Spåtind-helgen 2018

Spåtind-helgen 2018

Sist helg var det ENDELIG klart for årets Spåtind-helg! Vi koste oss så masse der for to år siden at det var ingen tvil om at vi skulle oppover i år igjen. Egentlig skulle Eileif jobbe hele helgen, han er igang med sommerjobben sin (som er på sin normale jobb), men han fikk fri. I tillegg tok jeg meg en feriedag på fredag, så vi dro bare et par timer etter at Eileif kom hjem fra nattjobbing. Planen hans var å sove i bilen på vei oppover, men jeg kan allerede nå avsløre at det ikke gikk spesielt bra. Ikke på grunn av min kjøring (heldigvis!), men fordi han ble kvalm når han lukket øynene.

For to år siden kjørte vi E6 både til og fra. Denne gangen hadde jeg lyst til å ta en annen vei oppover siden vi hadde bedre tid, så da falt valget på Fv4, over på Rv34, så Rv245 til Dokka, og så den siste biten opp. Hvorfor jeg ville kjøre småveier? Altså hallo! Man er da geocacher! :p

Fine rasteplasser synes jeg ikke vi har så mange av i Norge. Dette var en av de bedre:

En kjapp stopp i Røykenvik:

Kirker prøver jeg også å få med meg på tur, og det ble et par stykker denne gangen. En av de var Hov kirke:

Et stykke før denne kjørte vi forbi en sportsbutikk som jeg ikke rakk å stoppe ved. Tvers over veien for Hov kirke ser jeg en ny sportsbutikk, så vi kjørte de få meterne ned til den. Det viste seg at dette var en typisk småstedbutikk, med både leker, dameklær og sportsutstyr i samme butikk, moro! På utsiden hang det sommerdunjakker til nedsatt pris, så både Eileif og jeg fant oss en hver:

Dette var i tillegg jakker man kan pakke ned i en medfølgende liten pose, og senere på kvelden fikk vi erfare at de varmet veldig godt!

Imens Eileif står for å betale jakkene, får jeg øye på et olaskjørt. Den som hang der var i str. 36, så jeg spurte om de hadde i flere størrelser, noe de dessverre ikke hadde. Men damen sa at de var litt store i størrelsen og hadde godt med stretch, så jeg tok sjansen og prøvde, og det satt som et skudd! Jeg skal jaggu leve lenge på at jeg har et olaskjørt i str. 36 altså!

Eileif er jo over gjennomsnittet interessert i WWII, så det ble obligatorisk med en stopp ved et minnesmerke på Haga:

På Dokka fylte vi bensin, og jeg fikk øye på en hundebutikk, som jeg selvsagt måtte innom. Og Nairo fikk noen nye godbiter:

Tyggebeinet som ligger oppe på posene fikk han ett av om helgen, det falt sånn middelmådig i smak. Tyggebeina til høyre er favoritten hans, så de vet jeg går ned på høykant. Godbitene til venstre har han ikke fått smake enda, blir spennende å se reaksjonen.

Så rullet vi inn på Spåtind, og jeg følte meg hjemme fra første sekund. Jeg hadde mailet med hotellet på forhånd og fått klarsignal for å telte samme sted som for to år siden:

Det var nydelig vær og litt vind, helt perfekt!

Det var Meet&Greet-event på hotellet i kveldinga, så vi gikk og registrerte oss. Møtte flere i crewet som jeg husker godt fra for to år tilbake, moro! Og i tillegg til å hente det vi hadde kjøpt, fikk vi også goodiebag:

Goodiebag’en var det hvite nettet, og oppe i det var det informasjon om helgen, kart, reklamebrosjyre, lanyards med nick, godis, ballonger, kulepenner og buffer. I tillegg fikk vi hver vår blå tekniske t-skjorte på søndagen. Den grønne t-skjorta kjøpte vi til Eileif, og coinen kjøpte vi til samlingen på korktavlen på kjøkkenet :)

Eileif valgte så å gå og legge seg, han hadde ikke sovet på rundt 36 timer. Jeg ble igjen på hotellet for å delta på nybegynnerkurs i cachetur.no:

Et utrolig bra kurs holdt av Gorgon Vaktmester! Jeg kunne en god del av det han fortalte om, men jeg lærte også veldig mye, og har allerede begynt å ta i bruk noe av det jeg lærte.

Etterpå var det Kahoot-quiz, og wifi’en til hotellet knakk nesten sammen. Med 56 nick deltakende, er det kanskje ikke så rart. Men jeg fikk kommet meg inn på spillet, og etterhvert som vi kom oss utover i de 30 spørsmålene, krøp jeg stadig oppover på resultatlista. En stund lå jeg faktisk på topp 5, men de siste 6-7 spørsmålene ble for vanskelige for meg, og jeg endte på 7. plass. Litt skuffa, men allikevel veldig fornøyd med å være såpass høyt oppe.

Etter en tålelig grei natt, startet lørdagen med frokost og matpakkelaging på hotellet, før vi dro avgårde på dagens fjelltur. Men det ble selvsagt et par stopp på veien, blant annet ved en cache ved denne gamle, velholdte bua:

Det var fint vær og ikke altfor varmt da vi parkerte ved Feplassen:

Vårt mål var derimot hverken Spåtind eller Ølsjøli, men Jomfruslettfjellet, og det skulle være sti hele veien frem. Og sti var det, men den var rimelig gjengrodd og til tider vanskelig å følge siden merkingen heller var så som så:

Men fint var det der, og vi fulgte et vann med mye vak:

Da vi kom frem til første cache, fant vi ut at vi droppet turen opp til toppen, så det ble hit men ikke lenger:

Litt dumt siden jeg hadde gledet meg til en tur opp over tregrensa, men det var bedre å snu og ha krefter igjen til resten av dagen enn å slite oss helt ut bare for å komme opp. Neste gang får jeg heller satse på en kortere tur.

Vi gikk et lite stykke tilbake og fant oss en fin plass for å nyte litt medbragt. Og Nairo fikk selvsagt også mat, og fortsatte tiggingen etterpå:

Og innimellom hørte han noe nede i lyngen:

Nairo har jo på seg selen konstant på sånne helgeturer, og det klør naturligvis litt etterhvert. Eileif er mester i å klø på den rette måten, Nairo blir helt salig:

Et par stopp til, så var vi tilbake ved teltet, og da var det på høy tid å komme seg på hovedeventet. Årets logg”duk”:

Ved hotellet var det kiosksalg, GiNo hadde stand, og selvsagt var geosport på plass:

Og det ble litt shopping hos sistnevnte:

Rosa hoodie til meg (bryllupsdagspresang fra Eileif, siden genseren er laget av bomULL ;) ), kamotape, klistremerker til cacher, kjøleskapsmagnet, og et pet-rør med loggbok og blyant (på billigsalg til alle handlende kunder). I tillegg fikk vi lanyard og handlevognpoletter med på kjøpet.

Det var også aktiviteter på plassen. Bueskyting (som jeg ikke prøvde meg på, selv om jeg helt klart burde ha gjort det), kaste pet-rør på stikka (som jeg prøvde meg på, og feilet stort), og cache-bingo, som gjorde at jeg fikk pratet med veldig mange ukjente :) For dere som ikke vet hva cache-bingo er, så får man utlevert et ark med mange forskjellige “challenges”, og så er det om å gjøre å finne cachere som har utført/oppfylt disse challengene. De skal da skrive nicket sitt på en challenge, og man har ikke lov til å bruke samme nick på flere challenges, og heller ikke skrive sitt eget nick. Jeg fikk fylt mitt ark, men vant ingenting i premieutdelingen og heller ikke i loddtrekningen. Men det var moro å være med!

Vi tok livet med ro og holdt Nairo med selskap en stund, og fikk logget to nypubliserte cacher, før det så var tid for festmiddag. Veldig god mat, og en god køordning gjorde at dette gikk knirkefritt!

Helt klart på tide med litt søvn etter dette, men akkurat i dag, med sol og vindstille vær, viste det seg at det å legge seg skulle by på problemer. For knotten var helt ekstremt innpåsliten, og vi måtte gå rundt på plassen for å i det hele tatt få pusset tennene! Kom oss inn i teltet uten å slippe inn så altfor mange knott, og jeg klarte å ta et bilde ut gjennom nettingvinduet på kortsiden. Ser dere det står tykt i tykt i knott på utsiden og oppe på teltduken?

Natt til søndag begynte det å regne. Selvsagt ikke det mest morsomme når man ligger i telt, men vi var tørre i teltet, og vi slapp knotten:

Vi spiste frokost og jeg fikk tatt meg en dusj. Planen var å delta på CITO-eventet, men siden det var to timer til det begynte, og vi var ferdig nedpakkede, fant vi ut at vi dro hjemover istedenfor. Jeg visste jo at det kom til å bli en del stopp på turen, så selv om vi valgte E6 hjem, kom det til å ta litt tid ;)

Ved en av cachene ble vi overfalt idet vi parkerte bilen:

Denne mammaen hadde fått trillinger, og de var ikke det minste redde! Bilen ble tygget på, buksa mi ble tygget på, og fingrene mine ble tygget på. De hadde ingen planer om å la oss være i fred, så jeg fant ut at jeg heller lot cachen være i fred, og vi dro videre.

Norgesbokser vil jeg gjerne ha med meg. I planleggingsfasen hadde jeg ikke fått med meg at det var en av de på Dokka, så da måtte jeg jo ha med meg den i Brumunddal istedenfor. Og ikke langt fra denne bygges det som etter sigende skal bli verdens høyeste trehus:

En stopp på bolleland er også obligatorisk:

Og cachen der ble selvfølgelig også logget.

Vi var hjemme kl. 1630, strålende fornøyde med nok en veldig trivelig helg på Spåtind. All ære til arrangørene/crewet, de gjør en formidabel jobb, og de er i tillegg superkoselige, alle sammen. Jeg håper inderlig det blir ny eventhelg om to år, jeg kommer!

Et ullent jubileum

Et ullent jubileum

7 år. 7 ÅR!!! Jeg sier det vel hvert eneste år, men hvor i himmelens navn har disse årene blitt av??? Fremdeles kan jeg huske nesten hver eneste del av hele dagen, fra jeg sto opp tidlig om morgenen, til vi gikk og la oss så ikke altfor sent på natta. En så å si perfekt dag, hvor det aller viktigste var å si et eneste lite ord på to bokstaver: “JA”.

Foto: Wenche Strand

Skjønneste mannen min! Fineste dagen! Herligste venner og familie!

7 år som mann og kone, måtte vi kunne feire 7 nye år i mange år til <3

Og til slutt et herlig bilde fra mammas tale, det var helt klart noe moro som ble sagt:

En sånn dag skulle jeg kunne opplevd gang på gang, og jeg ville giftet meg med deg igjen og igjen, elsklingen min <3

Denne helgens geocaching

Denne helgens geocaching

Jeg prøver å få fylt tomme datoer i datomatrisen når jeg har mulighet, og om fredag hadde jeg en tom dato. Det var stekvarmt, og jeg har ingen park&grabs jeg ikke har tatt på vei hjem fra jobb. Men for ikke lenge siden kom det en superenkel multi i festningen, så det ble en kjapp stopp for å logge den. Vel, den kjappe stoppen kunne ha vært kjappere hvis jeg hadde cachet med GPS’en, for jeg surret litt der jeg gikk med mobilen. Men jeg fulgte magefølelsen, og da begynte også mobilen å samarbeide, heldigvis.

Alle de lange trailene i Rakkestadfjella skal arkiveres, dessverre. Så i går hadde jeg lyst til å få tatt noe av det jeg manglet der oppe, og spurte for et par dager siden i en av gruppene på Facebook om det var noen som hadde lyst til å være med. Ei dame var klar som bare dét, og jeg hentet henne på morgenen og satt kursen nordover. Den opprinnelige planen var å ta en runde helt nord blant trailene (mye er allerede arkivert), men jeg hadde ikke fått med meg at bommen vi måtte gjennom bare tok poletter. Dermed var det bråstopp. Heldigvis hadde jeg en plan B, så vi kjørte helt sør blant trailene, parkerte bilen og la i vei. Nairo var med. Jeg var dog veldig usikker på om jeg burde tatt han med, for det var meldt varmt, og det er lite vann å kjøle seg ned i nå i denne varmen. Så jeg tok med over 4 liter vann i ryggsekken og satset på at det skulle gå bra.

Det tok ikke lang tid før vi faktisk kom til et vann, men det var umulig for Nairo å komme seg ned til det:

Vannliljer var det også her:

Stort sett lå cachene som perler på en snor, og kilometerne gikk radig unna. Men vi tok oss mange småpauser for å få i oss vann, og ikke minst å få vann i Nairo. I en litt lengre pause fikk han en dentastix, da la han seg i en uttørket grøft og spiste:

Antagelig var det litt kjølig i bakken.

En av cachene lå i en festlig fjellsprekk, det ser jo ut som om fjellet er stablet dit manuelt:

Vi svingte så av denne trailen og gikk inn på en kort trail vestover. Der møtte vi fort en fin, nylaget bro:

Og en ett år gammel gapahuk:

Med en fin bålplass:

Det var et vann til høyre for bildet over, men det var det ikke mye igjen av nå.

Nairo klarte også å legge seg ned litt her:

Så kom vi inn på en del av den ene trailen som jeg har gått tidligere. Hun jeg gikk sammen med hadde ikke tatt disse, men det var fryktelig varmt og vi var slitne, så hun sa det var greit at vi bare gikk forbi disse og ned til bilen igjen. 5 km transportetappe, men jeg må si det gjorde litt vondt i sjela mi å vite at vi gikk forbi masse cacher hun kunne logget.

Det sto igjen 3 park&grabs jeg ikke hadde tatt tidligere, som vi tok på vei til bilen. Og Nairo fikk endelig kjølt seg ned litt, han bare sto helt stille og nøt:

12 kilometer gåing, 31 nye funn. Slettes ikke dårlig på en veldig varm dag, men det var en fin tur i strålende godt og trivelig selskap. Takk for turen!

For en stund siden var jo Lisa, Raymond og jeg på tortur-tur og måtte DNF’e en cache. Vi har i ettertid fått et hint fra CO, så i dag ville vi gjøre et nytt forsøk. Opp i høyden, over kampesteiner:

Jeg skal ikke påstå at det ble veldig lett, selv med et hint fra CO, men det ble helt klart lettere, og så glade ser 3 cachere ut når man har funnet en 4,5/4,5:

De andre cachene i denne trailen inn mot den vi fant i dag har Lisa funnet tidligere. Raymond og jeg har ikke funnet de, så Lisa tok seg tid til å være veiviser (og til tider bittelitt villeder ;) ). Sandtak er ekstremt tungt å gå i!

Og ikke mindre enn to ganger måtte vi forsere disse bakkene som gjør at man tar ett skritt frem og to tilbake, sånn føles det ihvertfall:

Det hjalp selvsagt ikke at det var stekvarmt i dag også…

En av cachene skulle kunne tas ved å bøye ei bjørk, men denne bjørka har vokst seg stor og sterk, så Raymond klatret opp i nabograna og logget derfra istedenfor:

Raymond og jeg forlot så Lisa, hun dro hjem og vi dro for å besøke en cachekompis som skulle gi bort noen fuglekasser. På vei dit stoppet vi for å logge en av hans finurlige cacher, og så var det  til gårsplassen hans. Men der var ingen hjemme, og det sto ingen fuglekasser på utsiden av garasjen, som han hadde sagt. Jeg hadde spøkt med at vi kanskje kom til å få problemer med å finne frem, at vi kanskje måtte DNF’e eller bruke hjelpemiddelet “ring en venn” (dvs ring CO), og det var nettopp dette jeg måtte gjøre. Han beklaget så mye, ringte til sin frue, og hun var hjemme på 10 minutter. Og Raymond og jeg fikk fuglekasser :)

7 funn i dag, hvorav to av de ga meg nye funn på D/T-matrisen, så jeg er superfornøyd med helgen, selv om den har vært ille varm.

Hot chicks on a hot day in Rådeskogen

Hot chicks on a hot day in Rådeskogen

Det er antageligvis galskap og en smule uansvarlig å legge i vei på en lengre skogstur når gradestokken er oppe i 30 grader, men det var lenge siden Lisa og jeg hadde vært på tur, vi hadde begge lyst på gåtur og mange cacher, og da ble det WT’en i Rådeskogen i går. Men først måtte vi stoppe og finne cachen ved Tomb kirke, man kjører liksom ikke forbi en kirkecache:

Så gikk vi igang med gåturen. WT’en er på ca 60 cacher, i underkant av 2 mil. Og den starter ved Tomb videregående, der man blant masse annet finner denne minnebautaen:

Den stakkars damen døde på sin 41-årsdag.

Terrenget var veldig lettgått, og en blanding av grusveier, traktorveier og skogsstier. Og det var veldig godt skiltet hele veien:

Tømme sko må også til, det er IKKE godt å gå med barnåler i skoene!

Det tok ikke lang tid før vi ble veldig enige om å droppe den øverste halvdelen av WT’en, det var rett og slett for varmt. Men, som jeg pleier å si, da har jeg en grunn til å komme tilbake til området, og det er aldri feil :)

Vi gikk inn i et naturreservat:

Og selv om det selvsagt er veldig trist å se nedbrent skog, så er det noe dekorativt over de døde trærne også:

I tillegg legger jo en brann til rette for ny vekst i området.

Apropos trær, jeg måtte opp i ett av de. Hadde ikke treet vært så klatrevennlig som det var, og hadde cachen hengt høyere oppe, hadde jeg nok takket nei, men akkurat her var det lett å ta klatrejobben:

Smiler også gitt :)

Cachen løsnet fra tråden sin, så jeg måtte holde meg fast med beina for å kunne bruke begge hendene til å knyte den fast igjen. Og om det var utmattelsen etter dette eller noe helt annet som gjorde at jeg endte opp med å se ut som jeg gjør på det neste bildet, nei det aner jeg ikke:

Men det ser jo bare helt rart ut! :p

Det var en liten avstikker til en cache ved en gapahuk, og vi stakk selvfølgelig bortom:

Veldig deilig med et kvarters pause i skyggen! Og en veldig fin gapahuk, men en stor vedstabel på utsiden også. Håper inderlig ingen tar den i bruk!

Så kom vi til en veldig stor bronsealderrøys, moro!

Og rett etter den var det en veldig godt tilrettelagt rasteplass:

Med et tilhørende utkikkstårn. Ser du Lisa?

Hun hadde tenkt å prøve seg helt opp, men det stoppet på andre avsats. Jeg hadde antagelig bare kommet til første, hvis jeg hadde prøvd. Men jeg holdt meg klokelig på bakken:

Ved den siste cachen hadde vi selskap av denne enormt store flokken av unger:

Mammaen fulgte godt med fra sivet til høyre, og ble med ungene sine inn i sivet rett frem. Jeg gikk inn i et siv på motsatt side, og ble bare brent to steder av brennesle.

9,5 km og 37 funn (og en litt irriterende DNF), og ekstremt godt å komme seg tilbake til bilen og aircondition! De siste ca 30 cachene skal få ligge til en kjøligere dag. Men det var en fin tur med mye å se på og lettgått terreng.

Tilbake i Halden ville jeg ha sushi til middag, og vi stakk en tur på Tistasenteret mens sushien ble laget. På vei tilbake for å hente sushien, gikk vi forbi fontenen ved biblioteket, og der stoppet Lisa:

Resten av kvelden ble ekstremt sløv, det tar virkelig på å gå såpass langt i en sånn varme. Nå ser det ut som varmen avtar fra tirsdag, og det skal bli en fornøyelse!

Nairo overrasker

Nairo overrasker

Nairo sliter i denne varmen. Han har så mye energi han gjerne skulle hatt ut, men han orker jo ikke. Og det er ikke mange meterne han skal gå når han er ute på korte lufteturer, før han peser som et damplokomotiv i motbakke.

Inne er det nesten like varmt som ute. Vi prøver å stenge sola ute, men får ikke sluppet inn noe særlig kjølig luft på natta og morgenen, så det er rimelig stillestående her inne. Vifta i taket satt jeg igang i dag, og den hjelper jo litt, men bare akkurat rundt der vifta er. Den hjelper ikke 5 meter unna, her jeg sitter.

En kollega viste meg her om dagen et bilde av sin hund liggende på gulvet med snuta vendt mot ei lita vifte, tydelig veldig fornøyd med den kalde brisen. Jeg tenkte umiddelbart at det ville Nairo få et nervøst sammenbrudd av, men ville prøve allikevel, og dette var resultatet 7 sekunder etter at vifta ble skrudd på:

Skikkelig overrasket! Og han ble liggende lenge, så det var tydelig at dette var godt. I tillegg blåser vifta på meg også, så jeg har det litt mer levelig nå i kveld :)

Mar sin leat mai

Mar sin leat mai

Mar sin leat skal ifølge google oversetter være skotsk gælisk og bety hadet/adjø. Og siden jeg brukte opp morna på mars og jeg ikke fant noe annet norsk ord på m som betyr hadet/adjø, måtte jeg ty til andre språk. Joda, vi har alle våre hverdagslige utfordringer når det gjelder ubetydelige bagateller for å gjøre en bloggoverskrift interessant :p

Månedens høydepunkt:
Ingen tvil i min sjel, helgeturen til Arendal med Viking-megaevent og dermed første megaevent, mine første lab-cacher, møte Signal, 11 forskjellige cachetyper på én dag, et nytt fylke logget, komme seg bort for en helg, slappe av, nyte fine cacher, nydelig natur, herlig vær, gode cachevenner og en helg sammen med de to beste jeg vet om: mannen min og hunden min. Perfekt! Bildet som får representere dette er av broen vi kjørte over opptil en hel haug med ganger i løpet av helgen:

Månedens nedtur:
For meg, har det vært varmen. Jeg vet det er som å banne i kirken, men jeg takler ikke de ekstremt høye temperaturene vi har hatt de siste ukene. Jeg sover dårlig, jeg jobber dårlig, jeg til og med slapper av dårlig, fordi jeg hele tiden er så forferdelig varm.

Når svetten siler selv om jeg sitter musestille og knapt tør å puste, synes ikke jeg det er noe gøy lenger. Det er klin umulig å få gått noen skikkelige turer med Nairo uten å måtte stå opp midt på natta (og det gjør jeg bare ikke!), det er klin umulig å få gjort noe i hagen fordi man smelter selv om man ikke gjør den minste ting. Beklager, men jeg er ikke laget for å bo i sånt sommervær som vi har nå. Selv om det egentlig er vår frem til midnatt i natt.

Månedens bøker:
Det ble to bøker i mai. Den første var Hagen i Hartington av Santa Montefiore:

Min omtale finner du her.

Den andre boka var For et høyere mål av J.T. Ellison:

Og her er den omtalen.

Månedens hverdagsøyeblikk:
Bildet ble tatt da Nairo og jeg gikk tur 1. mai, men det er allikevel hverdagslig, for jeg ser denne utsikten hver eneste dag når jeg kjører til og fra jobb:

Campingen på Bakke i forgrunnen, Krokstrand på Svensk side i bakgrunnen.

Månedens Nairo:
Må være dette herlige øyeblikket på hytta 17. mai:

Ellers kunne jeg også fint brukt et bilde fra Arendal-helgen, hvor han var så sliten av så mange inntrykk at han ikke klarte å holde øynene åpne, men han hadde lagt seg strategisk til rett på utsiden av teltet, så han ikke skulle gå glipp av det når vi skulle legge oss ;) Men det er noe med tryggheten han utstråler i akkurat dette bildet som jeg ikke helt klarer å motstå, spesielt siden han ennå ikke er helt trygg på å være på hytta.

Månedens shopping:
Denne måneden har jeg faktisk ikke brukt penger på noe som er verdt å dra frem. Det har for det meste gått penger til regninger og sånne kjedelige ting, men jeg kan jo igjen vise frem den nyeste bilen her i huset :)

Månedens strikking:
Varmen har gjort at jeg ikke har strikket en eneste maske i hele mai, så der har jeg ikke kommet noe lengre enn sist.

Månedens naturbilde:
Jeg var veldig nært å velge et bilde av hav og steiner fra Hove, men det ville blitt veldig likt månedens naturbilde fra forrige måned. Siden jeg var så fascinert av det vakre lyset kveldssola ga på trærne på Hove, må det bli det istedenfor:

Juni i morgen. 3 uker til sommerferie for ungene, litt mer til ferie for meg.

Enda en ny bil!

Enda en ny bil!

Dette tar jo helt av! Ikke har vi vunnet i lotto, ikke har vi arvet noe (takk og pris!). Nei, her går det i godt, gammeldags banklån. Men vi har enda en ny bil!

Mamma valgte å ikke fornye sertifikatet sitt da hun fylte 75 år, men hun beholdt bilen sin. Det innebar at Eileif og jeg hadde fri bruk av den, og vi har selvsagt betalt mesteparten av alle utgiftene på den også. En god gammel Toyota Corolla 1998-modell:

Rundt påsketider overførte vi den fra mamma til meg, og planen var å beholde den i et par år så vi kunne betale ned så mye som mulig på lånet på Avensisen før vi byttet ut Toyotaen med en nyere bil. Vi kjøpte til og med nye sommerdekk til den nå for kort tid siden.

Vi er totalt avhengige av å ha to fungerende biler da Eileif jobber sånn at han aldri kan ta buss. Jeg kan egentlig ta buss så lenge det ikke er skoleferie/-planleggingsdager, men da må jeg dra et kvarters tid før jeg ellers ville kjørt, og jeg ville ikke vært hjemme før ca halvannen time etter at jeg normalt ville vært hjemme. I tillegg ville jeg ikke kommet meg på jobb de dagene skolen er stengt, da det bare er skolebuss som går her i traktene.

Selv om Eileif nå har kjørt denne bilen nesten daglig i flere år, og den har gått som ei klokke, så har det i det siste kommet flere og flere lyder fra den, lyder man ikke vil ha i en bil. Derfor snakket han litt med banken, tittet litt på finn.no, og i dag kom han hjem med en ny bil! En Volvo V40 2014-modell:

Det betyr at vi nå har to ganske så nye biler som forhåpentligvis holder i minst 10 år, og det betyr også at vi har en hel haug med gjeld på de to samme bilene. Jaja, sånn er det bare. Men det er godt å slippe å bekymre seg for at en av de skal bryte sammen på vei til jobb.

Det betyr også at den såkalte bil nummer 2 (er vel kanskje feil av meg å kalle Eileifs bil for “konebilen”? ;) ) er nyere enn “hovedbilen”, men det gjør slettes ingenting. To fungerende biler betyr at vi kommer oss på jobb, som igjen betyr at vi har penger til å betale bilene og til å spare alt vi klarer så vi har råd til å sette igang med alt annet som må byttes ut.

Og takk og pris for oss, så tok firmaet Toyotaen i innbytte for noen få tusenlapper, så vi har sånn nesten fått dekket skrotpris og nye sommerdekk. Enda mer hurra for det!

1000 knivstikk og den man ikke skal glemme

1000 knivstikk og den man ikke skal glemme

Gårsdagen startet med at Nairo fikk årets bad i badekaret, shampo og det hele. Ikke et eneste bilde av den seansen, jeg hadde nok med å holde han oppe i badekaret samtidig som jeg shamponerte og skylte, men det foregikk som alle tidligere år, med et snev av panikk. Hos Nairo, ikke hos meg.

Denne tomta vår er et kapittel for seg selv. Jeg drømmer om en fin hage, ikke nødvendigvis med masse planter og trær, men en lettstelt hage uten lupiner, og den skal være både pen og praktisk. For øyeblikket kan den vel egentlig ikke kalles annet enn viltvoksende.

Joda, jeg vet at det krever en innsats ingen av oss egentlig er villige til å gjøre. Ikke har vi egentlig hverken råd eller kunnskap heller. Derfor får vi bare gjøre det beste ut av det sånn den er nå, og jeg har ihvertfall satt igang denne helgen, med blant annet årets første plenklipp. Nesten. Eller jo, det ER årets første plenklipp (fy oss!), men alt ble ikke klippet. Derfor nesten. Det som ble klippet, var innkjørselen (ihvertfall kantene), kantene rundt gårdsplassen, deler av inngangspartiet, og en tredjedel av plenen:

Når jeg skulle ut og klippe i går, fant jeg ut at jeg måtte benytte muligheten til å få litt sol på kroppen. Så jeg tok på meg bikinioverdel, shorts og slippers. Det jeg ikke tenkte på, er at vi har satt opp utkastdelen på klipperen for at avklippet bare skal bli kastet ut, det er altfor langt til å bruke oppsamleren nå. I utgangspunktet er jo gress ganske mykt, men når du blander inn tørre blomsterstilker og småkvist fra i fjor, og det får en ganske høy hastighet, er det ikke mye mykt lenger. Så etter å ha vasket av meg det grønne panseret jeg fikk, så jeg sånn ut:

Kanskje ikke så lett å se på bildet, men beina mine er fulle av ørsmå knivstikk, her og der sitter det små gress- og kvistpartikler igjen i huden. I dag klør det som bare fy fasan, og det er jo et veldig godt tegn, men jeg tror jeg får ha på meg lange skjørt i noen dager fremover.

Jeg maktet ikke ta mer en den tredjedelen av plenen. Og årsaken til at inngangspartiet bare blir tatt halvveis, og dermed blir seende slik ut:

er at det på venstre side, inntil husveggen, vokser blant annet markjordbær:

Jeg har ikke plantet de, de har dukket opp helt av seg selv. Nairo får ikke lov til å hverken snuse eller tisse her, så disse plantene skal få leve. Og da må jeg bare ta med ugress på kjøpet, for røsker jeg opp hundekjeks og løvetann, så følger jordbærene automatisk med.

Gressklipping på søndager unngår jeg så langt det er mulig, så i dag gjorde jeg litt mer stillearbeid. Ved veien like ved inngangsdøra står to gamle plommetrær. De har blitt altfor høye, de kommer bare med blader på toppen, og plommene får vi aldri tak i lenger, så de skal vekk. Det maktet jeg ikke i dag, men jeg fikk tatt en del dødt ved siden av de, så nå ble det et hull i vegetasjonen:

Plommetrærne er de 3-4 stammene fra venstre mot midten av bildet. Busken i forkant til venstre er nok et begynnende plommetre, kanskje det skal få leve.

I tillegg fikk jeg sagd ned et begynnende tre mellom kjøkkenvinduet og verandaen, helt inntil husveggen. Skal ikke ha noe tre der nei! Og samtidig fikk jeg samlet sammen alt som ble kappet ned rundt strøm- og telefonledningene i vinter. Jeg har ingen problemer med at det blir gjort, jeg bare synes det er litt irriterende at det blir liggende igjen. Så nå har vi denne haugen bak garasjen:

I tillegg har vi en tilsvarende haug i skråningen utenfor venstre bildekant, og en litt større haug i den øverste delen av hagen. Og mer skal det bli, har noen busker/småtrær som også skal bort. Jeg må bare huske å kle på meg litt bedre når jeg skal gjøre sånt arbeid i hagen også, for nå har jeg et par-tre blemmer etter brennesle på kroppen også.

Og så må jeg til slutt ta med den vi ikke skal glemme. Den vakreste blomsten jeg vet om:

Jeg føler jeg kjempeheldig som har såpass mye forglemmegei som jeg har, og uansett hva som skal gjøres med hagen i fremtiden, skal disse bevares.

Lufta tok slutt

Lufta tok slutt

Når dere har vært med på noe minneverdig, noe “once in a lifetime”, har dere det også sånn at dere for det første ikke helt tror at dere har opplev det, og for det andre blir litt tomme for luft etterpå? Sånn har jeg det. Jeg vet jeg har vært på to Metallica-konserter, men jeg tror ikke helt på det. Jeg vet jeg har sett Riverdance flere ganger, men det føles veldig uvirkelig. Den samme følelsen fikk jeg da jeg om mandag var ferdig med å logge helgens cacher og blogge om opplevelsen. Da var jeg liksom ferdig med helgen, og det føltes som om jeg ikke hadde vært i Arendal, tatt 11 forskjellige cachetyper på én dag, vært på mitt første megaevent, tatt mine første lab-cacher.

Men, jeg jobber meg oppover igjen, hverdagen har innhentet meg, og selv om det nå er fredag og helg igjen, så begynner jeg stadig å bli mer og mer klar for å gjøre en skikkelig innsats de siste 4 ukene av skoleåret, og de siste rundt 6 ukene før jeg tar litt ferie.

Så hva har jeg gjort denne uka? Ikke stort, hvis vi ser bort ifra jobbing og iherdige forsøk på å ikke smelte i denne ekstreme varmen som har rammet østlandet. Det er én ting å holde på ute, gå tur der det lufter, da merker jeg ikke varmen så godt. Men å sitte stille eller å prøve å jobbe inne i 26 grader, eller å sitte stille ute eller bevege seg når det ikke er det minste vindpust, nei det har jeg store problemer med.

Her om dagen var det på tide med en oppgradering på pc’en. Dum som jeg var satt jeg den igang idet jeg kom hjem fra jobb:

Det tok halvannen time totalt. Minn meg på at jeg setter igang sånt når jeg legger meg.

Å barbere legger er vel noe av det mest kjedelige jeg vet om. Samtidig er det ikke det minste pent med hårete legger, så da tyr man av og til til lange skjørt:

Det er en salong i byen som kjører rabattert pris på voksing av bein i hele sommer ved “drop-in”-timer (drop innom de for å avtale tid), men jeg vet ikke grotiden på håret mitt, så jeg aner jo ikke på forhånd når det er langt nok til å vokses. Vondt gjør det også, men det hadde vært greit å slippe barberinga en liten stund…

I dag snudde jeg rett og slett ryggen til sola, og fikk meg en fin glorie:

Eller har jeg kanskje en lysekrone på hodet? ;)

I morgen er planen bading av Nairo (ja, det årlige badet i badekaret) og klipping av gress. I den rekkefølgen. Så får vi se om jeg på søndag har rygg nok igjen til å gjøre noe annet :)

En mega-helg i Arendal

En mega-helg i Arendal

For en helg! Jeg er bare nødt til å ta det fra begynnelsen. Lurt, ikke sant? ;)

Fredag:
Klokka halv ni på morgenen var vi underveis, men vi kom ikke engang til byen før vi måtte stoppe og kvitte oss med en blindpassasjer:

Har du noen gang sett en så gulgrønn edderkopp??? Fysj, han fikk ikke lov til å være med videre!

Overlevde Moss-Horten, og satt kursen sørover. Dagens første mål var å logge en cache i Vest-Agder, og på vei dit ble det et par beinstrekk, blant annet på denne fine rasteplassen:

Eileif og jeg sa omtrent i kor at vi jo hadde vært her før, og når de små grå fikk jobbet ferdig, husket jeg historien. Da Eileif og jeg var på bryllupsreise i Kragerø, ville jeg logge en cache i Aust-Agder. Valget falt på cachen her, men såvidt jeg husker, fant vi den ikke og tok en annen istedenfor. Denne gangen fant vi den uten problemer :)

Så var det Vest-Agder. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta en av cachene ved Dyreparken, men et par dager før avreise ble jeg tipset om den virtuelle litt nærmere Kristiansand sentrum. Tittet på kartet og så at omveien ikke ble altfor ille, så da ville jeg helt klart prioritere en virtuell fremfor en tradisjonell. Og den virtuelle vekket helt klart gamle minner:

Dagens andre mål var rett og slett å komme oss til Hove og rekke Meet&Greet-eventet. Og etter en burger på veien, kom vi frem i god tid og fikk tatt en cache på vei ned til eventstedet:

Det var altså så vakkert at det nesten gjorde litt vondt i hjerterota!

Stappfullt av folk på eventet, og kjentfolk fant vi også rimelig fort. Moro!

Tok en cache på vei tilbake til bilen, og så kjørte vi oss en runde for å se om vi kunne finne en sidevei for å parkere og sette opp teltet. Men nei, ingen hell der. Tilbake til Hove, snakke med noen kjente, få et telefonnummer og snakke med en av arrangørene, så ordnet det seg, og på beste mulige måte! Fikk plass helt for oss selv, ingen gjennomgangstrafikk inntil teltet, og helt flatt og fint å ligge. Perfekt!

Tok en liten kveldstur med Nairo og fant en cache til i det vakre lyset solnedgangen ga oss:

Lørdag:
En elendig natt for både Eileif og meg, vi er dårlige på å sove i telt den første natta.

Målet for dagen var hårete, og jeg fortalte det til ytterst få før avreise. Ville slippe masse stress med forventninger fra andre enn meg selv. Jeg ville prøve å finne 11 forskjellige cachetyper på én dag, og for meg som stort sett bare går etter tradisjonelle, kunne dette bli vanskelig. Jeg planla godt på forhånd, gikk for de enkleste løsningene på alle typene, og håpet at mitt stressnivå ville holde seg på laveste nivå.

Det ble derfor en tidlig start med morgenevent fra klokka halv syv:

Få meter fra eventplassen var det en tradisjonell som jeg sjekket ut kvelden før, så den andre cachetypen var derfor fort i boks:

Fra 7 til 8 var det CITO på samme plass, og dermed var cachetype nummer 3 ferdig:

Så satt Eileif, Nairo og jeg oss i bilen og kjørte avgårde for å få unna et par cachetyper til. Første stopp var en Reverse Wherigo. Første gang jeg prøver meg på en sånn alene, og det gikk helt strålende! I tillegg møtte vi to andre cachere ute i samme ærend, og da ble jeg enda tryggere på at jeg hadde gjort alt riktig. Hurra!

Vakre liljekonvallen hadde sprunget ut i skogen:

Tok et par tradisjonelle når vi først gikk forbi de, og så dro vi til en multi som heldigvis var like enkel i virkeligheten som det virket som i beskrivelsen. Cachetype nummer 5!

Jeg skjønte at vi lå foran tidsskjemaet, så da ville jeg nedom Arendal sentrum og ta Norgesboksen. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å finne alle 50 Norgesboksene, men når jeg først er i nærheten av en, er det jo greit å få logget. Der møtte vi en tysker ute i samme ærend, så vi fikk oss en koselig prat, før vi gikk hvert til vårt.

Veldig fin utsikt i området!

Vi dro så tilbake til Hove og gikk for den av de to Earthcachene der som virket som den enkleste. Nå synes jeg aldri Earthcacher er enkle, men vi har gjort vårt beste og også fått litt hjelp av en god cachekompis, så jeg håper loggen er godkjent. Og det var cachetype nummer 6:

Klokka nærmet seg 12 og helgens store happening, nemlig mega-eventet. Loggboka var upåklagelig oppfinnsom, og veldig i stil med temaet:

Mitt første mega-event!!!

Og ved hjelp av andre gode cachekompiser fikk jeg også logget mine 10 første lab-cacher, jippi! Dermed var det bare 3 cachetyper igjen, men det skjedde flere ting før vi kom oss avgårde. Først fikk vi logget event-FTF på en tradisjonell midt på eventplassen, og så dukket Signal the Frog opp! Jeg bare måtte benytte anledningen, og jeg tror jeg snek i fotograferingskøen, men jeg fikk tatt bilde sammen med Signal! Starstruck! ;)

Så kom vi oss i bilen og kjørte nordover. Første stopp var en veldig enkel og fin Letterbox. Da vi kom frem til den var det allerede andre cachere på plass. Jeg sa at de ikke trengte å lukke igjen boksen, hvorpå de humoristisk spurte om jeg kunne koden. Selvsagt kunne jeg den, og dermed var cachetype 9 bokstavelig talt i boks.

Nest siste cachetype var en virtuell, og den var også av det lette slaget. Nydelig utsikt her også:

Og vi måtte stå litt i kø for å få tatt bildene vi trengte, det var cachere over alt i dag ;)

Så skulle vi sørover, men det var en Letterbox til like i nærheten som jeg hadde lyst til å ta en titt på. Idet jeg går mot den, kommer det en gjeng med franskmenn, som jeg da tok følge med. Ingen av oss hadde lest beskrivelse eller hint skikkelig, så vi gyver løs på oppgaven, og instruksjonene sto bare på norsk, så jeg oversatte til engelsk, og en av gutta oversatte videre til fransk. Imens en av de andre gutta prøver å løse oppgaven utifra instruksjonene, kommer to nordmenn som faktisk hadde lest oppgave og hint. Det viste seg at den opprinnelige løsningsmetoden dessverre var ødelagt, og det krever en massiv jobb for å fikse det, så CO har laget en nødløsning som sto beskrevet i hintet. Men, selv om det ble en billig Letterbox, var installasjonen og den opprinnelige oppgaven veldig imponerende:

Den siste cachetypen jeg trengte var en Mystery. Jeg misliker Mysteryer sterkt, så gleden var stor da jeg i planleggingsfasen oppdaget en trail med Challenge-Mysteryer. Der kvalifiserte jeg for flere, og gleden var uhorvelig stor da vi fant den første av disse, og jeg dermed hadde nådd dagens mål!

Vi gikk videre innover for å ta en til, og på vei tilbake møter vi en cachekompis. Han hadde gått foran sin høygravide samboer, så vi gikk henne i møte mens han fortsatte innover. Da vi møtte henne, snudde hun og gikk sammen oss mot bilene, hvorpå hun peker på en av challengecachene og lurer på om jeg hadde tatt den. Det hadde jeg ikke, for jeg visste ikke om jeg kvalifiserte til den, og dermed hadde jeg ikke planer om å “note” den. Men jeg gjorde det, og glad er jeg for det, for etter 20 minutters jobb da vi kom hjem i går, fant jeg ut at jeg kvalifiserte. Hurra!

Vi dro så tilbake mot Hove, stoppet og fikk i oss burger-middag igjen. Og så tok jeg to tradisjonelle til på vei ned til avslutningen av mega-eventet. Der ble det annonsert at neste års Vikingevent blir i Harstad i pinsen:

Både Eileif, Nairo og jeg var ekstremt trøtte, jeg tvang meg faktisk til å holde meg våken frem til klokka 21, da hadde Nairo kjempet mot søvnen foran teltinngangen i en halvtimes tid ;)

Søndag:
Denne natta sov vi som steiner, alle tre, det var deilig!

Tidlig opp denne dagen også, for å få med meg god-morgen-event:

Så tok jeg med meg Nairo på en liten morgentur langs stranda. Hadde tenkt å se etter to tradisjonelle, men den første var helt tydelig en stein på en steinstrand, og det gadd jeg ikke ta meg tid til:

Så vi gikk for den enkle, og var veldig fornøyd med både den og utsikten:

Målet denne helgen var aldri å finne så mange cacher som mulig, uansett.

Fikk også med meg dagens CITO, hvor jeg tror at plastposen jeg fikk for å legge søppel i besto av mer plast enn jeg klarte å finne på bakken. Og det er jo bra, det betyr jo at folk rydder opp etter seg!

Ved 11-tiden forlot vi Hove. Hadde noen få cacher på planen oppover mot Horten, endte opp med 6 kjappe funn, inkludert Bamble kirke:

Her stoppet Eileif og jeg også på vei hjem fra bryllupsreisen for nesten 7 år siden, da gikk vi for cachen ved ruinene like ved kirken.

Burger til middag på Storebaug, og hjemme klokka 1630. 793 kilometer kjøring pluss ferge over fjorden. 44 cachefunn. Ny personlig rekord med 11 forskjellige cachetyper på én dag. Første mega-event. Første lab-cacher. Herlighet, for en helg! Og ikke ble lørdagen det stresset jeg fryktet, forhåpentligvis litt takket være god planlegging. Nydelig vær hele helgen, koselige cachere, både kjente og ukjente. Strålende gjennomført eventhelg av arrangørene. Snille folk som lot oss få en teltplass for oss selv. Finner ikke en eneste ting å klage på selv om jeg prøver! ;)