Pilaris – Kjerstis blogg

Denne helgen var en helg vi hadde sett frem imot i lang tid: det skulle være eventhelg på Spåtind! Og når vi i tillegg skulle feire 5 års bryllupsdag på lørdagen, måtte jo dette være den perfekte måten å feire på, med litt caching, en fjelltur og festbuffet på kvelden.

Eileif og Nairo hentet meg etter jobb på fredag, og litt over klokka 19 kom vi frem til hotellområdet vi skulle tilbringe helgen på. Vi fant parkeringsplass, fikk registrert oss hos sekretariatet og skrevet oss inn i loggboka før vi så gikk på leting etter kjentfolk vi visste allerede var der. Utsikten fra hotellområdet var upåklagelig:

Og inne i Grautbua:

fant vi de vi var på jakt etter, nemlig Herr og Fru Høst, og Hekaei og hennes mann Kaoskontroll. Sistnevnte par har jeg ikke sett på nesten 3 år og Eileif hadde aldri møtt de, så det var utrolig koselig!

Vi ble sittende og skravle en stund før vi gikk opp til parkeringsplassen, hvor Heidi og mannen hadde fått plass på skjermet avdeling:

Helt perfekt og akkurat sånn de ønsket å ligge!

Vi fikk egentlig teltplass mellom to hytter helt inntil hotellet, men med tanke på Nairo var ikke det noen god løsning. Men når både Heidi og mannen pluss arrangørene av eventhelgen sa ok til at vi kunne sette opp teltet like utenfor skjermet avdeling, var vi utrolig fornøyde! Da var det størst sjanse for at Nairo ville slappe av, siden han da var noen hundre meter unna hotellet, der det var mest trafikk av biler og folk.

Natt til lørdag sov jeg ikke veldig godt, jeg gjør gjerne ikke det den første natta i telt. Men Eileif og Nairo sov godt, og vi startet dagen med hotellfrokost og utveksling av gaver (hurra for 5 års bryllupsdag!) før vi satt kursen mot dagens fjelltur.

Målet for denne helgen var ikke å logge så mange cacher som mulig, men vi stoppet for å ta 1 cache på vei mot parkeringsplassen, og der hadde vi denne utsikten tilbake mot hotellområdet:

Planen var to cacher på fjellturen: Solskiva og Djuptjernkampen. Begge disse toppene ligger i området beskrevet på skiltet ved stistart:

Oppover mot Solskiva gikk det egentlig helt greit. Været var også perfekt for turgåing, lettskyet opphold og litt vind.

Men, det er dette med oppoverbakker for oss som bor på Østlandet, de tar på uansett hvor greie de er. Så vi fant fort ut at vi heller ville bli litt slitne og bare ta én cache fremfor å slite oss ut for to cacher. Og når den avgjørelsen først var tatt, ble det på en måte enda enklere å komme seg videre mot Solskiva, siden vi da visste at vi hadde bedre tid.

Nairo synes nok det var varmt å gå, men han koste seg så absolutt på tur:

Og da vi kom til små bekker, benyttet han alltid muligheten til å drikke litt og til å avkjøle labbene:

Så kom vi ut av småskogen og fikk full utsikt mot dagens mål: Solskiva som ligger midt i bildet:

Skjønner hvorfor den har fått navnet sitt, for som dere ser, ser den bratt og utilgjengelig ut fra denne kanten. Men litt lengre ned skal dere få se et bilde av oppstigningen vi gikk på baksiden, og når man da mentalt kombinerer disse to bildene, ser man helt tydelig ei solskive.

På bildet over ser dere Djuptjernkampen til venstre i bildet. Ikke langt imellom toppene, men stigningen til sistnevnte er vesentlig brattere enn til Solskiva.

Og Nairo koste seg fremdeles på tur:

Etter å ha gått forbi den bratte kanten på fjellet, kunne vi ha fortsatt stien rett frem mot Djuptjernkampen. Men vi fulgte stien som gikk mot høyre og så videre tilbake, parallelt med stien vi kom fra, opp mot toppen. Og her ser dere den brede, flate kammen vi gikk opp, en jevn stigning hele veien:

Og så var vi ved varden på toppen, 1184 moh:

Her ser dere igjen Djuptjernkampen i bakgrunnen, og deler av den fantastiske utsikten vi hadde hele veien rundt oss.

Her er utsikten tilbake dit vi kom fra:

Stien er tydelig, og nederst i bildet, litt til høyre for midten blant det lysere gresset, ser dere en liten sort prikk som faktisk er to mennesker, de første menneskene vi hadde sett på hele turen. De valgte den bratte oppstigningen, som vi senere valgte å gå ned.

Det blåste noe veldig på toppen, så Nairo ble ordentlig fluffy og jeg fikk hentesveis 😉

Cachen ble heldigvis funnet veldig lett, og Eileif og Nairo tok seg tid til litt lek:

Vi fant oss så en perfekt plass i le for vinden, bare et par meter under varden på fremsiden av toppen, der det var som brattest ned. Eileif storkoste seg med en form for frysetørket kaffe, som forsåvidt fungerer på samme måte som turmat:

Jeg koste meg med te og matpakke fra hotellet:

Og Nairo fikk både vanlig mat og frysetørket mat. Han sov ikke noe på denne turen, slik som han gjorde da vi var på Vehuskjerringa i fjor, men han slappet av etter maten:

Egentlig hadde vi ikke lyst til å forlate denne vakre plassen, vi satt godt, hadde sola i ansiktet når den brøt gjennom skylaget, og det var så mye fint å se på uansett hvilken vei vi så. Men tilbake måtte vi jo, og Endomondoen viste såvidt i underkant av 9 km da vi kom tilbake til bilen. Slitne var vi, men det skal man også være etter fjelltur. Og vi angret ikke på at vi droppet Djuptjernkampen, den kan ligge og vente på oss til en annen gang.

Da vi kom tilbake og hadde parkert, gikk vi ned til hotellet for å skrive oss inn i loggboka og se hva som foregikk. Og loggboka var så absolutt noe for seg selv!

Ja, et helt bord! Jeg glemte å spørre hvor bordet havner etter helgen, men jeg regner med at noen tar godt vare på det.

Legg også merke til det herlige hundehuset 🙂

Geosport.no hadde utsalg på eventet, og selvsagt ble det litt shopping. Jeg fikk meg en lanyard, en write-in-the-rain-penn og Signal:

Han sitter nå og titter på meg fra en hylle ved siden av pc’en 🙂

Eileif shoppet ikke noe denne gangen, men han kjøpte seg både event-t-skjorte og event-coin da vi kom fredagskvelden.

Både Eileif og jeg fikk tatt oss en dusj på hotellet, det var godt etter fjellturen. For Nairos del ble vi så sittende ved bilen frem til en halvtimes tid før festbuffeten, da slo vi følge med Heidi og mannen hennes ned til hotellet. Etter å ha funnet Herr og Fru Høst, kom vi oss inn i matsalen på hotellet, som var fylt til randen med geocachere fra fjern og nær, og det var nydelig mat på alle mulige måter. Hotellet skal ha stjerne i boka for hvordan de taklet å ha så mange besøkende på én gang!

Det var godt å sette seg ute etter maten, og like ved uteplassen, med utsikt over innsjøen, var disse to installasjonene:

Jeg tror det var mulig å leie “kula” til overnatting, men “tønna” aner jeg ikke hva blir brukt til.

Det ble tidlig kvelden på lørdag. Når vi sover i telt, pleier vi ikke å lukke igjen myggnettingen mellom forteltet og innerteltet på grunn av Nairo, da han ligger i forteltet. Midt på natten våknet jeg av at regnet trommet på teltet, og da var ikke Nairo treg med å komme inn og legge seg mellom Eileif og meg 🙂 Men da jeg sto opp litt over 6 på morgenen, skinte sola så fint på regndråpene på teltet:

Etter nok en nydelig hotellfrokost var det tid for CITO. Her ble vi delt opp, og Eileif ble med den gjengen som skulle legge ut klopper/paller i en turløype hvor det også var blitt lagt ut en cacherunde dagen før. Jeg gikk oppover i slalåmbakken for å plukke søppel da jeg ikke hadde vanntette sko på meg. Det ble fryktelig varmt oppover i bakken, og det var ikke mye søppel heller. Men utsikten ned mot hotellet og omgivelsene var upåklagelig:

Vi hadde egentlig tenkt å spise hotellunsj etter CITO’en, men bestemte oss for heller å sette nesa hjemover. Stoppet og logget en cache noen kilometer fra Spåtind, neste stopp var på Espa for å kjøpe boller og bytte på hvem som kjørte, og så stoppet vi på McDonalds på Vestby for en kjapp middag. Hjemme på gårdsplassen på slaget 1700.

En fantastisk helg var så over. Nydelig natur, glimrende organiserte eventer og hjelpsomme arrangører til tusen og tilbake, gode venner og god mat. Som sagt, så var ikke målet å logge massevis med cacher, så jeg er kjempefornøyd med 2 eventer, 1 CITO og 5 cacher (hvorav 1 letterbox, min første). Det eneste lille jeg eventuelt kan sette fingeren på, er at de antagelig ikke forutså hvor mange som kom til å komme med bobiler og campingvogner, så det ble litt trangt om plassen for de. At vi måtte ligge noen hundre meter fra hotellet var vi bare glade for.

Hvis de skulle sette igang med en ny runde neste år, håper jeg at vi får mulighet til å være med, for dette frister til gjentakelse, og jeg har lyst til å se mer av det vakre området. Anbefales på det sterkeste!