• Takk for det gamle!

    Siden vi ikke har D denne nyttårsaftnen, blir det en stille og rolig kveld på oss. Egentlig en helt vanlig lørdag, bortsett fra at vi venter med å legge oss til klokka har passert midnatt. Det store spenningsmomentet i dag blir jo hvordan Nairo reagerer på å høre og delvis se fyrverkeri, vi hadde jo ikke hentet han ennå sist nyttårsaften. Nå er det ikke så mye fyrverkeri her hos oss, men siden det er åssider på 3 kanter her, høres lyden av de få som er ganske bra. Det skal sies at det smalt et par ganger da vi var i skogen i dag, og Nairo var avventende til lyden, men ikke hverken redd eller nysgjerrig.

    Skogen ja. De to siste geocacherne som har vært ute for å finne alle cachene i trailen vi har i Prestebakke lysløype har måttet logge DNF på den første cachen. Så vi tok med oss en erstatningscache i dag, og la i vei. Noen få minusgrader, rim på trærne og sola i ansiktet gjorde dette til en helt magisk tur, og jeg vet ikke om noen bedre måte å “feire” nyttårsaften på. Cachen var borte, vi fant ikke så mye som antydning til rester etter den, så en ny ble lagt ut.

    Eileif har fått Baggen-belte med veske til, og det måtte prøves ut i dag. For de uinvidde, er dette et belte man fester kobbelet til hunden i, og så er det elastisitet i beltet slik at rykk og napp fra hunden forplanter seg i “strikken” istedenfor i armen. Veska som er på beltet er ikke spesielt stor, men man får plass til det mest nødvendige på en liten tur, slikt som nøkler, mobil, røyk osv. I tillegg er det en “lomme” ved siden av veska hvor man kan ha drikkeflaske, eller, som Eileif hadde i dag, GPS. Han var strålende fornøyd med beltet, det fungerte veldig bra uansett om han brukte langline eller vanlig kobbel.

    Det var vakkert i skogen i dag. Nok kulde til at det var is på de små dammene langs stiene og til at de våte partiene i stiene var frosne. Lett å gå, og sola som kilte oss i ansiktet de stedene den rakk frem til stien. Helt stille, møtte ikke folk før 100 meter før bilen, og pur lykke for både oss og Nairo. Testet også ut en potespray i dag som skal forhindre at is, grus, sand, snø og salt skal sette seg i potene (istedenfor potefett), og den fungerte perfekt. Mye lettere å påføre enn fettet som skal smøres på (selv om Nairo synes det var litt skummelt til å begynne med), og ikke noe kliss når vi skulle inn i bilen igjen.

    Nå er vel jeg ganske så partisk, men jeg må si at det er en vakker gutt vi har. Rim i “skjegget” og den krøllete valpepelsen på undersiden av ørene. Vakre farger, og et herlig uttrykk i øynene. Ikke noe rart at et av kallenavnene jeg har på han er “lille vakre” 🙂

    Vil benytte sjansen til å takke alle mine lesere for det gamle året. Bloggen har vokst voldsomt i 2011, og det er et knippe av dere som er utrolig flinke til å kommentere. Jeg er uansett veldig takknemlig for alle som stikker innom her, og jeg føler meg ydmyk over tanken på at det jeg skriver er av ihvertfall bittelitt interesse, slik at dere kommer tilbake. Ønsker dere en god feiring på akkurat den måten dere vil ha den, og gir dere alle en god klem!

    {minsignatur}

  • Kjekke ting å ha med på tur

    For en tid tilbake spurte jeg i dette innlegget om hva dere har med i sekken når dere legger ut på tur. Det spilte ingen rolle om det var lang eller kort tur, om det var med eller uten hund og om man skulle finne cacher eller ikke. Masse svar kom inn, og her kommer en oversikt.

    For en vanlig tur, lang eller kort:
    Vann/kaffe/kakao (Rast termos blir anbefalt, f.eks. denne), noe enkelt spiselig (proteinbar, kjeks, KvikkLunsj, frukt, pølser til bålgrilling), hansker, lue, skjerf/buff, ekstra sokker og undertøy, mobil, førstehjelpsutstyr,  termokopp (Bodums stålkopp blir anbefalt, det samme blir kaffeavtalekoppene fra Statoil og YX), soppkurv til den tiden av året, regnjakke/Bergans packlite-jakke, sitteunderlag, kamera, kniv, fyrstikker, myggspray, GPS, dopapir, servietter, penn, brødposer, tursag, håndkle og tennstikker.

    Ekstrautstyr for geocachere:
    Ekstra batterier til GPS, blyant, blyantspisser, et par loggbøker og multiverktøy gjerne med pinsett.

    Ekstrautstyr for hundeeiere:
    Sporline, hundeposer, noe spiselig til hunden, vannskål, huggormtabletter, ekstra halsbånd/sele og kobbel og støttebandasje.

    Håper dere fant noe her dere ikke har tenkt på, som vil gjøre turen deres bedre! Og har dere forslag til produsent/merke på noe av dette som dere er kjempefornøyd med, er det bare å si ifra.

    God tur!

    {minsignatur}

  • Tiddelibom

    I går kom sesongens første snø, men det var knapt merkbart og ikke spesielt synlig.

    I dag har det snødd av og på siden i morges, og selv om det ikke er spesielt synlig på dette bildet, snør det. Eileif, Nairo og jeg gikk akkurat en liten tur i snøværet, Nairo var overlykkelig over å kjenne snø igjen, og det er moro å se når han blir sånn.

    Det fabelaktige med pelsen hans, er at snøen egentlig bare legger seg oppe på den, så han blir ikke spesielt våt. Labbene er et helt annet kapittel 🙂

    Jeg har null og niks julestemning enn så lenge, og kunne godt vært foruten pynting og kjas. Men så vil jeg gjerne ha litt jul i stua også, og i dag har jeg tatt frem og vasket alle julekoppene vi har.

    Vi har to av varianten til høyre her, en til hver av oss. De er kjempestore, og må liksom frem. Hanken på de er såpass bred at den egentlig ikke er noe god å holde i, og koppene holder ikke spesielt godt på varmen, men de er uansett julekoppene våre.

    I tillegg har vi et ukjent antall andre kopper, og jeg tror vi har fått alle sammen. 2 av en variant, 4 av tre varianter og 1 av en variant. Den koppen vi bare har én av er D’s, han må jo ha egen kopp han også 🙂

    I tillegg har jeg fått opp det røde båndet vi henger opp julekort i, men siden ingen kort har funnet veien til postkassa vår ennå (litt tidlig for julekort ennå), venter jeg med å vise frem de fine klypene jeg har kjøpt.

    Nå gjelder det bare å finne frem julestemningen, slik at det faktisk blir moro å fjerne massevis med helårspynt og sette opp julepynten snart. 2 1/2 uke igjen til julaften er jo egentlig ikke mye.

    {minsignatur}

  • Aspedammen lysløype

    I dag var det på høy tid med en tur igjen. Det blir ikke så mye av de så lenge Eileif er ute i praksis (han har fått forlenget det frem til jul), så da må vi benytte sjansen de helgene vi ikke har D, og ihvertfall så lenge det er oppholdsvær.

    Vi har aldri gått lysløypa på Aspedammen før, og fant ut at det var et godt mål i dag. Ikke for langt å kjøre til, og utifra det jeg hadde funnet av info på nett, skulle den være 2 km lang. Litt kort, men greit nok. Men jaggu var den 3,5 km lang, en passe fin tur.

    Vi kunne utvidet den ved å gå en ekstra sløyfe et sted inne i skogen der, men den får vi heller ta en annen gang.

    Jeg har gått med Nairo i dag, så det er min kjære som har vært fotograf for dagen. Her kom vi over et gammelt steingjerde. Det kommer ikke ordentlig frem på bildet, men gjerdet fortsetter nedover mot høyre i midten av bildet, og på baksiden til venstre ligger det en gård.

    Det gir noe ekstra å komme over slike ting på skogstur. Her på Østlandet er det jo ikke mye utsikt å snakke om, og da er det moro å se rester av gamle boplasser og slikt istedenfor bare trær.

    Men av og til er det jo litt utsikt. Ikke har jeg peiling på hva det er utsikt til, men vi så ihvertfall to åsrygger bak der, såvidt over trekronene.

    Jeg kan godt forstå at Eileif savner nordnorge, for der har man, såvidt jeg har skjønt, stort sett alltid utsikt til havet. Og jeg merker jo selv at jeg blir litt mer interessert i omgivelsene hvis vi går tur rundt et vann eller lignende.

    Nairo er fornøyd så lenge han får springe i langlina. Nå var det smale stier på hele runden, og derfor ikke helt ideelt å bruke langlina, men alt for å gjøre lille pelsdott fornøyd.

    En tur uten kongler er ingen god tur for Nairo. Her har han kastet fra seg konglen i noe lyng, og da måtte jeg jo trå til og se om jeg kunne finne den for han. For å bruke nesa si og lukte seg frem til den, nei det hadde han ikke tid til.

    Når Eileif og jeg stopper opp, pleier Nairo å få en av sine løperaptuser. Da springer han frem og tilbake og rundt i ring, mens alle fire beina går i alle retninger. Aller helst vil han gjøre dette i lyng, og i dag var lykken på topp!

    Raptusene ender gjerne med at han kaster seg ned i lyngen og finner noe å tygge på. En kongle er helt perfekt, men gjerne en pinne, eller selve lyngen.

    Flere steder gjennom hele løypa var det laget til små bålplasser. Veldig trivelig å ha muligheten til å sette seg ned, tenne et bål og grille noen pølser eller bare varme seg.

    De fleste bålplassene var laget til i firkanter, så dette var en morsom variant 🙂

    Det var småsurt å gå i dag, så selv luemotstanderen Kjersti var glad for at lua ble tatt med hjemmefra. Sola var fremme, men disse trærne skygger jo for den. I tillegg er det ikke mye den varmer på denne tiden av året.

    Løypa var som sagt på ca 3,5 km, og det var variert og godt terreng. Veldig vått i skogen nå, og løypa går rundt ei myr, noe som selvsagt ikke hjelper på. Men det ble allikevel halvannen time i skogen, og en virkelig deilig søndagstur. Nairo hadde gjørme til knærne, men han var lykkelig og ble tydelig sliten. Godt med sånne søndager!

    Minner dere på at jeg stadig trenger tips om hva dere har med i tursekken, uansett om det er små eller lange turer, og uansett om dere har med hund eller ikke.

    {minsignatur}

  • Juleshopping med jentene

    C, S og jeg har tradisjon om å dra på juleshopping hvert år. Normalt pleier vi å dra på en eller annen forestilling/show/konsert samtidig, men det vi hadde lyst til å gå på i år er på en torsdag, så da tok vi shoppingen i går, og så fortsetter vi med forestillingen om halvannen uke.

    Vi har ikke noe fast sted vi pleier å dra. For 2 år siden var vi i Fredrikstad, i fjor var vi i Moss, og i år dro vi til Ski.

    Bildet til venstre var det eneste jeg fikk tatt av juledekorasjoner, men jeg ser jo nå at de ikke syns. Men jeg lover at det i gangbrua over der henger massevis med lys!

    Ski shoppingsenter er stort. Veldig stort. Men vi tror vi fikk gått gjennom hele senteret, og vi kom alle tre lenger i julegaveshoppingen. Ca 5 timer brukte vi, kontoene våre ble tommere, og vi ble slitne, men fornøyde.

    Vi hadde på forhånd bestilt bord på Egon, et sted vi pleier å spise når vi er i Oslo. God mat til fornuftige priser!

    C og jeg spiste kylling og scampi med basmatiris, S spiste biffsnadder. Mette ble vi så absolutt!

    Ikke var det kjempemye folk der heller, og vi fikk et bord nesten helt for oss selv, kun folk som gikk forbi oss, men ingen som satt i nærheten.

    At C er ei snill jente har det aldri vært tvil om, og i år som i fjor kjøpte hun gaver til S og meg. S fikk sjokoladefonduesett, jeg fikk nydelige God Jul-bokstaver, som jeg gleder meg masse til å finne en plass til!

    Jentene mente at dette bildet måtte være årets julekort fra Eileif og meg, jeg tror jeg dropper det 😉 Men kanskje det blir profilbilde på FB gjennom jula?

    Denne juleshoppingturen med C og S er en utrolig koselig tradisjon. Vi storkoser oss med skravling og god mat, og det at vi får shoppet litt i butikker vi ikke har i umiddelbar nærhet, er en bonus i mine øyne.

    Og at vi i år får en kveld til er også egentlig bare positivt, men vi har bestemt oss for å prøve å få alt på en dag neste år.

    Vi avsluttet dagen i Ski med å ta med oss noe varmt i glassene og sette oss ute.

    Kakao med krem er aldri feil, og selv om det var ganske surt å sitte ute, var det også veldig koselig.

    Hovedfokuset på disse turene er selvsagt å få kjøpt så mange julegaver som mulig. Men av og til ramler det ting ned i handleposene til meg selv også, og i går ble denne kjolen med hjem.

    Jeg pleier aldri å engang titte inn på Match, men denne kjolen hang på en utstillingsdukke på utsiden av butikken, og når jeg så at prisen var ikke avskrekkende kr. 399,-, måtte jeg jo prøve. Så nå tror jeg jaggu at jeg har ny julekjole 🙂

    Tusen takk for turen, jenter! Gleder meg til forestillingen om halvannen uke, og gjentakelse av det hele neste år 🙂

    {minsignatur}

  • Hva har du i tursekken?

    Som dere vet, er Eileif og jeg en del på tur. Noen ganger kjører vi tur fra cache til cache, andre ganger parkerer vi bilen og legger i vei til fots. Uansett turform, har vi stort sett alltid med oss en ryggsekk med innhold, og det er innholdet vi skal fokusere på nå. Etter at jeg fikk inn fine tips av dere i turklærinnlegget, håper jeg at dere nok en gang kan hjelpe meg med tips om hva dere har med dere på tur.

    Hvordan vi deler inn dette er egentlig underordnet, men det er jo en viss forskjell på hva som blir med om man skal på en dagstur eller om man skal på en totimers tur til nærmeste vaffel-hytte. Det er også en viss forskjell på sommer- og vinter-tilbehør.

    Produktomtaler er kjærkomment, og jeg er spesielt glad for å få tips om thermokopper. Vi har to fra Thermos, et merke jeg er kjempefornøyd med når det gjelder thermosen min. Men koppene er vi ikke kjempefornøyd med, for selv om de holder godt på varmen, så legger det seg vann mellom ytter- og innervegg uansett om vi vasker de for hånd eller i maskin, og dette bobler da ut når det kommer kokende vann i koppen. I tillegg har de begynt å avgi smak.

    Det er også noen av dere som har dyr, og da ville det også vært veldig interessant å vite hva dere har med i sekken som er til dyra.

    Gleder meg til alle fine tips, så lager jeg et samleinnlegg om en uke eller to!

    {minsignatur}

  • Vi klarte det!

    I dag la vi veien til et område like nord for Moss, men i Akershus, for å finne noen cacher. På lista sto 14 cacher, akkurat det antallet vi trengte for å komme opp i 201 cacher i år, og 401 cacher totalt. Målet for i år var jo å finne 1 cache mer enn vi fant i fjor, og vi tenkte sånn at hvis vi ikke skulle finne de 14 cachene i dag, ville det allikevel gjenstå så få at vi kan ta noen av de vi mangler her i by’n.

    Dryppende våt tåke fulgte oss hjemmefra og helt inn til Ødemørk, så egentlig burde kameraet blitt hjemme eller i bilen. Men det fristet for mye å ta det med, så bildene bærer litt preg av dugg og fukt.

    Like ved parkeringsplassen sto denne store gammen. Vi tittet ikke inn i den, men det var sikkert plass til 30 personer der.

    Dette har vel vært en gammel gård, nå var det kiosk der hver søndag. Et godt tiltak for å få folk ut i skog og mark, men jeg antar mange droppet skogsturen og heller gikk de få metrene rett til utsalget 🙂

    Det var flere løyper i området. Alt var merket, og det sto også skilt flere steder. Løypa vi skulle følge heter Eventyrstien. Nå så vi ikke noe som kunne minne om eventyr der, men det vi satt veldig pris på, var at mesteparten av de 6 km vi gikk (løypa er på 4 km, vi gikk litt ekstra for å finne en cache som ikke var en del av løypa) var stier i skogen, istedenfor brede skogsveier. På den måten kom vi oss ordentlig ut i naturen, og selv om Nairo ikke fikk sprunget i langlina, så koste han seg veldig med å ha noe å snuse på over alt.

    Et lite stykke inn på veien kom vi over en haug med gulrøtter. Gulrøtter midt i skogen. Jøss! Vi så jo spor etter både rådyr og elg, så vi skjønner jo at det er lagt ut til de, men det var et så snodig syn å se en haug med orange gulrøtter midt i skogen.

    Gutta lå selvsagt i front. Nairo, som de fleste andre hunder jeg kjenner, har ikke ro på seg til å gå bak noen, så de bante vei mellom greiner og gjennom spindelvev. For det var faktisk en del spindelvev over stien.

    Etter ikke veldig lang tid gikk stien forbi naturreservatet Ishavet. Ikke et hav i det hele tatt, men en gigantisk myr. Vi så ikke stort av den, bare denne lille biten dere ser på bildet til venstre, men vi vil tro det er et flott område på sommeren.

    Og når vi først snakker om grønnsaker i skogen… Dere må da være enig i at dette ihvertfall ser ut som en blomkål? 🙂

    Etter å ha funnet 8 av 8 cacher, hvorav 6 tilhørte Eventyrstien, var det på tide med litt lunch og litt varmt i koppen.

    Vi hadde med egen snacks til Nairo, men han måtte jo selvsagt få litt brød med ost og skinke også.

    Hele Nairo forteller at min brødskive lukter ordentlig godt! 🙂

    Vi brukte god tid på pausen, da turen så langt hadde tatt mye kortere tid enn hva vi trodde, og vi måtte sørge for at vi ikke var tilbake i Halden før ved 15-tiden. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

    Videre bar det, og fler cacher ble funnet og logget. Det var som sagt stier vi fulgte, og stort sett var det flatmark, men ved et par-tre tilfeller gikk det rimelig bratt opp. E hadde drahjelp i Nairo, jeg klarte meg nesten alene hele veien. Men det er godt å ha armen til E som hjelp av og til, da jeg er livende redd for å skli og ødelegge ryggen mer. Og det skal sies at det var vått og glatt i skogen. Med en stor myr som nabo, var det selvsagt også litt myr her og der i skogen. Og når alt løvet nå har samlet seg på bakken og blitt skikkelig vått, var det også glatt å gå på. Men vi klarte oss uten noen andre uhell enn at E plumpet og nok en gang måtte gå noen kilometer med våte føtter. Det er virkelig på tide med nye turstøvler til han nå.

    Midt inne i skogen møtte vi på dette byggverket. Hvis noen kan fortelle oss hva dette er, hadde vi blitt veldig glade. For det var ikke noen trapp opp til plattingen dere ser der, så et utkikkstårn var det ihvertfall ikke.

    Det som var ennå mer snodig, var at få meter fra byggverket var det et bål som det fremdeles var liv i. Ikke et menneske å se i nærheten. Vår teori er at siden dette er en eventyrsti, er bålet iscenesatt og uten ild (men bare røyk), slik at det skal være litt mer “skummelt” å gå der. Vi gikk aldri helt bort til bålet for å se om vår teori stemte 😉

    Ikke langt derfra kom vi over noen andre installasjoner i skogen, men dessverre ble bildene så mørke at de ikke var noe å ta vare på. Vi fant heller aldri ut hva dette var for noe.

    Etter ca 4 timer og ca 6 km kunne vi sette oss i bilen og glade konstantere at vi hadde funnet alle 14 cachene, og at vi derfor har nådd målet vårt! Yippie! Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal mer på cachetur i år, men vi har ikke noe planlagt, og har nå ikke noe “press” på oss lenger.

    Det er ikke ofte vi koster på oss å spise ute. Men siden vi om fredag hadde vært forlovet i 3 år og gift i 5 måneder, og siden vi klarte målet vårt når det gjelder antall cacher i år, hadde vi bestemt oss for å dra rett til Sponvika Vertshus for å feire (og de åpnet kl. 15, derfor måtte vi bruke litt ekstra tid på lunchen). 3 retter til kr. 185,- er noe vi kan leve med en gang eller to i året, og dagens meny var som følger: terteskjell med Sponvikarøre (reker, rødbeter, fiskepudding mm) til forrett, baconsurret svinefilet med maispuré, hjemmelaget bernaise og båtpoteter til hovedrett, og crême brulée til dessert. Nam!

    Nå sitter vi mette og fornøyde hjemme, og er klare til en ny arbeidsuke/hjemmeværendeuke. Håper dere har hatt en god helg!

    {minsignatur}

  • Noe riktig må vi ha gjort

    Først: husker dere dette innlegget, der vi fant noe som kunne ligne på en gigantisk brønn i skogen? Vel, for et par uker siden fikk jeg sjansen til å spørre naboen, og det er en gigantisk brønn. En av naboene her gikk for noen år siden tom for vann i brønnen sin, så denne store brønnen ble gravd som en backup. Så da fikk vi svaret på det mysteriet også 🙂

    Men tilbake til dagens tema.

    Da jeg hadde Arkas, kjøpte jeg kløv til han. Dere vet, sånn ryggsekk for hunder. Arkas var ingen redd hund, men han ble aldri helt kompis med kløven. Han skvatt når han skulle inntil noe for å løfte på beinet, og kløven da tok i før han rakk bort. Han koste seg aldri like mye på tur med kløv, som uten kløv. Han godtok kløven, men det var også alt.

    Vi har prøvd å ta kløven på Nairo et par ganger, bare for å se om den passer, noe den gjør. Men vi har aldri gått tur med han med kløven, noe jeg tenkte i morges at jeg skulle endre på. Som tenkt, så gjort. 20 minutters gåtur herfra og inn i skogen, og 20 minutter tilbake. Selvsagt med tom kløv, og bakdelen med det er at kløven vingler veldig. Men. Og her vil jeg presisere et stort MEN. Nairo, som i utgangspunktet er en av de mest usikre hundene jeg noen sinne har kjent, brydde seg døyten om kløven! Han duret av gårde som den mest naturlige ting i verden, han var jo på skogstur! Og de siste 100 metrene gikk han faktisk og bar på en barkebit i tillegg, noe han kun gjør når han virkelig koser seg på tur.

    Så noe riktig må vi ha gjort når det gjelder oppbyggingen av selvtilliten til Nairo, og himmel og hav så stolt jeg er over lillegutt!

    {minsignatur}

  • Tur til Stenen

    I fredagens Halden Arbeiderblad sto det en liten notis om en fin tur til Stenen. Dette er en stein midt ute i et smalt område av Enningdalselva, og underveis kunne man se rester av gamle boplasser, hvor det også var satt opp infoskilt. Det sto ikke noe om hvor lang turen skulle være, hverken i kilometer eller minutter (annet enn et par timer), men vi tenkte at dette måtte være en fin søndagstur, og kanskje også et potensielt cacheområde.

    Så vi parkerte ved Berby og gikk sørover, langs østsiden av elva. Vi har gått her mye før, men ikke så veldig langt nedover, så det var veldig moro å gå på ukjente trakter.

    Etter ca 1,8 km kom vi til den første boplassen, Volmertangen. Liker godt at det er satt opp slike skilt, de gir morsom informasjon om hva de som bodde her livnærte seg på.

    Det som står igjen av dette huset, er inngangstrappa og selve grunnmuren. I tillegg var dette “hullet” der i gulvet av huset, og jeg lurer veldig på hvorfor det ser slik ut. Lagringsplass under gulvet?

    Vi tenkte å legge ut den første cachen her, og vi sto lenge og forsøkte å få gode koordinater, noe som var klin umulig. Mens vi står og knoter, kommer det en person gående på skogsveien, og når han plutselig sier “Kjersti” på sin lett gjenkjennelige dialekt, gjorde det ikke noe at jeg er nærsynt og ikke så hvem det var. Jeg kjenner bare én person med en slik dialekt, og det er gymlæreren jeg hadde i 5 år på videregående. Så vi ble stående og skravle en stund med han, alltid like koselig 🙂

    Vi fulgte Røssvannet videre sørover, og på ett sted hadde skogsveien blitt skylt ut av vannmasser. Noen trær hadde også falt over ende, og det ene var så fullt av tørkede kongler at hadde Nairo tatt seg tid til å titte opp, hadde vi antagelig aldri fått med konglomanen vår videre 🙂

    Etter en stund delte veien seg. Vi kunne gå videre sørover på den fine skogsveien, eller vi kunne følge blåmerkingen til Kyststien vestover. Da var vi egentlig ganske nært huset vårt, men bilen sto jo igjen i den andre retningen, så vi bestemte oss for å gå vest, siden vi visste at elva var i den retningen. Det tok ikke lang tid før vi befant oss ute på et hogstfelt, og så ikke et eneste blåmerke. Nå begynte vi å vurdere hva vi skulle gjøre. Slitne var vi, så vi kunne enten gå tilbake samme veien som vi kom fra, vi kunne gå tilbake til “krysset” og så gå sørover mot huset, eller vi kunne stå rett opp og ned og glane. Plutselig hører jeg noen rope: “Er dere på vei mot Stenen?”. Det var en familie på 4 som var ute i samme ærend som oss, og som også hadde mistet blåmerkingen. Men de fant den igjen, og vi fulgte etter noen minutter bak. Nå var vi inne på noe som knapt kan kalles en sti. Vi måtte klatre over tømmerstokker og gå rundt gjørmehull, noe som ikke alltid var mulig. Resultatet ble at vi må spandere nye turstøvler på E, for hans støvler trekker inn vann.

    Men til slutt kom vi endelig frem til Stenen. Altså den kolossen som ligger midt ute i elva. Hadde vi ikke vært så slitne som vi var, hadde vi antagelig vært mer lykkelige over å endelig finne frem. Men nå skulle vi jo også over dette vaklevorne og skjeve byggverket.

    E og Nairo gikk først, og E var ikke mye høy i hatten. Et slakt tau å holde seg i, og samtidig følge med på og holde fast Nairo i tilfelle han fikk panikk. Nairo krøp mer enn han gikk, og jeg fant ut at jeg måtte gå utpå sammen med de for å oppmuntre Nairo til å gå videre. Og jeg med min høydeskrekk trivdes heller ikke utpå der, selv om det ikke var spesielt langt ned.

    Men vi kom oss helskinnet over, og herfra skulle det bare være skogsvei tilbake til Berby.

    Skilt om gamle boplasser var det både her og der. Men noen rester av boplasser så vi ikke noe særlig til, bortsett fra noen steinmurer langs veien.

    Jeg synes det er fascinerende å se at man faktisk har funnet ut hva de som bodde her sådde og hva de hadde av husdyr, og jeg lurer også på om de stort sett holdt seg hjemme, eller om de tok den lange turen til enten grensen eller ned til Halden (eller het det Fredrikshald på den tiden?).

    Og for noen oppfinnsomme navn de hadde på plassene de bodde. Søndre og Nordre huset 😉

    Vi kom til slutt opp til hovedveien som går fra Berby og ned mot riksgrensa, samme veien som vi kjører når vi skal til Gårdsbutiken, Strömstad eller Nordby, så det var ikke skogsvei hele veien tilbake. Og på åkeren på bildet her skulle jeg gjerne ha bygget meg hus. Det ser så idyllisk ut å ha et hus nesten ned mot vannet, og ikke noe stor trafikk i nærheten.

    I krysset her møtte vi en mann med en 5 måneder gammel Collie-valp, og denne mannen har E møtt på når han har gått tur i Berby-området tidligere. Vi ble stående og prate litt, Nairo var selvsagt helt på tuppa etter å hilse på den lille, søte jenta, men vi holdt de fra hverandre siden Nairo av og til er grinete på andre hunder. Plutselig ryker festet på langlina, men heldigvis satt jeg mellom hundene, så jeg fikk tatt tak i han før han rakk bort til henne. Ikke sikkert det hadde skjedd noe, men jeg tar ingen sjanser når det er snakk om valper. Ønsker ikke å gi de dårlige erfaringer.

    På med vanlig kobbel, og så tuslet vi ned til bilen igjen. GPS’en sto på hele veien, men vi slo fra oss å plassere noen cache underveis her, for vedlikehold av cacher når man må gå i en evighet? Nei takk. Totalt gikk vi 9,5 km, og skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke at jeg har gått så langt før. Sliten i alt av muskler og ledd fra korsryggen og ned, for ikke å snakke om under føttene. Men jeg er storfornøyd med at vi fant frem dit vi ville, og vi brukte vel ca 4 timer fra vi dro hjemmefra og til vi var hjemme igjen.

    Neste gang vi ser en notis i lokalavisa om et mulig turområde, skal ihvertfall jeg sjekke bedre hvor langt det er å gå, så kan vi heller velge bort de lengste turene. Og hvis noen fra Halden Arbeiderblad leser dette: skriv heller antall kilometer istedenfor at turen tar “et par timer”, for tidsforbruket kommer an på hvilken form man er i og hvor fort man går. For ikke å snakke om at man finner blåmerkingen eller ikke.

    Klikk på bildene for å se de i større variant, og dermed kan dere også lese teksten på skiltene.

    {minsignatur}

  • På farten

    I dag har vi vært på farten på formiddagen. Ei tidligere kollega ringte om torsdag og sa at det skulle være boksalg i Skjeberg rådhus i dag, og E og jeg bestemte oss fort for å dra. C skulle også være med, men hun har fått trøbbel med ryggen og var derfor veldig usikker, så vi ble enige om å kjøre for oss selv, så kunne hun bestemme om hun ville dra eller ikke.

    E og jeg startet med litt geocaching. I løpet av 20 minutter ble Jellhaugen, Ingedal Kirke og Skjeberg Kirke logget. Enkle og greie cacher, hvor den ene var synlig på lang avstand, og de to andre var installasjoner vi har sett tilsvarende av tidligere, og derfor lette å finne.

    Vel fremme i Skjeberg fant vi raskt frem til lokalet. Fikk med oss en bærepose når vi kom inn i rommet, men trodde vi kom til å trenge minst 3 poser til.

    Men det som skuffet ihvertfall meg litt, var at det var veldig mye norske forfattere der, og jeg er jo som kjent ikke så glad i norske forfattere.

    Allikevel dro vi med oss 12 bøker. De 4 øverste er E’s bøker, dvs bøker jeg ikke har stor interesse av. De 4 i midten er mine bøker, og de 4 nederste er bøker både han og jeg har lyst til å lese. Prisen for dette? Kr. 350,-. Totalt. Ikke for 1, ikke for 2, ikke for 4, men for alle 12. Helt villt! Med et snitt på i underkant av kr. 30,- pr bok, går det virkelig an å ta av 🙂

    Vi møtte C der inne, og også min tidligere kollega som tipset oss om salget. Koselig å få pratet litt igjen, det blir dessverre altfor sjeldent når vi ikke jobber på samme sted lenger.

    Når vi kom hjem, oppdaget jeg at jeg har en av bøkene fra før, så da får jeg heller se om det blir en julegave eller noe annet. Sånt skjer lett når man har nærmere 200 bøker og ikke husker alle titlene 🙂

    På vei hjem stoppet vi innom Sparkjøp. Endelig fikk E seg regnbukse, og jeg fant noen søte små klyper jeg skal bruke til å henge opp julekortene med. Dere skal få se når de første kortene har kommet 🙂

    I morgen planlegger vi en tur på veiene i traktene rundt Berby og Enningdalselva, det er meldt skyet opphold, og det er mer enn bra nok for oss til å gå tur i.

    Håper dere alle har en strålende lørdagskveld!

    {minsignatur}