• Sånn har pelsdotten det

    Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.

    Bilde fra januar

    Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.

    Bilde fra februar

    Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.

    Bilde fra mars

    Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.

    Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.

    Bilde fra april

    Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).

    Bilde fra mai

    Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀

    Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).

    Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂

  • Det går opp og ned, men mest opp

    I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:

    Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.

    Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.

    Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:

    Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.

    Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.

    Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.

    Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.

    I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:

    I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:

    Han er nå søt, den lille pelsdotten <3

    Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.

    Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.

    Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.

  • Pufflingens E- og F-kull

    Pufflingens har to kull for øyeblikket, både Muffy og Briza har valper. Jeg trodde ikke jeg skulle få tid til å hilse på denne gangen, og det hadde vært veldig trist, men vi klarte å finne en dag, og den dagen var i dag!

    Våknet opp til at det hadde snødd i natt, og siden jeg visste jeg skulle kjøre på smådårlige og trange veier nedover i Sverige, valgte jeg å ta Eileifs bil som har piggdekk. Jeg er ikke noe glad i å kjøre bilen hans, men heller den enn min med piggfrie akkurat i dag. Brukte litt lengre tid enn normalt på å komme meg ned, men heldigvis ingen uhell underveis.

    Det er 4 valper i E-kullet og 5 valper i F-kullet. Jeg ser jo forskjell på kullene, selv om de er ganske nær hverandre i alder, så er det allikevel størrelsesforskjell på de. Men innad i kullene klarer jeg ikke helt å se forskjell på valpene, de er veldig like og jevne! Bruno skiller seg jo ut, logisk nok. Men siden de er så like hverandre skal jeg ikke prøve å identifisere de på bildene, dere får bare nyte de vakre små <3

    Her er mammaen til E-kullet, Muffy. Jenta mi <3

    De ble bra bløte ute i dag:

    Dette bildet er det eneste hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har fått tatt bilde av alle 9:

    For jeg har helt sikkert ikke fått med alle på enkeltbilder, og det er helt sikkert flere bilder av samme valp. Men når de får mat er det enkelt å få med alle sammen 🙂

    Denne ligner bittelitt på Nairo da han var liten, og kanskje denne lille blir like glad i tennisballer som Nairo er?

    Nei, jeg sover ikke, jeg støtter opp veggen:

    Vil du ikke leke? Vil du bare sove?

    Bruno <3

    Bruker labben som hodepute <3

    Legg merke til den søte i bakgrunnen, Nairo sov også med tunga ute da han var valp:

    3 timer med valpekos og skravling ble det, før jeg kjørte hjem igjen. Utrolig koselig, som alltid! <3

  • Lillegutt har bursdag!

    Mammas lille vakre, lillegutt, pelsdotten, surpompen, kjeftesmella. Kjært barn har mange navn, og kjært barn fyller 8 år i dag! Vi starter med tre bilder tatt tidligere i høst, sånne fine bilder som bare speilrefleksen og rett lys klarer å levere.

    Liten gutt i gylden solnedgang:

    Klin kokos kenguru i svevet:

    Sa du noe, mamma?

    I dag har jeg vært ute og cachet (mer om det i morgen), og da ble det en tur med Nairo i samme slengen. Som han koste seg med alle luktene!

    Da vi kom hjem, måtte han jo få en godbit. Han får stort sett alltid noe å tygge på etter turer, men den ble ekstra stor i dag:

    Nairo pleier ikke å like sånne type tyggebein, men akkurat dette falt i smak, og han pyntet seg med det til slutt også:

    Armbånd joh! 😀

    Den sedvanlige bursdagsmiddagen bestående av våtfôr og alder ble servert nå i kveld, og det falt også i smak:

    Og så har jeg kjøpt et tyggebein til, men det får han heller en annen dag. Tror det har blitt nok i dag 🙂

    Tenk, lille gutten er 8 år og egentlig ganske stor gutt. Vakreste gutten, som jeg er så glad i <3

  • Ahmakoiras andre kull

    Som om det ikke var nok med valpebesøk hos Pufflingens forrige lørdag, så fikk jeg jaggu en dag med valper i går også! Heldige meg! 😀

    Ahmakoira i Skien har sitt andre kull, og dermed satt jeg meg i bilen og kjørte til Moss, tok ferja over til Horten og kjørte nedover og oppover for å besøke de skjønne små og deres oppdretter og min gode venninne Annikken. Skien skulle vært mye nærmere!!!

    Og ja, det blir bilderas i dag også 🙂

    Sovende vakringer:

    Trøtting:

    Sovner hvor som helst og når som helst:

    Mamma Nova følger med samtidig som hun får en pust i bakken:

    Og så var vi våkne og klare for å utforske mer av den store verden:

    Her har vi Rime:

    Skoen min er under angrep og det kommer forsterkninger:

    Her er Rime igjen:

    Linne vil undersøke både meg og kameraet:

    Overfall:

    Når noen biter meg i halen….

    …så tar jeg igjen ved å bite mamma i halen 😀

    Pappa Storm tar livet med knusende ro, selv med 4 smårollinger rundt seg:

    Joda, det ble et potebilde i går også 🙂

    Har du sett noe så vakkert?

    Stående buffet:

    Linne ute på tur:

    De er jo så bedårende søte at det gjør nesten litt vondt i hjerterota <3

    Her er Kuling:

    Full fart!

    Teddybjørn?

    Hmmm…der nede skjer det noe jeg tror jeg må sjekke ut!

    Og her er Dugg, den første med et stående øre:

    Noe har fanget oppmerksomheten til far og sønn:

    Nå kommer jeg og tar deg!

    Og vi avslutter med et bjeff! Eller er det en gjesp? :p

    Tiden gikk så altfor fort, og etter noen timer måtte jeg vende snuta hjemover. Skulle gjerne tilbragt mye mer tid sammen med valpene, men også sammen med Annikken. Vi blir liksom aldri ferdig med å prate, vi to <3

    Tusen takk for at jeg fikk komme og hilse på, og takk for noen herlige timer!

    Og som et lite PS til meg selv: hvis man treffer rett på ferja og ikke tar noen stopp underveis, tar turen mer eller mindre nøyaktig 3 timer. Så vet vi det 🙂

  • Pufflingens D-kull

    Forbered dere på bilderas, jeg har vært på valpebesøk! 😀

    Pufflingens har i disse dager sitt D-kull. I februar 2015 var jeg og hilste på Pufflingens A-kull, og her er et bilde av hun som nå er mamma til D-kullet:

    Her er Ackis 5 vakre små:

    Så har vi oppdretter Katharina og valpenes mormor Muffy:

    Muffy vil til meg for kos, men hun blir jaget av et barnebarn:

    Så det barnebarnet fikk litt kos istedenfor:

    Til venstre er Briza, som også bor her. Til høyre er Muffy. Disse to jentene er veldig glade i hverandre <3

    Noen har funnet seg en litt annerledes sovestilling:

    Okay, nå er det på tide å introdusere de små. Jeg dropper stamtavlenavnene, har ikke sjanse til å uttale de uansett. Og jeg kan ikke garantere at jeg har rett på alle bildene, der får Katharina komme inn og rette på meg i så fall 🙂

    Her er Isbjørnen (gutt):

    Så har vi Vittass, hun som Katharina skal ha på fôr, som har lagt seg til rette på mammas mormors rygg:

    Pirayatennene er på plass:

    Så har vi Hugo:

    Tante Sally, søte, vakre Sally <3

    Isbjørnen igjen. Har du sett noe så nydelig?

    Her er Blondie:

    Mamma vet hvordan hun skal holde ungene sine i ro 😉

    Se det blikket!!!

    Og til sist har vi Mini-Muffy:

    6 uker er de nå, den beste tiden før de flytter hjemmefra. Fulle i fart når de er våkne, og så sover de som himla søtt i løpet av få sekunder. Sukk!

    Mamma Acki og Vittass:

    Det er obligatorisk med et valpe-pote-bilde:

    Og så avslutter vi bilderaset med mamma Acki og…tja…jeg tror det er Blondie:

    Alle valpene er solgt, men gå gjerne inn til Pufflingens for å se flere bilder av de små vidunderne. Og har du lyst til å lese Katharinas versjon av mitt besøk, finner du det her.

    Og som om disse timene med vakre valper ikke var nok, til lørdag skal jeg jaggu hilse på enda flere valper! Nei, jeg skal ikke ha valp selv, men man sier da aldri nei til muligheten til å hilse på!

     

  • Valpelukt og pirayatenner

    Pufflingens har for tiden sitt C-kull, og jeg er så heldig at jeg har fått komme på besøk! Jeg sier jo aldri nei til å hilse på valper, jeg kunne ærlig talt bodd på et gulv i nærheten av ei valpekasse! Så her kommer et bildedryss, og jeg holder meg til å bruke de navnene som Pufflingens bruker istedenfor de lange, vanskelige stamtavlenavnene 🙂

    Mini-Miko:

    Godt med melk fra mamma Muffy:

    Karhu vasker snuta etter maten:

    Mini-Miko er en staselig gutt:

    Ser ikke ut som Guldis likte det hun tygde på:

    Guldis er jo bare vakker:

    (imens jeg sitter her og laster inn bilder, kommer valpelukta tilbake i nesa mi <3 )

    En målrettet Calluna:

    Bakholdsangrep fra Karhu:

    Carex er like målrettet som søsteren:

    Fluffy valpepels på Carex:

    Guldis har fått øye på noe:

    At lapphundene har noen snodige sovestillinger, er det ingen tvil om. Her er enten Calluna eller Carex:

    Mamma Muffy la seg i gangen, helt inntil ytterdøra, og da ville Mini-Miko være med. Ser dere valpen?

    Siden sist jeg var på besøk her, har de fått en ny hund, nemlig Briza:

    I tillegg har de katter, og en av de har kattunger nå. Her er en av de vakre skapningene, som pussig nok er en uke eldre enn valpene, men selvsagt mye mindre:

    Har du lyst til å lese mer om katteoppdrettet, kan du gå inn til Pixlingens.

    Og til sist må jeg jo ta med godjenta mi Sally:

    Hun satt på fanget mitt størsteparten av dagen, og jeg skulle så gjerne tatt henne med hjem og hatt henne på fanget her også. Jeg er glad i de fleste hundene jeg treffer, og jaggu er jeg glad i noen hunder jeg aldri har truffet også, men noen sniker seg litt lengre inn under huden min enn andre, og Sally er en av de. Men, skal jeg være helt dønn ærlig, kunne jeg fint kommet hjem med 4-5 hunder i dag jeg altså, hvis jeg kunne ha gjort som jeg ville 😉

    Tusen takk for noen herlige timer, Katharina! Jeg setter stor pris på at jeg får komme på besøk når du har valper, og jeg skulle gjerne sett at vi ble flinkere til å treffes når du ikke har valper også 🙂

  • Bursdagsgutt in da house!

    For 6 år siden i dag ble det født en vakker liten skapning. Jeg visste det ikke da, men han har blitt en stor del av livet mitt, og selv om han til tider kan være så irriterende at jeg har lyst til å…ja, det skal jeg ikke engang si, så er han mammas lille vakre, og i dag har han bursdag!

    Vi startet feiringen med et aldri så lite triks. Nairo vet ikke helt hvordan han skal ligge ennå:

    2-021216-nairo-pa-ryggenMen han klarer å snu seg oppå der, og da er det mye lettere å gi han belønning:

    3-021216-nairo-pa-ryggenEt elegant svalestup ned:

    4-021216-nairo-pa-ryggenEr egentlig ganske stolt av dette trikset, altså! I tillegg får det igang blodsirkulasjonen på ryggen min, og selv om det gjør litt vondt, så er det helt okay 🙂

    Så var det klart for gave:

    5-021216-nairos-bursdagNairo er flink til å pakke opp selv, og han sørget for at tyggebeinet ikke hadde så mye som en kvadratmillimeter papir på seg:

    6-021216-nairos-bursdagLitt ekstra må han jo få til middag på bursdagen sin, og det ble våtfôr, leverpostei og vanlig tørrfôr:

    7-021216-nairos-bursdagNam-nam-nam!

    8-021216-nairos-bursdagHipp hurra for den skjønneste, rareste, galeste og mest valpete 6-åringen jeg vet om!

  • Himmel og hav

    Jeg har slitt med lav energi og at alt er tungt i det siste, noe som også gir utslag i fysiske vondter. Det finnes helt sikkert mange ting man kan, og kanskje også bør, gjøre for å komme seg ovenpå igjen, men for meg var det viktig å finne ut av hva som gir meg energi. Og selv om det er mye jeg er glad i å gjøre, så var det én ting som sto klart ut fra begynnelsen når det gjelder å gi meg energi og overskudd, og det er å gå tur. For selv om det kan være fysisk krevende å gå tur, så sitter jeg alltid igjen med en god, sliten følelse.

    Hvis vi legger til Eileif og Nairo i turen, slenger inn noen cacher og legger turen til vakker og lettgått skog som ender i havet, da blir det ikke noe annet enn perfekt for meg, og det var nettopp det vi gjorde i går, vi dro til Öddö rett sørvest for Strömstad.

    Vi plukket den ene cachen etter den andre, lettfunnede og godt vedlikeholdte cacher. Men sommerfuglene i magen tok skikkelig til vingene da jeg ved den nest siste cachen vi tok hørte brølet fra bølgene. Og der på den lille stranda ble vi værende en stund. Nydelige farger, lukten av hav, sjelefred fra ende til annen.

    1-271116-261116-geocaching-pa-oddoNairo venner seg aldri helt til havet, men luktene og smakene er spennende:

    2-271116-261116-geocaching-pa-oddoVinden er litt brysom når han får den rett i ansiktet:

    3-271116-261116-geocaching-pa-oddoMen titter han etter lyder innover på land, kan han stå sånn i evigheter:

    4-271116-261116-geocaching-pa-oddoJeg hadde egentlig ikke lyst til å dra derfra. Ville bare se på bølgene, prøve å fange sjøsprøyten på bilde, få det der perfekte bildet hvor dråpene fyker i alle retninger, men som samtidig skaper en form for symmetri, et system i kaoset. Jeg vil ikke si jeg klarte å få det til, men jeg tok et langt sted i riktig retning.

    5-271116-261116-geocaching-pa-oddoOg en sånn mestringsfølelse er også med på å gi energi og opptur.

    Å ta gode bilder av Nairo er også noe jeg drømmer om. Dette bildet skriver seg ikke på noen måte inn i historiebøkene som godt, men morsomt er det så absolutt.

    6-271116-261116-geocaching-pa-oddoHav og himmel. En følelse av uendelighet.

    7-271116-261116-geocaching-pa-oddoGyldent lys, hvitt hav, våt sand, brun tang. Jeg må bare uttrykke takknemlighet for at vi var akkurat der akkurat da:

    8-271116-261116-geocaching-pa-oddoNairo avsluttet sin stund på stranden med å flytte litt på den:

    9-271116-261116-geocaching-pa-oddoEn deilig dag som absolutt ga påfyll på energikontoen. Det er ingen tvil om at jeg må bli flinkere til å ha sånne plussdager, spesielt i perioder hvor jeg er mye sliten. Selvsagt må det fylles opp med hvile også, det gjelder å finne den gyldne middelveien som gjør at alle rom i sjela får det de trenger.

  • Geocaching på Venås

    Denne helgen er det julemarked på festningen, og dit ville jeg. Samtidig må jeg jo få gått en tur med Nairo, men å ta med seg han inn på festningen ville vært dyreplageri, så jeg så meg ut en runde med cacher på Venås og dro dit først.

    Været var ikke helt stabilt i dag, og vi fikk et par skikkelige skurer underveis. Men Nairo er ordentlig flink, og sitter stille og venter imens jeg logger:

    Etter at vi fikk ubudne gjester her hjemme (les: villsvin), så har jeg mistet lysten på å gå tur i skogen. Nå aner jeg ikke om det er sett villsvin på Venås, og jeg vil ikke vite det heller, men jeg følte meg rimelig trygg der i dag, helt til vi står på toppen av en bakke og jeg ser at det er noe som krysser veien et stykke nede i bakken. Jeg hadde ikke på meg brillene, så jeg kunne ikke se hva det var. Og dermed var jeg litt mer utrygg resten av runden.

    Nairo var også litt mer på vakt i dag enn han pleier å være på skogstur, men det kan være på grunn av både lukter og lyder han ikke er vant med. Venås og Høiås er jo mye mer populære turområder enn han er vant til å gå i her hjemme.

    Det var 14 cacher som sto på planen i dag, men jeg hadde bestemt meg for å ikke å gidde å lete lenge hvis det var noen som ikke åpenbarte seg rimelig kjapt. Været innbød ikke til å bruke mye tid, og jeg ville oppom festningen før det begynte å mørkne (selv om det selvsagt er mer stemning på et sånt marked når det er mørkt). Så det var 3 cacher vi hoppet over, og dermed 11 nye funn. Veldig fornøyd med det!

    Vi måtte bushe litt for å komme fra den siste cachen tilbake til bilen uten å gå gjennom en hage, og så gikk det radig de få meterne langs asfaltveien:

    Etter dagens tur ligger jeg greit an når det gjelder 100 turdager i 2016, og litt bedre an når det gjelder mitt uuttalte cachemål for året. Allikevel har jeg mer tro på at jeg klarer 100 turdager enn at jeg klarer cachemålet, men det er fremdeles 42 dager igjen å gjøre det på.