Litt om det meste
-
Jentetur til Oslo
Hvert år drar S, C og jeg på jentetur ett eller annet sted. Stort sett har vi tatt alt på én dag, dvs shopping, restaurantbesøk og et show, en forestilling eller lignende. I fjor ble jenteturen delt opp da vi var på show her i Halden på en torsdag, og så tok vi shopping- og restaurantturen til Ski en lørdag.
Tidligere i år så jeg at Ingrid Bjørnov skulle sette opp nytt show på Latter på Aker brygge nå i høst, og jeg var ikke sen med å høre med C og S om vi skulle legge jenteturen til den siste forestillingsdagen i november. Jeg har sett alle de tidligere showene med Bjørnov, og jeg digger dama! C og S var absolutt med på det, og i går formiddag satt vi snuta mot Oslo.
Shoppingen startet med en liten gåtur i Karl Johan, før vi snudde og gikk til Oslo City og Byporten. Fikk handlet noen julegaver, plasserte de i bilen og gikk så oppover Karl Johan igjen. Måtte jo stoppe og ta bilde av den nye reklamen til Freia:
Etter å ha stått en liten stund i kø hos Egon på Karl Johan, fikk vi oss et koselig bord litt borte fra den verste mennesketrafikken, og koste oss med god mat. Egon er et trygt sted å spise, blir aldri skuffet over maten, og prisene er absolutt akseptable.
Så bar det ut i møkkaværet, Oslo viste seg ikke akkurat fra sin beste side i går. Her er et forsøk på å ta bilde av både belysningen i trærne og slottet, men slottet ble liksom borte i regnet:
Det var godt å sette seg ned på Latter og få litt varme i kroppen. Siden jeg bestilte billetter så tidlig, hadde vi seter på 1. rad! Legg spesielt merke til Bjørnovs gjenbruk av sin mors norgesglass 😉
Bunnen på glassene er skåret ut, lyspærer er montert og koblet til, og de fungerte som veldig fin scenebelysning 🙂
Etter et fantastisk bra show, som både fikk meg til å le så tårene trillet og som gikk rett inn i hjerterota mi, gikk vi tilbake mot bilen. Rådhuset lyste vakkert i høstmørket:
På Egon hadde de regnponchoer, og C og jeg fikk god bruk for de:
Vandrende reklameplakater, men vi holdt oss ihvertfall litt tørrere enn vi hadde gjort uten 😉
Å kjøre i Oslo er ikke min favorittsyssel, og å kjøre i Oslo i mørket mens regnet spruter mot frontruta er virkelig hat! Men vi kom oss helskinnet ut på E6, og etter å ha satt av jentene, var jeg hjemme like før midnatt. Strålende fornøyd etter nok en koselig dag!
For et halvt års tid siden, hadde TilHelgaKanskje en giveaway som jeg vant. Premien var et gavekort hos MesterGrønn, men siden vi ikke har den kjeden her i Halden, har jeg slitt litt med å få brukt gavekortet. Har vært innom butikken deres på Borg Amfi et par ganger uten å finne noe, så da jeg så en MesterGrønn-butikk i går, måtte jeg jo innom. Og jeg fant, jeg fant!
Hvitt hjerte med grå kant, og hjerte og stjerne med massevis av bjeller på. Og enda har jeg mer igjen av gavekortet! Tråden bak der hadde jeg fra før, tenkte jeg skulle bytte ut den hvite gummitråden på bjellehjertet og -stjerna. Og så må jeg finne et sted å henge dette opp 😉
Tusen takk for nok en kjempekoselig jentetur, C og S! Og tusen takk til Ingrid Bjørnov for nok et fabelaktig show!
I dag skinner sola fra skyfri himmel, noe som egentlig burde tilsi en tur ut i skog og mark. Men etter to dager med sent i seng og for få timer med søvn (var på fredag på julebord med noen fra kurset jeg gikk tidligere i år) skal kroppen min få sløve i dag.
God søndag til alle mine kjære lesere!
Del dette på:
-
Det ble tur allikevel
Det går vel ikke en dag uten at jeg er innom yr.no for å sjekke værmeldingen, og nå hadde jeg sett i flere dager at det skulle bli fint vær i dag. Så jeg planla en liten geocachingtur på bakveiene mellom oss og Svinesund, hvor den siste cachen var på et utkikkspunkt over begge Svinesundbroene. Men i går ettermiddag fikk Eileif beskjed om et møte i dag, så da måtte jeg bare skrinlegge planene siden vi bare har én bil for øyeblikket.
Så her satt jeg da i formiddag og tittet ut på finværet og holdt på å klikke i vinkel over å ikke få komme meg ut. Men plutselig kom Eileif hjem, møtet hans hadde blitt avlyst, og da var ikke jeg sen med å foreslå en tur allikevel. Den opprinnelige planen måtte vi droppe da det ble for langt på den tiden vi hadde til rådighet, og etter litt kjapp hjernevirksomhet (okay, nå overdriver jeg…etter litt vanlig hjernevirksomhet er nok mer riktig å si), kom jeg på at veien vi pleier å gå til en gapahuk eller eventuelt litt videre til Håvedals-Langevann også går enda lenger.
Her er kartet fra Endomondo over turen vi gikk i dag. Gården dere ser i høyre bildekant er Berby, der jeg pleier å gå en runde:
Og som vanlig var vi tre på tur. I dag var vi to lange og en kort:
Mesteparten av turen gikk på brede grusveier. Etter en stund gikk vi forbi en myr, og jeg ble ordentlig fascinert av trærne ute på myra. De så ut som litt store bonsaitrær:
Som dere kan se på kartet, gikk vi også forbi noen vann. Det lange, smale vannet som peker østover like nedenfor 3-tallet på kartet heter Berby-Langevann. Her var det ordentlig vakkert i dag, og jeg fant fort ut at ting ikke trenger å være grønne for å være fine:
Veien gikk for det meste på flatmark, men noe opp og ned var det. Her er vi på en høyde over Berby-Langevann:
Etter en stund tok veien slutt, men jeg visste fra kartet at det skulle gå en sti videre. Den fant vi, og vi tuslet avgårde i retning av nok et vann (Svartholstjerna). På et tidspunkt delte stien seg, og vi så noen trær med hvite markeringer, så vi fulgte de noen få titalls meter, men så sa det stopp. Vi kunne skimte vannet imellom trærne, men det var så tett vegetasjon at vi droppet forsøket på å komme helt bort til vannet.
Vi gikk istedenfor tilbake til der stien delte seg og tok til venstre, men der stoppet også stien i en liten helling, så vi tok en pause der og lot Nairo springe løs litt. Han storkoste seg, og ville på kortest mulig tid få tid til både raptusanfall, graveanfall, riste-istykker-lyng-anfall og å leke:
Jeg er normalt ikke noe glad i å la Nairo være løs. Jeg er redd for at vi skal møte noen som gjør han noe vondt, eller at han skal bli redd og gå til angrep på noen (noe som forsåvidt aldri har skjedd). Men når vi er sånn langt inne i skogen, langt fra både folk og fe, finnes jeg ikke redd for å slippe han. Og det gjør godt i et mammahjerte at han kan kose seg og springe løs, men allikevel ikke gå mer enn 10-15 meter unna oss. Nå skal det sies at vi sto stille, situasjonen hadde vært en helt annen om vi hadde fortsatt å gå.
Som et plaster på såret, prøver vi å la han gå en del i langline, da får han ihvertfall bittelitt av friheten ved å kunne springe frem og tilbake.
Sola forlot oss ikke på vei hjem heller, og det var en disig stemning over tretoppene:
Turen ble forholdsvis lang, 7,1 km fra start til mål. Rimelig lett å gå, både på grusveien og på stien i skogen, som stort sett var dekket av sand eller løv. Men jeg er skuffet over at vi ikke kom oss helt frem til Svartholstjerna, og jeg synes det var litt lite å se på underveis. Er begrenset hvor mange kilometer det er morsomt med grus og trær. MEN! Jeg holder ikke lenger på å klikke i vinkel over å ikke komme meg ut 🙂
Del dette på:
-
Schultzedalen og Os
I dag var det meningen at Eileif skulle på et møte på morgenen, og da hadde jeg planer om å gå en tur med Nairo så lenge, og så dra med Eileif på julegaveshopping når han var ferdig. Møtet ble avlyst, men vi dro til by’n allikevel, siden vi uansett skulle kjøre D på skolen.
Målet i dag var Schultzedalen, en liten skog som ligger i Halden sentrum. Man tenker egentlig ikke over at det er en skog der, for man ser en tynn stripe med trær hvis man kjører forbi opp Dyrendalsveien eller Gimleveien. Men dalen ligger der uansett, og den består av en ravine med en bekk og bratte sider som skråner ned mot bekken fra begge sider.
Det er et rikt fugleliv i Schultzedalen, men nå på denne tiden av året skjer det ikke så mye der, bortsett fra at bekken ikke har frosset. Løvet ligger på bakken og det er vått og gjørmete på stiene. Dessverre har området blitt sterkt forsøplet de senere årene, og vi gikk også forbi to telt som faktisk så bebodde ut.
En foss er det også der:
Her kommer det litt mer frem at vi er på vei opp fra en ravine:
Cachen, for det er selvsagt en cache der, ble funnet ganske greit. En festlig installasjon, men det var litt vel kronglete å komme frem til den.
Vi kunne velge å gå helt opp til Hjortsberg, men følte det ble for mye asfalt tilbake til bilen, så vi svingte av i retning ca øst og kom ut i Gimleveien. Herfra ser man festningen fra en litt annen vinkel enn ellers:
Vi gikk også deler av Os Allé:
En fin liten rusletur i sentrum av Halden. Nairo var fornøyd så lenge vi var i skogen, han fikk til og med hilst på ei lita terrier-jente. Men så snart vi kom ut på asfalt og blant biler, synes han livet var noe ordentlig dritt, og han roet seg ikke helt før vi var hjemme igjen.
Vi fikk også shoppet noen julegaver, alltid godt jo mer man blir ferdig med 🙂
Del dette på:
-
Jeg vant!
Gårdsbutiken har hatt en konkurranse gående, og den har jeg jo deltatt i. Meningen var at 3 vinnere skulle trekkes når Gårdsbutikens Facebook-side hadde fått 1000 “likes”, men det ble endret til 800 “likes”, og vinnerne ble trukket i går kveld. Og jeg vant jaggu!
I dag tok jeg derfor turen ned dit. Ikke bare for å hente gevinsten, men også for å skravle litt og for å kjøpe mesteparten av julegavene til alle dyrene vi kjenner. Og jeg fikk så absolutt noen kjempekoselige timer der nede!
Her er gevinsten vi 3 vinnerne fikk:
Bringebærsaft (fler typer saft å velge mellom), salt lakris (fler typer lakris å velge mellom), duftlys med appelsinlukt (fler lukter å velge mellom), kanel-mandel (mandel med kanel rundt, smaker jul!), champagne trøffel “egg” og en liten boks te (fler å velge mellom, jeg valgte sort te smakssatt med røde bær, karamell og sitrus). “Eggene” er kjempegode, og teen gleder jeg meg masse til å smake på!
Snart kommer det en konkurranse på Gårdsbutiken for de som har katter, så gå inn på FB-siden deres, trykk liker og følg med! 🙂
Del dette på:
-
Middagsåsrunden
Vi har jo gått lysløypa på Aspedammen fler ganger, og jeg har da lagt merke til et skilt hvor det står Middagsåsrunden. Den har jeg selvsagt hatt lyst til å gå, og siden det var meldt oppholdsvær i dag, dro Nairo og jeg ut på tur.
Vi startet med å følge lysløypa et lite stykke, før vi fulgte skiltet og gikk inn i skogen. Blåmerkingen var det absolutt ikke noe å si på:
Det var fryktelig mye vann overalt på runden. Nå har det jo vært mye nedbør i det siste, så det er jo ikke så rart, men jeg tror nok denne runden generelt har en del våte områder.
Blåmerkingen var som sagt god, men det var en del steder jeg lurte på hvordan vi skulle komme frem. Nairo er generelt veldig flink til å følge stier, så jeg følger jo stort sett bare etter han, men i dag stoppet han opp flere steder og tittet på meg, akkurat som om han spurte: “Skal vi finne frem i dette villnisset, mamma?” 🙂
Vi tok en ekstra avstikker på totalt ca 1 km da vi så et skilt mot Utsikten. Og utsikt var det, jeg har bare ikke peiling på hva det er jeg ser borti der:
Terrenget i Middagsåsrunden var veldig variert. En del opp og ned, og det var myrområder, småkratt vi måtte bane oss vei gjennom, fjellpartier som var rimelig glatte nå og fine skogsstier:
Og mot slutten av turen fikk vi selskap av sola også, og det er jo alltid koselig 🙂
Endomondoen min tullet veldig med meg i dag. Jeg mistet ca 500 meter helt i starten av turen, og så mistet jeg ca 700 meter midt i. Det står på et skilt ved parkeringsplassen at Middagsåsrunden er på 6,5 km, min Endomondo viste 4,8, og legger vi til det jeg har mistet, stemmer det jo nesten. Og av erfaring vet jeg at kilometerangivelsene på sånne skilt gjerne er rundet opp litt.
Dette var en virkelig fin tur! Variert terreng og litt bedre enn å traske rundt lysløypa. MEN! Turen anbefales kun hvis du har langskaftede vanntette turstøvler eller hvis det har vært oppholdsvær i lang tid før du drar på tur. Oppfylles minst ett av disse to kriteriene, vil jeg ønske deg god tur 🙂 Og det hadde faktisk vært veldig fint om fler går denne runden, da den begynte å bli rimelig gjengrodd her og der.
Del dette på:
-
Jeg har gått i lås
Siden bloggen min har overtatt kontrollen og utnevnt seg selv til en tur- og hundeblogg, blir det ikke mange innlegg når det ikke skjer noe på de to frontene. Jeg har gått totalt i lås og klarer ikke finne inspirasjon til å skrive om andre ting. I tillegg klarer jeg ikke helt å se for meg at det er interessant for dere å lese ofte om middag, tv-titting, skiftende vær eller støvtørking, derfor blir det til tider lange opphold mellom innleggene.
Så hva har skjedd siden forrige innlegg? Jo:
– Vi ser så ofte vi kan på MasterChef Australia som går på TLC Norge. De ligger vel én sesong bak, men moro er det allikevel.
– Jeg har funnet ut at jeg ikke får sett finalen av Skal vi danse, for da befinner jeg meg i Oslo på den årlige jenteturen (får se reprisen dagen etterpå).
– Eileif er i gang med en ny runde forkjølelse, bare 3 uker etter at han ble frisk fra forrige runde.
– Nairo har på 4 uker gått opp 1,1 kg! Takk og lov for at det vi nå fôrer med og måten vi fôrer på viser resultater! Nå gjelder det å stabilisere vekta hans.
– Jeg har fått ny inspirasjon til å trene Nairo på (unyttige) triks, han lærer jo så fort at det nesten er skummelt.
– Naboen har fått kyr, og to av de hoppet rett over gjerdet og sprang over jordet da de ble sluppet ut av lastebilen. Jeg vet de fant den ene kua senere samme dag, men jeg vet ikke om den andre er funnet.
– Jeg har vært på jentekveld på Gårdsbutiken, en utrolig vellykket kveld!Det har vært ekstremt mye regn i det siste, men i dag var det meldt opphold, så Nairo og jeg la ut på tur. Drøftetrauet var målet, vi har vært der før og det er en fin liten tur. Valgte i dag å parkere litt lengre vekk fra skogsveien innover, så vi fikk en litt lengre tur.
Det var skikkelig tungt å gå i dag. Masse gammelt gress å bane seg vei gjennom, og fryktelig vått stort sett over alt. Men vakkert var det så absolutt, og så stille, så stille.
Nairo storkoste seg med å grave i myra helt inntil vannkanten, han dukket snuta under vann for å få tak i vannliljeblader og han hadde opptil flere raptusanfall i lyngen.
5,38 km var turen på, og nå har jeg en sliten gutt liggende under skrivebordet 🙂
Hvis noen av dere har noen ønsker om hva jeg skal skrive om, eller om det er noe dere lurer på, så hyl ut (eller mer praktisk: skriv en kommentar 🙂 ).
God søndag!
Del dette på:
-
Ti bein på tur
Siden D har bosatt seg hos fetteren sin i helgen, fant Eileif og jeg ut at vi i dag skulle prøve oss på en tur i Tresticklan naturreservat og prøve å finne grotten til Tomt-Elias. Vi ante ikke hvor langt det var eller hvor vi skulle gå, men vi hadde en nogenlunde anelse om retning.
I går kveld fikk jeg en mail fra ei jeg har vært på hils med i mange år, og som jeg har fått litt mer kontakt med etter at jeg begynte å handle fast i Kiwi på Risum. Hun jobber nemlig der, og vi har funnet ut etterhvert at vi begge er like glade i å gå tur i skog og mark. Hun lurte på om vi var klare for en tur i dag, og da foreslo jeg at hun kunne være med oss, noe hun ville. Koselig å være flere på tur!
Vi møttes ved Råbocken i Sverige litt etter kl. 1000 i dag. Eileif og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid vi brukte på å kjøre dit, og når vi i tillegg måtte ta en avstikker til Ed for å fylle bensin, kom vi for sent til avtalt tid. Tenk, jeg, som alltid er tidlig ute til alt, kom for sent! Heldigvis tok E det med et smil 🙂
Sist vi gikk denne veien, skulle vi til Budalsvika. E hadde gått til Tomt-Elias før, og da hun fortalte hvor langt det var, var det vel egentlig bare å skrinlegge den planen. Men jeg tror det går en annen vei inn dit, vi får titte på det ved en senere anledning.
Her ser dere turen vi gikk, og på høyre side er all info om turen (fra Endomondo):
Dagen startet med strålende sol:
Nairo gjorde det han kunne for å være en skikkelig skogsarbeider:
Vi endte opp ved Budalsvika denne gangen også. I sekkene hadde vi både noe varmt å drikke og pølser for grilling, så da fikk vi testet ut bålplassen foran hytta. Koselig!
Det er ikke ofte det blir tatt bilder av Eileif og meg på tur, men når vi har med oss ei snill jente på tur, så ble det jaggu bilde av oss også 🙂
Om det var noe galt med pølsene Eileif fikk, eller om det var noe galt med grillspydet hans, nei det vet jeg ikke. Men de to første pølsene han tok ramlet begge ned i grillen:
Nairo var selvsagt ikke lei seg for det, for da ble det jo pølser på han i tillegg til den vanlige Dentastix’en 😉
Mens vi sitter der og koser oss med pølser og kakao, så begynner det faktisk å snø. Ikke sånt lett snøfall som vi hadde om torsdag, men skikkelige fnugg, og det kom mange av de på én gang:
Nairo synes vel ikke det var veldig moro der og da, men han var veldig fornøyd når vi begynte å gå igjen, for da fikk han noen skikkelige raptuser i snø og lyng 🙂
Det stoppet heldigvis å snø før vi begynte på tilbaketuren, og sola gløttet såvidt frem igjen like før vi var ved bilene. I morgen er det jo meldt tidenes regnvær her nede, så da tror jeg at jeg skal gjøre en innsats i heimen, gitt 🙂
Del dette på:
-
Sesongens første snø
I fjor kom den første snøen for sesongen 5. desember, og da var det vel bare et par dager med ørlite snø før den forsvant og ikke kom tilbake før etter nyttår.
I dag har det vært nesten alt av vær her i sørøst. Dagen startet så tåkete at jeg nesten ikke så garasjen fra kjøkkenvinduet. Da jeg kjørte mot Gårdsbutiken, møtte jeg sola akkurat ved grensen, men så skyet det til. Når jeg så kom hjem midt på ettermiddagen, var det sol fra nesten skyfri himmel, og mot skumringen var de få skyene på himmelen farget rosa av solnedgangen.
3 minutter etterpå kom det et vindkast som fikk det til å knake i hele huset, og ute var himmelen blitt sort. Og før det mørknet helt, så vi at det kom noe ned fra skyene, og det var snø! Siden det var blitt ganske mørkt allerede, måtte jeg sette på lang lukkertid på kameraet for å i det hele tatt få dokumentert sesongens første snø, så det ser mye lysere ut enn det var:
Okay, jeg vet det er fler av mine lesere som bor nordover, og som nå setter kaffen i vrangstrupen og har lyst til å si noen stygge ord til meg, for dette er da ikke snø 😉 Men jo, det er sesongens første snøfall uansett hvor mye eller lite snø som kommer ned 😉
Ønsker dere alle så mye eller lite snø som dere vil ha 😉
Del dette på:
-
Snarsmon
I dag var planen å gå en runde rundt Elgåfossen, men da vi kom ned på parkeringsplassen, så jeg at elva hadde gått over sine bredder, noe som gjorde det umulig å gå der. Etter å ha knurra litt for meg selv, kom jeg til å tenke på Snarsmon, og mente å huske at det ikke var langt å kjøre ned dit.
Sist vi gikk der var Nairo bare 5 måneder gammel, og der er ordentlig moro å se på bildene fra den turen og se hvor liten han var. Legg for eksempel merke til den tynne lille halen hans, den røper tydelig at han ikke var gamle krabaten 🙂
Store deler av veien inn til Snarsmon går ved siden av et vann, og det var vakkert der i dag!
At de nydelige høstfargene går mot slutten og vi nå går inn i noen måneder med nakne løvtrær, er ingen hemmelighet. Men noen busker og trær tviholder på bladene sine, og det gir vakre motiver:
Vi fikk enda mer sol på tilbakeveien, og det er nesten så det frister å hoppe uti. Men bare nesten altså 🙂
Nairo er som kjent ikke noe glad i å svømme, men han har alltid likt å plaske i vannet. Og SÅ glad blir man over å få hoppe og sprette litt:
Den første hunden min, Santo, var blanding av to spisshundraser. At Finsk Lapphund er en spisshund er det ikke noe tvil om, for Nairo er like glad i å grave som Santo var 🙂
Og man trenger så absolutt ikke å se søt ut mens man graver!
Jeg fikk han til å gå ut i vannet igjen etter den graveraptusen, så fikk han ihvertfall vasket av seg litt sand. Men det blir nok en runde med børsten etterpå ja 😉
Hadde en deilig høstsol i ansiktet mesteparten av veien tilbake til bilen:
En fin liten tur på 4,18 km som vi i dag brukte 54 minutter på å gå. På vei hjemover kjørte vi forbi et hjemmelaget skilt det sto Snarsmon på også, så jeg tror det går an å gå dit fra fler kanter. Men vi gikk den “offisielle” veien i dag.
God onsdag til alle mine kjære lesere!
Del dette på:
-
Rødsfjellet og Rødsparken
I dag hadde Eileif et møte i by’n og jeg skulle noen ærender, så da kombinerte vi dette. Imens Eileif var i møtet, gikk Nairo og jeg tur rundt i byen vår, det skjer veldig sjeldent og er ikke akkurat mitt favorittsted å gå tur, men en sjelden gang går det an.
Nairo og jeg startet på Rødsfjellet, et lite berg som ligger midt i sentrum. Ved en av stiene for å komme opp på toppen, er det nå minnested etter 22.7.
Jeg synes det har blitt veldig fint der, og jeg håper så inderlig at det kan få være fritt for vandalisme og hærverk.
Fra toppen av fjellet har man panoramautsikt over hele sentrum av Halden. Og noe av det vakreste i Halden er jo festningen vår:
Etter å ha ruslet litt rundt på Rødsfjellet, tok vi strake veien bort til Rødsparken. Det er hagen til Rød Herregård, og parken er åpen for allmenheten hele året. Jeg vet at noen av hundeeierne i Halden møtes i den for å la hundene leke, men jeg har aldri deltatt selv.
Vakkert er det der nå ihvertfall, og trærne gjør nå sitt beste for å holde på de siste restene av blader:
Rett ned for herregården går en allé mot lysthuset. Videre bort mot deler av hagen ligger denne “tunnelen”:
Jeg MÅ lære meg mer om manuelle innstillinger på kameraet, for jeg får aldri til å ta bilder av denne tunnelen. Den er så utrolig vakker, spesielt på solrike dager, da lyset slipper såvidt inn gjennom bladverket.
Nederst i hagen er det et lite utkikkspunkt. Her har man en flott utsikt over innseglingen til Halden, men også mot byen og festningen:
Nairo og jeg tuslet inn til der mamma bor, mer i sentrum av byen, for å møte Eileif der. Det er ingen hemmelighet at Nairo ikke liker seg i trafikkerte områder, så det ble en stressende avslutning på turen for han. Men han trenger den miljøtreningen, og nå sover han søtt under stolen min 🙂
Del dette på:
