-
Skräddö – Grebbestad – Daftö – Nordby
Langhelg (jeg har tatt meg feriedag til mandag, Eileif har tatt seg ferie nesten hele neste uke), fint vær, åpne grenser, da var det helt naturlig og veldig logisk å sette kursen mot Sverige for litt caching og litt handling. Som vanlig var det minst 9 cacher på planen min, og vi dro først til Skräddö, en rasteplass på E6 et lite stykke sør for Strömstad. Der var det ikke mindre enn 4 cacher: 3 tradisjonelle og 1 virtuell. Mange fine infoskilt:
Og en flott gangbru:
Gangbrua førte ut til en utkikksplass:
De tre tradisjonelle cachene ble funnet uten store problemer, og vi dro videre i retning Grebbestad. Der ble det først en tradisjonell som vi surret litt etter, så en mystery som jeg gikk rett på, før vi kjørte ut til Krossekärr. Etter å ha funnet cachen der, mente Eileif på at vi hadde vært der før. Det kunne ikke jeg huske, men jeg sjekket fotoalbumet på pc’en da vi kom hjem, og joda, vi var der i juni 2010. “Bare” 12 år siden. Men veldig fint der! Og jeg hadde sansen for dette skiltet:
Vi tok oss tid til en selfie i sola:
Og vi sto og nøt utsikten en god stund:
Det ble en tradisjonell til i Grebbestad, før vi kjørte videre nordover og tok en avstikker innom en tradisjonell på Daftö. På vei tilbake til bilen møtte vi på denne vakre jenta:
Hun kommer fra Kennel Vintervidda, er 1 1/2 år gammel, og så kosete at vi antagelig kunne ha sittet på samme flekken ennå 😉 Nydelig!
Da var cachedagen over, det ble 7 tradisjonelle, 1 virtuell og 1 mystery, totalt 9. Akkurat sånn jeg minst vil ha det 🙂
Vi dro oppom Nordby en tur for å handle bittelitt. Midt i den verste tiden på dagen, stappfullt med folk over alt:
Jeg fikk kjøpt tre bøker (ikke den jeg egentlig var på jakt etter, men 3 bøker til kr. 149,- er veldig greit uansett!), og så var det bare å komme seg hjem til middag og en smoothie til dessert. Appelsinjuice, ferdig frossenblanding med ananas, papaya og mango, og en fersk banan. Hadde greid seg med en halv banan, men det var helt nydelig uansett!
Del dette på:
-
Er det ikke det ene, så er det det andre
I går var jeg hos spesialisttannlegen. På planen sto det dyprens, og da er det bare å kjøre på med bedøvelser. Jeg er ikke det minste glad i sprøyter, og enkelte av de man får i munnen er jo helt forferdelige, men jeg overlevde. Jeg overlevde også rensingen, tok bare høyre side i går, og det gikk greit helt til bedøvelsen gikk ut. Utover kvelden gjorde det så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg endte opp med å ta en trekanttablett og legge meg tidlig. Ikke at tabletten hjalp så mye, for jeg har ikke hatt en god natt, men jeg har ihvertfall fått sovet. Og jevnlig inntak av vanlig smertestillende har holdt meg på jobb i dag.
Som om det ikke var nok, så oppdaget jeg at det er noe galt med bilen da jeg kjørte hjemover. Heldigvis har Eileif friuke så jeg kan ta hans bil i morgen imens han prøver å ordne veihjelp og å få den ut på verkstedet. Og jeg må også si heldigvis for at vi har opparbeidet oss en buffer på bankkontoen for uforutsette utgifter, men vi trengte vel ikke dette akkurat nå. Og hvis min bil ikke blir fikset før tirsdag (har tatt en feriedag på mandag), vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for det er vinterferie til uka og da går det ikke buss her på landet. Sukk, altså…
Del dette på:
-
Manglende gjennomføringsmotivasjon
Denne helgen har til 80 % bestått av å titte på en eller annen skjerm. Fredag var det stort sett PC og TV, i går var det OL på formiddagen, PC, mobil, husarbeid og tur med Nairo på ettermiddagen, og TV med filmen What A Girl Wants (for noe elendig møl!) og strikketøy på kvelden:
I dag var det OL på formiddagen:
Og ellers har det vært PC og mobil, husarbeid og tur med Nairo. Nairo vil forøvrig ikke gå tur når det pissregner, så turene har vært korte og effektive.
Jeg vil jo egentlig ut og cache hver lørdag. Lysten på å finne flere har på ingen måte avtatt, og jeg synes det er helt blæh at jeg siden funn nummer 5000 den 8. august (altså 6 måneder og 5 dager siden) bare har funnet 207 cacher. Det er et snitt på litt over 34 cacher pr måned, noe som ikke var unormalt å ta pr dag for bare et par-tre år siden.
Det er gjennomføringsmotivasjonen som har stoppet opp. Jeg kan fortsatt gå langt, men jeg må gå i krabbetempo, og da frister det ikke selv med kortere turer på 3-4 kilometer. Og å bilcache alene er rimelig pyton siden jeg synes det er vanskelig å følge med på trafikk og GPS samtidig. Bycaching er fremdeles ikke veldig festlig, og da må jeg uansett gå i krabbetempo. Og når alt dette er utelukket eller sterkt begrenset, er det jaggu ikke mange alternativer igjen.
Joda, jeg vet at jeg nå sutrer. Alt går, bare jeg vil. Og jeg vil jo! Så nå skal jeg bruke de kommende 3-4 dagene på å bygge opp motivasjon og saumfare cachekartet mitt for potensielle turer (og nå kan jeg jo se i Sverige igjen også!), og så skal jeg ut til lørdag. Ferdig snakka, basta bom!
Del dette på:
-
Verdens fineste popsocket
Jeg har blitt totalt avhengig av å ha en popsocket bak på mobiletuiet mitt. Det sparer fingrene mine for mange merkelige stillinger og “gnagsår”, og det kan også være veldig dekorativt.
De siste årene har jeg kun hatt magnetetuiet fra HoldIt til mobilene mine. Jeg liker ikke å bare ha et deksel på baksiden, jeg vil ha noe som beskytter skjermen også. Og disse etuiene er helt supre! Du kan ta ut holderen som mobilen sitter i og f.eks. sette den i en holder/lader i bilen. I tillegg er disse etuiene noen av de få jeg finner hvor lukkeklaffen er festet på forsiden, noe som betyr at jeg ikke får klaffen i fjeset når jeg bretter forsiden bak når jeg prater i telefonen.
Nå måtte jeg bytte etui da holderen var begynt å ramle litt fra hverandre. Og jeg har ikke veldig god erfaring med å flytte popsockets fra et etui til et annet, så jeg tittet etter en ny. Steder som Elkjøp og Power har mye på lager, men ikke mye jeg hadde lyst på. Så kom jeg helt tilfeldig over en nettside hvor du kan designe din egen med eget bilde, og da var jeg solgt! Klart det blir litt dyrere, men fristelsen ble for stor, og jeg bestilte. Nå sjekket jeg ikke omtaler av firmaet før etter at bestillingen var sendt, og jeg fikk en litt dårlig følelse, men den potensielle skaden var allerede skjedd (les: bestillingen var sendt). Men i dag dukket den opp, og det er verdens fineste popsocket:
Bildet av gutta mine er ikke like kornete i virkeligheten som det ser ut på bildet jeg tok, det ble sånn pga lyset. Men er de ikke fine??? 😀 Det er ett av mine favorittbilder av de to, Eileif er så fin og Nairo rekker tunge <3 :p Du kan også velge farge på begge delene som trekkes ut under bildet, jeg har valgt en dus lilla.
Jeg kan på ingen måte ennå si noe om kvaliteten hverken på toppen der bildet er eller på limet som holder den fast til etuiet, men jeg er så langt strålende fornøyd med både bestillingsprosessen og utseendet, så så langt kan jeg anbefale Popsockets.no. Det eneste jeg stusset over var at jeg dagen etter bestilling fikk en mail med info om bestillingsutsettelse, men det har allikevel bare tatt 10 dager fra bestilling til levering (på døra!), og selv om firmaet tilsynelatende ser norsk ut, så er det nederlandsk. Men ingen toll eller moms har tilkommet, så da er jeg fornøyd!
Del dette på:
-
Jeg savner deg så inderlig
Gratulerer med det som skulle vært din 89 årsdag, pappa <3
Jeg savner deg mer enn hva jeg klarer å gi uttrykk for, og det gjør så fryktelig vondt å ikke kunne gi deg noe annet enn blomster på dagen din:
Men jeg håper du blir feiret på skikkelig vis i dag, og jeg håper du vet hvor glad jeg er i deg <3
Del dette på:
-
Tilbake til Larkollen
Ingen caching på 14 dager, så i går bare “måtte” jeg ut igjen. Vurderte flere områder, men endte opp med å dra tilbake til Larkollen, der Raymond og jeg var for 14 dager siden. Planen var 9 funn i går, og da var det labrunden der som var førsteprioritet. Så da startet jeg med tre av lab’ene i den runden, hvor første stopp var denne minnesteinen:
Det var et nydelig vintervær i går, men siden det er kaldt om natta er det en risiko for at det blir glatt. Det merket jeg på de få stegene tilbake til bilen fra denne minnesteinen, jeg ramlet ned på alle fire på grunn av et tynt islag. Heldigvis gikk alt bra!
Et av de neste stegene i labrunden var ved Tollerstranda:
Denne siden av Larkollen er også helt ny for meg, men det var et hyggelig bekjentskap og jeg drar gjerne tilbake. Det er dette med hav da vet dere…
Det var både en labcache og en multi ved Larkollen kirke, så det var neste stopp. En søt, liten kirke uten kirkegård:
Ble litt fintet ut av multien her, men nullpunktet var krystallklart.
Så var det resten av labrunden pluss bonusen, før jeg kjørte mot en cache på et utkikkspunkt. Jeg var veldig usikker på om jeg valgte rett vei, for det var både bratt, svingete og trangt, men jeg fant frem, og cachen ble funnet ikke langt fra denne utsikten:
Hadde jeg sluppet å ha naboer, kunne jeg godt bodd her!
Nå hadde jeg 8 funn, så jeg måtte finne 1 til. Den første jeg prøvde på lå sånn til at jeg ikke fant noen god parkeringsplass. På den neste var det lett å parkere, men der sto det en bil med ei dame bak rattet, så det var heller ikke noe alternativ. Dermed måtte jeg ta mobilen til hjelp, og etter en feilnavigering endte jeg opp ved nedlagte Rygge flyplass og fant en cache ikke langt derfra. 9 funn i boks, og nok en dato “ferdig” med minst 10 funn, den fjerde datoen jeg fyller i år. Det er jeg fornøyd med!
Del dette på:
-
Januar 2022
Første måneden i det nye året er allerede over. Er det en ting jeg allerede er lei av å si, er at tiden går fort. Og jeg har hørt at tiden går fortere jo eldre man blir…
Månedens høydepunkt:
Vaksinedose nummer 3:
Alt for å bli kvitt denne pandemien så fort som mulig!
Grensetreff med Lisa:
Nå håper jeg grensene åpner og grensetesting ikke er påkrevd snart! Jeg kan fylle ut innreiseskjemaer og vise koronapass i bøtter og spann, så lenge jeg får lov til å benytte nærområdet mitt som vanlig!
Månedens bok:
Kjæreste Blue av Tracy Rees:
Litt lang, litt utstrakt bruk av klisjeer til tider, men det er en god driv i boka og det dukker opp noen overraskelsesmomenter innimellom. Føler jeg blir kjent med de viktigste personene, og beskrivelsene gjør at jeg blir tatt med tilbake til 1920-tallet.
Terningkast 5.Nå leser jeg en murstein av en bok som jeg er usikker på om jeg blir ferdig med i februar.
Månedens Nairo:
Da han gikk harespor på en bitteliten skogstur den første dagen i det nye året:
Som han koste seg! <3
Månedens geocaching:
Jeg har kun vært ute og cachet 4 dager denne måneden, og totalt har jeg 20 funn. Ingen storcaching i januar altså. Men det var koselig med en kjøretur med mannen min:
Og det var veldig fint på og ved Danmark på Larkollen:
Månedens strikketøy:
Jeg er fryktelig giddaløs for tiden. Jeg har egentlig lyst til å strikke, men jeg klarer ikke helt å dra frem nok energi. Men noen få pinner har det blitt på temperaturskjerfet jeg holder på med for tiden:
Månedens naturbilde:
Må så klart bli ett fra Danmark utenfor Larkollen:
Del dette på:
-
11 år siden henting
I dag er det 11 år siden vi hentet Nairo i Malung i Sverige. Føles egentlig som bare et par-tre år siden…samtidig har han jo alltid vært her!
Det var mye soving den første tiden, de følgende to bildene er tatt dagen etter at vi hentet denne lille, vakre pelsdotten. Først sover han i fanget mitt:
Ikke bare nekter han å sove på fanget nå, men hvis han hadde prøvd, hadde han tatt så mye plass at jeg ikke hadde fått gjort stort. Og det hadde vært koselig, det!
Her har han funnet kurven sin, og han sover med åpne øyne:
Han har stort sett lært seg å lukke øynene i voksen alder, men av og til ser vi fortsatt snev av barndommens fakter <3
Det ble en del oppdagelsesferder i hagen, her fra da vi hadde hatt han i 1 uke:
Se som den lille pelsballen springer for å ta igjen Eileif og D! 😀
Her har han vært hos oss i 2-3 uker, og vi hadde hatt besøk som hadde med seg gaver til han:
Lille vakre <3
Det siste bildet er tatt dagen før han fylte 11 år i desember i fjor:
Han ser litt sur ut, men det var nok bare fordi han ville at jeg skulle kaste ball istedenfor å ta bilder 😉
Som jeg har skrevet før, har han blitt en litt gretten, gammel gubbe som har noe å si store deler av dagen, og som ikke kan forstå hvorfor han ikke kan få noe å spise absolutt hele tiden. Men han er uansett hjertet mitt, og det skal ikke mer til enn at han legger seg helt inntil meg i senga en sjelden gang for at jeg smelter totalt og glemmer at han 5 minutter tidligere sutret over ett eller annet. Skjønneste lille pelsløse skapning <3 (som begynner å få litt underull igjen!)
Del dette på:
-
Søte negler
Etter 5 uker med stjernehimmelnegler:
var det på tide med noe litt mer lyst og luftig. Jeg fant et inspirasjonsbilde på Instagram, og Maria naila det (haha, tok du den? 😀 😛 ) som vanlig:
De ble skikkelig søte! Og så synes jeg det er kult med matt overlakk innimellom. Er ikke alt det passer på, men denne gangen var det full klaff!
Den mørke fargen er litt mørkere i virkeligheten enn på bildet, og den tror jeg kan være veldig fin i mange sammenhenger.
Del dette på:
-
Merkelig oppførsel
I går formiddag tok jeg på meg turklærne og tok Nairo med på en kjøretur bort til Prestebakke. Der parkerte vi ute ved hovedveien der grusveien går inn mot Trestikkehuken, og tok så beina fatt innover. Normalt ville jeg nok kjørt helt inn til siste krysset før Trestikkehuken, men veien har blitt bommet.
Vi tuslet avgårde i nydelig vintervær:
Oppe i disse trærne satt det noen fugler som virkelig hadde konsert for oss:
Det gikk i snegletempo. Nairo skulle få lov til å snuse nesten så mye han ville:
Vi kom ned den første bakken, og da kom jeg på at det går en sti inn der som ender opp i lysløypa like bortenfor. En fin liten runde, for da ville Nairo få gått litt på sti også. Vi kom ca 40 meter inn, så snur Nairo og drar meg tilbake i den retningen vi kom fra. Ikke bare sånn “her lukter det godt, så her vil jeg gå”, men på grensen til panikk. Jeg stoppet for å prøve å roe han ned og prøve å finne ut hva som lå bak denne oppførselen, men det klarte jeg ikke. Han tittet/lyttet ikke i noen spesiell retning, hverken dit vi skulle gått eller i noen andre retninger, han bare ville tilbake til grusveien.
Etter å ha roet han litt ned, gikk vi tilbake til grusveien, og da var alt som normalt. Han luktet og koste seg, og viste ikke tegn på redsel eller at han hørte noe i noen retning, så vi tuslet tilbake mot bilen. Ikke langt fra bilen går det en traktorvei som også kan ligne litt på en sti, så jeg forsøkte å gå inn der også, men ikke tale om. Så da kjørte vi hjem igjen.
Jeg aner ikke hva dette kom av, om han hørte eller luktet noe han ikke likte, eller om han rett og slett ikke ville gå på sti i går. Kanskje han har begynt å se dårlig og derfor helst vil gå på plant underlag? Nei, den teorien holder heller ikke helt, for han hopper gjerne opp og ned i grøfta når vi går langs veier og grusveier. Jeg tar gjerne imot forslag som jeg eventuelt kan teste ut for å se om de kan stemme, og om jeg i så fall kan gjøre noe for at det ikke skal skje igjen.
Del dette på:
