Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???
– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.
– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.
– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!
God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
18 Comments
Annikken
Er så glad det gikk bra med katten men litt trist at vi ikke fikk skravlet noe særlig men men vi tar det igjen !
Kjersti
Annikken: Jeg var også veldig glad når han hoppet illsint og fresende ned fra treet, jeg var skjelven i lange tider etterpå!
Ja, vi må få snakket mer snart, vi har jo mange dager å ta igjen! 🙂
elisabeth
uff, jeg fikk så vondt av den katten jeg. selv om vi ikke kan redde hele verden kan vi redde de vi får til. 🙂
Det var artig med en slik oppdatering synes jeg, en trenger jo ikke blogge hver dag men heller oppsummere inniblant 🙂 jeg merker at det går litt i bølger både med blogg-lesning og blogg-skriving.
Kjersti
Elisabeth: Jeg hadde også veldig vondt av katten, og jeg hadde saget ned hele treet hvis det var det som måtte til for å få han ned. Heldigvis gikk det bra denne gangen 🙂
Tusen takk, det var koselig å høre! Jeg er inne i en periode nå hvor jeg leser blogger, men jeg er elendig på å kommentere og på å skrive selv. Det tar seg sikkert opp igjen 🙂
Kristina
veldig koselig “selfie”! 😀
høyres ut som du har nok å gjera for tida! Sånn er det, innimellom er det ikkje like god tid til blogging! Og eg stikk alltid innom her likevel 🙂 eg prøvar å få med meg kvar oppdatering.
Så flink de var å redde katten! Eg trur eg hadde vore meeeget skeptisk – eg stolar ikkje på kattar, spesielt ikkje når dei er sinte! Så eg skjønnar godt at du var redd 🙂
Veldig kjekt med gamle bilder – eg har veldig lyst til å få forstørre og henge opp eit “kjærestebilde” av mormora og morfaren min, for eg syns det er så koseleg med slikt!
Kjersti
Kristina: Spør du Nairo, så tror jeg svaret blir: “Veldig skummel selfie” :p
Det er overraskende hvor mye man har å gjøre når man må gjøre alt alene! Jeg har jo klart meg alene før, men jeg husker ikke at dagene var så hektiske den gangen. Og det verste er vel egentlig at alt det hektiske bare er sånne dagligdagse ting, og veldig lite spennende ting.
Jeg er ingen katteperson, og jeg er også rimelig skeptisk til de. Men jeg er generelt veldig glad i dyr, og jeg ville ikke på noen måte klart å la han henge der. Så jeg skulle klart å få han ned alene, om det så hadde tatt meg hele natta! Takk og pris for at jeg fikk så god hjelp av naboen 🙂
Begge bestefedrene mine døde før jeg ble født, og farmoren min døde da jeg var 10 år, så det er ekstra stas å ha bilder av de. Pappa døde jo året før sin mor, så det er like stas å ha han på veggen 🙂
Kristina
Haha skummel selfie! Ja han var no veldig søt som skeptisk i allefall 🙂
Veit korleis det der er – då eg budde åleine i Sandnessjøen hadde eg kjempemykje å gjera – men det var berre sånne “daglegdagse” ting som matlaging, hundelufting og husvask!
Farfaren min døydde også før eg var fødd, så han har eg aldri møtt. Han fekk hjernesvulst og døydde då han berre var midt i 40-åra. Per dags dato har eg berre farmor igjen, for mormora mi døydde då eg var 11 (også kreft), og morfaren min døydde no for nokre få år sidan. Så det er litt ekstra kjekt å ha bilete eller andre minne etter dei, slik du sei 🙂
Kjersti
Kristina: *ler* Veldig skummel :p Nairo er alltid søt, han, bortsett fra når han bjeffer som en gal bare for å få oppmerksomhet 😉
Det vil si, bare de kjedelige tingene. Fysj!
Usj da, det er så trist når de dør så tidlig! Jeg har ingen igjen av besteforeldrene mine, men det går greit det også. Blir en vane, det som alt annet.
Marte
Haha.. “..pakket inn den sinte delen av katten..”
Godt det gikk bra da!
Og superproff selfie da! 😉 Aldor blir litt grumpy når jeg gjør det samme, mest fordi jeg ikke alltid har oversikt over blitzen på mobilen.. ;P
God helg!
Kjersti
Marte: Ja, den bakre delen var ganske stillehengende (åh, der fant jeg opp et nytt ord!) og ikke veldig sint i det hele tatt :p Veldig godt at det gikk bra, selv om det tok sin tid 🙂
Takk 😉 Nairo er vel ikke på sitt aller gladeste her, han heller, men det gikk jo nogenlunde greit 🙂
Takk det samme!
boerboelheidi
Han satt så bom fast, uff! Helt merkelig hva disse dyrene kan få til noen ganger, og slik “flaks” at du gikk å sjekket igjen, noen ganger får man bare en følelse av hva man må gjøre.
Kjedelig med så mye snø når man er alene, og at den forsvinner så fort igjen etter man har brøytet.
Morsomt å få ordnet bilder på veggen, jeg er veldig dårlig til å gjøre slik.
Kjersti
Heidi: Store katten hadde klart å finne det trangeste stedet i treet å sette seg fast! Jeg snakket med ei venninne på tlf og sa at jeg måtte ut og titte etter han. Aner ikke hvorfor, men kanskje det var noe i underbevisstheten som sa at jeg måtte sjekke?
Det var jo ikke gigantiske mengder med snø, 15 cm her og 25 på hytta sånn ca. Men ja, det verste med det var at den ble borte to dager etter siste måking. Nå ligger det 10 kvadratcentimeter igjen foran garasjen. Jippi, liksom…
Jeg er flink til å få bilder opp på veggen, men jeg er ikke flink til å få de til å henge sånn som jeg vil. Men, nå skal de få henge der frem til jeg en eller annen gang får fler gamle bilder, da må jeg finne en ny vegg.
boerboelheidi
Var nok “noe” i underbevisstheten som jobbet 🙂
Vi har fått noe snø i vinter, men den har liksom forsvunnet igjen. Vi har fremdeles snø, men oppi skogen her er det store områder som er bare, rene vårstemningen til tider 🙂
Kjersti
Heidi: Kanskje det var katten som ropte på meg og ville ha hjelp, selv om han var illsint 🙂
Ja, jeg har sett det på bildene dine, og det ser kjemperart ut! Her nede er det egentlig bare vått nå, synes jeg trasker i gjørme uansett hvor jeg går (nesten selv på asfalt). I dag har det snødd store deler av dagen, men det er varmegrader så det blir jo bare slaps og grusomme kjøreforhold.
Tove
Stakkars katten. Godt dere greide å få den ned. Ikke enkelt å redde en redd katt.
Jammen har du vært flink og måkt mye snø. Litt frustrerende dette med snømåking, den forsvinner ji helt av seg selv, bare vi venter lenge nok 😉
Ingen fare, jeg leser alle oppdateringer, men ikke nødvendigvis samme dag. Alltid koselig å lese bloggen din 🙂
Nå er OL viktigere enn blogger. Selv om det ikke er bare moro med x antall smørebommer….
Kjersti
Tove: Ja, huff, jeg synes ordentlig synd på han, der han satt. Håper det går bra med han nå, har ikke sett noe til han etter at han sprang avgårde.
*ler* Hvis jeg hadde vært bombesikker på å komme meg ut av gårdsplassen og opp på veien med bilen, og hvis jeg hadde vært like bombesikker på at hyttetaket tålte vekta av snøen, ja da hadde jeg ikke måkt så mye som et snøfnugg :p
Koselig å høre, takk!
Jeg vet vi ikke burde være skuffa, vi har jo en god medaljefangst allerede! Men vi er nok bortskjemte med veldig gode smørere og veldig gode utøvere normalt sett, og da blir fallhøyden så utrolig stor, slik som det har blitt så langt i dette OL. Jeg endte opp med å skifte sengetøy under 2. etappe på stafetten i dag, og så tittet jeg med et halvt øye på 3. etappe. Da Petter var et minutt bak skjønte jeg at det bare var å gi opp.
Carina Josefine
Du må jo ha blitt supersprek, med all den snømåkinga! Holder meg til å måke en stripe utenfor valpegrinda jeg… Det holder plenty :p Måtte måte taket for ei stund sida, men håper det var en engangsgreie.
Håper du og Nairoen har det fint, og håper mannen trives i jobben sin 🙂
Kjersti
Carina Josefine: Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ble sprek, men jeg ble stiv og støl ihvertfall :p Hadde det ikke vært for bilen, hadde ikke jeg måket annet enn striper i innkjørselen og på gårdsplassen. Greier seg i lange baner 🙂 Hyttetaket er ekstremt flatt, og siden hytta ligger ved sjøen blir snøen veldig fort tung, så der må jeg følge med.
Vi har det så godt vi kan ha det her i vår ensomhet. Skal ikke påstå at vi stortrives akkurat, men det går jo på et vis. Gleder oss masse til Eileif kommer hjem!