• Tur helt til Drøftetrauet

    Husker dere dette innlegget fra mars i år, hvor Nairo og jeg forsøkte å finne Drøftetrauet, men mislyktes? Vel, i dag fant Eileif og jeg ut at vi kunne gjøre et nytt forsøk. Vi hadde egentlig ikke planlagt noen tur i dag, men siden D dro til en kompis i går for overnatting og skal være hos sin mor i dag, var det like greit å komme seg ut en tur.

    Vi parkerte på samme sted som jeg gjorde sist, og la i vei. Noe få steder langs denne turen er det myrområder, og der det er myr, vokser det gjerne myrull (klikk på bildet for å faktisk kunne se myrullen):

    Vi gikk også forbi noe som har vært et hus en eller annen gang:

    Det ligger jo et gammelt steinbrudd her, så jeg antar dette kan ha vært et hus for de som jobbet der, så de skulle slippe å gå lange avstander for å komme til og fra jobb.

    Absolutt mye vakker natur, og det vakreste på dette bildet er jo gutta mine 🙂

    Plutselig så var bare Drøftetrauet der!

    Det var ikke mer enn ca 300 meter fra der Nairo og jeg snudde sist, så jeg føler meg litt snytt nå. Men det var utrolig vakkert der, helt stille og bare å nyte. Vannet går videre mot høyre bak den ørlille odden dere ser.

    Været i dag er litt kjøligere enn det har vært i det siste, men det var absolutt varmt allikevel. Nairo vet godt hvordan man slukker tørsten:

    Men han feilberegnet hvor bratt det var, og fikk seg et ufrivillig bad:

    Han var lettere panisk i noen sekunder, men bare han fikk roet seg litt, kom han seg fint opp igjen 🙂

    Vi tok oss selvsagt en pause ved vannet. Nairo er ikke helt sikker på hva pauser er, så han satt igang et raptusanfall. Og da er det veldig vanlig at han ser spinnvill ut, spesielt når raptusanfallet inneholder kongler 😉

    Men han kan også være vakker, når han bestemmer seg for det 😉

    Pinner er litt lettere å få tak i i vannet enn hva kongler er:

    Og selvsagt kom det et raptusanfall på vei tilbake også, pinne fungerer fint på land også 🙂

    Absolutt en fin tur i ikke altfor varmt vær, og sikkert en tur vi tar fler ganger. Da bør vi finne et annet sted å parkere, for det var ikke det jeg vil kalle god plass der.

    Heidi har ved et par anledninger blogget om Endomondo. Jeg lastet ned app’en for en liten stund siden, og testet den for første gang i går, da jeg gikk lysløypa på Prestebakke. Jeg vet hvor lang løypa er og jeg tittet også på klokka for å kontrollere tiden, og Endomondo leverte ganske så nøyaktig. Laget meg også en konto på nettsiden, og når man får statistikk på noe, er jeg jo generelt ganske så glad 😉 Så app’en tikket og gikk på turen i dag, og jeg kan utifra den (det som ble lastet opp til min profil på nettsiden) lese at vi gikk 4,28 km, vi brukte 1 time, 14 minutter og 26 sekunder (jeg satt app’en på pause mens vi hadde pause ved vannet), at gjennomsnittsfarten vår var 3,5 km/t, og at jeg kvittet meg med 232 kcal (de har kommet tilbake etter at vi kom hjem, må jo ha sjokoladebelønning 😉 ). Jeg kan også se et kart hvor der vi gikk har blitt merket, og jeg kan også se hvor lang tid vi har brukt pr km. Moro!

    Det jeg ikke liker så godt, er at app’en bruker GPS’en på mobilen. Det går jo på datatrafikk, noe som koster penger. Men jeg har en mistanke om at jeg kommer til å bli hekta, og at denne blir brukt på slike turer her i landet. Nekter å slå det på i Sverige, da blir jeg jo ruinert. Og så er man jo avhengig av å ha tilgang til å lade opp mobilen i ny og ne, for det går jo litt strøm.

    Kos dere med de siste timene av 2. pinsedag! I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, lyspunktet er at det blir en 4-dagers arbeids-/kursuke 🙂

    {minsignatur}

  • Lyspunkter i plagehagen

    Det er ingen hemmelighet at jeg aldri har vært glad i hagearbeid. Jeg har bare ett bed, og i det er det stort sett bare løkplanter, da har jeg ikke trengt å bekymre meg for luking gjennom hele sommeren. Rosene mine er jeg veldig glad i (har vel 7 planter + villrose/nyperose), og de har også så langt klart seg veldig bra på egenhånd, jeg trenger bare å legge på granbar på høsten.

    I fjor gjorde jeg ikke stort i hagen. Før bryllupet hadde jeg ikke tid, og etter bryllupet var det få regnfrie dager. I år tror jeg ikke jeg makter å sette igang. Hagen har rett og slett blitt en plage (altså plagehage), med det som i mine øyne er ugress over alt. Lupinene tar over det ene bedet, og andre gigantiske utgaver av ugress er i ferd med å ta over plenen, å drepe sibiririsen min, skygge for 3 av rosene og å begrave “steingrillen” som eføyen vokser i. Gresset har allerede druknet gressløken, og det er nå i ferd med å dekke over markjordbærene. Det blir rett og slett uoverkommelig å gjøre noe, og hvis man først bestemmer seg for å ta ett sted av gangen, skal jeg love dere at innen man er ferdig med område nr. 3, så skulle man ha satt igang på område nr. 1 igjen, selv om man har 7 andre områder man ikke har gjort noe som helst med.

    Derfor bestemte jeg meg i dag for å ta en runde og fokusere på lyspunktene i plagehagen. Dessverre har jeg så og si gått glipp av blomstringen til heggen, nå er treet overtatt av ørsmå larver som kryper rundt i “redene” sine. Men andre lyspunkter er det så absolutt!

    Min kjære forglemmegei blomstrer alt den bare kan:

    En bitteliten flekk med liljekonvall har gjemt seg under en syrinbusk og under et grantre. Finn midten på bildet og titt litt skrått ned til høyre (husk at alle bilder er klikkbare for større versjon), så ser du noen få blomster:

    Epletrærne er snart ferdigblomstret:

    Og syrinene lyser lilla:

    Nairo kan ikke fatte at verden er så urettferdig at jeg kan gå rundt i hagen mens han må stå på verandaen:

    Nå gjelder det bare å kvinne seg opp til å sette igang med område 1 i plagehagen, må bare bestemme meg for hvilket område det er først.

    Ha en fortsatt strålende pinsehelg alle sammen, 3-dagers helger er på ingen måte feil noen gang 🙂

    {minsignatur}

  • Pakke i posten, konsert og shopping

    Ja, nå kommer ett av disse samleinnleggene igjen. Jeg er ikke noe glad i å skrive de, men sånn blir det når det skjer så mye i løpet av et døgn og jeg ikke har tid nok til å dele det opp i tre innlegg. Håper dere overlever 😉

    I går var jeg hjemom i et par timer før vi skulle ut på farten. Rakk å hente posten, og der fant jeg en stor pakke adressert til meg. En titt på baksiden avslørte at den kom fra Tove, og jeg skjønte ingenting. Hvorfor sender hun noe til meg? Tårene sto i øynene mine da jeg pakket opp og så dette:

    Mat- og vannskålunderlag til Nairo! Åh, som jeg har ønsket meg en slik etter at jeg så de hos Kifani! Og det broderiet er jo så vakkert med en tekst jeg så absolutt er enig i!

    (vennligst overse det faktum at jeg ikke tørket av gulvlista før jeg tok bilde…)

    Grønnfargen var nydelig og passer så godt til mine sorte skåler. Tusen hjertelig takk, kjære Tove! For meg har det vært en glede å hjelpe deg, og den eneste takken jeg ville ha, var at du synes geocaching var ihvertfall bittelitt moro! Vær sikker på at jeg kommer til å tenke på deg hver eneste gang jeg bytter Nairos vann eller gir han mat 🙂

    I går var det endelig tid for Metallicakonsert! Har gledet oss helt siden dagen da billettene ble lagt ut og vi fikk kjempet til oss to stk. En kompis hadde også fått seg billett gjennom en annen av våre kompiser, og skulle vært med oss, men dessverre ble han syk og holdt seg hjemme.

    Konserten var på Valle Hovin, et sted hverken Eileif og jeg har vært før. For første gang kjørte jeg etter bil-GPS, og det var et par ganger jeg hadde lyst til å kaste den ut av vinduet. “Hun”, for hun heter visstnok Stine, kom med pipelyder og var ikke enig i hvor jeg kjørte i Halden sentrum, og er det noe sted jeg er kjent, er det nettopp i Halden. Men, hun skal ha takk for å ha loset oss riktig helt frem til Valle Hovin!

    Parkeringsplass var et stort problem, så vi endte opp med å parkere ved en T-banestasjon et stykke fra. Utfordringen var at det var maks 3 timers parkering, så vi måtte ha det i bakhodet hele tiden. Folkemassene var også en utfordring. Valle Hovin har plass til 40.000 mennesker, og iflg avisene i dag, var det fullt der. Jeg tror ikke helt på det, men at det var mange mennsker, skal jeg være helt enig i. Vi fikk banet oss vei et stykke mot scenen, på høyre side, og hadde det ikke vært for at vi er lave og 90 % av Norges befolkning er høyere enn oss, hadde vi hatt god utsikt.

    Gutta satt igang kl. 21 til stormende jubel:

    Nå er ikke jeg så imponert over at folk tar med seg små barn på konserter (det var til og med en liten gutt i bleie ikke langt fra oss), men det var moro å se på gutten og jenta på bildet over, som virkelig var med den tiden vi sto der 🙂

    Et hav av fulle folk, øl som befant seg mer i luften enn i plastglassene og mennesker som kontinuerlig gikk forbi oss gjorde at ingen av oss likte Valle Hovin som konsertarena spesielt godt. Vi fikk rett og slett ikke kost oss med musikken. Og med parkeringstiden hele tiden i bakhodet, gikk vi ganske så tidlig, dvs etter ca halvannen time. Vi hadde da fått med oss de fleste av låtene jeg helst ville høre, men vi gikk glipp av fyrverkeriet (vi så og hørte det fra utsiden). Så min inderlige bønn må være at neste Metallicakonsert blir avholdt i Spektrum, og at de da også vil spille en del av de gode gamle låtene.

    I dag stakk jeg innom Tistasenteret på vei hjem. Mine favorittsandaler trenger sårt en tur til skomakeren, så jeg var på jakt etter noen nye lette sommersko. Må bare innse at joggesko ikke fungerer når det er tett oppunder 30 grader… Så jeg endte opp med disse:

    Føttene mine er litt brede rett bak tærne, men jeg håper disse skal gå bra allikevel.

    Så hadde jeg et gavekort jeg gjerne ville få brukt opp. Har vært på jakt etter sommerlige skjørt, men det eneste jeg finner i denne butikken, er sånne overromantiske hvite eller lyse skjørt med blonder og blomster og jeg vet ikke hva. Og det er ikke min stil. Så da tok jeg med meg noen topper hjem, har en følelse av at jeg aldri får nok av de. To like, bare i forskjellige farger:

    Og en sort med litt blonder:

    (fordi sorte blonder ikke er like sukkersøtt og romantisk som hvite eller lyse blonder 😉 ).

    Siste stopp var en kjøkken- og interiørbutikk. Vi fikk gavekort i denne butikken til bryllupet, og har jobbet litt med å finne fornuftige og fine ting vi har trengt og/eller ønsket oss. Noe av gavekortet har vi brukt tidligere, og litt er det igjen på det etter i dag, men i dag klarte jeg ikke å motstå denne:

    Skal vel alltids klare å sørge for at det er noe godt i denne til enhver tid 😉

    Det siste som ble med hjem fra denne butikken, er noe vi skal virkelig kose oss med. Eileif vil jo helst ha fontene-varianten, men det får da være grenser 😉

    Bildet ble litt mørkt, så jeg antar det er vanskelig å se at det er sjokoladefondue-sett. Namnam! 🙂

    Sånn, da er dere oppdatert på det siste døgnet i mitt liv. Hvis jeg i tillegg, bare sånn i en bisetning, nevner at jeg er kjempestolt av meg selv i dag, så har jeg fått med alt. En del av kurset jeg går, dreier seg jo om Datakortet. I dag tok vi testene i Word og Excel, og jeg besto begge. I Excel-testen hadde jeg alle svar riktig, og jeg fikk nok en gang bekreftet for meg selv hvor glad jeg er i Excel 😉

    Håper dere ikke smelter i varmen, og for de av dere som ikke har det like varmt som oss i sør: for min del kan dere gjerne få ihvertfall 7-8 av gradene vi har her nede, for jeg er faktisk i ferd med å smelte!

    {minsignatur}

  • Veling på høyt nivå

    Er “å vele” et kjent uttrykk for dere alle? Eller er det et typisk Østfolduttrykk? Å vele betyr noe sånt som å surre rundt. Og det var nettopp det vi gjorde i går. Eileif og jeg bestemte oss for å bruke søndagen til geocaching, og jeg fant en runde til oss med hovednavn “Velærn”.

    På vei mot denne runden, stoppet vi og tok tre andre lette cacher. Veldig grei måte å øke antallet funn på. Så parkerte vi og la i vei på runden. Den besto av 18 cacher, og vi hadde på forhånd fått informasjon om at mesteparten av runden gikk utenfor stier og veier, at det var litt klatring, og at vi måtte beregne å bruke ca 4 timer på turen. Runden har blitt gått av folk fra 4 år til +-70, så at vi skulle klare runden var vi aldri i tvil om.

    Veldig mange steder underveis, kom vi over disse firkantede hullene i bakken:

    Eileif antar at noen har tatt ut torv herfra, jeg aner ikke. Pussig var det uansett å se masse firkantede hull her og der 🙂

    Alle cachene var lette å finne. Det som var vanskelig, var å komme til området der cachen skulle være. For det første var det som nevnt en del klatring, for det andre spiller ikke GPS’en vår helt på lag for tiden. Mesteparten av dagen i går påsto den at vi gikk baklengs, så vi måtte hele tiden prøve oss frem for å se om vi gikk i riktig retning. Ikke lett når man ikke har stier å følge…

    Et par steder måtte Eileif klatre litt ekstra:

    Da ble Nairo stående og lure på hva i alle dager Eileif holdt på med:

    Noen steder underveis fikk vi herlig utsikt:

    Og her er et typisk eksempel på hva vi gjør når vi ikke vet hvor vi skal gå:

    Jeg tar bilder, Eileif studerer GPS’en og Nairo mener vi burde gå i motsatt retning 😉

    Vi kom også over dette eggeskallet:

    Pyttelite, og ikke vet vi om det var rester etter klekking eller etter tyveri.

    Vi brukte ikke de forventede 4 timene… 6 1/2 time brukte vi, og da hoppet vi over den 16. cachen på runden, rett og slett fordi vi møtte en massiv fjellvegg der den skulle være, og vi hadde ikke ork til å gå tilbake for å finne en vei opp. Da var vi varme og slitne, og ryggsekken med termoser og sjokolade og vann gjorde ikke saken noe bedre. Så vi får heller dra tilbake for å finne den siste ved en annen anledning.

    20 funn ble det da totalt i går, og det er vi fornøyde med. Vi spanderte på oss ta-med-hjem-mat på vei hjem, og gikk inn av døra hjemme 9 timer etter at vi dro. En lang dag med mye trasking, mye veling og fint vær 🙂

    Edit: Glemte helt å fortelle at på vei mellom to cacher, braket det til i skogen til høyre for oss. Jeg fikk bråsnudd meg og synes jeg så en hvit rumpe springe fra oss, men jeg så ikke noe mer til det rådyret jeg trodde det var, selv om jeg sto og tittet etter det i sikkert 5 minutter. Det var ihvertfall ikke langt fra oss, ca 10 meter vil jeg tro. Et par minutter senere går vi forbi en rykende fersk elgbæsj-haug, så da var det nok skogens konge vi hadde nært oss! Spennende 🙂

    {minsignatur}

  • Svensk skjærgårdsidyll

    I går kveld dro D til en kompis for å ligge over der, og da gikk det ikke lang tid før jeg satt meg ned med geocachingkart for å se om det var et område Eileif, Nairo og jeg kunne dra til i dag for å lete etter noen bokser. Valget falt på den nydelige svenske skjærgården, og området ble Daftö og Saltö.

    Første stopp ble for å finne cachen Tångeflo. Her valgte vi tydeligvis å parkere og gå fra feil sted, for vi endte opp med å måtte klatre opp en rimelig bratt fjellskrent for å komme til cachen. Men det var et vakkert sted som ventet på oss, og cachen fant vi greit. Nedover er alltid en større utfordring når man har med seg hund:

    Langt ned var det også!

    Vel nede igjen fant Nairo ut at vann må man jo gå uti:

    Tang var forresten nesten like moro som kongler, det var en del tang som virkelig fikk filleristet seg i dag 😉

    Så dro vi videre til Daftö camping og fant en genial installasjon som gjorde det mulig å logge cachen (Huldra@Daftö) selv om det var fullt opp med folk på campingen i dag. Moro!

    Neste stopp var cachen Saltpannebukten. Da var vi kommet ut på Saltö, og tuslet fra parkeringen og ned til en idyllisk liten vik. Og mens Eileif drev med akrobatiske øvelser bak meg for å få tak i cachen, foreviget jeg denne utsikten:

    Vakkert!

    Så tuslet vi inn i Saltö naturreservat, og mot cachen KNP – The Belt. Dette er en EarthCache som jeg ikke ennå vet om vi får godkjent, men jeg krysser fingrene for at svarene våre er riktige, slik at vi får logget vår første Earth.

    Nydelig natur var det der ihvertfall, og jeg la meg ned på magen på solvarme steiner og knipset bilder i vilden sky:

    Har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til hytta blir ferdig og man kan tilbringe tid ved havet igjen! Blir jo helt satt ut av å lukte sjø og tang og av å høre måkeskrik!

    Eileif og Nairo brukte tiden til å leke mens jeg knipset naturbilder, og når jeg først oppdaget de, måtte jeg jo ta noen bilder av de også. Nairo er nå 17 måneder gammel, men har så helt klart bevart valpen i seg, og det kommer veldig tydelig frem på dette bildet:

    Innimellom stoppet gutta mine opp bare for å nyte vind i håret og i pelsen, det blåste noe vanvittig i dag!

    Og så må jeg jo også bare vise at Nairo kan stå pent:

    Litt skjev i ørene, men hadde jeg kunnet vri på ørene mine for å slippe vind inn i de i dag, hadde jaggu jeg også gjort det 😉

    Blomster var det også der, nydelige lilla små fargeklatter:

    Heter ikke disse strandnellik tro?

    Og så har vi idyll på høyeste nivå:

    Omsider kom vi oss til koordinatene for selve EarthCachen, hvor vi skulle måle hvor bredt beltet var akkurat der. Gutta slo seg ned på et naturfenomen jeg aldri har sett maken til tidligere:

    Skjønner godt hvorfor dette blir kalt for et belte.

    For å logge den siste cachen for dagen, måtte vi gå tilbake over den steinete stranda:

    Skal ikke påstå at beina mine synes dette var en koselig gåtur, det er ikke godt å gå på massevis av steiner! Men vakkert var det, steiner i alle farger og størrelser, og flesteparten av de var slipt runde av vannet.

    Den siste cachen het Saltögrottan, og det ble anbefalt å ta med seg lommelykt. Det trengtes ikke i dag, og Eileif kom seg helskinnet inn i grotten og fikk logget cachen. Får vi godkjent EarthCachen, blir det i så fall 5 funn i dag i herlig, om enn noe forblåst, skjærgårdsidyll. Og bare for å underskreke og fremheve idyllen, avslutter jeg med dette bildet:

    {minsignatur}

  • Bursdagstur til Høyås

    Om torsdag hadde H bursdag. I år foreslo jeg at istedenfor at jeg kom på bursdagsbesøk, kunne vi gå en tur sammen, noe hun sa ja til. Og med strålende sol (om enn litt kald luft), dro Eileif, Nairo og jeg i dag ned til henne for å hente henne og gå tur til Høyås. Jeg har ikke vært på Høyås siden videregående (noe som jo selvsagt ikke er mer enn et par år siden… *host*), så jeg gledet meg til å gå på nesten ukjente trakter.

    Etter at H hadde fått pakke opp gaven sin, kjørte vi til parkeringsplassen og la i vei. Vi fulgte lysløypa oppover på grusveien, og med min oppakning (vi kommer tilbake til den senere), ble det småtungt å gå. Men allikevel lettere enn jeg fryktet første gang jeg løftet på den ferdigpakkede sekken!

    Vel fremme ved Høyås, måtte vi jo ta det relativt nybygde tårnet i øyesyn:

    Dette er så vanvittig høyt at jeg var skeptisk til om jeg kom meg opp til første avsats. Men med litt slit, konsentrasjon for å ikke se ned gjennom nettingtrappene og hjertet i halsen, kom jeg meg til nettopp første avsats. Og mens H trippet helt opp til toppen (og ropte ting ned til meg), fikk jeg ihvertfall tatt et par bilder. Utsikten var upåklagelig:

    Og her i motsatt retning, Høyåshytta ser dere også:

    Som sagt var denne turen litt bursdagsfeiring. Og da må man ha med seg både det ene og andre i sekken. Selvsagt ble dette tatt som trening med å gå med sekk, og jeg fikk veid sekken før vi la avgårde. 10 (!) kg! Så hva putter man i en sekk for en tur på 7 km, som gjør at den veier 10 kg? Jo: to termoser (en med varmt vann og en med kaffe), 2 liter vann, 2 sitteunderlag, kakaoposer, skje, vannskål og Dentastick til Nairo, 3 termokopper, ekstra halsbånd og kobbel til Nairo, en 6-pack med KvikkLunsj, 3 skoleboller og en pakke med kakelys. For bursdagsbarnet måtte jo få “kake” med lys!

    Det blåste dessverre nok til at lysene ikke ville brenne, men jeg fikk ihvertfall tent de såvidt det var 🙂

    En stund prøvde vi å ha Nairo sammen med oss der vi satt, men han har jo ikke ro i stumpen sin til å slappe av. Eileif gjorde et forsøk på å få han til å forstå at det går fint å ligge:

    Men Nairo var ikke helt enig i det, så da fant vi et tre til han istedenfor. Ironisk nok la han seg ned i lyngen ved treet:

    Etter å ha kost oss med noe å bite i og litt varmt i koppen, var det på tide å finne en cache. Vi hadde notert oss fler cacher da vi ikke visste nøyaktig hvor vi skulle gå, men vi endte opp med å lett finne og logge cachen Høyåshytta – Hytter i Halden #4. H bare lo av oss, og synes antagelig at caching er en rar hobby 🙂

    Så tuslet vi videre på skogsstier langs veien. Ordentlig deilig å bruke kroppen litt, og det var heller ikke helt feil at sekken var blitt litt lettere etter pausen 🙂 Dette treet måtte jeg bare ta bilde av, naturens eget vinkeljern 🙂

    Den siste biten gikk vi på grusvei, og her sørget vi for å dokumentere at jeg innviet både ny sekk og ny turbukse:

    Kjørte så hjem til H, hvor vi fikk servert pizza og kaker. Nairo var veldig ivrig på å hilse på Missy, men Missy var ikke like interessert i å hilse på Nairo. Etter mye “vinking” og piping fra Nairos side og litt fresing fra Missys side, klarte vi å få de så nær hverandre:

    De har hilst på hverandre før også, og kom da like nært hverandre som i dag, men i dag varte nærkontakten litt lenger.

    Så, hvordan var det nye utstyret? Buksa var bra! Den kunne godt ha vært litt høyere i livet, og strammemuligheten nederst på beina kunne ha vært anderledes, men buksa var god å gå i, og det ble ikke kaldt selv om vinden er kald. Mistenker at den blir litt klam på de varmeste dagene, men da får jeg heller ta på en shorts. Sekken var veldig god å ha på ryggen, selv med 10 kg. Selvsagt kjente jeg på kroppen at jeg bar tungt, men det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd! Jeg går jo også inn sommerturskoene, problemet med de er jo at de gnager litt på ankelkulen på innsiden av beinet. Nå har jeg satt på gnagsårplaster på kulene, og jeg kjenner ikke noe til gnaging i det hele tatt. Så alt i alt var dette en god testdag, og jeg har egentlig ingenting å klage på.

    Nå er det ikke lenge før jeg skal krype inn i nyvasket sengetøy, og så venter en splitter ny uke på oss.

    {minsignatur}

  • Konkurranse hos Borti Svingen

    Borti Svingen har en ny konkurranse som jeg bare MÅ være med på! Temaet for konkurransen er “sammen”, og vi står ganske fritt til å tolke dette begrepet. Men bildet jeg vil bidra med kom veldig fort til hodet mitt:

    Dette bildet er tatt den dagen vi hentet Nairo. Vi hadde en lang kjøretur bak oss, og Nairo, som har vært engstelig hele livet, synes verden var stor og skummel og uvant. Jeg prater med mamma i telefonen, for å fortelle henne at turen har gått bra og at nurket er i hus. Og han følte seg tryggest mellom/under beina mine. Ikke bare er Nairo og jeg sammen på bildet, men vi er også sammen for første gang på ordentlig, etter mange måneders venting.

    Bildet er ikke teknisk bra, og det er ikke av “henge opp på veggen”-kvalitet. Men det er veldig kjært for meg, siden Nairo allerede fra første stund søkte til meg for trygghet og nærhet. Og derfor var dette uten tvil bildet jeg vil delta med i denne konkurransen.

    {minsignatur}

  • Agility i Moss

    Nairo og jeg tok i dag turen til agility- og lydighetsstevnet i Moss. Fast stevnedato er 1. mai, og det er nå fryktelig mange år siden jeg har tatt turen i den retningen, men det var det vel verdt. Sol fra skyfri himmel og vårvær på sitt beste gjorde det bare ennå bedre!

    T skulle konkurrere med Barfi i dag, og det måtte jeg jo få med meg. Og etter litt titting og litt sms-ing, fant vi hverandre i god tid før det var hennes tur til å entre banen. Ordentlig koselig å endelig få hilst på hverandre, etter mye skravling på blogger, Facebook og via mail 🙂

    Jeg lot Nairo sitte i bilen den første stunden, men var borte hos han med jevne mellomrom for å sjekke at alt sto bra til. Jeg lot bakdøra og noen vinduer stå oppe, men det var varmt for alle i dag, så jeg tok ingen sjanser. Så i perioder ble det litt gåing frem og tilbake, men jeg fikk da med meg litt av hvert allikevel. Møtte tidligere kollega W, hun driver sheltie-oppdrett, og fungerte i dag som heiagjeng for hunder fra hennes kennel.

    Tok med meg Nairo opp mot banene, og det ble jo litt av en opplevelse for han, som vanlig. Han ville bort til alt av hunder og skygget unna alt av mennesker, akkurat slik Nairo er. Framgangen vi så i dag, var at han faktisk var i stand til å både sette seg ned og å legge seg ned for å til en viss grad slappe av, det har han aldri gjort før! Så selv om han til tider prøver å dra armen min ut av ledd i forsøk på å komme seg bort til andre hunder, så er jeg strålende fornøyd med oppførselen hans, og jeg kommer selvsagt til å fortsette å ta han med på slike ting.

    Så var det T og Barfis tur, og med Nairo pent plassert i bilen, fikk jeg knipset noen bilder.

    Ut av tunnelen:

    Det går ikke fort over vippa, men man kan da ikke ha det travelt på en varm sommerdag 😉

    Full fart over lengdehoppet:

    Dessverre ble det en vegring i inngangen til slalomen, men når hun først kom igang, gikk det så fint så:

    Høyt oppe på mønet! 🙂

    Når T og Barfi var ferdige, hentet jeg Nairo igjen, og tittet litt til. Jeg hadde planer om å få med meg agility lag og hopp også, men da var Nairo varm og sliten og beina mine sa egentlig stopp, så vi satt kursen hjemover etter noe over 4 timer i solsteiken. Så plasseringen i agilityløpet og hvordan det gikk i lag og hopp vet jeg dessverre ikke, men jeg regner med at T skriver om det på sin egen blogg etterhvert. Og T: jeg har totalt 21 bilder her, kan brenne en cd og sende til deg hvis du vil ha 🙂

    Og dere: det er ikke lurt å ha på seg en v-utringet t-skjorte når man står med sola rett på i flere timer, jeg har nå blitt flekkvis brun 😉

    {minsignatur}

  • Björnerödspiggen

    Søndag har som vanlig blitt turdag for Nairo og meg, og i dag var ikke noe unntak. Sol fra skyfri himmel gjorde jo alt så mye bedre, spesielt etter en uke med regn, og når værmeldingen nå sier sol i en uke fremover, ja da kan jeg ikke si jeg gleder meg til kurs. Heldigvis er det fri tirsdag, da skal jeg kose meg på agilitystevne i Moss.

    Med tanke på Norge på tvers-turen vår til sommeren, er det påkrevd at jeg trener litt på å gå stigninger. Den første dagen av turen skal vi tross alt bevege oss fra 0 moh til ca 500 moh, og med det flate landskapet vi har her nede, er ikke dette noe jeg er spesielt vant til. Det er jo rimelig bratt fra sentrum og opp til festningen, men jeg har mer lyst til å gå i skogen. Og etter litt tankevirksomhet, kom jeg til å tenke på Björnerödspiggen rett over grensa. Eileif og jeg var der i 2010 for å finne en cache, og jeg husker at det var rimelig bratt opp dit.

    Nairo og jeg la i vei. Björnerödspiggen er Bohusläns høyeste punkt med sine 222 meter, og vår tur startet på ca 89 moh. Turen opp er ikke mer enn ca 1,8 km, så stigningen er til tider rimelig bratt. I tillegg til å trene på stigning, skal jeg også bruke de neste par månedene på å gå inn sommerturskoene jeg fikk av Eileif i fjor. Jeg har ikke fått brukt de så mye, men nok til at jeg vet at de gnager på ankelkulene på innsiden av foten. Så jeg surret elastisk bandasje rundt anklene (skal kjøpe gnagsårplaster i morgen) før avreise.

    Det gikk tungt oppover, såpass skal jeg innrømme. Men jeg er sta som et esel og gir meg ikke når det er noe jeg vil, så jeg trosset høy puls, svettetokter og hivende pust (ja, jeg overdriver bittelitt 😉 ), og fortsatte. Ca midtveis kom vi til dette partiet:

    Fullt av varder over hele skråningen, og Nairo måtte jo selvfølgelig gå rundt en av de. Takk og pris for at han til en viss grad lyder “bli”, så jeg rakk å ta bilde og surre han løs før han rev ned varden 🙂 Selvsagt la vi en stein på en av vardene vi også 🙂

    Allerede her, på ca 155 moh, var utsikten formidabel:

    Dette er da utsikten i den retningen vi kom fra, og på utsiden av bildet på høyre side, står vindmøllene. Jeg er for miljøvennlig strøm, men jeg må også si at jeg synes det er litt trist når de ødelegger ellers vakker natur.

    Videre oppover bar det. Nairo ligger i front, og han synes det er spesielt kjedelig å vente når jeg må bruke litt tid på en bakke:

    Her sitter han oppe til venstre, mens jeg står og ser på den nydelige måten å markere løypa på. Dere ser det, dere også? 🙂

    Vi kom da frem til slutt. Tårnet her er rimelig høyt, og jeg synes det er mer enn nok skummelt å gå opp i første avsats. Utsikten herfra er nok for meg, jeg ser jo helt til havet!

    Nairo måtte pent vente nede, da trappa opp i tårnet er vanvittig bratt og består av veldig smale trappetrinn. Ser dere han sitter der, midt i furua?

    (husk at alle bildene er klikkbare, da får dere større bilder)

    Det står også en gapahuk der, og etter å ha skrevet i hytteboka, falt øynene mine på dette skiltet:

    Og ved siden av gapahuken ligger denne haugen:

    Det er fryktelig vanskelig å forestille seg at det faktisk ligger mennesker gravlagt under denne enorme mengden med stein. Helt fantastisk hvordan de jobbet og slet for å hedre sine kjære med det som for de var en vakker grav.

    Turen ned til bilen gikk fint. At kondisen min trenger en haug med trim før turen i juli er det ingen tvil om, og jeg skal nok finne alle løyper i nærområdet med stigning, så jeg får både trening og variasjon. Når det gjelder skoene, så hadde jeg tydeligvis fått polstret venstre ankel greit, for den merket ingenting til gnagende sko, mens høyre ankel ikke har det like bra nå. Men, med gnagsårplaster og evt fortsatt bandasjering, skal jeg tvinge de dyre skoene til å slutte å gnage. Jeg kommer nok uansett til å gå med vinterturstøvlene mine på turen i sommer, og heller ha sommerskoene som reserve, men det kommer litt an på hvor godt jeg får gått de ut.

    Totalt brukte vi 2 timer på turen i dag, 1 time effektiv gåing og 1 time med pauser. Har det ikke travelt når jeg er på tur, utsikten og naturen skal jo nytes 🙂

    {minsignatur}

  • Store Erte og Abbortjern

    Søndager har blitt omtrent fast turdag her i huset. I dag kombinerte vi det med litt cacheleting, og la da turene til skogsområder. Det er da vi trives best, alle tre.

    Første stopp var Store Erte. En helt grei gåtur på ca 1,5 km langs en grusvei.

    Cachen ble greit lokalisert og logget, og vi gikk tilbake til bilen i lett duskregn. Helt i orden med lett duskregn så lenge det ikke utvikler seg til sidelengs storm 🙂

    Den andre stoppen var ved Abbortjern. Her var vi usikre på hvor vi skulle gå inn fra veien, men vi fant en liten parkeringslomme og en sti, og heldigvis var det riktig.

    Stien snirklet seg ned langs fjellskrenten mot vannet. Jeg kjenner jeg er litt flau som ikke er bedre kjent i turområdene i Halden etter å ha bodd her i snart 24 år, men det er ganske godt å stadig vekk oppdage nye perler. Abbortjern er så absolutt en perle, men vi hadde nok aldri tatt turen hit hvis det ikke var for cachen. GPS’en var nå så hyggelig at kartet ikke ville snu seg, så jeg måtte gå baklengs i forhold til pila på kartet :/ Så etter å ha sjekket under feil tre, fant jeg frem til riktig tre, og vi kunne logge.

    Arkas var ikke spesielt flink til å slukke tørsten ved hjelp av det han fant ute i naturen (jeg måtte stort sett alltid peke for han og si “drikke” eller “vann”), men Nairo har ingen problemer med den biten:

    Jeg prøver å stoppe han når han vil drikke av sølepytter, men utover det klarer han fint å finne vannkilder på egen hånd 🙂

    Det var surt og kaldt å gå i dag, men det var som vanlig veldig deilig å bevege litt på kroppen og komme seg ut. Og så absolutt veldig godt å ha funnet to cacher til 🙂

    God søndag!

    {minsignatur}