-
Agility i Moss
Nairo og jeg tok i dag turen til agility- og lydighetsstevnet i Moss. Fast stevnedato er 1. mai, og det er nå fryktelig mange år siden jeg har tatt turen i den retningen, men det var det vel verdt. Sol fra skyfri himmel og vårvær på sitt beste gjorde det bare ennå bedre!
T skulle konkurrere med Barfi i dag, og det måtte jeg jo få med meg. Og etter litt titting og litt sms-ing, fant vi hverandre i god tid før det var hennes tur til å entre banen. Ordentlig koselig å endelig få hilst på hverandre, etter mye skravling på blogger, Facebook og via mail 🙂
Jeg lot Nairo sitte i bilen den første stunden, men var borte hos han med jevne mellomrom for å sjekke at alt sto bra til. Jeg lot bakdøra og noen vinduer stå oppe, men det var varmt for alle i dag, så jeg tok ingen sjanser. Så i perioder ble det litt gåing frem og tilbake, men jeg fikk da med meg litt av hvert allikevel. Møtte tidligere kollega W, hun driver sheltie-oppdrett, og fungerte i dag som heiagjeng for hunder fra hennes kennel.
Tok med meg Nairo opp mot banene, og det ble jo litt av en opplevelse for han, som vanlig. Han ville bort til alt av hunder og skygget unna alt av mennesker, akkurat slik Nairo er. Framgangen vi så i dag, var at han faktisk var i stand til å både sette seg ned og å legge seg ned for å til en viss grad slappe av, det har han aldri gjort før! Så selv om han til tider prøver å dra armen min ut av ledd i forsøk på å komme seg bort til andre hunder, så er jeg strålende fornøyd med oppførselen hans, og jeg kommer selvsagt til å fortsette å ta han med på slike ting.
Så var det T og Barfis tur, og med Nairo pent plassert i bilen, fikk jeg knipset noen bilder.
Ut av tunnelen:
Det går ikke fort over vippa, men man kan da ikke ha det travelt på en varm sommerdag 😉
Full fart over lengdehoppet:
Dessverre ble det en vegring i inngangen til slalomen, men når hun først kom igang, gikk det så fint så:
Høyt oppe på mønet! 🙂
Når T og Barfi var ferdige, hentet jeg Nairo igjen, og tittet litt til. Jeg hadde planer om å få med meg agility lag og hopp også, men da var Nairo varm og sliten og beina mine sa egentlig stopp, så vi satt kursen hjemover etter noe over 4 timer i solsteiken. Så plasseringen i agilityløpet og hvordan det gikk i lag og hopp vet jeg dessverre ikke, men jeg regner med at T skriver om det på sin egen blogg etterhvert. Og T: jeg har totalt 21 bilder her, kan brenne en cd og sende til deg hvis du vil ha 🙂
Og dere: det er ikke lurt å ha på seg en v-utringet t-skjorte når man står med sola rett på i flere timer, jeg har nå blitt flekkvis brun 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
Björnerödspiggen
Søndag har som vanlig blitt turdag for Nairo og meg, og i dag var ikke noe unntak. Sol fra skyfri himmel gjorde jo alt så mye bedre, spesielt etter en uke med regn, og når værmeldingen nå sier sol i en uke fremover, ja da kan jeg ikke si jeg gleder meg til kurs. Heldigvis er det fri tirsdag, da skal jeg kose meg på agilitystevne i Moss.
Med tanke på Norge på tvers-turen vår til sommeren, er det påkrevd at jeg trener litt på å gå stigninger. Den første dagen av turen skal vi tross alt bevege oss fra 0 moh til ca 500 moh, og med det flate landskapet vi har her nede, er ikke dette noe jeg er spesielt vant til. Det er jo rimelig bratt fra sentrum og opp til festningen, men jeg har mer lyst til å gå i skogen. Og etter litt tankevirksomhet, kom jeg til å tenke på Björnerödspiggen rett over grensa. Eileif og jeg var der i 2010 for å finne en cache, og jeg husker at det var rimelig bratt opp dit.
Nairo og jeg la i vei. Björnerödspiggen er Bohusläns høyeste punkt med sine 222 meter, og vår tur startet på ca 89 moh. Turen opp er ikke mer enn ca 1,8 km, så stigningen er til tider rimelig bratt. I tillegg til å trene på stigning, skal jeg også bruke de neste par månedene på å gå inn sommerturskoene jeg fikk av Eileif i fjor. Jeg har ikke fått brukt de så mye, men nok til at jeg vet at de gnager på ankelkulene på innsiden av foten. Så jeg surret elastisk bandasje rundt anklene (skal kjøpe gnagsårplaster i morgen) før avreise.
Det gikk tungt oppover, såpass skal jeg innrømme. Men jeg er sta som et esel og gir meg ikke når det er noe jeg vil, så jeg trosset høy puls, svettetokter og hivende pust (ja, jeg overdriver bittelitt 😉 ), og fortsatte. Ca midtveis kom vi til dette partiet:
Fullt av varder over hele skråningen, og Nairo måtte jo selvfølgelig gå rundt en av de. Takk og pris for at han til en viss grad lyder “bli”, så jeg rakk å ta bilde og surre han løs før han rev ned varden 🙂 Selvsagt la vi en stein på en av vardene vi også 🙂
Allerede her, på ca 155 moh, var utsikten formidabel:
Dette er da utsikten i den retningen vi kom fra, og på utsiden av bildet på høyre side, står vindmøllene. Jeg er for miljøvennlig strøm, men jeg må også si at jeg synes det er litt trist når de ødelegger ellers vakker natur.
Videre oppover bar det. Nairo ligger i front, og han synes det er spesielt kjedelig å vente når jeg må bruke litt tid på en bakke:
Her sitter han oppe til venstre, mens jeg står og ser på den nydelige måten å markere løypa på. Dere ser det, dere også? 🙂
Vi kom da frem til slutt. Tårnet her er rimelig høyt, og jeg synes det er mer enn nok skummelt å gå opp i første avsats. Utsikten herfra er nok for meg, jeg ser jo helt til havet!
Nairo måtte pent vente nede, da trappa opp i tårnet er vanvittig bratt og består av veldig smale trappetrinn. Ser dere han sitter der, midt i furua?
(husk at alle bildene er klikkbare, da får dere større bilder)
Det står også en gapahuk der, og etter å ha skrevet i hytteboka, falt øynene mine på dette skiltet:
Og ved siden av gapahuken ligger denne haugen:
Det er fryktelig vanskelig å forestille seg at det faktisk ligger mennesker gravlagt under denne enorme mengden med stein. Helt fantastisk hvordan de jobbet og slet for å hedre sine kjære med det som for de var en vakker grav.
Turen ned til bilen gikk fint. At kondisen min trenger en haug med trim før turen i juli er det ingen tvil om, og jeg skal nok finne alle løyper i nærområdet med stigning, så jeg får både trening og variasjon. Når det gjelder skoene, så hadde jeg tydeligvis fått polstret venstre ankel greit, for den merket ingenting til gnagende sko, mens høyre ankel ikke har det like bra nå. Men, med gnagsårplaster og evt fortsatt bandasjering, skal jeg tvinge de dyre skoene til å slutte å gnage. Jeg kommer nok uansett til å gå med vinterturstøvlene mine på turen i sommer, og heller ha sommerskoene som reserve, men det kommer litt an på hvor godt jeg får gått de ut.
Totalt brukte vi 2 timer på turen i dag, 1 time effektiv gåing og 1 time med pauser. Har det ikke travelt når jeg er på tur, utsikten og naturen skal jo nytes 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Store Erte og Abbortjern
Søndager har blitt omtrent fast turdag her i huset. I dag kombinerte vi det med litt cacheleting, og la da turene til skogsområder. Det er da vi trives best, alle tre.
Første stopp var Store Erte. En helt grei gåtur på ca 1,5 km langs en grusvei.
Cachen ble greit lokalisert og logget, og vi gikk tilbake til bilen i lett duskregn. Helt i orden med lett duskregn så lenge det ikke utvikler seg til sidelengs storm 🙂
Den andre stoppen var ved Abbortjern. Her var vi usikre på hvor vi skulle gå inn fra veien, men vi fant en liten parkeringslomme og en sti, og heldigvis var det riktig.
Stien snirklet seg ned langs fjellskrenten mot vannet. Jeg kjenner jeg er litt flau som ikke er bedre kjent i turområdene i Halden etter å ha bodd her i snart 24 år, men det er ganske godt å stadig vekk oppdage nye perler. Abbortjern er så absolutt en perle, men vi hadde nok aldri tatt turen hit hvis det ikke var for cachen. GPS’en var nå så hyggelig at kartet ikke ville snu seg, så jeg måtte gå baklengs i forhold til pila på kartet :/ Så etter å ha sjekket under feil tre, fant jeg frem til riktig tre, og vi kunne logge.
Arkas var ikke spesielt flink til å slukke tørsten ved hjelp av det han fant ute i naturen (jeg måtte stort sett alltid peke for han og si “drikke” eller “vann”), men Nairo har ingen problemer med den biten:
Jeg prøver å stoppe han når han vil drikke av sølepytter, men utover det klarer han fint å finne vannkilder på egen hånd 🙂
Det var surt og kaldt å gå i dag, men det var som vanlig veldig deilig å bevege litt på kroppen og komme seg ut. Og så absolutt veldig godt å ha funnet to cacher til 🙂
God søndag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Norge på tvers i juli
For en uke siden skrev Villmarkshjerte at hun til sommeren har planer om å gå Norge på tvers. Min første tanke var at jenta er spik spenna gal, men jo mer jeg leste, jo mer tente jeg på ideen og ble mer og mer misunnelig. Men så tok det ikke mange minuttene før jeg begynte å lure på om det faktisk var mulig å gjennomføre. Dette er vel første og siste året jeg har 4 uker ferie, og det burde jo benyttes til fulle!
Så etter intens mailing frem og tilbake har vi nå kommet frem til at vi skal gjennomføre dette sammen, og jeg gleder meg like mye som…ja jeg vet ikke hva. En unge til julaften kanskje? 🙂
Siden mine geografikunnskaper er særdeles mangelfulle, har Siv Anita vært så snill og laget dette kartet til meg:
(trykk på bildet for større versjon)Jeg flyr opp til Bodø hvor jeg blir hentet. Første stopp er Saltstraumen:
(bildet er lånt fra Villmarkshjerte)Dagen etter kjører vi opp til Drag, tar ferje inn til Hellemobotn og går til vi forhåpentligvis finner denne torvgammen:
(bildet er lånt herfra)Neste dag går vi videre inn mot grensa. Enten følger vi den oppmerkede løypa, eller så tar vi av nordover for å finne grensemerke Rr249:
(kart fra ut.no)Underveis går vi gjennom Hellemojuvet, et fantastisk stykke norsk natur:
(bildet er lånt herfra, scroll deg litt ned på siden)Edit: Vi går ikke gjennom Hellemojuvet, vi går oppe på den sørlige kanten av juvet og skal så absolutt holde oss så langt inne på kanten at det ikke er fare for å ramle ned 🙂
Gjengen i den første sesongen av Ingen grenser var også på disse trakter:
(bildet er lånt herfra)Jeg tror høydeskrekken min får kjørt seg litt på den strekningen, men det er det så absolutt verdt! Jeg synes fremdeles det er veldig uvirkelig at lille jeg skal lengre nord enn jeg noen sinne har vært, og at jeg skal få oppleve fantastiske biter av norsk natur! Og når det samtidig innebærer at jeg kan si at jeg har gått Norge på tvers, ja så gjør ikke det meg noe mindre stolt. At det ikke er mange kilometrene fra Hellemobotn og inn til grensa gjør liksom ingenting 🙂
Vi bruker uansett nesten to døgn på turen til grensa og tilbake, rett og slett fordi det er ikke hver dag ferja går. På vei ut til Drag igjen er det mulig vi stopper et døgn i Musken, men det tar vi litt på sparket. Årsaken til den eventuelle stoppen der er selvsagt at det ligger noen cacher der, og jeg skal så absolutt sørge for å få plukket med meg fler cacher når jeg først har mulighet 🙂
Vel tilbake i Drag drar vi videre til Sulitjelma for å ta en overnatting i Ny-Sulitjelma fjellstue:
(bildet er lånt herfra)Og så blir jeg kjørt tilbake til flyplassen i Bodø med en eventuell stopp ved Salstraumen på veien. Totalt blir turen på nesten 5 døgn.
Jeg synes det er litt trist at jeg ikke får delt denne opplevelsen med Eileif og Nairo, men jeg gleder meg veldig til å møte Siv Anita, og jeg er sikker på at vi får en fantastisk tur! Og jeg må samtidig takke henne for at hun legger opp løypa, planlegger og får meg til å føle meg en aldri så liten smule spontan, selv om det er 3 måneder igjen til turen 🙂
Så nå går dagene med til grubling på hva jeg skal pakke med meg, jeg titter etter en tursekk (og hvis jeg ikke finner noe til overkommelig pris, har både C og Siv Anita sekker å låne meg), jeg titter etter en sommerturbukse og en grei shorts (Stormberg har fler jeg kunne tenke meg, og noen av de er lave i pris), og jeg forbereder høydeskrekken på en utfordring. Første ting som skal gjøres er å bestille flybilletter mens de fremdeles er lave i pris!
Jeg har endret litt på fordelingen av temaer under menyen “Tips, triks og info” over her, nå finner dere undermenyen “Turer og geocaching”, og under den igjen har “Norge på tvers juli 2012” fått sin egen plass. Alle innlegg jeg skriver om turen vil bli linket til derfra 🙂
Gleder meg!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur fra Berby til Folkå
I påsken tipset innehaveren av Körsbärshöjden meg om en tur jeg kunne gå. Planen var å gå den runden 2. påskedag, men da fikk vi jo ordentlig dårlig vær, så da ble det tur i dag istedenfor. Her har jeg tegnet inn løypa Nairo og jeg gikk:
Klikk på bildet for å få det større 🙂 Jeg tegnet også inn piler, slik at dere ser hvilken retning vi har gått. En del av strekningen gikk vi både frem og tilbake (fra der vi krysset elven og helt opp i øvre venstre bildekant), mens resten ble en rundtur.
Starten gikk ved parkeringsplassen på nedsiden av Berby Herregård. Vi gikk opp mot selve gården, men svingte mot høyre ved låven og fulgte skogsveien innover. Til min store overraskelse lå det fler hus innover her, men ikke mange og veldig spredt. Ved en halvveis sammenrast låve skulle vi over en liten bro, og på andre siden skimtet jeg en liten gapahuk:
Det jeg ikke visste, var at det innover her også er et naturreservat, nemlig Folkå naturreservat.
Når jeg i etterkant har tittet på kartet, så har jeg vel strengt tatt ikke vært inne i reservatet, men siden infoskiltet sto der det gjorde, vil jeg tro jeg ihvertfall har gått litt inn i reservatet.
Like ved dette skiltet sto det en liten fiskebod, så Nairo og jeg tok oss en liten pause her. Nairo var tøff nok til å gå ut på den lille flytebrygga som lå der 🙂 Så skulle vi krysse elven, og her er broen vi skulle over:
Den så ikke helt stødig ut, og når jeg kjente løse planker under beina på vei over, var jeg ikke spesielt høy i hatten! Stri strøm og bred og kald elv under meg gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å ramle gjennom, og heldigvis gikk det bra.
Hele veien vi har fulgt i dag er en del av Kyststien. Da vi kom over broen, kunne vi velge å gå til venstre og tilbake til bilen, eller vi kunne gå til høyre for å ta en tur nedom Iddefjorden. Vi valgte høyre, og det er da den ekstra strekningen dere så på kartet øverst i innlegget.
Etter en stund fikk vi en liten lysning i skogen, og der dukket jaggu denne fjordarmen av Iddefjorden opp.
Jeg er ikke 100 % sikker, men jeg tror at de bygningene vi ser litt til venstre for midten av bildet må være Bakke. Er det noen lokalkjente som kan bekrefte eller avkrefte det?
Vi tuslet uansett videre mot grensa, og Nairo var, som vanlig, veldig glad for å være på tur:
Hopp og sprett og springe så fort han bare kan, da blir turen ikke bedre 🙂
Vi passerte også dette byggverket:
Bygget i bare treverk, og den var stor! Kunne se ut som en stor lekter eller noe, noen som vet? Men nå var den ikke brukandes til noe som helst, bortsett fra å skape undring for tilfeldig forbipasserende som ikke har mye greie på ting som tilhører like ved vann eller på vann 🙂
Vi snudde ihvertfall noen få hundre meter før vi kom til Svenskegrensa, og gikk den samme veien tilbake til der skiltene sto. Da fortsatte vi rett frem istedenfor å gå til venstre og tilbake den veien vi kom fra. Og etter en liten stund fant vi gapahuken vi hadde sett litt tidligere, så der tok vi selvsagt en pust i bakken. Olebu heter gapahuken 🙂
Gapahuken ligger helt inntil elvebredden med utsikt til et lite stryk, og Nairo fant selvsagt ut at dette var et perfekt sted for å prøve badetemperaturen!
Som vanlig ble det bare vassing på han, men jeg skal love dere at jeg holdt et godt tak i langlina, for strømmen var sterk! Og når han fant det for godt å komme på land igjen, fikk jeg kjenne på vanntemperaturen også, for riste seg, ja det skal man jo gjøre så nært folk som mulig 😉 Og så avsluttet han med å røske opp noen røtter fra bakken og riste de tørre for jord, også det så nært meg som mulig, så både han og jeg var fulle i sand og jord da vi gikk videre. Pøbelhund! 🙂
Vi tuslet videre, og møtte etter en stund en mann vi har hilst på før. Eileif og Nairo møtte han da Nairo var ganske så liten og veldig mye reddere enn han er i dag, og så møtte vi denne mannen på turen vi hadde til Stenen i november. Hadde en koselig prat med han, og Nairo brukte ikke et minutt engang på å gå fra å bjeffe på mannen til å virkelig ville hilse. Og det varmer et hundemammahjerte når folk som ikke ser Nairo daglig kommenterer at de ser stor forskjell på han! Det som gjorde det ekstra hyggelig, var at Nairo også fint klarte å sette seg ned og være rolig mens mannen og jeg pratet.
Vi sa hadet til mannen og tuslet videre, og så satt regnet inn. Heldigvis kom vi fort over nok en gapahuk, og denne var så ny at den ikke engang hadde fått et navn:
Men den var utrolig fin, og de hadde til og med lagt heller på gulvet inne i den! Litt liten var den kanskje, men stor nok til å ta en pust i bakken og spise en nistepakke i. Og utsikten gikk jo rett ned til elva.
Satt litt på trappa her, og når regnet roet seg, gikk vi tilbake til bilen. Turen tok i underkant av 3 timer inklusive pauser, og dessverre surret GPS’en underveis, så jeg fikk ikke noe nøyaktig antall kilometer, men jeg tror det var ca 7,5 km totalt. En fantastisk fin tur som jeg absolutt kommer til å gå fler ganger, men da dropper jeg den ekstra biten nordover etter at vi krysset brua, og da blir jo turen litt kortere også. Og en liten ryggsekk med litt å drikke og noe å tygge på er absolutt ikke feil på en sånn runde, men det tenkte jeg selvsagt ikke på i dag.
En herlig tur var det ihvertfall, og tusen takk for tipset, Körsbärshöjden!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Inn i innhegningen
Siden jeg snakker så mye om Gårdsbutiken, tenkte jeg det var på tide å ta dere med inn i innhegningen Nairo og jeg tilbringer en time i nesten hver lørdag.
Innhegningen er på 7 mål, og det er et skogsområde som er inngjerdet, så det føles som om man er i skogen helt til man kommer til ytterkantene av innhegningen. De som driver butikken har selvsagt sine hunder der, men når vi kunder kommer dit og leier innhegningen, er det kun din hund som er der. Eller om man er fler som har hunder som går sammen, kan man selvsagt slippe alle der inne samtidig. Det velger man selv. Men siden det jevnlig er hunder der, blir det selvsagt mye å lukte på. Nairo har ingen språkproblemer, og leser like godt svenske aviser (han er jo født i Sverige 🙂 ) som norske aviser:
Man går faktisk litt på oppdagelsesferd der også, for her og der kommer man over troll!
Trollene på Gårdsbutiken er søte og ufarlige altså 😉
Innkallingstreningen gikk ikke spesielt bra i dag. Nairo var altfor opptatt med avislesing, og jeg la kanskje ikke nok energi og glede i ropene mine, så av 6-7 forsøk var det vel bare ett jeg kan si meg strålende fornøyd med. Som dere ser, kommer han jo mot meg, men han MÅ BARE… først 😉
Gårdsbutiken har selvsagt en gårdskatt. En vakker rød gutt som helst vil kose og kose og kose 🙂
Det som er ekstra moro med han, er at når han maler, så høres det ut som en blanding mellom maling og grynting. Ja, han grynter til tider som en gris 😉
Nå skal jeg sette meg til med selvangivelsen, åh som jeg gleder meg! Not…
{minsignatur}
Del dette på:
-
Helgeblogger
Når jeg ser tilbake på de 10 siste blogginnleggene mine, så ser jeg at jeg har blitt en helgeblogger. Jeg kjenner ingen som heter Helge, så det jeg mener er at jeg har blitt en person som hovedsaklig blogger på helger og helligdager. Om jeg liker det? Nei, egentlig ikke. Men når jeg selv mener at det ikke skjer så veldig mye interessant på hverdagene, så er jeg ganske så sikker på at dere ikke vil finne noe av det så veldig interessant heller. Men jeg lover, skulle det dukke opp noe interessant selv på en ukedag, så skal dere få høre om det!
Jeg hadde jo planer om å gå tur om mandag også, men været var ikke av det beste, og da jeg fikk en sms med spørsmål om jeg ville ha besøk, takket jeg ja til det og fikk samtidig tatt et skippertak med støvtørking i stua. Resten av uka har gått med til kurs, dvs det har vært en helt normal uke.
Så hva bringer så denne helgen? Vel, ikke noe særlig utenom det vanlige. Hadde helgen vært et par døgn lenger, hadde jeg rukket alt jeg vil/bør/må gjøre, men jeg får bare prioritere. Så i morgen blir det den ukentlige turen til Gårdsbutiken for trening og skravling, og på søndag håper jeg på nogenlunde oppholdsvær så Nairo og jeg kan gå tur i ukjent terreng. Har fått tips om en runde jeg ikke har gått før, og jeg har til og med laget klart et kartbilde til dere, så dere kan se nøyaktig hvor vi har gått.
I tillegg må jeg vaske klær (man har jo nå en tenåring i hus skal vite), og jeg bør sette igang beskjæring av et epletre. Sistnevnte forutsetter hjelp fra min bedre halvdel, og han har planer om en hel haug i helgen han også. Det han ihvertfall må gjøre, er å skifte til sommerdekk.
Jeg satser i alle fall på at både dere og jeg får en strålende helg, helst med lite burde-burde og mye vil-vil 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur til Ertehytta
Etter ønske fra Villmarkshjerte, skulle påskens søndagstur gå til Ertehytta. Nå skulle jo ikke Villmarkshjerte være med, det er bittelitt for langt fra Mo i Rana til Halden for å dra på søndagstur 😉 Men jeg ba henne finne et sted vi kunne gå, og da ble Ertehytta målet. Planen var at alle i huset skulle være med, men D sa han ikke var i form i morges, så da ble han hjemme.
Eileif, Nairo og jeg dro ihvertfall avgårde. Eileif med sekk på ryggen og GPS’en i hånda, jeg med vår lille trekkhund i den ene hånda og lommekameraet i den andre hånda. Det går brede grusveier fra parkeringsplassen og opp til hytta, men vi valgte å gå Ertevannstien.
Mye bedre å gå på smale skogsstier enn på brede grusveier, og Nairo er helt enig med meg 🙂
Alltid greit å legge inn litt trening når vi er på tur:
Det er ikke spesielt lett å få pene naturbilder når det er bygninger og/eller høyspentledninger over alt. Men det er vakkert der, helt sant 🙂
Vel fremme på Ertehytta fant vi oss et sted hvor vi kunne fyre opp grillen og få noe futt i pølsene. Det var fler som hadde tatt turen dit i dag, men de fleste satt i nærheten av hinderbanen slik at ungene sysselsatte seg selv. Vi satt oss bak Ertehytta, og satt derfor i fred for de fleste. Grillen ble en stor skuffelse. Ja, pølsene hadde et snev av varme i seg, men det var også alt. Så styr unna engangsgrillene til Coop, vi kommer ihvertfall ikke til å kjøpe fler av de.
Men til tross for lunka pølser og sur vind, så koste vi oss. Og Nairo satt stille lenge nok til at Eileif fikk tatt et nytt bilde av pelsdotten og meg:
Så fant Nairo seg en kongle igjen, hvis dere klikker på bildet under, ser dere konglen på vei ut av Nairos munn 🙂
Jeg vet ikke hva som er i bygningene i bakgrunnen der, men selve Ertehytta står utenfor venstre bildekant.
Etter pølsefiaskoen, som hadde vært verre hvis det ikke var for varm kaffe og kakao, gikk vi for å finne cachen Ertehytta – Hytter i Halden #1. Et lett funn som heldigvis lå sånn plassert at det gikk fint å logge uten å bli sett fra hytta. Men dette er ikke en cache jeg ville dratt til de dagene det er trimturer der på sommeren eller når Ertehytta har servering i vinterhalvåret, for grusveien opp til hytta går like ved cachen.
Tuslet så pent og rolig mot parkeringen igjen. Ble stående og prate litt med eieren av en liten Chihuahua. Nairo var fryktelig ivrig på å skulle hilse, så ivrig at den lille Chihuahua’en ble litt skeptisk og holdt seg på avstand. God trening for Nairo! 🙂
Og så må jeg bare få vise at vi fremdeles har snø i traktene:
Riktignok er det en milimeter snø oppe på tykk is, og bare i den løypa snøkanonene har hjulpet moder jord 😉
Turen ble på 4,8 km og vi brukte 2 timer og 35 minutter, hvorav 1 time og 10 minutter effektiv gange. Deilig!
Én fridag igjen, og den skal jeg jaggu også bruke til å gå tur så sant været er på min side. God søndag, alle sammen!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Bæring og besøk
Som nevnt tidligere, var en av planene for påsken å få tatt en tur ut på hytta og få gjort litt mer der ute. Selv om vi har fått lagt teppe på soverommet og linoleum på toalettet, så er jo ingenting helt ferdig ennå. Men for å komme videre, måtte i dag så mye som mulig av det som sto i stua bli flyttet inn på soverommet. Denne haugen skulle flyttes:
Knappe to timer senere så det slik ut:
Både D, Eileif og jeg gjorde en formidabel innsats, og vi brukte mye mindre tid enn jeg hadde fryktet. Stolt av oss! 🙂 Hvordan det ser ut på soverommet nå? Slik:…
Men men, nå er det veldig lite til som må gjøres før vi kan legge teppet i stua.
Underveis i bæringen kom vi over et aldri så lite lager. Ingen av oss har lagt dette midt inne blandt dyner, pledd og puter, så det er ingen tvil om at vi har hatt gjester før hytta ble helt tett:
Et utvalg av morellsteiner og nøtter, og muselorten på gulvet var avslørende 🙂
Det begynte å snø mens vi holdt på. Nairo har ikke vært så mye på hytta, men han storkoser seg ute i kjettingen, og han koste seg ikke noe mindre når snøen kom. Han ser riktignok veldig misfornøyd akkurat her, men jeg skal love dere at han koste seg 🙂
I tillegg kom vi over levningene etter en skjære:
Det er faktisk ganske så interessant å studere skjelettdeler så lenge man ikke har hatt noe forhold til dyret. Og det var moro at så mye var bevart, se bare på ribbeina og ikke minst på hodet.
Nå i kveld har vi hatt besøk fra Haugesund, og jeg benyttet anledningen til å hilse på denne vakre gutten:
Har ikke sett han siden han var bitteliten valp, og må si han har blitt en staselig kar! Utrolig koselig var det med besøk, og så håper vi at det ikke går altfor lang tid til neste gang vi sees.
I morgen tar jeg som vanlig med meg Nairo og drar til Gårdsbutiken, planene for resten av påsken er faktisk ikke klare. Om jeg klarer å gjøre noe spontant? Eh, nei, ikke helt, så derfor har jeg plan a, plan b og litt plan c klart for både søndag og mandag 😉
{minsignatur}
Del dette på:
-
En liten bit av Bohusleden
Selv om jeg én gang har vært harry nordmann i Strömstad på Skjærtorsdag, så er det ikke det jeg helst har lyst til å gjøre denne dagen. Så derfor tok jeg med Nairo og dro i retning Strömstad, men ikke like langt. Vi skulle utforske litt av Bohusleden, og startet i Norge, bare noen få meter fra grensa. Norsk politi sto lengre inn på norsk side for å kontrollere lass på lass med “rånebilær” og formiddagsfulle nordmenn, og jaggu svirret et svensk politihelikopter over hodet på meg underveis. Men, tilbake til turen.
Ikke lange biten etter at vi forlot bilen, fant vi denne kampesteinen med tilhørende grensemerke:
Det er jo nesten umulig å se på bildet hvor stor steinen er, men den var stor!
Vi gikk noen meter til, og da kom vi over en mur:
Antagelig står denne midt på grensa (eller en eventuell tidligere grense), og har nok vært brukt som forsvar mot invasjon av Norge.
Den første delen av turen gikk på steinete grusvei. Ikke helt min favoritt, men det ble veid opp av at det var helt stille i skogen, bare fuglekvitter var å høre. Det var skyet opphold, og selv om gradestokken viste -5 i morges, så ble det varmere utover dagen, og derfor litt varmt å gå. Nairo var lykkelig når han fant vann, men desto mer skuffet da han oppdaget at han ikke kom gjennom isen og ned til vannet:
Det ligger et steinbrudd i området, og dere ser jo bakerst i bildet over her at det har foregått utvinning av stein her i lange tider.
Etter en god stund fant vi denne gapahuken:
Da hadde vi gått en stund på en fin skogsvei, mens veien forbi gapahuken var en vanlig, uasfaltert bilvei. Det ligger nemlig hus langt inne i skogen her, og det ene var til salgs.
Vi tok oss ihvertfall en fortjent pause ved denne gapahuken, som forøvrig heter Allemarken vindskydd. Virkelig koselig med ved, en firkantet grilltønne, en egen tønne med rør fra takrenna slik at man har vann for slukking av ild, søppelbøtte, utedo (!) og hyttebok. Sistnevnte ble behørig skrevet i, men først etter at Nairo og jeg hadde kost oss med vann og litt å bite i til oss begge:
Legg merke til at Nairo sitter pent og venter til tross for at hans Dentastick ligger på hjørnet av det fine sitteunderlaget mitt 😉
“Har du noe mer til meg eller, mamma?”
Jeg har ikke funnet denne delen av Bohusleden på noen av mine kart, og jeg visste derfor ikke hvor vi kom til å ende. Men før vi la i vei, hadde jeg en ørliten mistanke, og det viste seg å stemme. Derfor ble det rusling langs hovedveien tilbake til bilen, noe som har resultert i at mine føtter nå ikke har det så veldig bra. Tror jeg skal skjemme de bort med et fotbad etterpå.
Langs hovedveien ble vi underholdt av 2-3 konvoier av feststemte nordmenn på vei til Strömstad. Noen velger nemlig å kjøre “bakveien” til vår svenske naboby, istedenfor å kjøre E6. Heldigvis oppførte de seg pent, og de fleste vinket til oss 🙂 Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le av de 🙂
Turen var på totalt 6,2 km, hvorav de siste 2,4 var på asfalt (og stort sett bare oppoverbakke). Vi brukte 2 timer og 15 minutter, og av dette var ca 50 minutter pause. Man skal jo kose seg på tur! Men jeg tror ikke det blir å gå akkurat denne runden så mange ganger, ene og alene fordi man må gå tilbake på asfalt. Resten av turen var absolutt bra med skiftende terreng og litt å se på.
Nairo springer alltid litt mer enn vi går, og jeg avslutter med ett av hans raptusanfall, som selvsagt også inkluderer kongler 🙂
God påske!{minsignatur}
Del dette på:
