Bycaching
Ett av mine mål med cachingen i år er å få fylt i noen hull i datomatrisen. Jeg er ikke manisk i dette målet, men har jeg mulighet til å logge et funn på en dato jeg ikke har funn fra før, så gjør jeg gjerne det. Passer det ikke, så passer det ikke, og det er også helt greit. Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned hvor mange datoer jeg manglet når året startet, men jeg vet jeg har en god del færre 0’er nå enn jeg hadde 1. januar, og jeg vet også at jeg kommer til å ha en god del 0’er igjen når året er over. Kanskje datomatrisen blir fylt om et par år?
Jeg er ikke noe glad i å cache i folkerike områder. Jeg føler meg dum, jeg føler at jeg ser mistenkelig ut, og finner jeg ikke cachen i løpet av et par minutter, dropper jeg hele greia. Siden jeg har tatt de aller fleste lette cachene i nærhet til huset hjemme, så blir det nødvendigvis noen på vei til eller fra jobb som må til pers hvis jeg skal fylle matrisen. Så i forrige uke tok jeg en jeg ikke har hatt lyst til å stoppe ved, da den ligger ved en bussholdeplass. Men nå går det ikke busser på akkurat denne strekningen siden det er skoleferie, derfor var den grei.
Jeg tok også en i forrige uke som er en del av en trail, men akkurat denne ene lå lett tilgjengelig ved en liten avkjørsel, og jeg tok også en annen enslig som lå veldig hendig til.
I går tok jeg en som ligger på bykjernens nest høyeste tak, nemlig på Rødsfjellet. Den gamle cachen som lå på samme sted tok vi for mange år siden, men den ble borte og noen har lagt ut en ny. Lett å finne parkering, 5 minutters gange og sjeldent folk oppå der. Vakkert er det der også, og på den av veien opp som jeg valgte, så passerer man minnelunden etter 22. juli. Jeg blir fylt av en blanding av sorg og kjærlighet hver gang jeg er der.
Vakkert er det ihvertfall!
Jeg måtte se litt på utsikten når jeg først var der oppe:
Man ser like mye herfra som man gjør fra festningen:
Så ble cachen funnet, og turen gikk kjapt ned til bilen igjen.
I dag ble det en skikkelig bycache, heldigvis var det såpass lite folk og cachen såpass lett at hele seansen ikke tok mer enn et par-tre minutter.
Nå er det et par uker til neste datohull, men det blir nok helt sikkert litt caching før den tid. Det blir til og med et event innen den tid, og det eventet holder jeg 🙂
4 Comments
Tove
Vi er nok ganske like når det gjelder bycaching. Lykke til med prosjektet ditt med å fylle datomatrisen. Du greier det helt sikker i løpet av neste år i hvert fall 🙂
Kjersti
Tove: Takk! Jeg tror nok ikke jeg klarer det neste år heller, har altfor mange dager tidlig og sent på året med null funn. Men, som sagt, jeg stresser ikke med det heller, så om det blir neste år eller om 4 år, er knekkende likegyldig, bare jeg klarer det en eller annen gang. Julaften blir nok den dagen som blir verst å få et funn på 🙂
boerboelheidi
Jeg vet jeg har sett på min datomatrise et par ganger, men der tar det nok både år og dag og enda litt lenger før jeg får fylt den. Sannsynligvis så skjer det ikke noen gang heller.
Men hadde jeg bodd litt annerledes til (flere cacher i området rundt), så tror jeg at jeg kunne blitt litt (veldig) interessert i å få fylt den, så kanskje greit jeg bor slik som jeg gjør 😀
Bycaching synes jeg kan være veldig spennende, men har jo ikke gjort så mye av det. Cacher på bussholdeplasser liker jeg ikke (har selvsagt lagt ut en selv..) sjelden det er en ok plass å parkere, og er alltid redd for at det plutselig dukker opp en buss.
Kjersti
Heidi: Hvis man ønsker å fylle datomatrisen kjapt (og forsåvidt også klare 366 dager i strekk), så tror jeg man må planlegge rimelig godt og, som du sier, ha mange tilgjengelige cacher i nærområdet. Og, ikke minst, være villig og i stand til å ta mange vanskelige cacher også. Så jeg stresser ikke med å fylle, men blir glad hvis jeg får til å ta en cache de dagene jeg har hull 🙂
Din bussholdeplasscache er jo veldig grei, for der er det jo parkeringsplasser i bøtter og spann like ved, man trenger ikke stoppe i selve busslomma. Jeg føler meg som en kjeltring når jeg vet at folk kan se meg… Og joda, folk kan se meg i skogen også, men møter jeg folk i skogen har jeg en litt grinete Nairo som unnskyldning for at jeg står utenfor stien 🙂