• Historien gjentar seg selv…

    …når man ikke gjør noen endringer.

    La meg først gjøre det klinkende klart at jeg vet at jeg har skyld i dette selv, på alle mulige måter. Det er ingen andre enn jeg som kan, skal eller må ta ansvaret for dette, og dette er ikke et forsøk på å få medlidenhet, det er bare for å forklare tingenes tilstand.

    Noen av dere husker kanskje at jeg i mars hadde en hevelse på utsiden av venstre kjeve, innlegget er her. Jeg feiget jo ut og fikk ikke trukket de to tennene, og de sitter fremdeles fin plassert der de alltid har vært. Men jeg har flere tenner som burde vært ute, og mandag morgen merket jeg resultatet av at nok en av de ikke har blitt trukket. Hoven på utsiden av høyre kjeve. Håpet i det lengste at det skulle gå over, men i går morges kapitulerte jeg da jeg så sånn ut:

    Ringte tannlegen og fikk en akuttime kl. 0830 som resulterte i penicillinkur og at tanna må ut. Jeg må kvinne meg opp til å trekke den så fort som overhodet mulig. Sukk…

    Dro tidlig hjem fra jobb da jeg hadde så vondt at jeg egentlig bare hadde lyst til å gråte, og jeg som aldri sover på dagtid omtrent uansett hvor syk jeg er, sovnet i 2 timer da jeg kom hjem.

    Utover kvelden i går ble det bare verre og verre, det var vondt å åpne munnen, og det var sånn pulseringsvondt hele tiden. Tidlig i seng, da så det sånn ut:

    Sov ikke spesielt godt i natt, og bestemte meg med en gang jeg sto opp at jeg bare måtte holde meg hjemme i dag. Tannlegen anbefalte at jeg skulle holde meg i ro, men jeg er nå en gang skrudd sammen sånn at jeg aller helst drar på jobb uansett. Men jeg tror det var fornuftig, så kan jeg heller prøve meg pent på jobb i morgen. Bedre med noen timer på jobb enn ingen. Og nå som penicillinen begynner å virke og hvile også gjør sitt, så har det gått bedre utover dagen i dag. Nå ved middagstider så jeg sånn ut:

    Selv om det fremdeles er godt synlig, så er det i mine øyne en tilbakegang fra i går, og det er bra! Så nå satser jeg på en god natts søvn og enda mer bedring til i morgen. Og så får vi bare se hvor lang tid jeg trenger på å kvinne meg opp til trekking…

  • Resultatet av Nairos blodprøve

    Jeg våknet i natt og stusset litt over at Nairo ikke lå på soverommet hos meg, men var for trøtt til å egentlig tenke noe mer over det. Da jeg våknet i morges, en liten stund før klokka skulle ringe, synes jeg at jeg hørte snorkingen til Eileif litt nærmere enn normalt, og da jeg sto opp fant jeg Eileif sovende på sofaen. Han ville ikke gå fra Nairo i går kveld <3

    Nairo har hatt det helt fint i dag. Fått oppbløtt tørrfôr til både frokost og middag, fått smertestillende, og alt har vært omtrent som normalt.

    Veterinæren ringte meg like etter jeg kom hjem fra jobb, og blodprøva viste ikke noe unormalt. Litt forhøyede leververdier, men fremdeles helt innenfor normalen, og det bør ikke sjekkes igjen før om et år hvis han ellers oppfører seg som normalt og ikke utvikler noen symptomer på noe som helst. Jeg glemte i skrive i innlegget i går at de hadde sjekket prostataen hans, og den var også fin. Så det eneste veterinæren kunne tenke seg som kunne ha en innvirkning på pelskvaliteten, er en kur han gikk på tidlig i år da han slet litt med å tisse og han hadde litt forstørret prostata. At det tar så lang tid før en bivirkning vises, kan komme av pelsens voksemønster eller hva jeg nå skal kalle det. Og vi ble enige om at så lenge han spiser og drikker normalt, og ikke det dukker opp noen andre symptomer, skal vi ikke gjøre noe mer. Men hvis han fortsetter å bare miste pels og ikke få noen ny underull, må vi jo grave litt mer i dette. Og jeg føler meg helt komfortabel med den avgjørelsen. Men det er ikke til å stikke under en stol at han ser veldig stusselig ut uten manken sin.

    Han var helt klar for godbiter i ettermiddag (bare myke godbiter!!), og selv om man ser at han mangler 4 fortenner, så legger man liksom ikke merke til det allikevel:

    Løfter jeg litt på overleppa, er det lett å se:

    1 borte oppe, 3 borte nede. Og så mangler han en jeksel, den ble skadet og trukket for noen år siden.

    Så nå satser vi bare på at det fortsetter å gå bra, og jeg sier til stadighet til Nairo at han må begynne å gro litt underull igjen. Gjenstår å se om han hører på meg 😉

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Pasienten har det bra

    Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!

    Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:

    Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.

    Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er 😉

    Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!

    I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.

    Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!

  • Operasjon på Nairo

    I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.

    Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.

    Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…

    Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.

    Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!

    Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:

    Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.

    Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!

    Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!

  • Oppsummering av uke 2

    Jeg prøver meg igjen på en oppsummering av uka som straks er over.

    Ukas høydepunkt:
    Uten tvil den fantastiske månen på vei til jobb om fredag:

    Det var klarvær og kaldt, og månen lyste så sterkt at av og til, når jeg nærmet meg en sving, trodde jeg at det kom biler mot meg og at jeg måtte blende ned. Helt fantastisk!

    Ukens nedtur:
    Beklager om det blir mye snakk om tenner og munn og vondt for tiden, men det opptar ganske mye av min våkne tid. Nå har isingen satt igang, og får jeg noe kaldt på “rett” sted, gjør det så vondt at jeg rett og slett har lyst til å slå. Det tok mangfoldige måneder før jeg ble kvitt isingen forrige gang, nå håper jeg at den rette tannkremen og det rette munnskyllevannet hjelper såpass at jeg blir kvitt det fortere, bare jeg blir ferdig med operasjonene.

    Ukens savn:
    Sjokolade. Definitivt sjokolade.

    Ukens hverdagsøyeblikk:
    Utsikten fra den ene jobben min:

    Ukens Nairo:
    Som nevnt, er Nairo av det hjelpsomme slaget. Når jeg kler på meg for å gå tur, sitter jeg alltid i trappa i den innerste gangen. Uten unntak kommer Nairo alltid for å hjelpe til, og da går han gjerne under det ene beinet mitt og blir sittende der. I går dro han det et hakk lenger:

    Det er nok ikke så lett å se, men han sitter med bakparten på det nederste trappetrinnet og forlabbene på gulvet 😉

    Ukens shopping:
    Både Eileif og jeg synes det ble mørkt i kjøkkenvinduet da vi tok vekk adventsstaken. En liten tur på Clas Ohlson resulterte i denne:

    En tøff og litt annerledes lampe. Nå som vi har hatt den noen dager, synes vi vel at lyset blir litt vel sterkt og direkte, så jeg kommer nok til å være på utkikk etter en pære med frostet glass av noe slag.

    Ukens strikking:
    For kun et par timer siden ble jeg ferdig med det jeg viste frem i forrige ukes oppsummering, må bare feste tråder. Fremdeles har ikke det andre prosjektet blitt prøvd på, og jeg har mer garn igjen av det jeg ble ferdig med i dag, så da finner jeg på noe nytt der. Dere får se når alt har blitt vasket og presset.

    Ukens naturbilde:
    Må bli dette fra turen i går:

    Kaldt, klar luft, og sola som blir silt gjennom trærne. Helt nydelig!

    Hvis dere kommer på flere overskrifter til “ukens”, så si gjerne ifra! Jeg kan godt ha med et par-tre ting til, så lenge det er mulig å gjennomføre.

    God søndagskveld!

  • På’n igjen :(

    Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje at jeg for 4 1/2 år siden hadde tre turer til tannlegespesialist i Moss? Hvis dere mot formodning vil friske opp minnet, kan dere lese om det her, her og her.

    I ett av de innleggene skriver jeg at jeg håper jeg kan se frem imot 10 år med kun vanlige kontroller, men så heldig var jeg ikke. Nå er det på’n igjen, og første operasjon var i dag. Jeg skal innover 4 ganger til i løpet av de kommende ukene, og det ville være å lyve hvis jeg sier at det går bedre denne gangen, eller at det er mindre vondt denne gangen.

    En liten selfie ca en time etter at jeg forlot tannlegestolen. Jeg vil påpeke at jeg først og fremst forsøker å smile (det er det munnen min strever med), mens øynene mine uttrykker overraskelse over manglende smil:

    Lekkert, sier du? Vær glad jeg ikke åpnet munnen så dere fikk en titt på hvordan det ser ut inni der. En rekke sting gjør faktisk fryktelig vondt nå som bedøvelsen har gått ut. Og smertestillende hjelper ikke, ihvertfall ikke i dag.

    Jeg har ikke noe nyttårsforsett om å prøve å bli mer positiv i hverdagen, men jeg kan ihvertfall si: one down, four to go! Og så har jeg fått inntrykk av at jeg slipper “modelleiren” denne gang, og DET er jeg glad for, det! Men akkurat nå er det bare vondt.

  • Tenker på kulda i varmen

    I dag skulle vi jo egentlig ha lagt i vei på telttur til i morgen. Det meste var funnet frem og plassert på kjøkkenbordet, maten var planlagt og turen vi skulle gå var planlagt. Men etter gårsdagens tannlegebesøk var det ingen tvil om at teltturen må utsettes på ubestemt tid, og helgen heller skulle tilbringes hjemme.

    Tilfeldigvis fikk vi fire favner ved levert i går, og da skal gudene vite at vi ikke er arbeidsledige. To favner står på gårdsplassen foran garasjen:

    1 060713 Fire favner vedOg to favner står bak garasjen ved innkjørselen:

    2 060713 Fire favner vedSom dere ser er det en luke inn i vedboden i tilknytning til garasjen. Så mens Eileif startet med å stable det som allerede lå i vedboden, satt jeg igang med å kaste ny ved inn gjennom luka. Det tok ikke lang tid før jeg fant fler vepsebol i veden, og da turte jeg rett og slett ikke å fortsette. Jeg hovner så ekstremt opp hvis jeg blir stukket, og vondt gjør det også, så da måtte jeg bare la Eileif ta veden alene.

    Nairo og jeg veksler derfor mellom å nyte finværet på verandaen og å trekke inn i skyggen. Jeg er ikke kjempeglad i varmen, men det hadde vært greit å ha litt skille før vinteren kommer 🙂

  • I år igjen…

    I dag hadde jeg time hos tannlegespesialisten i Moss igjen. Jeg visste hun skulle gjøre noe i overkjeven, men jeg visste ikke nøyaktig hva, og jeg visste heller ikke hva det ville innebære i dagene fremover. NÅ vet jeg.

    I fjor hadde jeg en uke med “modelleire” i underkjeven, i år blir det inntil en uke med “modelleire” (egentlig er det bandasje, men det kan ikke på noen måte sammenlignes med det vi normalt anser som bandasje) i hele overkjeven. Tygging kan jeg bare glemme frem til “leiren” er borte, alt jeg spiser og drikker de nærmeste dagene kommer til å smake plastelina, teltturen vi har planlagt i helgen tror jeg vi elegant hopper over (jeg skal kose meg på telttur!), og jeg synes fryktelig synd på meg selv i år igjen.

    Og nei, jeg legger ikke ut bilde av dette, hverken før eller etter bedøvelsen har gått ut. Tror jeg holder meg på sofaen hele helgen, jeg 🙁

  • To hvite frakker

    På onsdag var det tid for min halvårlige sjekk hos min vanlige tannlege. Nå har min vanlige tannlege flyttet praksisen sin fra Halden til tannlegekontoret spesialisten min holder til på i Moss, så jeg har fått en ny vanlig tannlege her i Halden, en trivelig svenske som Eileif allerede har vært hos noen ganger, og han hadde bare godord å si om han. Nå er min tannlegeskrekk en del nivåer høyere enn Eileifs tannlegeskrekk (som ikke eksisterer i det hele tatt), men jeg skal si meg enig i at det var en snill svensk tannlege. Ihvertfall i den forstand at han ikke gjorde meg noe spesielt vondt fysisk. Men det han kunne fortelle meg etter å ha tatt en kikk i munnen min og etter å ha tittet på bildene var ikke akkurat hyggelige nyheter, betennelsen (som jeg gjennomgikk 3 operasjoner for å bli kvitt sist sommer) er absolutt tilstedeværende, og bortsett fra at jeg ikke hadde hull i tennene, var resten egentlig bare sørgelig. Så nå er planen å vente og høre hva spesialisten i Moss sier når jeg skal til henne i april. Yay for det…

    I går var det Nairos tur til å besøke en hvit frakk. Nå hadde vel hverken min tannlege eller Nairos veterinær hvite frakker på seg, men dere skjønner tegninga. Den årlige helsesjekken og vaksinen sto for tur for Nairo, og det er ikke akkurat noe vi gleder oss til. Vi har jo jobbet bort Nairos redsel i de fleste situasjoner han er oppe i ofte, men veterinærkontorredselen er så absolutt tilstedeværende, dessverre.

    Jeg startet med å la Nairo få luftet seg skikkelig, og fikk dermed ventet så lenge som mulig med å gå inn på venteværelset. Når vi så kom inn dit, satt det ei dame der med en liten terrier-jente (Jack Russel, tror jeg), og denne vakre lille jenta hadde løpetid. Man skulle jo tro at min overamorøse nesten voksne hund ville gjort det han kunne for å komme bort til henne, men nei, han satt seg under stolen jeg satt på og ristet på en måte selv Elvis ville blitt misunnelig på. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi kom inn til veterinæren, og jeg løftet Nairo opp på bordet. Der la han seg ned, flat som ei pannekake og fortsatte ristingen sin.

    Med litt små vanskeligheter, fikk veterinæren undersøkt det han ville, og det jeg hadde spørsmål om. Nairo aker på stumpen bortover gulvet en gang i måneden ca, og veterinæren var enig med meg i at det var for sjeldent til at det burde tyde på at Nairo har noen problemer med analkjertlene. Men jeg skal selvsagt holde øye med bakparten hans, og blir det rødt og hovent, bærer det umiddelbart tilbake til veterinæren.

    Veterinæren kommenterte selvsagt redselen hans, og jeg forklarte hva vi har gjort for å få han dit han er i dag. Veterinæren foreslo å prøve feromon-behandling, og i den forbindelse lurte jeg på om det er noen av dere som har testet dette på deres hunder? Jeg vil gjerne høre om alle typer erfaringer, men også spesielt hvor intensivt dere har trent mens hunden har vært påvirket av feromonene. Og hvilke(t) produkt(er) dere har brukt.

    En annen ting var at vi har lagt merke til at det av og til drypper fra snoppen til Nairo, men kun idet vi kommer inn etter en tur ut. Det har ingenting å si om det er etter en langtur eller etter en ørliten tissetur, og det er kun urin som kommer ut. Jeg vet jo at hannhunder kan ha en tendens til å få forhudsbetennelse, men det er ikke noe guffe som kommer ut i det hele tatt. Veterinæren mente at det kun var litt urin som lå igjen i forhuden, så jeg bekymrer meg ikke, men hvis noen av dere har erfaring rundt dette også, hører jeg gjerne om det.

    Så er det jo dette med at Nairo er krypt (har en testikkel nede og en i bukhulen). Jeg har jo vekslet frem og tilbake når det gjelder kastrering, for testosteronet testiklene hans gir han er jo en del av grunnen for hvorfor vi har lykkes rimelig godt med å få han mindre redd. Men så er det jo dette med økt risiko for kreft i testikkelen som ligger oppe. Ifølge veterinæren er den økte sjansen for kreft så liten utifra statistikken, og han mente også at det kunne bli katastrofalt (han brukte vel kanskje ikke akkurat det ordet) å kastrere Nairo, at han da ville bli satt tilbake til et økt redselsnivå. Og det er jo sånn jeg til slutt har endt opp med å tenke også.

    Det siste vi gjorde var å sette Nairo på vekta. Nå veier jeg han jo hver 14. dag, og ved forrige veiing for halvannen uke siden hadde han gått opp 1 kg på 2 uker, nå hadde han gått opp ytterligere 400 gram og veide i går 16 kg! Yippie! 😀 Jeg skal ifølge skjemaet mitt veie han igjen til søndag, så da blir søndagens vekt ført inn i skjemaet, men det er moro å vite at han har vært oppe i 16 kg for andre gang 🙂

    Mens jeg skulle betale, prøvde jeg å få Nairo til å sitte i ro. Dette er ikke noe vi har trent så mye på, men det gikk nogenlunde bra. Men så, helt plutselig, kom Nairo på at det jo var ei søt jente med løpetid rett rundt hjørnet, redselen var borte på et blunk, og han gjorde det han kunne for å sjarmere henne på avstand 😉

    Uansett: alt i alt var det en positiv helsesjekk av Nairo. Ingenting alvorlig galt, han har fått vaksina si, og jeg er noen hundrelapper fattigere og en del informasjon rikere 🙂

    Vi avsluttet byturen med å gå en liten tur på Rødsfjellet, og der fikk Nairo bjeffet til en vakker gul Labradorgutt, han fikk prøvd å være amorøs mot ei vakker gul Labradorjente (som forøvrig ikke lot seg sjarmere og heller viste han hvor fine tenner hun har og hvor mørkt hun kunne knurre), og han fikk pepet mot to småhunder av for meg ukjente raser. Så forhåpentligvis var den lille turen nok til at han glemte hele det for han traumatiske veterinærbesøket 🙂