• Februar forsvinner

    Årets korteste måned er straks over, og her er månedens oppsummering:

    Månedens høydepunkt:
    Uten tvil å se Nairo i god form:

    Så var det også et høydepunkt å besøke valpekullene hos Pufflingens:

    Og definitivt også et høydepunkt å komme meg ut på cachetur igjen:

    Månedens nedtur:
    Vi hadde noen dager med skikkelig møkkavær som ga oss skikkelig møkkaføre:

    Men det har også vært fryktelig tungt å se Nairo ha det så vondt enkelte dager:

    Månedens bøker:
    Den trettende fortellingen av Diane Setterfield:

    Omtalen kan leses her.

    Og så leste jeg Dødens mark av Karen Harper:

    Den omtalen finner du her.

    Månedens hverdagsøyeblikk:
    Hver morgen parkerer jeg så å si på nøyaktig samme plass, og da har jeg denne utsikten:

    Blir egentlig aldri lei av å se festningen altså <3

    I februar har det vært hverdagslig å slenge seg i sofaen en times tid og kose oss med dette:

    Og i likhet med at jeg aldri blir lei av å se festningen, så blir jeg heller ikke lei av å se Band of Brothers. En helt fantastisk miniserie som anbefales på det sterkeste, selv om du kanskje i utgangspunktet ikke liker krigsfilmer. Dette er så mye mer enn det!

    Månedens Nairo:
    At han ikke var det minste redd den nye madrassen sin:

    Han bruker den jevnt og trutt. Ikke noe mer enn han ligger i kurven sin, og han ligger vel aller mest på gulvet, men han som er skeptisk på stort sett alt nytt som kommer i hus overrasket skikkelig da han gikk rett og la seg på madrassen <3

    Månedens shopping:
    Bortsett fra madrassen til Nairo, må det igjen bli de nye neglene:

    Er SÅ fornøyd med å ha gutta mine på neglene mine <3

    Månedens strikketøy:
    Holder fortsatt på med en gave, så det blir ikke noe bilde. Men la meg si at jeg er veldig fornøyd her også 🙂

    Månedens naturbilde:
    Det har ikke blitt mye turer denne måneden, og derfor ytterst få naturbilder. Selv på cacheturen om lørdag ble det veldig lite bilder, jeg var så glad for å endelig være på tur igjen at jeg glemte å ta bilder 😉 Derfor blir det dette bildet som får bli månedens naturbilde:

    For selv om det egentlig er et litt grått og trist bilde, så er det noe med de rette linjene på veien og trærne som tiltaler meg.

    Nå marsjerer vi rett inn i mars (åh, for et ordspill… :p ), og det er så godt å se lyset komme på morgenen igjen!

  • Februar er full

    Fylling av datomatrisen fortsetter, og nå kan jeg strekke hendene i været og juble over at februar er fylt. Hurra!

    Og som dere ser, er det bare mars og april igjen. 14 dager totalt. Det må da være mulig å gjennomføre!

    Jeg begynner å bli litt lei nå, jeg må innrømme det. Men så lenge jeg slipper å slite for å finne en cache de dagene jeg trenger det, så går det egentlig ganske greit.

    Det jeg ihvertfall kan skrive under på, er at jeg ikke har noen som helst planer om å sette igang en streak. For det første har jeg ikke nok cacher å ta av i de områdene jeg befinner meg på en vanlig dag, og for det andre hadde jeg blitt så dritt lei caching. Og det vil jeg jo ikke 🙂

  • Caching på Årvolltangen

    Det er halvannen måned siden forrige ordentlige cachetur, da var Lisa, Raymond og jeg på Hvaler. Jeg har jo cachet etter det, men bare tatt enkeltcacher på datoer hvor jeg har manglet funn. Nå hadde jeg skikkelig abstinenser etter å komme meg ut på tur og finne mer enn bare én cache. Joda, jeg fant jo tre cacher for en uke siden, men nå var jeg klar for å finne mange.

    Heldigvis passet det for både Raymond og Lisa i går, og etter en kort rådslagning litt tidligere i uka ble vi enige om å ta turen til Årvolltangen, som bokstavelig talt ligger bak rasteplassen Storebaug nordgående ved Moss. Jeg har visst at det har vært noe turområde der, men jeg var på ingen måte klar over hvor omfattende det var, så det ble en gledelig overraskelse!

    Her nede er det så å si snøfritt. Det var det ikke på Årvolltangen i går. Vel, våren har begynt å komme dit også, så underlaget var en blanding av barmark, gjørmemark, ismark og snømark. Men vi holdt oss på beina, og brukte bare litt lengre tid enn vi hadde gjort hvis det hadde vært barmark hele veien.

    Deler av en lengre trail ligger på Årvolltangen, så det var den vi gikk for pluss de andre cachene som også ligger der. Etter to funn ble det dessverre to DNF’er, og så ble det funn på resten av turen.

    Ganske tidlig på turen kom vi forbi speiderhytta Canada:

    Veldig fint område, kan bare forestille meg så mye liv og latter det må være her når speiderne er her.

    Helt øverst på spissen var det tid for å sette oss ned og nyte utsikten og matpakka:

    Fremdeles litt is på vannet:

    Etter en deilig pause på en halvtimes tid var det bare å fortsette og få varmen i kroppen igjen. Lisa og Raymond måtte undersøke en farkost ved/på vannet:

    Og som vanlig var vi strålende fornøyde med å være på tur:

    Mot slutten av turen tok vi en avstikker for å få med oss 4 ekstra cacher, og da måtte vi over ei bru. Bildet har jeg derfor kalt cacherne på broen, fritt etter Munchs litt mer berømte maleri:

    Totalt ble det 28 funn på Lisa og meg i går, litt færre på Raymond da han hadde tatt noen i trailen tidligere. Og Endomondoen stoppet på noe over 11 km (noe jeg kjenner godt i kroppen i dag), litt mer enn appene Raymond og Lisa viste:

    En veldig fin runde med stort sett veldig greie cacher, jeg har ingen problemer med å forstå at dette er et populært turområde. Dere ser start- og sluttpunktet, vi parkerte akkurat bak bensinstasjonen på Storebaug.

  • Pufflingens E- og F-kull

    Pufflingens har to kull for øyeblikket, både Muffy og Briza har valper. Jeg trodde ikke jeg skulle få tid til å hilse på denne gangen, og det hadde vært veldig trist, men vi klarte å finne en dag, og den dagen var i dag!

    Våknet opp til at det hadde snødd i natt, og siden jeg visste jeg skulle kjøre på smådårlige og trange veier nedover i Sverige, valgte jeg å ta Eileifs bil som har piggdekk. Jeg er ikke noe glad i å kjøre bilen hans, men heller den enn min med piggfrie akkurat i dag. Brukte litt lengre tid enn normalt på å komme meg ned, men heldigvis ingen uhell underveis.

    Det er 4 valper i E-kullet og 5 valper i F-kullet. Jeg ser jo forskjell på kullene, selv om de er ganske nær hverandre i alder, så er det allikevel størrelsesforskjell på de. Men innad i kullene klarer jeg ikke helt å se forskjell på valpene, de er veldig like og jevne! Bruno skiller seg jo ut, logisk nok. Men siden de er så like hverandre skal jeg ikke prøve å identifisere de på bildene, dere får bare nyte de vakre små <3

    Her er mammaen til E-kullet, Muffy. Jenta mi <3

    De ble bra bløte ute i dag:

    Dette bildet er det eneste hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har fått tatt bilde av alle 9:

    For jeg har helt sikkert ikke fått med alle på enkeltbilder, og det er helt sikkert flere bilder av samme valp. Men når de får mat er det enkelt å få med alle sammen 🙂

    Denne ligner bittelitt på Nairo da han var liten, og kanskje denne lille blir like glad i tennisballer som Nairo er?

    Nei, jeg sover ikke, jeg støtter opp veggen:

    Vil du ikke leke? Vil du bare sove?

    Bruno <3

    Bruker labben som hodepute <3

    Legg merke til den søte i bakgrunnen, Nairo sov også med tunga ute da han var valp:

    3 timer med valpekos og skravling ble det, før jeg kjørte hjem igjen. Utrolig koselig, som alltid! <3

  • Jeg klarte det!

    Føljetongen fryktelig vond og veldig løs jeksel er over!!!

    De siste par-tre dagene har den vonde jekselen min blitt litt ekstra vond igjen. Jeg husker jo med gru hvor ille det var da den ødela den siste ferieuka mi sommeren for halvannet år siden, og selv om jeg har hatt mange muligheter til å trekke den i løpet av denne tiden, er det noe med den tannlegeskrekken som har gjort at jeg rett og slett ikke har klart det.

    I går hadde jeg fryktelig vondt. Ikke så vondt som for halvannet år siden, men nok til at jeg måtte ty til en sterk smertestillende da jeg la meg. Det hjalp ikke, så i natt måtte jeg opp og ta en vanlig smertestillende i tillegg. Fikk heldigvis sovet greit etter det, men skjønte allerede i natt at jeg måtte ringe tannlegen i dag.

    Kom meg på jobb, dagens parkeringsplass var denne:

    Ringte tannlegen når klokka bikket 8, og fikk time klokka 0945. Dermed ble dagens andre parkeringsplass denne:

    Gledet meg jo ikke, men kjente allikevel at pulsen steg flere hakk da jeg kom inn på venteværelset. Og da jeg kom inn til selve stolen, silte tårene. Det fortsatte de å gjøre stort sett gjennom hele prosedyren, som fra jeg satt meg ned og til jeg var ute av stolen igjen tok hele 15 minutter. 15 minutter! Jeg kjente kun den første sprøyta, resten av stikkene var ikke mulig å føle. Jeg kjente at han holdt på, men ikke noen smerter. Og jeg kjente også på måten han beveget hånda si på da han dro ut tanna (som forøvrig nå var veldig løs) at han gjorde det han kunne for å gjøre det minst mulig traumatisk for meg. Ikke noe rykking eller nøkking, ikke noe gnissing eller knasing. Og når han så sa at han var ferdig og ikke skulle gjøre mer mot meg, gråt jeg enda litt mer.

    Ble sittende noen minutter i stolen for å være sikker på at jeg ikke kom til å gå i gulvet, og for å tørke tårene nok til å se hvor jeg gikk. Så var det tilbake på jobb og gjøre noen enkle oppgaver før jeg dro litt tidlig hjem, totalt utladet etter det jeg absolutt vil kalle en kraftanstrengelse. Hodepine til tusen og tilbake.

    Men jeg er så stolt av meg selv! Jeg har endelig klart det! Nå i kveld har jeg ikke noe vondt, og for første gang på halvannet år kan jeg bite tennene sammen uten å få vondt. Hurra!

  • Helg og nesten ferie

    Nå er det over en måned siden forrige cachetur, og selv om jeg har cachet jevnt og trutt i hele den perioden, så har det bare blitt en om dagen på de datoene jeg manglet funn. Så nå har jeg skikkelig abstinenser, og det ville jeg gjøre noe med i går.

    Ingen av de jeg spurte hadde mulighet til å være med, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre langt alene, så jeg valgte en nærtur, det vil si en av Lisas runder som jeg ikke har fullført. Jeg hadde et håp om å gå et par-tre kilometer for å se hvordan hofta til Nairo reagerte. Men på grusveien mot parkeringsplassen møtte jeg en mann med løs hund, og på vei innover for å ta cacher kom vi til et hus/en gård. Jeg aner ikke om det var hunder der, men jeg ville ikke friste skjebnen, derfor snudde vi der. Da ble det med 3 cacher, men 3 er jaggu mer enn 1, så jeg er fornøyd.

    Lettgått terreng, grusvei hele den biten vi gikk:

    Og selv om det ikke ble lange turen, var Nairo fornøyd med å lese noen nye aviser:

    Samtidig som Nairo og jeg gikk tur, var Eileif på Nordby og handlet. Og snill som han er, hadde han kjøpt et par overraskelser til meg <3

    At jeg er glad i bamser, er ingen hemmelighet. At jeg har blitt glad i rosa, er heller ingen hemmelighet. Så da han kom over luftfrisker til bilen som både var bamse og rosa, måtte han bare kjøpe den:

    Mistenker at den lukter veldig syntetisk, men pytt pytt, det er jo en rosa bamse! 😀

    Eileif vet hvor glad jeg er i Snapple, så han hadde jaggu kjøpt med to av de også:

    Tror ikke jeg har smakt Fruit Punch før, den ble faktisk i søteste laget. Men Kiwi Strawberry er kjempegod, og den skal få kose seg litt til i kjøleskapet før jeg gyver løs på den.

    Kvelden ble tilbragt i sofaen med Hver gang vi møtes på TV. Nairo sluknet også i sofaen:

    I dag har vært en utrolig sløv dag. Eileif og Nairo prøvde å gå en skogstur i nabolaget, men skytetrening på en gård satt en effektiv stopper for det (Nairo får lettere panikk når det skytes). Jeg har ikke gjort noe særlig annet enn å la meg underholde av FailArmy på YouTube, hatt en halvtimes egenpleie på badet og vasket et par maskiner med klær.

    Nå venter to arbeidsdager, og så er det jaggu ferie. Skolene her nede har vinterferie, så da bevilger jeg meg tre dager hjemme, og det skal bli så godt!

  • Vofsenegler

    Nå var det på høy tid å gjøre noe med neglene. 5 uker er egentlig litt for lenge mellom hver time hos Neglrommet, men det er egentlig helt greit for meg. For lakken i seg selv holder seg rimelig godt:

    Men som dere ser har neglene vokst ganske mye, og da er det ikke pent lenger.

    Det har jo vært mye fokus på Nairo i det siste (det går forresten veldig bra med han!), og jeg kjente at jeg ville ha et symbol for hundene mine på neglene denne gangen. Og siden jeg har hatt 3 hannhunder måtte det bli blå farge, og heldigvis hadde Neglrommet stensil med hundepoter. Dermed ble det slik:

    To poter på tre negler; en for Santo, en for Arkas og en for Nairo. Kun blå negler på den andre hånda. Og jeg er så fornøyd! Gutta mine jo <3

  • Sjokoladesavn

    For ganske mange år siden klagde jeg min nød her på bloggen over at flere av mine favorittsmaker i te-verden hadde gått ut av produksjon. Eple-te, appelsin-te, Bangalore-te (som smakte appelsin). Nå skal jeg klage min nød litt igjen, men denne gangen dreier det seg om sjokolade.

    Ja, jeg er sjokoholiker, men jeg har de siste årene vært flinkere til å begrense sjokoladeinntaket. Det er ikke dermed sagt at jeg har sluttet å spise sjokolade, det tror jeg aldri kommer til å skje.

    Det er ytterst sjeldent jeg går til innkjøp av en pose Twist, men skulle en slik pose befinne seg i min nærhet, er det ingen tvil om hvilke biter jeg går for. Banan er en soleklar vinner, men så er det den ene da, den som selvsagt har blitt borte 🙁

    Bilde lånt herfra.

    Ser du den titter frem, rett over i’en i Twist? Jupp, aprikos. Hvorfor i himmelens navn måtte de fjerne den? Kunne de ikke fjernet lakrisen, eller den grusomme med marsipan? Hmpf!

    Så har vi en som vel forsåvidt ikke har gått ut av produksjon, men som er sabla vanskelig å få tak i: Krembanan:

    Bilde lånt herfra.

    Jeg har alltid kunne få tak i denne hos Meny, men en stund før jul fant jeg den ikke der heller. Narvesen har den heldigvis, men hvorfor skal det være så vanskelig å få tak i denne? Kunne den ikke være i alle butikker?

    Den siste vet jeg ikke om har gått ut av produksjon. Jeg vet at den er sesongbetont, men til jul fant hverken Eileif eller jeg den i en eneste butikk. Sjokolade appelsin:

    Bilde lånt herfra.

    Jeg vet den har vært å få kjøpt til påske tidligere år, så nå krysser jeg alt jeg har for at den dukker opp igjen når vi nærmer oss april!

  • Det går bedre

    Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:

    Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.

    I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.

    Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.

    I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:

    Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.

    Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:

    Hentesveis? :p

    Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.

    Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.

    Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.

    Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
    – Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
    – Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.

  • 5 dager på rad

    Det blir mye Nairo her i bloggen for tiden, men det skjer jo litt andre ting også. Og som dere vet, har jeg siden september jobbet for å fylle datomatrisen. Ja, geocaching, ja 🙂

    Før jul hadde jeg en runde med 5 dager på rad hvor jeg manglet funn i kalenderen, og det ble en stressende affære. Denne uka har jeg nok en gang hatt 5 dager på rad jeg må finne en cache, og jeg har gruet meg skikkelig. Å ta cacher på morgenen før jobb har jeg stort sett gitt opp, det er altfor mørkt. Men denne uka har jeg fått nok et hinder, nemlig vær og føreforhold. Det har vært alt ifra -8 grader, snøvær, slaps, +4 grader, regn, sol til vind, sporete og ruglete veier, is og bare veier.

    Men det har gått overraskende bra! Om onsdag rakk jeg faktisk å ta en cache på morgenen også, og siden det var den dagen Nairo skulle røntges, var det utrolig deilig å være ferdig med dagens funn.

    I dag har det mildt sagt vært utfordrende å bevege på seg for ikke snakke om å kjøre bil. Mine piggfrie vinterdekk og jeg blir ikke venner, så når dette var underlaget enkelte steder i byen, hadde jeg ikke lyst til å kjøre på utsiden av sterkt trafikkerte veier i det hele tatt:

    Så etter jobb dro jeg ut på Svinesundparken for å handle et par ting, og så kjørte jeg i retning hytta. I Sponvika-området er det mange cacher jeg ikke har tatt, rett og slett fordi jeg har hatt lyst til å spare de til jeg skal oppholde meg på hytta. Men nå må jeg som sagt gå for enkle cacher for å få fylt de datoene jeg mangler, og da var det greit der ute. Og dagens cache kunne vært en utfordring siden den ikke skulle henge i et tre, men etter å ha vasset 12 meter i 10 cm bløt snø, fant jeg en tørr og fin cache som ikke var begravet i snø i det hele tatt.

    Hurra! 5 dager på rad er ferdig, nå er det bare resten av dagene igjen. Begynner å se slutten på dette nå 🙂