• Helgens hendelser

    Jeg skal ikke påstå at helgen hadde begynt da jeg kjørte til jobb om fredag, men jeg tar det med allikevel. P4 er fast inventar på radioen i bilen. Stort sett setter jeg meg alltid i bilen for sent til å høre dagens inngangsspørsmål til konkurransen Fem kjappe, men akkurat om fredag var jeg tidlig nok ute, så jeg sendte SMS med riktig svar, og jaggu ble jeg plukket ut til å være med på lufta! Nervøs som bare rakkern, men jeg kom meg gjennom alle 5 spørsmålene med riktige svar (husker bare 4 av de), og ble den heldige vinner av et gavekort på togreiser fra Vy. Ikke at jeg tar toget så veldig ofte, men gratis transport til og fra f.eks. Oslo en gang eller to er slettes ikke dumt. Og veldig artig å ha vært med i konkurransen 😀

    I går måtte jeg ut og finne noen cacher igjen. For min egen del trengte jeg 6 funn, men for å komme litt på vei i periodens challenge fra HQ, måtte jeg ha noen flere funn. Hadde egentlig ikke det minste lyst til å dra ut, ingen av de jeg spurte hadde mulighet til å være med, så jeg tvang meg ut alene og dro til Sarpsborg-området. Der ble det 10 funn: 5 lab’er, 3 mysteryer (hvorav 1 challenge) og 2 tradisjonelle. Turens eneste bilde ble tatt da dagens BeReal skulle tas idet jeg var ute og gikk:

    Da jeg hadde logget cachene og sjekket hvordan jeg lå an i forbindelse med periodens challenge, oppdaget jeg at lab-cacher ikke teller med i challengen, så da har jeg ikke kommet like langt på vei som det jeg håpet. Men det er noen lørdager igjen å ta av, så jeg får bare gjøre en bedre innsats da.

    Kvelden ble tilbragt i sofaen sammen med Stjernekamp:

    Og ja, strikketøy! Har fått tilbake litt strikkelyst, så får vi se hvor lenge det varer 😉

    Like før jeg skulle legge meg, satt tannkjøttverken igang igjen. Det er jo ikke tannverk jeg har, sånn egentlig, men det er nok tanna det kommer fra, og det er tannkjøttet sin feil. Slet en stund før jeg sovnet, sov godt når jeg først sovnet, våknet noe før kl. 0300 med ekstreme smerter igjen, klarte å sovne etter en times tid, og sov godt frem til litt over 0600. Fikk en runde med smerter en times tid etter det, men resten av dagen har det gått greit, bank i bordet. Det er ømt, og kroppen er utslitt, men heller det enn de smertene.

    Jeg nevnte jo duftlys her om dagen, her er det:

    Fremdeles kjenner jeg ingenting av lukten når jeg er i nærheten av lyset, men jeg kan kjenne det såvidt når jeg går gjennom stua.

    I ettermiddag, sammen med middagen, ble det reprisen av gårsdagens Skal vi danse:

    Jeg hadde jo fått med meg hva som skjedde i går, men jeg må liksom bare se allikevel.

    Nå er det snart natta, og en ny og helt sikkert innholdsrik uke venter.

    Comments Off on Helgens hendelser
  • Horisontale dager

    Det er ikke mye å skrive om denne søndagen… I går skulle jeg egentlig gitt Anita hennes dag, men av ganske åpenbare grunner var det bare å avlyse den turen. Heldigvis ingen problemer å kansellere det som var bestilt, og så får vi heller glede oss til et nytt forsøk over nyttår. Denne helgen er det julemarked på festningen, det fikk jeg heller ikke besøkt. Sånn egentlig er jeg glad for at jeg ikke har blitt mer dårlig når jeg først skulle få covid-19, men det er sabla irriterende å gå glipp av ting.

    Har stort sett holdt meg horisontalt på sofaen eller halvveis liggende/halvveis sittende i stolen helt siden tirsdag kveld:

    Eileif har (ennå ikke) blitt syk, men her er jeg litt usikker på hva som feiler ham:

    🤣🤣🤣

    Og jeg må være så ærlig og si at jeg ikke aner hva som foregår på dette bildet:

    På morgenturen på utsiden av døra med Nairo om fredag kunne jeg fastslå at det hadde kommet noen korn snø i løpet av natta/morgentimene:

    Og i går kveld var det bare å holde horisontalen i sofaen og se på finalen i Maskorama (gjettet riktig på Øystein Pølsa Pettersen og Bilal Saab) og spise mangosorbet:

    I tillegg har vi fått sett ferdig Kompani Lauritzen: Tropp 1, som var helt grei tidtrøyte, men jeg synes den vanlige Kompani Lauritzen er bedre. Jeg burde også ha kommet ajour med Greys Anatomy (ikke sett ferdig forrige sesong ennå), og ikke minst sett den nye (og siste?) sesongen av The Crown, men jeg har rett og slett ikke orket.

    Så hvordan har denne koronaen oppført seg? Vel, som jeg skrev øverst i innlegget, så er jeg glad jeg ikke har blitt mer dårlig. Det siste året-halvannet har jeg ikke vært redd for å få covid-19, men jeg har vært litt bekymret for om det skulle gå mye utover pusten og konsentrasjonen. Når jeg skriver dette innlegget, ser jeg at jeg har mange flere skrivefeil enn jeg pleier å ha, men om det skyldes trege fingre, korona eller noe annet, nei det vet jeg ikke.

    Dagene har vært preget av feber med tilhørende muskelkramper og leddvondt, egentlig sånn mine forkjølelser/influensaer pleier å være. Jeg har aldri tidligere tatt influensavaksinen, men vurderte det i år, uten at jeg kom så langt til å få gjort det. Kanskje den hadde hjulpet noe? Jeg har vært trøtt og sliten, men har sovet godt alle netter bortsett fra natt til onsdag, da sov jeg i underkant av 5 timer totalt, krampene vekket meg og holdt meg våken store deler av natta. Jeg tror det var fredag morgen at jeg våknet sår i halsen og tett i nesa, og hostingen begynte utover dagen i går, selv om den egentlig ikke er så ille.

    Jeg har litt feber i dag også, men jeg skal på jobb i morgen. Hater å være hjemme fra jobb, min våkne tid blir mye brukt til å gruble på alt jeg vet venter på meg, og da får jeg ikke skikkelig hvile. Så da er det bedre å komme meg på jobb og få unna noe selv om det går tregt, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke er smittsom lenger.

  • Så ble det min tur

    På jobb i går fikk jeg sånn nesten plutselig mer vondt i ryggen enn jeg pleier å ha. Konkluderte med at jeg måtte ha ligget feil på natta, og tenkte ikke mer over det bortsett fra å være irritert over smertene. Men etterhvert som dagen gikk fikk jeg feber, og da skjønte jeg at ryggsmertene ikke var ryggsmerter, men muskelkramper og leddsmerter på grunn av feberen. Det store spørsmålet var jo bare hva jeg hadde fått, om det var forkjølelse, influensa eller covid-19.

    Sov nesten ikke i natt på grunn av muskelkrampene, og var rimelig sliten da jeg sto opp til vanlig dra-på-jobb-tid, men startet dagen med å ta en koronatest. Og det var knapt så jeg rakk å snu ryggen til testen før dette resultatet åpenbarte seg:

    2 år og litt over 8 måneder etter at Norge stengte ned var det altså min tur. Og jeg som hadde håpet, nå som det har gått så lang tid, at jeg skulle få være en av de som skulle slippe unna! Men nei. Og så langt går det ganske greit. Formen er så klart ikke bra, men bedre enn jeg fryktet. Ikke noe jobb i dag, og ikke i morgen heller da jeg på ingen måte er feberfri. Men bare feberen kan stikke av og muskelkrampene og leddsmertene blir med feberen, så går dette greit. Håper jeg.

  • Jeg bør vel få sjekka den leggen

    Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.

    Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:

    Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.

    Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.

    Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?

    Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:

    Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.

    Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.

  • Tå i tursko fører til legetime

    Da jeg var med på månedens tur for en måneds tid siden, avsluttet jeg blogginnlegget med å nevne at jeg hadde på meg nye tursko og at jeg hadde forferdelig vondt i den ene tåa mi. De nye turskoene er disse:

    Crispi Crossover Mid Pro. Crispi har fungert veldig bra på mine føtter i mange år og jeg har hatt noen forskjellige modeller, men jeg vet også at det er noen modeller som blir for smale for meg. Men nå i det siste har jeg ikke hatt tursko som har fungert for føttene og spesielt tåa mi, og jeg var desperat etter å finne noen som ikke gjorde vondt. Derfor var egentlig skuffelsen stor når jeg hadde mer vondt enn normalt etter turen med disse. Men jeg forsøkte igjen, strammet snøringa litt annerledes, og det hjalp, selv om jeg på ingen måte har testet de ut på en skikkelig tur.

    Disse er helt nydelige rundt anklene, sitter som støpt og gir utrolig god støtte! Egentlig er de litt smale for meg, men åpner jeg opp snøringa helt mot tærne, går det bra. Sålen er stivere enn jeg er vant med. Og som en artig detalj, må dere titte på leppa, den sitter helt fast på innsiden av skoene! Aldri sett en sånn variant før!

    Uansett; i dag hadde jeg timen hos legen. Han har jo tidligere diagnostisert tåa mi: Hallux Valgus, og jeg vil gjette på at flere år i høye hæler har sin del av skylda. Nå går jeg i så lave hæler som mulig, og så brede sko som mulig, og det hjelper jo, men fremdeles har jeg vondt, og jeg vet at jeg feilbelaster ved å tråkke mer ned på yttersiden av foten, noe som selvfølgelig gir følgefeil i andre deler av foten, beinet og kroppen.

    Vel, det blir ikke gjort noe nå med min tå. Disse skoene hjelper faktisk litt når jeg snører de riktig, og jeg har fått resept på betennelsesdempende som jeg henter ut og tar som kur hvis jeg blir akutt verre. Men jeg vet også at jeg fort blir henvist videre hvis jeg får mer smerter, og hvis hverdagen min blir mer hemmet av dette. For den tåa er en av grunnene til at jeg ikke får gjort det jeg liker best: å gå turer.

    Jeg vil også få med at jeg har ikke ubegrenset med penger til å kjøpe sko i hytt og gevær, så jeg prøver alltid å handle på tilbud. Og jeg synes det er for ille å bli sittende med sko jeg ikke kan bruke, men ønsket om å finne noe som fungerer er rimelig stort.

  • En avbrutt tur og en milkshake

    I går la Eileif, Nairo og jeg ut på en lang cachetur på ca 10 km rundt Kløsa, et vann i Rakkestad. Starten på turen var rimelig gjørmete etter hogstmaskiner:

    Men da vi hadde kommet forbi dette partiet, var det en blanding av fine stier og myr. Jeg regner med at myrene var sterkt delaktig i hvorfor vi fant denne:

    Det var bare den ene vi fant som var moden, men vi så noen kart også.

    Jeg hadde småvondt i føttene i går. Stoppet tidlig for å ta av gnagsårsokkene, og det hjalp en stund, men så ble det verre igjen. Og da vi etter cache nummer 5 kom til en myr vi måtte over, bestemte jeg at her var det stopp. Og ja, det var en skikkelig nedtur. Jeg er dritt lei av å ikke klare å gjennomføre normale turer uten å få vondt, og jeg er dritt lei av å måtte avbryte turer jeg til vanlig ville klart uten problemer. Er det bare alderen, må jeg regne med sånt?

    Vi satt oss ihvertfall rett ned der vi bestemte oss for å snu, og tok en pause. Nairo var ikke imponert over at vi hadde stoppet:

    Det går an å smile selv om man er sur på sin egen kropp:

    Nairo satt lenge og luktet mot dit vi skulle gått:

    Det jeg må si jeg var glad for i går, var at det var Eileif og Nairo jeg var på tur med, for det er lettere å måtte stoppe sammen med de enn samme med andre, sprekere mennesker.

    For et par uker siden tagget ei venninne meg i et innlegg fra Strømsfoss-kiosken på Facebook, de hadde lagt ut menyen sin, og en av tingene de serverer, er milkshake med salt karamell. Salt karamell er vel noe av det beste jeg vet, så da bestemte vi oss for å stoppe i Strømsfoss på vei hjem.

    Det ble først en tur innom Møllerens hus, og der er det så mye å se på at jeg faktisk kunne gått rundt der ennå. Herlighet, for en alt-mulig-butikk, ihvertfall når det gjelder klær og interiør!

    Så var det rett over brua og ned på rasteplassen, der denne båten lå fortøyd:

    Eileif sto i en korona-vennlig kø, og returnerte med denne til meg:

    Knallgod! Joda, den kunne godt smakt enda mer salt karamell, men god var den! Så den ble absolutt et plaster på såret for den avbrutte turen.

  • Det går bedre

    Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:

    Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.

    I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.

    Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.

    I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:

    Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.

    Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:

    Hentesveis? :p

    Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.

    Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.

    Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.

    Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
    – Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
    – Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.