-
Helgen gikk ikke helt etter planen
De fleste som kjenner meg, vet at jeg hater husarbeid. Men selv om jeg hater det, så vet jeg at det må gjøres, så planen for i går var å ta en skikkelig sjau i 2. etasje. Grundig vask av badet, støvsuge både gulv, tak og vegger, kanskje også få ryddet litt både i kottet og på garderoberommet.
Før jeg i det hele tatt rakk å starte med det, startet jeg dagen med å sette igang oppvaskmaskinen, og så snart den var ferdig og Eileif hadde stått opp, fikk jeg satt på første maskin med klesvask. For øyeblikket ligger det en del klær til vask som enten må vaskes i små porsjoner, eller type tøy som vi har lite som skal vaske sammen med. Så jeg hadde tenkt å ta mest mulig av det i går.
Første maskin gikk fint, og jeg satt igang maskin nummer to. Da åpnet det seg en mulighet for å besøke ei snuppe jeg er veldig glad i, som fylte 17 for en ukes tid siden. Så da dro jeg til henne, og satt nesten en times tid og skravlet og fikk masse kos av kattene på gården. Den korthårede ville knapt forlate meg:
Den langhårede var bittelitt mer skeptisk, men veldig kosete når han først kom helt bort til meg:
Kom meg hjem igjen, og like etterpå var maskin nummer to ferdig. Eller nei, den var ikke ferdig, den sto bare å blinket på en måte den ikke på noen som helst måte skal blinke. Så da måtte jeg tilkalle forsterkninger:
De (les: Eileif) fikk tømt maskinen for nok vann til å få opp døra, heldigvis ser det ikke ut som skjorta til festdrakten min er ødelagt!
Håpet at maskinen bare hadde fått hikke, så jeg satt igang nok en maskin, denne gangen Eileif sine arbeidsklær. Men nei, de måtte ned og tømme maskinen for vann manuelt igjen, og da sovnet Nairo:
Det er mulig det “bare” er pumpa på maskinen som er gåen, men det har vært andre småproblemer med maskinen de siste par årene. Den er nå rundt 15 år gammel, så vi bestemte oss for å bestille ny fremfor å prøve reparasjoner. Noen vil kanskje kalle det sløsing å ikke prøve å reparere, men jeg er redd det fort kunne blitt dyrt, og så må det tas med i betraktning at vi alltid får høyere regning på grunn av lang reisevei for reparatøren. Så da blir det ny, og jeg synes det er litt trist, for denne maskinen fra Ariston har vært veldig god. Men, den nye kommer til onsdag, og jeg håper den blir minst like god.
På dette tidspunktet var klokka langt utpå ettermiddagen, og all energi til å sette igang i 2. etasje var forsvunnet. Så det ble en vanlig vask av badet og en kjapp gjennomgang med støvsugeren (tok det jeg så av støv og kingelvev oppetter vegger og i taket), og så får jeg heller være litt mer nøye en annen dag.
Kvelden ble brukt til popkornspising og Skal vi danse-titting:
Ikke lett å se at Nairo faktisk ligger i sofaen, men han gjør det. Og det er veldig koselig ❤
I dag har jeg ikke gjort stort i det hele tatt, men det er akkurat sånn jeg liker å tilbringe søndagene. Men jeg må vise dere en av georginene mine, de er så vakre!
Jeg kjøpte 4 potter i juni, 2 i denne fargen og 2 i lyserosa, og de har stått så fint i hele sommer! Fremdeles er det masse knopper på de, så jeg håper frosten holder seg unna i lang tid fremover, så jeg kan nyte de en stund til. Og hvis noen her i Halden vil ha knollene når frosten har kommet, så er det bare å si fra. For jeg gidder ikke jobben med å ta de opp av pottene, gjøre de klare for overvintring, og “passe på de” gjennom vinteren.
Del dette på:
-
Effektiv ektemann
I går kom vinterens lass med ved, og da så det slik ut bak garasjen:
Bak garasjen er forøvrig der man kjører inn til oss, så “bak” garasjen er fordi det er bak i forhold til huset. Og foran idet vi kommer hjem. Samma det, for meg er det bak 😂
I dag var det meldt regn, så Eileif hadde egentlig ikke noe valg, siden det ikke ligger noe under veden, den ligger rett på bakken. Nå sa jeg til han at han skulle ta det pent og ikke overanstrenge seg på noen måte, men han har vært veldig effektiv i dag allikevel, og sånn ser det nå ut i vedboden (den luka som dere ser midt på garasjen på bildet over går rett inn i vedboden):
Der var det så å si tomt i går, nå er det nesten fullt! Det ligger igjen litt ute, men sånn får det bare være. Det kommer seg inn i vedboden i løpet av helgen. Flinke mannen min, og nå kan vinteren bare komme! Men den kan godt vente noen måneder til 😉
Del dette på:
-
Lab-cacher i egen by
Det er ikke så ofte jeg cacher i min egen by lenger, rett og slett fordi jeg har tatt det meste, og fordi de jeg ikke har tatt er gode å ha til gode til en gang jeg virkelig trenger et funn. I går trengte jeg 9 funn, men hadde ikke hverken lyst eller gidd til å dra utenbys, og da var det greit at det finnes to lab-runder jeg ikke har tatt. Og det er litt spennende å cache i egen by, spesielt sentrum, for da får man sett byen litt fra en annens perspektiv.
Jeg startet med runden som heter Min barndoms by, den tok meg blant annet til Rødsberg ungdomsskole:
Den tok meg ned gjennom gågata, som var veldig stille denne lørdags formiddagen:
Og den tok meg bortom det som for meg er biblioteket (men ikke er det lenger), men for mange eldre enn meg er gutteskolen:
De 5 stoppene i denne lab’en gikk smertefritt, og jeg dro videre til den lab-runden som heter Elvelangs. Den ville jeg bare ta 4 av, alltid greit å ha noe til gode, men den jeg startet med ble problematisk. Så jeg gikk videre til neste stopp, og så det stoppet jeg egentlig hadde tenkt å droppe, men nå trengte jeg jo den allikevel.
Så kjørte jeg bort til Tistasenteret og tok et stopp før jeg gikk inn. Jeg hadde litt shopping på planen, men kom ut med kun et bursdagskort. Jaja, greit å ikke bruke penger innimellom også 😉
Siste cachestopp for dagen var med denne utsikten:
Og dermed var 9 funn i boks, og i sammenheng med disse to lab-rundene har jeg da 3 funn til gode; den siste lab’en på runden Elvelangs, og så bonus til begge lab-rundene.
En tur innom matbutikk, og så hjem, og selv om det ble en kort dag cachemessig, var den akkurat det jeg trengte. Nå har jeg faktisk ikke en eneste lørdag jeg MÅ ha funn før i slutten av oktober, men jeg håper det blir litt caching før det, ellers tegner dette til å bli det dårligste cacheåret siden 2015. 323 funn i år er alt jeg har, det er for dårlig.
Del dette på:
-
Første fyring for sesongen
Så var den tiden kommet igjen, at det egentlig ikke er kaldt, men så er det litt kaldt allikevel. Da må Eileif dra frem gamle kunster og fyre opp i ovnen:
Jeg kan fyre, jeg også, altså, men han er flinkere til å fyre uten oppfyringsved, og jeg gidder ikke hugge opp oppfyringsved, ergo er det han som fyrer 😉
Sånn omtrent 7-8 kubber var det som skulle til for at det skulle bli en grei temperatur her inne, og det er ganske bra med tanke på at vi ikke sånn egentlig har noe ved, vi har bare fryktelig lange kubber igjen. Vi bestilte ved før sommeren, men han vi kjøper av har bedre lagring for vedtørking enn hva vi har, derfor ble vi enige om levering i høst. Håper han kommer snart!
Del dette på:
-
En litt lengre tur enn beregnet
Det har vært lite caching etter juli, men jeg prøver fortsatt å fylle datoer der jeg har mulighet. I går trengte jeg 9 funn, og Eileif sa tidligere i uka at han kunne bli med på en skogstur, så skogstur ble det. Det ligger en trail i en skog et kvarters kjøring hjemmefra. Her har vi tatt noen få cacher tidligere, men selve runden blir for lang, spesielt for Nairo. Derfor bestemte jeg at vi skulle ta slutten på runden ved å gå inn og ta annenhver, og så gå samme vei tilbake og ta annenhver.
Den første lille biten går på bred traktorvei:
Cachene var greie å finne, og det var jeg glad for. For da kunne vi nyte følelsen av skikkelig villmark, for her var det ikke folk å hverken se eller høre, det var kun skogens lyder. God merking var det hele veien, og det er bra, for det tok ikke lang tid før vi kom inn på en overgrodd sti. Det var også en og annen varde, denne med det norske flagget også:
Da vi hadde kommet til den innerste for dagen, snudde vi og tok oss en pause ved en liten bålplass ved Otertjern. Se på alle vannliljebladene:
Tenk når vannliljene står i blomst, det må være et fantastisk syn!
På grunn av den overgrodde stien, var vi alle tre ganske så bløte på dette tidspunkt. Mest Nairo, siden han alltid går først og baner vei:
Eileif ryddet veien for det som var høyere opp enn Nairo, og jeg slapp egentlig ganske lett unna, det var knærne som var verst. Og det kan jeg fint leve med 😉
Jeg hadde regnet meg frem til at turen totalt skulle bli på mellom 5 og 6 km, men stien svinger så utrolig mye, så vi endte opp på nesten 7,5 km. Det var nok hakket for mye for Nairo, for han var synlig sliten mot slutten, og vi gikk veldig sakte og stoppet ofte de siste kilometerne tilbake til bilen. Men blide var vi:
Det var mengder med blåbær og tyttebær i skogen, men veldig lite sopp. Men jeg fant en bitteliten kantarell:
Den fikk lov til å ligge 😂
Nairo var utslitt i går kveld, og han har brukt mesteparten av dagen i dag på å slappe av også. Jeg tror han er mer støl enn stiv, for han beveger seg bra og det er hopp og sprett når det er snakk om en godbit. Men jeg må nok begrense lengden på turer fremover, for han er ingen ungfole lenger. Men han skal ha for innsatsen, for han gir seg aldri ❤
Del dette på:
-
Enda en SoMe-app
På mobilen min har jeg Insta, Snap, TikTok, Twitter, Facebook, Pinterest, Reddit og Vero. De 4 sistnevnte bruker jeg ytterst sjeldent på mobilen, men de er kjekke å ha. Det vil si, Vero kan jeg vel egentlig bare slette meg fra, for det er ingen jeg kjenner som faktisk bruker appen. Men, selv om man skulle tro at dette var nok sosiale medier, så ble jeg for omtrent 3 uker siden oppmerksom på en “ny” SoMe, nemlig BeReal. Det var denne artikkelen jeg ramlet over, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg spurte på Facebook om noen jeg kjente brukte den. Fikk ett svar fra en som hadde den, men ikke brukte den da få han kjente var der, så da ble det ikke noe moro. Og så fikk jeg ett svar fra ei som ble nysgjerrig og lastet den ned. Noe jeg så klart også gjorde 😉
Konseptet er enkelt: en gang i døgnet får du beskjed om å poste en BeReal. Alle andre får beskjed på samme tid, og dermed får man et øyeblikksbilde av hva folk gjør akkurat der og da. Appen tar først bilde av det du ser og så et bilde av deg, og så poster du enten bare til dine venner eller også til alle som bruker appen, selv om dere ikke er venner. Og her er det aller første jeg postet:
Akkurat som det skrives i artikkelen, så synes jeg at dette blir ærlig og reelt. Nå har jeg ikke mange venner der inne, men det blir uansett et bilde fra noen få som forteller hva de gjør der og da. Og poster de etter at de 2 minuttene har gått, så opplever jeg at det er ærlig allikevel, det er ikke oppstilte og redigerte Insta-bilder, og det er ikke Snap-bilder med masse filter.
Denne artikkelen sier også litt om appen, og hva ungdommer synes om den.
Selv om bildene i etterkant kanskje ser litt kjedelige ut, så er det et lite øyeblikksbilde av hva du gjorde akkurat der og da. Sånn om å vaske klær:
Spille ludo på pc’en:
Eller gå kveldstur med Nairo til postkassa:
Men så kan man også ha kjempeflaks og få beskjed av appen om at det er på tide å poste noe akkurat midt i en nydelig solnedgang:
Eller så får man dokumentert at man har en kjempesnill mann som lager middag sammen med en tiggende hund:
Er det noen av dere som er på BeReal? Jeg kan se at de fleste jeg har på kontaktlista på mobilen ikke er der, men hvis noen skulle ombestemme seg og laste ned appen, så se om du finner meg, da vel! Jeg legger gjerne til flere jeg kjenner, for at det skal bli litt mer moro å være der 😊
Del dette på:
-
Julegave- og bursdagsgavetur til Oslo
Jeg valgte å slå sammen fjorårets julegavetur og årets bursdagsgavetur til Cecilie, for siden hun fyller rundt tall, hadde jeg lyst til å gjøre noe litt større ut av dagen. Det er ennå noen dager til hun fyller år, men at vi begge kunne i går OG det jeg måtte bestille tid til hadde en av to mulige datoer i går, var et virkelig lykketreff! Så jeg møtte opp hos Cecilie litt før kl. 10 i går med en aldri så liten gave, pluss det første av det dagen skulle inneholde, nemlig fokus på mat (og drikke):
Med god hjelp fra Eileif hadde jeg laget agurksushi, som består av lange agurkskiver (som er godt tørket av mellom tørkepapir, gjenta gjerne den prosessen flere ganger), Philadelphia naturell (smurt på agurkskrivene etter at de har blitt lagt ut, overlappende hverandre), røkelaks, og skiver med avokado (skjær de gjerne i mindre biter enn båter), og så blir alt rullet sammen. Dette var kjempegodt!
Jeg hadde også kjøpt med litt bil-gjærbakst, men det orket vi ikke på den halvannen times lange turen til Oslo. Cecilie visste ikke at vi skulle til Oslo før vi faktisk var der, men hun hadde sine mistanker.
Vi var ute i god tid, så vi rakk å gå gjennom både Byporten (hvor jeg shoppet litt på Lush) og Arkaden, pluss et par butikker i Karl Johan, før vi tuslet til dagens stoppested, nemlig The Mini Bottle Gallery:
Dette er etter sigende verdens største samling av miniatyrflasker, og jeg tviler ikke på det, selv om jeg (ennå) ikke har funnet noe som verifiserer rekorden. Men vi var klare som egg for å utforske museet:
Og det var imponerende, ingen tvil! Det var flasker absolutt over alt, og selv om det er miniatyrflaskene som er i fokus, var det også mulig å gå inn i en vodkaflaske:
Det var en samling av Coca Cola-flasker:
Det var veldig mange vakre flasker, blant annet denne:
Og det var ikke mindre enn tre etasjer å gå gjennom, hvor man kunne skli ned til kjelleretasjen:
Herlighet, som det kilte i magen! 😂
Vi hadde ihvertfall ett sånt horn hjemme da jeg var liten, om ikke flere:
Aner ikke om mamma har den/de fremdeles, eller hvor de nå har blitt av.
Og selv toalettet var imponerende, dog ikke med særlig mange flasker, men av helt andre grunner:
Deilig prangende i knall rosa, og overdådig pyntet med kandelabre, krystallkrone, nødvendigheter og BH’er i alle farger, størrelser og fasonger. Moro!
Men, tro det eller ei, det var ikke miniatyrflaskene som var den egentlige årsaken til at vi var akkurat der, det var at vi skulle på sjokoladesmaking, og dette ble tilfeldigvis holdt i lokalene til galleriet. Vigdis Rosenkilde har en enorm lidenskap for faget sitt, og det skinte gjennom fra start til slutt på det halvannen time lange kurset, og det anbefales på det sterkeste! Jeg ble såpass dratt inn i alt hun fortalte at jeg helt glemte å ta bilder etter at hun startet, jeg fikk kun tatt bilde av arket med smaksprøver:
Jeg er ikke kjempeglad i veldig mørk sjokolade, men det var spennende å kjenne forskjellen på smakene, og ingen av disse sjokoladene er tilsatt noe (bortsett fra to), forskjellen i smakene kommer kun fra forskjeller i produksjonsprosessen, helt fra start til slutt. De to som var tilsatt noe, er nummer 9 og 14 på arket over, og det var de to jeg kjøpte med meg en plate av hver hjem. Nummer 9 er tilsatt quinoa, nummer 14 er tilsatt kakaonibs (grovknuste kakaobønner), og alle sjokoladene hennes er produsert med fokus på bærekraft og etisk handel. I tillegg skal alle sjokoladene nytes i små biter, dette er ikke noe du dytter i munnen fordi du har lyst på sukker 😉
Når kurset var ferdig, fikk Cecilie valget på hvor vi skulle spise middag. Jeg hadde Jaipur og Mathallen som forslag, hun valgte Jaipur. Ikke noe dumt valg, maten var kjempegod sist vi spiste der, og det var den jaggu i går også. Jeg elsker disse papadamene:
Kunne faktisk spist meg mett på bare disse, men her er det jeg faktisk bestilte:
Garlic scampi til forrett, mango biff til hovedrett sammen med garlic nan, og tre sorbeter til dessert. Namnamnam!!!
Så var vi egentlig ferdige for dagen, men siden jeg aldri har vært på Starbucks før, valgte vi å gå bortom Oslo City. Og da fikk vi også tittet litt til i butikker, jeg fant en liten veske på Accessorize i en helt vidunderlig petrolfarge, men jeg har ikke det minste behov for en slik veske, så den ble ikke med meg hjem. Men jeg har ikke helt klart å få den ut av hodet…
Uansett, Starbucks ble det, og siden jeg ikke liker kaffe og er ganske sær når det gjelder te, endte jeg opp med kakao med krem imens Cecilie kjøpte en eller annen kaffevariant:
Kakaoen var ikke noe å skryte av, så enten må jeg finne en Starbucks med bedre utvalg, eller så må jeg lære meg å drikke kaffe, ELLER så kan jeg bare styre unna Starbucks heretter. Men artig å ha prøvd.
Jeg var hjemme sånn omtrent 12 timer etter at jeg dro hjemmefra, sånn godt sliten etter en utrolig fin dag som ble enda mer vellykket enn jeg hadde håpet. Konstant skravling, utrolig spesielt og moro museumsbesøk, et ekstremt interessant sjokoladekurs og veldig god mat. Men aller viktigst: superduperkoselig å tilbringe tid sammen ei av mine aller beste venninner, og å få feiret henne på en god måte enda en gang (Grillkløverkvelden for en uke siden var første feiring).
Del dette på:
-
Fiber!!!
Nå har bygda tatt steget inn i den høyteknologiske verden, vi har fått montert fiber i dag!!!
Det eneste jeg har merket noe forskjell på i de rundt 3 timene jeg har vært hjemme, er at det tok sånn ca 3 sekunder å lastet opp bildet til dette innlegget, der har det pleid å ta rundt minuttet pr bilde tidligere. Men forhåpentligvis kan det bli litt mer stabilt å streame filmer og serier, og at ikke noe hakker hos en av oss når den andre bruker mye bredde.
Nå gleder vi oss til å bytte ut hest og kjerre med bil, og til å få strøm. Neida 😜 Jeg har postet så mange innlegg om både biler og strømmangel, så det vet dere at vi har. Men det føles uansett godt å være sikret et godt nett selv når kobberlinjene en eller annen gang blir koblet ned. Hurra! 🎉
Del dette på:
-
August 2022
Månedens høydepunkt:
Konsert med Robert Wells:
Konsert med Ingrid Bjørnov (og Jo Nesbø og Lars Jones):
Eileifs bursdag:
Grillkløverkvelden:
Månedens bøker:
Det ender med oss av Colleen Hoover:
Denne boka likte jeg veldig godt! Jeg blir revet med i historien, jeg blir godt kjent med hovedpersonen, og også alle rundt henne. Slet litt med å legge fra meg boka, det eneste som drar litt ned er de litt vel lange “brevene” til Ellen, pluss de to siste sidene. Men det er et gjennomgående godt og lekent språk.
Boka er basert på et viktig tema, som jeg er sjeleglad for at jeg aldri har vært nødt til å forholde meg til.
Ikke favorittbok, men allikevel terningkast 5.Sist sett av Lucy Clarke:
Det var få ting som ikke irriterte meg med denne boka. Først og fremst klarer jeg ikke å fatte hvorfor to foreldre som savner sønnen sin ikke er ute og leter til enhver tid, men fortsatt klarer å gjøre dagligdagse ting (og jeg er ikke engang forelder selv). I tillegg mener jeg det er usannsynlig at det skal eksistere SÅ mange løgner som alle har klart å holde tett om i så mange år. Jeg slet med å henge med mot slutten, og irritasjonen bare vokste.
Terningkast 2.Månedens Nairo:
Godbitsøk var en suksess første gang vi prøvde det:
Og også andre gang:
Se som han strekker seg og jobber for å få tak i godbiten ❤
Månedens geocaching:
Jeg har logget 12 cacher i august, så få har jeg ikke logget på en måned siden mars i 2017. Men det er fint ute ved Gjellestadhaugen, da:
Månedens strikketøy:
Har egentlig ikke kommet helt i gang etter sommeren, men lysten er der, så det gjelder bare å finne noe å se på. Skal vi danse er i gang, så det gir meg litt strikking, og så må jeg jo begynne å se noen av seriene dere tipset meg om tidligere i år. Høsten er en god tid for sånt!Månedens naturbilde:
En tåkete morgen her hjemme:
Helgene i september er enn så lenge ikke like planlagt som helgene i august har vært, så jeg håper på en fin høst med kalde morgener og solfylte lørdager, så jeg kan komme meg ut og cache litt. Bortsett fra til lørdag, da, da er det overraskelsesplaner på gang 😉
Del dette på:
-
Jeg klarte to
Etter litt mer vondt enn “normalt” både om lørdag og søndag, så var gårsdagen helt normal. Men i natt våknet jeg flere ganger av at det gjorde vondt å svelge, og smertene økte bare utover dagen. Hadde jeg ikke hatt tannlegetimen i dag, hadde jeg dratt hjem fra jobb, så ille var det (selv om det fortsatt ikke kunne sammenlignes med smertene jeg hadde forrige mandag).
Joda, tannlegetimen var i dag. Eileif hadde bilen sin på verksted, så jeg kjørte ut og hentet han, og så kjørte vi tilbake til byen i min bil (hans bil må vi hente i morgen tidlig).
En times tid før selve timen, var det bare å sette seg på venterommet og bokstavelig talt vente på at de beroligende tablettene skulle virke. Skiltet på veggen beroliger ikke, selv om det prøver så godt det kan:
Eileif ventet sammen med meg, og han satt også og ventet imens jeg satt i den forhatte stolen. Og etter veldig mange bedøvelsessprøyter, gråting, sparking i stolen, enda flere sprøyter, enda mer gråting og intense forsøk på å ikke hyperventilere, kunne tannlegen erklære at han var ferdig, og at han hadde fått ut to tenner. Forhåpentligvis er det de to som har gitt meg smerter den siste måneden, for viser deg seg at jeg får vondt igjen nå, går jeg så ekstremt i kjelleren.
På vei hjemover, er lett å se at den ene siden av munnen henger:
Enn så lenge går det bra nå i kveld, men bedøvelsen har ikke sluppet helt ennå. Jeg er forberedt på smerter i dag og kanskje også i morgen, men jeg begynner å få mye erfaring med å spise smertestillende, så jeg skal fint klare det litt til. Så krysser jeg fingrene for at jeg slipper en stund fremover, selv om jeg vet at det er flere tenner som må ut. Kryss fingrene sammen med meg, da!
Del dette på:
