8 typer på én dag

8 typer på én dag

I går trodde jeg kanskje at jeg hadde tatt på meg mer enn jeg skulle klare, men jeg er sta og gir meg ikke så lett, så selv om det buttet imot og motivasjonen og innsatsviljen gikk i kjelleren et par ganger, så hadde jeg ikke lyst til å gi meg, jeg SKULLE klare 8 typer på én dag! 8 cachetyper, selvsagt ;)

Dagen startet med at jeg hentet Lisa, og vi kjørte videre til Strömstad. Det har vært Australia day suvenir denne helgen, og Lisa sto for event. En grei måte å starte 8 på én dag, og masse folk kom det også:

Enda flere eventdeltakere:

Ikke langt unna eventstedet lå det en tradisjonell cache som ingen fant. CO var på eventet, konstaterte at den var borte, og vi fikk logge LTF (Last To Find). Dermed var en uplanlagt tradisjonell i boks. 2 down, 6 to go!

Lisa manglet noen i en wherigo geoart i Sarpsborg. Disse skal arkiveres, så hun ville ta de 11 hun manglet før de ble borte, og jeg ble selvsagt med. Godt humør på oss begge:

Mange av disse cachene var fine, forseggjorte bokser:

Og innimellom var det fin utsikt:

I tillegg fikk Lisa klatret litt:

3 typer i boks, 5 igjen. Men nå var vi begge sultne, og det lå en sushisjappe like i nærheten. Vi var ikke vonde å be, noen av oss, og det angret vi ikke på. Nydelig mat!

Neste stopp var området rundt Hafslund hovedgård, og den første der var en tradisjonell. Så gikk vi over på en Earth, og jeg er veldig usikker på om vi har riktige svar på denne… Men jeg må jo bare håpe på det, og dermed var 4 forskjellige ferdige.

Den neste var en multi, og det var en veldig fin oppgave. Dessverre var alle helleristningene denne var knyttet til dekket over, så de fikk vi ikke sett. Men 5 typer var da unnagjort.

Mørket hadde overtatt, og vi fikk plutselig både vind, snø og isregn. Ikke like trivelig lenger, men vi kunne jo ikke gi opp nå!

På vei til neste nye cachetype stoppet vi innom Hafslund kirke, nok en tradisjonell:

Og så var det en Letterbox. Her slet vi litt, men etter en telefon til CO gikk alt så mye bedre, og vi kom oss videre i oppgaven:

Boksen her ble også funnet og logget, bare 2 typer igjen nå.

En virtuell måtte til pers, og dette var en nydelig paviljong!

Med litt snodig innstilling på kameraet, fikk jeg dette lune lyset på paviljongen og et flombelyst tre:

På vei til den siste cachetypen måtte vi bare stikke innom en av adventscachene fra 2017. En vanlig tradisjonell, men en på ingen måte vanlig boks. En veldig vakker og forseggjort boks!

Så var det en mystery, og dette var i tillegg en challenge. Vi slet litt med å finne stien i mørket, men vi fant frem, vi fant boksen, og så glad er jeg når jeg (forhåpentligvis) har fått logget 8 cachetyper på én dag, selv om vinden uler og det pisker i ansiktet:

Så kjørte jeg Lisa hjem, og på veien dit ble det en siste stopp på en nok en challengemystery som krevde at den skulle logges samme dag som man hadde vært på event. Litt koselig å starte dagen med et event og avslutte dagen med å logge en mystery som krever et event samme dag.

11 timer etter at jeg dro hjemmefra kunne jeg sliten og fornøyd slenge meg ned i sofaen. Nå bare gleder jeg meg til neste gang Project-GC oppdaterer seg for meg (nei, jeg er ikke betalende medlem), så jeg kan se all den nye statistikken og nye badges etter gårsdagens tur, som endte med totalt 22 funn.

Personal shopper – igjen

Personal shopper – igjen

I romjula fylte A 40 år, og jeg spurte henne på forhånd om hun ønsket seg en tur til Personal shopper i Ski, og det gjorde hun. Så da fikk hun det :) Så om mandag hadde vi begge fått ordnet oss fri fra jobb, og S ble med som støttekontakt og heiagjeng, og vi var på plass på Ski storsenter litt før klokka 10.

Siv tok oss imot, og det bar rett inn på hennes rom og igang med fargeanalyse og snakk om snitt og stil:

Imens Siv fant frem klær til A, tok vi oss en runde på senteret. En time senere var det tid for prøving. En veldig fin sort cardigan:

A er veldig skeptisk til lyse farger som pudderrosa, beige og lignende, men hun kler det så godt!

Denne blusen følte hun seg tydelig hjemme i:

Og blått er hun veldig glad i, så denne var midt i blink:

En skikkelig tøff bluse for de litt mer pyntede anledningene:

Og til slutt en kjole som Siv måtte holde opp for at den skulle bli riktig i lengden:

A hadde spart opp en god del penger, og fikk med seg masse fint hjem. Heldigvis var hun veldig fornøyd med både shoppingen, Siv og dagen i helhet, og da blir jeg glad for å kunne ha gitt en gave som falt i smak.

Apropos å falle i smak, det gjorde dagens lunsj også, lun kyllingsandwich:

Så var det min tur, og denne gangen ba jeg om sorte bukser, overdeler med litt mer farger enn vi pleier, og en vinterjakke hvis hun fant. Jeg ber Siv alltid om å utfordre meg, og det klarer hun med glans. Denne blusen ble med hjem, mer om den litt senere:

Jeg fikk også klar beskjed om at den neste blusen måtte bli med hjem, men jeg klarte ikke å bli fortrolig med den:

Kortermet topp og cardigan:

S bare måtte ta en selfie :)

Hvem skal jeg velge?

Disse fire var alle virkelig på utsiden av min komfortsone:

Legg merke til vinterjakka til venstre i bildet over. Den falt jeg egentlig for, men jeg valgte å ikke kjøpe den. Har ikke klart å få den ut av hodet etterpå, så jeg lurer på om jeg skal prøve å få dratt innom tilsvarende butikk til lørdag, bare for å prøve den igjen og se om jeg fremdeles liker den. Det ble forøvrig ikke med noen jakke hjem.

Så hva ble faktisk med hjem? Vi begynner med det jeg kjøpte utenom Personal shopper-avtalen:

Da mamma skulle sile sausen på julaften, oppdaget vi at vi året før hadde kastet den gamle silen. Så da kjøpte jeg en ny om mandag. Så fikk jeg tak i hansker som skal brukes på cacheturer, som jeg forhåpentligvis ikke blir gjennomvåt av, slik jeg blir med vantene. Og så kjøpte jeg en singlet i ull.

BH’er fra Change:

De koster en halv formue, men de sitter godt, er behagelige og varer en god stund så lenge man tar vare på de. Så nå kan jeg kaste noen av de som er 15 år gamle ;)

Bukse og kortermede topper:

Buksa er veldig lik den jeg har fra før, og det er jeg glad for. Den rosa toppen bak er den jeg har på meg på bilde nr. 3. Så en grønn topp langt utenfor hva jeg ville valgt selv. Nederst til venstre en pastellfarget topp, og så en knall rosa topp med glidelås i halsen og knyting øverst på de korte ermene.

En nydelig grå cardigan med knyting:

Jeg valgte den grønne langermede blusen, som også er på utsiden av komfortsonen min:

Litt artig med denne er hullmønsteret i overgangen mellom skulder og erme, litt vanskelig å se på bildet.

Så blusen fra det første bildet av meg. Det som gjorde meg mest skeptisk på denne var ermene:

Trompetermer med splitt. Men har jeg kjøpt den, så skal jeg jaggu bruke den også!

Grønn genser utenfor komfortsonen:

Denne har en mild form for flaggermusermer, og selve ermene er ribbestrikket hele veien.

Så en hvit bluse med blomster hvor ermene skal brettes opp:

Og til slutt cardiganen fra bilde nummer 3:

Klin umulig å gjengi riktig farge på denne, for her ser den knall rosalilla ut, og på bildet høyere oppe ser den pudderrosa ut. I virkeligheten er den mer lyngfarget, og den passer godt til flere av toppene og blusene jeg har kjøpt.

Jeg er i likhet med A strålende fornøyd med dagen og fangsten. Joda, jeg brukte mye penger, men alt er tatt fra gaver og sparebøsse. Og hvis vi bare ser på det jeg kjøpte etter timen hos Siv, er gjennomsnittsprisen pr plagg veldig akseptabel. I tillegg har jeg nå, i likhet med forrige gang jeg var der inne, begynt å plukke frem klær jeg har fra før som jeg ikke bruker lenger, de vil i nærmeste fremtid bli lagt i en av klescontainerne i byen, så de kan få et nytt liv hos noen som vil bruke de.

Mindre bur og kort tur

Mindre bur og kort tur

Dessverre passet ikke Nairos bur i den nye bilen (det var 2 cm for høyt), så vi måtte gå til innkjøp av nytt bur. Jeg ville ha Variocage denne gangen også, og etter å ha tittet på målene og målt bagasjen i Avensis’en, bestilte jeg et SingleLarge hos Gårdsbutiken, og i går hentet vi det. Det passet fint, men så fryktelig lite ut. Nå skal det også sies at Nairos gamle bur nok helt sikkert har vært for stort for han.

Jeg må ha med Nairo på jobb en av dagene til uka, så i dag måtte jeg bare få han med på tur i bilen, så han ihvertfall hadde hatt én tur i ny bil og nytt bur først. Og han var ytterst motvillig mot å hoppe inn i Avensisen og nytt bur, men han kom seg inn til slutt. Å påstå at det gikk bra er vel å overdrive, han stresset og peste og siklet, men han lå nede, akkurat som han pleier. Det gikk ikke veldig mye bedre å få han inn i buret etter dagens tur (mer om den straks), men han virket bittelitt mer rolig når vi kom hjem.

Han sitter fint opp, han får snudd seg og han kan legge seg ned, så det er jo ikke for lite. Alternativet er et dobbeltbur, og det synes jeg er å ta litt vel i, så vi får bare se hvordan dette går. Det skal jo også sies at Nairo generelt er skeptisk til nye ting, men vi ser jo at det går seg til over tid (nå koser han seg i den nye senga!).

Planen for dagens tur var å ta en cache, så gå tur ved Snarsmon, og så kjøre hjem. Cachen jeg hadde planlagt hadde ingen tilgjengelig parkering på grunn av brøyting, og av samme grunn var det umulig å parkere ved Snarsmon. Derfor måtte jeg over til plan B, kjøre litt lengre for å ta dagens cache. Den fant jeg her:

Og det var en av cachene i PT GoGoGo-serien.

Så kjørte vi til Elgåfossen og gikk en liten tur der. Som dere ser, har vinteren blitt værende hos oss, og det var nydelig i dag! -1 grad, vindstille og solskinn:

Det er ikke veldig mye snø, men nok til at greinene henger litt:

Jeg turte ikke gå opp og rundt fossen da bakken ned kan være ekstremt isete og glatt, så det ble en liten del av aktivitetsløypa. Og da kommer vi helt ned til en rolig del av elva:

Å ta en bra selfie med Nairo er klin umulig :D

Å gå en tur ved Elgåfossen uten å ta bilde av den er utenkelig:

Og det var flere enn meg som tenkte nettopp det, det sto to menn med hver sin speilrefleks på stativ når vi kom dit, og vi møtte et par familier på tur i tillegg. En av familiene hadde et lite barn på akebrett, og Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de. Den lille lyste opp i et stort smil og fikk hjelp av sin pappa til å vinke tilbake <3

Noen hadde også moret seg med å dekorere benken:

I morgen har jeg tatt en dag ferie fra jobb, da venninne A skal “løse inn” gaven hun fikk av meg til jul og bursdag: tur til Personal Shopper på Ski storsenter. S blir også med, gjett om jeg gleder meg! Kommer helt sikkert et innlegg om det også i løpet av noen dager.

Walking in a winter møkkaføre wonderland

Walking in a winter møkkaføre wonderland

I går tok jeg dette bildet av festningen fra min faste parkeringsplass på jobb:

Den er jo vakker, der den “svever” over byen!

I går kveld, i natt og i dag var det meldt snø, og slik så det ut på gårdsplassen i morges når Eileif hadde kjørt på jobb:

Ikke store mengder, men når det ikke blir brøytet skikkelig de første 6 km fra oss mot by’n, vet jeg at det kan bli trøblete å kjøre. Spesielt når jeg ikke er kjent med bilen.

Men det gikk bra, jeg sneglet meg frem i 60 km/t (jeg pleier å kjøre til siden og slippe forbi de som ligger bak, men ingen sideveier eller bussholdeplasser var brøytet i dag), og jeg kom frem til denne utsikten fra kontoret mitt:

Det er jo vakkert, da! Selv om det skaper møkkaføre.

Vel hjemme, og Eileif og Nairo tok seg av litt snømåking. Det er meldt regn/sludd de nærmeste 12 timene, så mest sannsynlig forsvinner det meste av snøen, men jeg ville ikke ha klumper med is på gårdsplassen og i innkjørselen, så litt måtte måkes. Og jeg fikk ikke lov til å hjelpe til.

Men jeg fikk være med når Eileif og Nairo skulle leke litt etter måkingen:

Klin umulig å ta noen gode bilder ute i mørket, men her viser Nairo stolt frem den perfekte snøfonnen til å grave i:

Og er det en positiv ting med snø (bortsett fra at det blir lysere ute), så er det å se hvor lykkelig Nairo blir <3 Da klarer jeg å glemme møkkaføret!

Ny bil!

Ny bil!

I 1994 kjøpte mamma bil til meg. Min aller første bil, selv om den sto på henne. Det var en knallrød VW Polo 1979 modell, og jeg var superstolt!

Den var med på utrolig mye moro, og det var en veldig morsom bil også. Blant annet hadde mamma og jeg vært på Plantasjen og kjøpt 5 100-liters sekker med plantejord, og vi kom knapt opp Hellekleiva (en lang bratt bakke i Halden). Stakkars lille Polo’en ;)

Dessverre hadde jeg den ikke i mer enn et par år, jeg dro av veien med den på slapseføre (ene og alene min skyld), bilen ble rammeskjev, og den ble skrotet. Det er den utforkjøringen som har gjort meg så pysete på vinterføre.

Så var jeg uten egen bil i noen år, før jeg i 2001 kjøpte meg en blå 2000-modell Seat Inca:

Denne var jeg veldig glad i, den sviktet aldri, og det eneste minuset med den var at det var en 2-seter. Men siden jeg ikke hadde behov for noe mer, fungerte den strålende helt frem til Eileif flyttet inn og jeg måtte ha en 5-seter. Derfor solgte jeg i 2008 Inca’en, og vi kjøpte den gullfargede 2002-modellen Peugeot 307SW:

Da jeg var liten hadde mamma og pappa to biler. En Opel Kadett og en Peugeot av ett eller annet slag. Pappa var glad i og flink til å skru bil, men jeg kan fremdeles høre hvordan han bannet den franske dritten opp og ned og i mente. Så egentlig burde vi aldri kjøpt Peugeot’en, men der og da, med tanke på km-stand og pris, var den det beste valget. Det har vi angret bittert i ettertid, for den har virkelig vært en ekstremt stor utgiftspost, og det har stort sett aldri vært slitedeler som har måttet byttes, det har vært alt annet. Men, med en heller stram økonomi, har det aldri vært rom for å bytte den ut.

Når det så begynte å nærme seg fast jobb for Eileif, la vi en slagplan for hvordan vi skal ta tak i alle ting som må byttes og repareres, både når det gjelder hus og biler. Egentlig haster det mer med diverse ting på huset, men hvis vi ikke har to fungerende biler, kan vi heller ikke komme oss på jobb, så første punkt på lista måtte bli å bytte ut stasjonsvogna. Jeg har fulgt med på annonser på finn.no i ganske lang tid, jeg har vært ekstremt klar på at jeg ville ha en Avensis, og de siste månedene har det vært én bil som har skilt seg ut.

Om torsdag fikk jeg mulighet til å dra og se på den, og den virket såpass bra som jeg håpet. Om mandag fikk vi ordnet lån, og om tirsdag hentet Eileif vårt nye vidunder, en 2013-modell sølvgrå Toyota Avensis. Hurra!

Jeg fikk kjørt den i går, det var før vi fikk en ny runde med vinter, og jeg storkoste meg. I dag var det litt mer utfordrende da jeg ikke er så veldig glad i piggfrie vinterdekk, men jeg klarte å komme meg både til og fra jobb, selv om det gikk tregt.

Det eneste minuset jeg har funnet så langt, er at det sto at det skulle være DAB i den, men det er det ikke. Så i morgen drar Eileif tilbake til bilforhandleren og får ettermontert et adapter. Det skulle vi få på kjøpet, siden de hadde skrevet feil i annonsen. To av de mer morsomme tingene med den, er at den har lys som følger svingene (fikk et skikkelig latteranfall når jeg oppdaget det i går), og at den har 6 gir og jeg knapt kommer opp i 2000 omdreininger før den ber meg gire ;)

Vi har ikke testet om Nairos bur passer i Avensis’en ennå, men gjør det ikke det, selger vi det gamle buret som er så godt som nytt, og kjøper et som passer. I tillegg kommer jeg til å gjøre et halvhjertet forsøk på å selge Peugeot’en om en liten stund, den er EU-godkjent i 2 år og kan kanskje gjøre en siste nytte for seg. Ellers går den franske dritten på skroten.

Topp geocachingopplevelser i 2017

Topp geocachingopplevelser i 2017

Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.

Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig :)

Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:

Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.

Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!

Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.

Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!

Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:

Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!

Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:

Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.

Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av :)

PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:

Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom ;) Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av ;)

Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.

Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!

The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:

Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!

Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:

Som vi koste oss!

Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.

Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da :)

En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!

Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!

En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:

Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?

Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.

Og veldig mye moro! :)

Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:

Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.

Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! :)

Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!

Tilbake ved Sandvatten

Tilbake ved Sandvatten

For en halv evighet og litt til siden var Eileif, Nairo og jeg ved Sandvatten og fant den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en trail som går forbi vannet, og i tillegg har Lisa og hennes kjære lagt ut en cache der den dagen de giftet seg nettopp der for sånn cirka halvannet år siden. Den har ikke Eileif og jeg sett etter før, så den ville vi gå til i dag.

Det har vært kaldt i natt, og dagen startet også kald. Og da får vi sånne små kunstverk på dammer her og der:

Veien er lettgått, og vi skulle egentlig gå forbi to av cachene i trailen. Men det er noe som stritter imot når det er snakk om å gå forbi cacher, man kan jo liksom ikke det! Jeg visste at sannsynligheten for å finne de var liten, men jeg måtte jo prøve. Og undrenes tid er ikke forbi, vi fant begge!

Så kom vi frem til vannet, og her er det like vakkert som sist:

Cirka midt på bildet under kan dere skimte en rød båt, den ligger ved gapahuken vi besøkte sist:

Sola sto lavt selv på formiddagen, men det gir et helt spesielt lys:

Vannet er islagt, og Eileif måtte se om han fikk isen til å lage lyd:

Stilig!

Og Nairo storkoste seg:

Vi fant dessverre ikke bryllupscachen til Lisa og mannen hennes, og det er ikke første gang den har blitt borte. Men det var en superherlig tur, anbefales så absolutt!

På cachetur uten å cache

På cachetur uten å cache

Lisa og jeg tok en spontantur i hennes nabolag i dag. Hun hadde en cache hun ikke har funnet, jeg hadde to cacher jeg ikke har tittet etter. Og dette var en relativt hundevennlig runde, Nairo skulle selvsagt med.

Vi tuslet fra Lisa og i retning Tångdalsgrottan. Dette er en cache jeg ikke har giddet å gå etter, da jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit. Lisa har allerede logget denne, så hun viste vei. Og for en opplevelse det ble! Ett eller annet sted oppi der er det en grotte:

Det er klin umulig å få frem på bilder hvor bratt det var, men her kan dere på fjellet litt under midten av bildet se tauet som er montert for å kunne dra seg opp. I tillegg kan dere se i hvilken retning istappene har vokst:

Jeg måtte binde Nairo fast i et tre. Greit at han hadde vært flink og kommet seg så langt, for det var bratt hit også, men ikke tale om at jeg ville ha han med meg opp til grotta når vi måtte dra oss opp, og det i tillegg var glatt:

Lisa kom seg opp først, og hun satt seg i grotteåpningen og nøt sola:

Så var det min tur, og det var ikke spesielt lett:

Men tid til å glise litt har man alltids:

Og faktisk ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde større problemer med å bruke armene for å dra meg opp!

Så var det bare å skvise seg inn i et hjørne og lure på om man skal le eller gråte en skvett:

Men fytte grisen, for en opplevelse! Og for en utsikt!

Lisa hadde tak over hodet i sin del av grotten:

Ser dere Nairo der nede?

Vi var litt mer skeptiske på å komme oss ned, men det gikk ganske greit. Lisa brukte rappelleringsteknikk:

Jeg hadde ikke den teknikken inne, men jeg kom meg ned jeg også. Brillene mine ville jeg ikke ha med opp, så de satt jeg fra meg sånn:

Men noen cache fant vi ikke. Lisa sendte en melding til CO, og jeg fikk heldigvis lov til å logge allikevel.

Så tuslet vi videre til en av Lisas cacher som jeg ikke hadde logget. Utrolig vakkert!

Her er det badeplass, men selv om sola skinte i dag, fristet det ikke nevneverdig med et bad. Det får bli en annen gang!

Men her var cachen også borte. Lisa fant loggboka et par meter fra der boksen skulle vært, men ingen boks. Lisa er også snill, og lot meg logge denne også. I tillegg fikk jeg lov til å pre-logge en boks hun skal få publisert om ikke lenge. Helt nydelig, jeg hadde aldri giddet å kaste meg på noe FTF-race på den, og FTF’en ligger derfor selvsagt tilgjengelig for de som har lyst til å prøve seg.

Siste stopp for dagen var en cache Lisa ikke hadde logget. Jeg har logget den, men det var i forbindelse med et event for et par år siden, og jeg var på ingen måte i nærheten av cachen, i likhet med 97 % av de andre eventdeltakerne. Så jeg hadde ingen mulighet til å hjelpe henne, og dette er en av den vanskeligere sorten. I tillegg ligger den i relativt ulendt terreng og ikke langt fra en sti, så jeg hadde ikke lyst til å ta med meg Nairo til riktig område, og jeg ville heller ikke binde han alene så nært stien. Så Nairo la seg ned og tittet etter lydene Lisa lagde:

Og jeg sto og fulgte med på Lisa for å se at hun ikke skadet seg:

Men nei, hun fant heller ingen cache. Antagelig er den der den skal være, men, som sagt, denne er en av de vanskelige.

Så for å oppsummere: for meg endte det opp med 2 logger på cacher som er borte og 1 pre-logg, og for Lisa endte det opp med å måtte vedlikeholde en cache, å skulle publisere en cache og en DNF, altså cachetur uten reell caching ;)

Min cachestatistikk for 2017 og mål for 2018

Min cachestatistikk for 2017 og mål for 2018

2017 ble et rekordår for meg på mange måter når det gjelder caching. Som kjent er jeg jo veldig glad i statistikk sånn på det personlige plan, og selv om dette kanskje ikke er så interessant for andre å lese, så er det jo moro å få noen tall på hva jeg gjorde i fjor :)

Jeg satt ny personlig rekord med 557 funn i løpet av året.

Jeg rundet 2000 funn totalt når jeg fant denne cachen.

Jeg kom 9 cacher nærmere å fylle D/T-matrisen, og mangler nå bare 20.

Jeg fikk fylt ut 52 tomme datoer, og mangler nå bare 112 datoer. Dette er jo relativt mye, men siden jeg stort sett bare cacher de dagene jeg ikke er på jobb, tar det litt tid å fylle. Og jeg har det på ingen måte travelt, men det er moro å se antallet jeg mangler går nedover.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én dag med 60 cacher.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én helg med 60 cacher.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én uke med 62 cacher.

Og selv om jeg sånn egentlig ikke kan gjøre noe med hvor mange som finner mine cacher, så er jeg kjempestolt av at jeg nærmer meg 7800 funn på mine cacher, og at jeg har fått over 400 FP (begge tallene inkluderer selvsagt de 5 cachene jeg har adoptert). Tusen takk, alle sammen!

Målene mine for 2018 er ikke på noen som helst måte av det hårete slaget. Jeg ønsker å fylle ut så mange tomme datoer som jeg klarer, uten at jeg gidder å stresse med det. Jeg ønsker å komme litt nærmere å fylle D/T-matrisen, men der er jeg nok avhengig av hjelp. Og, viktigst av alt, jeg ønsker å fortsette å kose meg med cachingen. For meg betyr det i all hovedsak å finne lette cacher på fine skogsturer og å se steder jeg ellers ikke hadde villet sett. Og så har jeg et bittelite håp om å finne cacher i de 5 fylkene (eller hvor mange jeg nå mangler etter diverse sammenslåinger) jeg ikke har funn i, men det avhenger av en god porsjon flaks for å få til de to turene, så jeg har ikke høye forhåpninger til det :)

Og til dere som venter på innlegget med mine topp cacheopplevelser i 2017: det jobbes iherdig med det, og det kommer snart :)

Ny seng er skummelt!

Ny seng er skummelt!

Da vi skulle hente Nairo for nesten 7 år siden, dro jeg frem en del av utstyret Arkas hadde hatt. En av de tingene var en oval plastseng som Arkas hadde hatt grei plass i til å krølle seg sammen, og da tenkte jeg at Nairo helt klart ville få god plass i den. Det gjorde han også, ihverfall da han var liten og søt og sov med åpne øyne:

Nå i voksen alder fyller han helt klart ut senga litt mer, egentlig mer enn hva Arkas gjorde, men jeg vil tro at pelsen til Nairo tar en del av plassen:

Her ligger han mye mer ut til ene siden enn han pleier, normalt fyller han ut hele senga og ligger med haka oppe på kanten.

Denne senga står i stua, og den står sånn til at hvis Eileif og jeg sitter i hver vår ende av stua, så har Nairo full kontroll på oss begge fra senga si.

Nairo er jo en voksen gutt på 7 år nå, og jeg tenkte at det kanskje var lurt med en mykere seng. En seng han kan velge om han vil krølle seg sammen i eller ligge flatt på siden. Nå velger han jo nøyaktig hvor han vil ligge selv, om han vil ligge på gulvet, i en sofa eller i vår seng på natta. Men det at han har mulighet til å velge noe mykt hvis han vil, og at det kanskje kan hjelpe til at han ikke stivner like lett når han sover når han blir enda litt eldre, var det som var avgjørende for meg. Så før jul bestilte jeg ny seng med tilhørende pute hos Gårdsbutiken, og selve senga kom før jul. Jeg visste at den var stor, men den gamle senga ser jo ut til å tilhøre en Pomeranian når man sammenligner:

Og her om dagen kom puta også, og da begynte den store jobben med å tilvenne Nairo til ny seng. Først flyttet jeg den lille senga med ullteppet bort til en plass han normalt aldri sover på gulvet, og så ventet jeg litt for å se om han ville gå oppi selv. Niks, det ville han ikke, den nye senga var jo stor og myk og ikke hans seng! Men når jeg lokket han med en av hans elskede tennisballer, gikk det så mye bedre. Elendig bilde, men Nairos første tur i ny seng:

Sånn fortsatte jeg en stund, og til slutt fikk jeg han til å bli liggende ved å love tennisballen som belønning:

Og for å gi et enda bedre bilde av hvor stor senga er…:

Jeg måtte bare :D

Men nei, Nairo ville fremdeles ikke gå frivillig opp i senga og legge seg, sånn som han gjorde i den gamle. Han gikk oppi, tråkket 14 runder rundt, gikk ut og la seg på gulvet rett foran senga.

Jeg fikk så den lyse ideen å ta ullteppet fra den gamle senga og legge i bunnen på den nye senga, oppå puta, og det funket! Nå har han de siste 3 døgnene ihvertfall 3 ganger lagt seg frivillig og helt for egen maskin i den nye senga for å sove, så jeg tror dette blir veldig bra! Har ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal sette den gamle senga, men kastes eller gis bort skal den ikke.