler av veien inn til Snarsmon går ved siden av et vann, og det var vakkert der i dag!
At de nydelige høstfargene går mot slutten og vi nå går inn i noen måneder med nakne løvtrær, er ingen hemmelighet. Men noen busker og trær tviholder på bladene sine, og det gir vakre motiver:
Vi fikk enda mer sol på tilbakeveien, og det er nesten så det frister å hoppe uti. Men bare nesten altså 🙂
Nairo er som kjent ikke noe glad i å svømme, men han har alltid likt å plaske i vannet. Og SÅ glad blir man over å få hoppe og sprette litt:
Den første hunden min, Santo, var blanding av to spisshundraser. At Finsk Lapphund er en spisshund er det ikke noe tvil om, for Nairo er like glad i å grave som Santo var 🙂
Og man trenger så absolutt ikke å se søt ut mens man graver!
Jeg fikk han til å gå ut i vannet igjen etter den graveraptusen, så fikk han ihvertfall vasket av seg litt sand. Men det blir nok en runde med børsten etterpå ja 😉
Hadde en deilig høstsol i ansiktet mesteparten av veien tilbake til bilen:
En fin liten tur på 4,18 km som vi i dag brukte 54 minutter på å gå. På vei hjemover kjørte vi forbi et hjemmelaget skilt det sto Snarsmon på også, så jeg tror det går an å gå dit fra fler kanter. Men vi gikk den “offisielle” veien i dag.
God onsdag til alle mine kjære lesere!
Del dette på:
-
Rødsfjellet og Rødsparken
I dag hadde Eileif et møte i by’n og jeg skulle noen ærender, så da kombinerte vi dette. Imens Eileif var i møtet, gikk Nairo og jeg tur rundt i byen vår, det skjer veldig sjeldent og er ikke akkurat mitt favorittsted å gå tur, men en sjelden gang går det an.
Nairo og jeg startet på Rødsfjellet, et lite berg som ligger midt i sentrum. Ved en av stiene for å komme opp på toppen, er det nå minnested etter 22.7.
Jeg synes det har blitt veldig fint der, og jeg håper så inderlig at det kan få være fritt for vandalisme og hærverk.
Fra toppen av fjellet har man panoramautsikt over hele sentrum av Halden. Og noe av det vakreste i Halden er jo festningen vår:
Etter å ha ruslet litt rundt på Rødsfjellet, tok vi strake veien bort til Rødsparken. Det er hagen til Rød Herregård, og parken er åpen for allmenheten hele året. Jeg vet at noen av hundeeierne i Halden møtes i den for å la hundene leke, men jeg har aldri deltatt selv.
Vakkert er det der nå ihvertfall, og trærne gjør nå sitt beste for å holde på de siste restene av blader:
Rett ned for herregården går en allé mot lysthuset. Videre bort mot deler av hagen ligger denne “tunnelen”:
Jeg MÅ lære meg mer om manuelle innstillinger på kameraet, for jeg får aldri til å ta bilder av denne tunnelen. Den er så utrolig vakker, spesielt på solrike dager, da lyset slipper såvidt inn gjennom bladverket.
Nederst i hagen er det et lite utkikkspunkt. Her har man en flott utsikt over innseglingen til Halden, men også mot byen og festningen:
Nairo og jeg tuslet inn til der mamma bor, mer i sentrum av byen, for å møte Eileif der. Det er ingen hemmelighet at Nairo ikke liker seg i trafikkerte områder, så det ble en stressende avslutning på turen for han. Men han trenger den miljøtreningen, og nå sover han søtt under stolen min 🙂
Del dette på:
-
Nye ting inn i huset
Så har man shoppet litt igjen 🙂 Skulle tro vi hadde ubegrenset med penger, men i dag har vi bare brukt litt av våre egne penger og litt av “andres” penger 😉
For første gang på flere dager er det opphold i dag, så vi bestemte oss for å gå en tur. Vi bestemte å legge turen til en grusvei som ligger på vei mot Gårdsbutiken, så da dro vi like gjerne dit en tur også. Jeg pleier jo å være der på lørdager, så da får vi se om jeg tar turen dit i morgen også, eller om jeg venter en uke. Men litt shopping ble det. Jeg har fått litt treningsinspirasjon med Nairo igjen, og da måtte det mer godbiter i hus.
Dentastix er Nairos favoritt når vi går turer. Jeg synes ikke de gjør jobben sin som “tannbørste”, så derfor har jeg også kjøpt de hvite “tyggelappene” (tok du den? 😉 ), da de krever litt mer jobbing og forhåpentligvis holder litt tannstein unna. Nairo er rimelig kresen på godbiter, de skal gjerne være litt myke, lukte mye og smake godt. De to posene til høyre, Ziwipeak helt bakerst og Profine foran, er han veldig glad i. De koster en del, men jeg deler jo godbitene opp i små biter. Helt foran ligger menneskegodisen: marsipanegg til Eileif og salmiakkstang til meg 🙂
Jeg fikk jo penger av mamma til bursdagen min. I tillegg vant jeg en konkurranse hos Stormberg nylig, og hadde derfor i mine øyne ganske så mye penger å shoppe for. Jeg trengte sårt en vinterjakke til hverdagsbruk da den forrige revnet (burde jeg kanskje slanke meg?) og reservejakka ikke er noe pen lenger. Ikke er den spesielt varm heller. Jeg hadde snoket litt i nettbutikken til Stormberg og funnet ei dunjakke jeg synes var fin, og om tirsdag var jeg innom Stormbergbutikken på Borg Amfi og prøvde denne jakka. Og siden den passet, var det bare å bestille den hjem:
(bildet er tatt nedenfra, så jakka ser lengre ut enn den er)Den er ikke så tykk, men den virker veldig varm og god, så jeg gleder meg til å prøve den ut i vinter!
Eileif hadde ikke noe ordentlig turjakke. Han har det jeg kaller en “jaktjakke”, altså en grønn sak som ikke er hverken ordentlig vannavstøtende eller vindtett. Så da spanderte vi jakke på han også:
(bildet er tatt nedenfra, så jakka ser lengre ut enn den er)Han testet den på turen i dag, og så langt er han veldig fornøyd. Nå var det jo ikke hverken vind eller regn i dag, men fasongen og lengden var bra. Det eneste han har å utsette på den så langt, er at borrelåsen på ermene godt kunne vært lengre ut på hånda.
Jeg fryser konstant på hendene gjennom hele høsten, vinteren og våren, så et par hansker av noe slag har jeg ønsket meg lenge. Vi har hvert vårt par strikkede fingervanter med vott på, men de blir jo våte når vi leker i snøen. Så da jeg kom over disse, ble de også med i pakka fra Stormberg:
Jeg har ganske små hender og bestilte de i M, og de passet ganske så perfekt. De har tykt fleecefôr innvendig, så det er mindre plass i de enn det ser ut som. Så selv om du har små hender, så vil jeg anbefale L hvis du har lange fingre.
Jeg fikk jo en fleecejakke av Eileif en stund før bursdagen min, og den lovte jeg dere bilde av:
Har ikke fått testet den ennå, men den er myk og god, og fleecen er mer tynn enn tykk, men den er heller ikke av de tynneste.
Nå tror jeg faktisk at vi har stort sett det meste vi trenger for turene våre og for å bevege oss ute generelt, og jeg er så fornøyd! 🙂
God helg, alle sammen!
Del dette på:
-
Statistikk gjør noe med meg
I hele mitt voksne liv har jeg vært veldig glad i statistikk for personlig bruk. Jeg laget stemmeark da jeg fulgte med på Eurovision og fylte ikke bare ut hvilken plass jeg ville at de enkelte landene skulle komme på, men også hvor mange poeng hvert land fikk av de andre landene. Jeg har ført regnskap i gudene vet hvor mange år, både i et gedigent excel-ark og i økonomi-ark i Filofax’en min. For ja, jeg har en god, gammeldags Filofax hvor jeg må skrive inn ting for hånd. Jeg liker å følge med på hvor mange som er innom domenet mitt, og der har domeneleverandøren min egen statistikk. I 5 år fulgte jeg med på været og temperaturer hver eneste dag og førte inn i dertil egnede bøker.
Jeg antar denne forkjærligheten for statistikk har noe med systematikeren i meg å gjøre. Å se ting i system og i orden gjør at jeg føler jeg har kontroll, jeg kan gå tilbake og se hvordan noe har vært, og jeg kan også på den måten få en viss følelse av hvordan noe kan komme til å bli fremover.
Da jeg fikk Arkas, begynte jeg å veie han hver 14. dag for å følge med på plutselige vektendringer eller om han holdt seg stabil. Dette gjør jeg selvsagt også med Nairo, og siden excel er min aller beste venn når det kommer til programmer, har jeg selvfølgelig laget en fil på dette som også genererer en graf for meg:
Nå skal man selvsagt ikke henge seg opp i kun vekt når det gjelder hund, man skal kjenne på hunden først og fremst, men jeg synes det er veldig fint å kunne følge med på svingningene også.
Heidi har skrevet en del om Endomondo, og jeg begynte å bruke den app’en i mai i år. Heldigvis for meg har de også statistikk (det er jo egentlig et treningsprogram), og etter å ha brukt Endomondo i 5 1/2 måned, begynner det virkelig å bli moro å følge med. Men før dere får latterkrampe av mine heller middelmådige resultater, vil jeg bare presisere at jeg ikke bruker Endomondo for å trene (jeg trener ikke!), jeg bruker den kun på våre turer 🙂
Først vil jeg skryte av at jeg har vært kjempeflink så langt i oktober!
Som dere ser, har jeg vært ute og gått hver eneste dag bortsett fra to dager! Resultater som vektnedgang eller at buksene blir for store har egentlig aldri motivert meg, men å se på en kalender at jeg beveger på meg nesten daglig, gjør at jeg ikke vil ødelegge statistikken, og dermed drar jeg ut igjen og igjen! Noen av turene er ikke så lange som 1 km engang, andre er langt over 5 km.
Man kan også se f.eks. totalt antall km, og her er min oversikt fra mai og til nå:
September var min beste måned så langt, men jeg ligger absolutt godt an til å slå det nå i oktober. Sånt motiverer meg!Og så har vi totalen:
Jeg gleder meg veldig til å kunne si at jeg har gått rundt jorda! 😉 Snitthastigheten er lav, men det er fordi en del av turene er geocachingturer, og da går tempoet betraktelig ned i forhold til andre turer. Nå forbrenner man ikke så mange kalorier av en vanlig gåtur, men jeg har allikevel kvittet meg med 9 burgere, og jeg har spart 6,6 liter bensin, dvs den svimlende summen av ca en hundrelapp. Nå ville jeg jo ikke kjørt de turene vi går i skogen, men det er sånn statistikk blir litt moro 🙂
Jeg vet at det finnes mange ting jeg kunne tenkt meg å føre statistikk over, men jeg har med årene lært å styre meg selv litt. Og jeg vet også at noen allerede synes at jeg har gått for langt 😉 Men når positiv statistikk gir meg motivasjon, kan det vel ikke være noe galt i det? 🙂
Del dette på:
-
Vår flotte festning
Etter at jeg her om dagen gikk en liten tur i festningen, har jeg hatt lyst til å ta en lengre tur der. Jeg mener selv at jeg er rimelig godt kjent i festningen, men jeg vet også at det er masse der jeg ikke har sett, og i dag fikk vi endret på det.
Etter å ha kjørt D på skolen dro vi de få hundre meterne bort til festningen. 6 cacher var overført til GPS’en, de siste 6 i festningen som vi ikke allerede har funnet. Klokka var ikke mer enn såvidt passert soloppgang, og det var et fantastisk lys der i dag!
Det ble en del gåing hit og dit, da vi ikke hadde noen logisk rekkefølge å ta cachene i. Det som var veldig moro i dag, var at vi fikk sett både festningen og byen fra andre vinkler enn vi normalt pleier. Og så var det så vakkert med morgensola som tittet frem mellom trærne:
En av de eldste delene av festningen heter Brådland skanse, den ble bygget før selve hovedfestningen:
Her og der kan man også gå inn i murene. Noen steder er det gamle fangehull, andre steder er det ganger:
Jeg aner ikke hva en envelopp er, men ordet får meg alltid til å tenke på konvolutter (envelope på engelsk) 🙂
De skjønne gutta mine hadde en viktig samtale ved en av cachene:
Og etter 6 cachefunn, 2,92 km i veeeeldig rolig tempo (1 times gåing), tuslet vi ut av festningen og dro hjem til noe varmt i koppen 🙂
Anbefaler alle et besøk på Fredriksten festning! Si gjerne ifra først, så kan jeg bli med 🙂
Del dette på:
-
Oppsamlingsheat
Etter å ha fulgt med på værmeldingen og sett at det var meldt sol i dag, bestemte Eileif og jeg oss for å ta en tur til Sarpsborg for å finne noen cacher. Det finnes fler trailer der som vi ikke har fullført, og planen var egentlig å fullføre alle tre, men vi endte opp med å fullføre to – “Velærn” og “Do The Forest Walk”. Først en rolig morgen med frokost, som for meg utelukkende besto av brødskiver med eggesalat på (oppskriften har vi lånt av Kattene mine lager engler i sneen, og fytterakkern så godt det er!), og så kjørte vi nordover.
Den første cachen var en vanlig cache som ligger like ved Velærn-runden, men den var ikke lagt ut sist vi var der inne. Så tuslet vi videre inn i skogen for å finne den cachen vi manglet på Velærn-trailen, og etter litt klatring utenfor skogsstien, fant vi den. Nydelig utsikt var det derfra også!
Hvis jeg ikke tar helt feil, ser vi her området rundt E6 mellom Sarpsborg og Fredrikstad, altså sånn omtrentlig i retning Sandesundbrua.
Så forflyttet vi oss til skogen til venstre for der vi var for å ta de siste 5 cachene av “Do The Forest Walk”-trailen. Denne trailen går i to buer inn i skogen. Den ytterste buen tok vi forrige gang, så denne gangen var det de 5 midterste cachene som skulle tas. Litt mer stier å følge her, men litt klatring og gåing i busker ble det jo.
Vi kom over en søt liten brønn med pipe i skogen:
Og vakre og rare trær er det nesten over alt:
På vei mellom to cacher stopper plutselig Eileif og Nairo rett foran meg. Eileif sier “Se!”, men siden han sto rett foran meg, fikk jeg ikke sett noe med en gang. Men så ser jeg stumpen på en stor elg forsvinne inn i skogen i den retningen vi skulle gå. Spennende!
Vi fant så neste cache og var på vei til en ny, og denne gangen gikk jeg først. Og der, 30 meter foran meg står jaggu elgen igjen! Den tittet på oss i noen sekunder før den sprang inn i skogen. Samtidig hører vi lyder til høyre for oss, og der sprang det et rådyr. For en fantastisk opplevelse! Jeg skal være så ærlig og si at jeg er litt redd elg, så jeg hadde hjertet litt høyere opp mot halsen mens vi trasket videre, men vi så ikke noe mer til den.
Etter den nest siste cachen satt vi oss ned for å ta en pause og litt varmt å drikke. Hadde god utsikt til et hogstfelt, men vi så ikke noen fler dyr. Vi pleier alltid å ha med noe å tygge på til Nairo, det er urettferdig at vi skal kose oss med en sjokolade eller noe sånt uten at han får noe. I dag var intet unntak, og det er jo klin umulig å ikke gi han noe når han sitter så fint og er så søt:
Så ble den syvende og siste cachen for dagen funnet, og vi satt nesa hjemover igjen. Totalt gikk vi 4,5 km, og effektiv gåtid var ca 1 time og 35 minutter. Det blåste litt surt, men det var sol hele veien, og det er en mer enn bra nok høstdag for meg 🙂
Del dette på:
-
Skårefjell
Nok en nydelig høstdag! Kan ikke la sånne dager gå fra meg uten å komme meg ut, og nå som hosten så og si har gitt seg, tok jeg sjansen på en litt brattere og lengre tur. Eileif var ikke i form, så han holdt seg hjemme.
For nesten nøyaktig et år siden, nemlig 9. oktober i fjor, tok Eileif, Nairo og jeg turen til Skårefjell. Den gangen var hovedmålet å finne cachen som ligger der. I dag fant jeg ut at jeg kunne ta den turen igjen, da det er en fin tur, selv uten å skulle finne noen cache.
Etter at stigningene var unnagjort og vi hadde gått feil noen få hundre meter, kom vi frem til tårnet. Som vanlig prøver jeg meg alltid, men jeg kommer meg bare til andre avsats. Takk og pris for at man har utsikt der også!
Dere ser Nexanstårnet litt til venstre for midten av bilde (den hvite prikken). Nexanstårnet ligger ved innkjørselen til Halden, det vil si på andre side av byen i forhold til Skårefjell, og det er ikke et utkikkstårn, men et fabrikktårn.
Jeg tar aldri med meg Nairo opp i slike tårn, jeg har nok med å roe ned meg selv når jeg er oppe i høyden. Så da sitter han på bakken og lurer på om jeg ikke kan komme ned:
Men det skal absolutt sies at han koste seg veldig i lyngen mens jeg var i tårnet:
Vakre gutten til mamma!
Jeg koste meg med kakao og Bixit, Nairo koste seg med Dentastix. Været var upåklagelig, og ikke var det mye vind selv om vi var i høyden. Sånne høstdager vil jeg ha fler av!
Som dere ser på innlegget fra i fjor, er det også en gapahuk ved tårnet. Dere kan såvidt skimte den bak tårnet på dette bildet også:
Mens vi satt der, kom det først en familie på tre som slo seg ned litt nærmere tårnet enn der vi satt. Jeg hørte så fler barnestemmer komme fra den retningen vi kom fra, og sammen med de tre barna var en tidligere kollega av Eileif og meg. Veldig koselig å møte på kjentfolk på tur! Nairo er som kjent veldig skeptisk til mennesker, men etter litt nølende snusing på ungene, ble han skikkelig kompis med de. Ungene sprang i alle retninger for å finne pinner og kongler til han, og Nairo tok gladelig imot. Det gledet et mammahjerte å se at han ble så fort rolig og fortrolig, og at det fortsatt går fremover med reddharen vår.
Nairo og jeg tuslet så tilbake, mens OC og ungene fyrte opp bål for å grille pølser. Vel tilbake i bilen, etter å ha kommet oss over mange våte partier i skogen, var det bare å konstatere at vi hadde gått 5,33 km og vi brukte 1 time og 20 minutter på selve gåingen. Totalt var vi hjemmefra i 4 timer, hvorav kjøring til og fra tok nesten 1 time. En deilig dag!
Del dette på:
