I Rakkestadfjella ligger det som etter sigende er Østfolds lengste WoodTrail (her er starten). Altfor lang å tas på én dag etter mitt syn, så derfor var det den østligste delen vi skulle prøve oss på i går. Og da hoppet vi også faktisk over cachene som ligger langs grusveien man må kjøre for å komme til parkeringsplassen, vi hadde en tidsfrist på når vi måtte være hjemme (premiere på Skal vi danse går ikke jeg glipp av, nei! 😉 ).

Like før klokka 10 parkerte vi på anvist plass og ble møtt av en haug med mennesker og nesten like mange hunder. Jeg ble litt usikker på om vi skulle gå gjennom hyttetunet, så jeg fikk spurt en av de som var der om stiene innover går den veien, noe hun kunne bekrefte, og dermed la vi i vei. Alle disse menneskene kom etter oss med en av hundene, så vi lot de gå forbi så vi fikk logget de to første cachene. Men plutselig tok vi de igjen, da sto de bom stille på veien og jeg kunne se hunden jobbe i langline inne i skogen, så jeg skjønte det var spor på gang. Spurte, og de holdt på med sportrening, så vi snek oss forbi og fortsatte vår ferd innover i skogene, cache for cache.

Nairo lekte gjemsel i lyngen:

Det var fint vær i går, men heldigvis så blåste det litt, så det var ikke helt uutholdelig å gå langtur. Men pauser tok vi både titt og ofte, og selv om Nairo ikke er noe glad i å bli tatt bilde av, så gjør han stort sett som jeg ber om, spesielt hvis det innebærer å hoppe opp på noe:

Det var godt skiltet og stort sett godt merket hele runden vi gikk. Nå trenger man jo ikke hverken skilter eller merking når man driver med geocaching, for da følger man jo cachene, men det er allikevel fint å se at marka blir brukt så mye at det er behov for skilting:

Det var mye myr og vått i hele området, men mange av stedene var det godt tilrettelagt med små broer og plankeoverganger:

Og det var vann etter vann etter vann langs hele turen:

Her og der lå det hytter av ymse slag. Noen var helt klart fortsatt i bruk (tror vi så både private hytter og offentlige hytter/speiderhytter osv), mens andre så absolutt ikke lenger var i bruk:

Vi hadde kjempeflaks ett sted, for jeg oppdaget at det var en cache jeg ikke hadde overført til GPS’en. Mobildekning fantes ikke, så her måtte vi gå grundig til verks for å slippe å få et hull i smilefjesene. Vi gikk til vi var 161 meter fra forrige cache og begynte så å se etter cachestier. Hintet hadde jeg skrevet ned, og etter en liten stund oppdaget Eileif noe som kunne ligne på en cachesti. Nå var det mye i det området som kunne passe til hintet, men etter noen minutters leting fant vi cachen! Herlig å slippe å måtte gå tilbake, bare for den.

Når man skal gå såpass langt, synes jeg det er veldig deilig å ha motivasjon underveis. Vakker natur er alltid motivasjon i seg selv, men etterhvert som man blir sliten, ser man gjerne ikke naturen for bare trær, barnåler og steiner. Men av og til dukker det opp nydelige lysninger, små vann eller kanskje en blomst? Eller sola som glitrer i vannet:

Cacher er også motivasjon. Og på en slik tur som dette trenger det ikke være forseggjorte cacher, det er helt greit med PET i gran så lenge de er enkle å finne. Noen av cachene på denne runden var litt off, så det gikk litt tid med til leting innimellom. Men heldigvis fant vi alle.

Vi hadde tatt en kort matpause tidligere på dagen, men da vi kom hit ved 1430-tiden, var det ingen tvil om at vi skulle ta en lengre pause her:

Mat og noe varmt i koppen til Eileif og meg, mat og vann til Nairo. Det blåste litt surt her, men det var så vakkert at jeg gjerne kunne ha sitter der enda. Men da hadde jeg jo ikke fått sett Skal vi danse 😉

Nairo koste seg også:

Det var bare å komme seg videre. Mange cacher igjen, og litt over en times kjøring for å komme hjem gjorde at vi begynte å få litt dårlig tid. Men jeg hadde så lyst til å klare alle, for det ville gi oss både jubileum og flere personlige rekorder. Så vi bet tennene sammen og fortsatte, cache for cache.

Nairo har jo ikke vært den som har slappet av på pauser. Han har stort sett funnet en kvist å gnage på, eller noen røtter han kunne grave opp og tygge til fliser. Men på turen på Vehuskjerringa i sommer la han seg villig ned og sov i nesten hver pause, og jeg tror han lærte noe da. For mot slutten av dagen i går la han seg også ned for å sove litt på en av pausene:

Så kom vi til et hyttetun igjen. Jeg tror dette er en av bygningene på et speiderhyttetun, og jeg tror det heter Orestupet her. Tok oss ikke tid til å lese informasjonen som lå i postkassa på en av de andre bygningene, og tok oss heller ikke tid til å skrive i hytteboka som lå der.

Og så kom dagens store happening: Vi logget vårt funn nummer 1000! Stor stas selv om det “bare” var PET i gran:

At jeg på dette tidspunktet hadde så vondt i knærne at jeg hadde lyst til å gråte litt ble glemt i de minuttene vi sto ved denne cachen. Knærne, ja. Jeg har aldri hatt store problemer med knærne. Litt vondt av og til etter lengre turer, ja, så absolutt, men mot slutten i går visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. På flatmark og oppover gikk det tålelig greit, men i nedoverbakker trodde jeg at beina skulle knekke sammen under meg og at Eileif måtte bære meg de siste par kilometrene til bilen.

Et større myrområde ble passert, veldig glad vi ikke skulle over der:

Da vi kom til siste cache for dagen, møtte vi igjen på mennesker på sportrening med hundene sine. Og til min skrekk oppdager jeg at de sitter akkurat der den siste cachen skulle være. Jeg ba Eileif ta med seg Nairo videre for at han ikke skulle forstyrre hunden som gikk spor, og så forklarte jeg de sittende menneskene om hva vi holdt på med og at den siste posten skulle være akkurat der. Kunne jeg få lov til å se etter den? Selvsagt kunne jeg det, og den hang akkurat der sporstarten lå. Jeg bevegde meg minst mulig, fikk logget cachen, takket pent for meg og ønsket de lykke til. Og så var vi fremme ved bilen etter en lang dag i skogen.

Her er runden vi gikk:

Som dere ser, har vi mye igjen av trailen, både langs kjøreveien i sør og gåturen i vest og nord. Statistikk for dagen ble 3 timer og 45 minutter effektiv gåtid, 8 timer totalt i skogen (leting og pauser tar også tid), såvidt over 15 km gåing, og totalt 56 funn.

Av personlige rekorder ble disse satt:

• Funn nummer 1000 ble logget, 5 år, 7 måneder og 6 dager etter at vi logget vår første cache.
• Mest loggede funn på én dag var tidligere 33 stk (23. oktober 2011), i går ble det altså 56 stk.
• Mest loggede funn på én måned var tidligere 61 (august 2010), denne måneden har det blitt 93 (og med tanke på at denne august er over i morgen, tror jeg nok ikke at det blir flere heller).
• Mest loggede funn på et kalenderår var tidligere 202 (2011), så langt i år har vi 249.

Kan ikke si annet enn at jeg er strålende fornøyd med gårsdagen! Om vi rakk hjem til Skal vi danse? Selvsagt, med 3 minutters margin 😉

Og som en liten epilog kan jeg fortelle at knærne er bedre i dag, men langt fra bra. I går kveld brukte jeg vel et par minutter på å komme meg opp trappa for å få lagt meg, i dag er jeg i stand til å både bøye de og rette de ut uten å få tårer i øynene. Håper inderlig at dette er forbigående, og ikke noe jeg må forvente hver gang jeg går en langtur.