• Frem og tilbake ved Berby

    En av cachene mine ved Berby trengte ny loggbok. Normalt sett ville jeg gått en hel runde der, ca 5 km og veldig lettgått, jeg pleide vel å bruke en times tid på denne runden. Men med den upålitelige leggen min turte jeg ikke å gå hele runden, så Nairo og jeg tok korteste veien til cachen. Og jeg var hele tiden klar for å snu og heller be Eileif om å ta vedlikeholdet i sin neste friuke.

    Vi dro ned ganske tidlig i håp om å slippe altfor mye folk, og sånn ble det nesten. Gikk den første biten bak et par familier med relativt små barn på sykler, så jeg var jo nødt til å ta de igjen på ett eller annet tidspunkt. Samtidig ville jeg ikke presse leggen for mye ved å gå fort, men det gikk ganske så bra og vi kom oss helt frem til cachen, som hang altfor synlig. Fikk byttet loggbok (må få byttet selve boksen snart også, tenkte ikke så langt i dag), og plassert den litt mer usynlig men allikevel lett å finne.

    Nairo var tørst, men ikke det minste interessert i bli tatt bilde av:

    Det er vel ikke det mest flatterende bildet jeg har tatt av han 😉

    Bakerst i neste bilde kan dere se den ganske nybygde brua over Berbyelva, den gamle brua var kjempeskummel å gå over på slutten:

    Jeg aner ikke hva bygningen til høyre har blitt brukt til.

    Nairo foran gapahuken cachen er lagt ut ved:

    Og han skuler bort mot denne lille stryket:

    Familiene vi passerte hadde passert oss igjen, så vi gikk tilbake samme veien som vi kom. Møtte så først to mennesker, og så to mennesker til med hund. Jeg hadde sett de på god avstand, så jeg fikk Nairo ned i sitt et stykke på utsiden av veien, og han oppførte seg rimelig bra når den andre hunden passerte.

    Nesten tilbake til bilen møtte vi en ny gruppe med mennesker pluss en hund, da gikk jeg ut på jordet (som ikke er sådd ennå) og vi fikk en helt nydelig passering på god avstand.

    Det ble litt over 4 km totalt, og nesten ikke vondt i leggen, hurra! I tillegg gjorde ikke betennelsen i kjeven noe ut av seg, jeg vet av erfaring at det å få opp pulsen kan gjøre at betennelser pulserer litt, men det gikk helt fint (selv om hevelsen ikke er helt borte ennå). Nairo var sliten og jeg fikk en skikkelig opptur etter å ha klart å gå litt mer enn bare en kilometer eller to. God start på april!

    Comments Off on Frem og tilbake ved Berby
  • Mars 2021

    Månedens høydepunkt:
    Mars har vært en tung måned, derfor var det ekstra hyggelig når krokusen dukket opp helt mot slutten av måneden:

    Månedens bok:
    En sang fra fortiden av Katherine Webb:

    Min omtale:

    Det er lenge mellom hver gang jeg leser ei bok jeg på ingen måte klarer å bli fenget av, dette var dessverre en av de. Irritasjon var vel det jeg følte mest av, blant annet over meg selv fordi jeg ikke klarer å slutte å lese dårlige bøker, jeg må lese de ferdig uansett hvor lite jeg liker de. Brukte noen setninger hver gang boka skiftet tidsepoke for å finne ut hvor og når i verden jeg faktisk var.
    Terningkast 1.

    Husk at du alltid finner alle bøker jeg har lest hos Bokelskere.

    Månedens Nairo:
    Søte gutten min som takler skummel foss veldig bra:

    <3

    Månedens geocaching:
    76 funn så langt i år. Ikke i mars, men i hele 2021. Det er ikke mye å skryte av. Det er også halvparten av det jeg skulle hatt hvis jeg skulle holdt målet om minst 50 hver måned.

    Høydepunktet denne måneden var Isegran om lørdag:

    Månedens strikketøy:
    Jeg er godt i gang med temperaturskjerfet til meg selv:

    Ikke minst går det mye fortere når jeg ikke strikker sikksakk, som jeg gjorde på det første skjerfet. Og så ser jeg at jeg må ta meg sammen og feste tråder.

    Månedens naturbilde:
    Lite turer denne måneden resulterer i lite naturbilder og dermed lite å velge mellom. Men Elgåfossen er alltid fin:

    Og ja, jeg synes den er fin selv de gangene det er lite vann i den 😉

  • Krokus og akuttime

    I dag hadde jeg planer om å skrive et koselig innlegg om krokusen som har kommet:

    Og om at påskeliljene ikke er i rute i år heller. Men at det er deilig med vårtegn, selv om det er rimelig kjølig ute.

    Istedenfor må jeg ta dere med tilbake til i går, hvor jeg kjente at venstre kjeve ble ømmere og ømmere utover ettermiddagen. Jaja, ei underjordisk kvise, tenkte jeg, jeg har hatt noen av de i det siste. For jeg hadde ikke noe vondt inne i munnen eller i noen tann, det var bare på utsiden.

    Sov dårlig i natt, og årsaken var at det ble mer og mer vondt. Ikke uutholdelig, langt fra uutholdelig, men allikevel vondt. Sto opp i morges, og da var det helt tydelig at det ikke var noen kvise. Hadde hevelsen vært litt under kjeven ville jeg mistenkt kusma, for det har jeg ikke hatt. Men nei, det var rett på kjevebenet, og siden jeg har hatt mine runder med diverse utfordringer i munnen, regnet jeg fort med at det var en betennelse. Ganske komisk siden jeg lever med kronisk tannkjøttbetennelse, for så å få betennelse i betennelsen. Tragikomisk er vel det rette uttrykket.

    Kom meg på jobb, fikk ringt tannlegen og fikk en akuttime kl. 10, og sånn så jeg ut idet jeg parkerte i byen:

    Det er kanskje ikke så lett å se, men min vestre side er en smule større enn den høyre.

    Inn til tannlegen, og med min tannlegeskrekk er det ikke lett selv om jeg ber om time selv. Han tittet, tok bilde, tittet litt til og tittet så på bildet, og jeg fikk rett i mine antagelser, det er en betennelse/infeksjon under den ene jekselen på den siden. Jeg fikk også rett i at jeg skulle få en penicillin-kur, men dessverre fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, det er ikke nok med bare den kuren. Tirsdag etter påske, altså om 8 dager, skal jeg tilbake og trekke de to jekslene som er igjen nede på den siden. 2 TENNER SKAL TREKKES!!! 2!!! !!$§§%¤%%# Tannlegen lovte meg at jeg kan få si stopp etter ei tann og så få en time til en annen dag, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Og dere må ta med i regnestykket at sist jeg hadde ei tann som måtte ut, så hadde jeg mer eller mindre konstant vondt i den i 2 år før jeg turte å trekke. Og da hadde jeg mye mer vondt enn jeg har nå.

    Jeg ber ihverfall til alle høyere makter om at penicillinen og smertestillende gjør jobben sin så jeg kan få en smertefri påske, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør altså… 🙁

  • Isegran og Fredrikstad domkirke

    Det blir veldig lite caching for tiden, så i går bare måtte jeg ut for å ikke bli (mer) koko i hodet. Siden gåturene må holdes korte, falt valget på Isegran i Fredrikstad, der er det en labrunde med bonus, en mystery og en virtuell. Og så lastet jeg så klart over noen fler både her og der i Fredrikstad i tilfelle jeg hadde tid og lyst. Målet var uansett (som vanlig) minst 9 funn, og målet mitt fra januar, med minst 50 funn hver måned, har jeg gitt opp for lenge siden. Ender jeg med et snitt på 50 funn i måneden når året er over, får jeg være fornøyd.

    Lett å finne parkeringsplass på Isegran:

    Jeg passerte minnesteinen etter Fredrikstad festnings første garnisonskirkegård:

    Og så kom jeg til et utrolig interessant område med masse gamle båter, men også denne konstruksjonen:

    Bygningen er, som der ser, ikke ferdig, men den heter Håpets katedral, og tanken bak er å mobilisere mot ødeleggelse av havet ved å bygge og drifte bygningen, et interreligiøst kunstprosjekt i tre og plast. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men synes dette var fascinerende. Har du lyst til å lese mer, har prosjektet en egen hjemmeside.

    Ikke mange meter unna sto Håpets skriftestol:

    Jeg gikk videre, og ute på tuppen av øya var denne mølla:

    Den har jeg sett før, for på andre siden av elva ligger Gamlebyen. Moro å få sett den litt nærmere, og bak til venstre kan dere se det jeg trodde var byferga, men som viser seg være en taubåt. Så feil kan man ta!

    Lab’er ble funnet, informasjon og bilde til den virtuelle ble hentet inn, og mysteryen ble løst og funnet, alt på løpende bånd. Jeg ble tatt med videre til Isegran fort, som var denne runde bygningen:

    Og etter å ha funnet bonusen var rundturen på Isegran ferdig.

    Jeg hadde så planer om å dra til Fredrikstad domkirke, rett borti gata. Men jeg hadde lastet ned en cache like på utsiden av Isegran, og da jeg så at det var lett å parkere der, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg. Dette var på et av byfergas kaier, så jeg rekognoserte litt imens jeg ventet ut både ferga, gående og syklende. Plutselig hører jeg at hintet til cachen blir sagt høyt og tydelig av ei av to damer som kom gående dit, så da gjorde jeg meg til kjenne og tittet sammen med de. Men nei, det ble en DNF på oss dessverre. Men hyggelig å møte cachere!

    Kjørte så til kirken, og på vei til den første cachen gikk jeg forbi Fredrikstads minnestøtte etter 22. juli:

    Så var det cachen i domkirkeparken, og heldigvis var den av en type jeg har sett en del ganger nå, så den var enkel. Gadd ikke engang å prøve å ta bilde av hele kirken, til det er den for stor, men kirkedøra er verdt å titte på:

    Vakkert!

    Så gikk jeg imot en annen cache ikke langt unna, og på veien passerte jeg denne kunstinstallasjonen:

    Kanskje vanskelig å se på bildet, men i silhuetten av hvert dyr er det et annet dyr bak. Kjempestilig!

    Dessverre rakk jeg ikke opp til cachen her, så jeg tuslet litt forbi der jeg hadde parkert og fikk tatt en cache til. Det var vått og kjølig i går, så med 10 nye smilefjes på kartet fant jeg ut at jeg skulle droppe flere stopp og heller kjøre hjem. Strålende fornøyd med en fin dag i friluft!

  • Når man rydder, finner man

    Vi har en bod vi kaller Harley-rommet. Ikke fordi vi har noen Harley der, men fordi de som eide huset før lagret Harleyen sin der, og dermed har det bare blitt hetende det. Vi bruker det som lagring for utemøbler og litt annet smått og godt, og jeg har et lite hjemmesnekret bord der som jeg skulle bruke til å potte om planter og sånt. Derfor har jeg også alt av blomsterpotter der. Nå har min interesse for å stelle planter forsvunnet med årene, men jeg har jo noen få her hjemme, og de trenger sårt litt kjærlighet. Og jeg har en snill kollega som elsker planter som har sagt ja til å hjelpe meg med dette i år, derfor tenkte jeg å rydde litt der så det faktisk kan fungere som arbeidsbord igjen. Som tenkt så gjort, og slik så det ut før vi satt igang:

    En salig blanding av tomme poser, åpnede poser med jord, redskaper, fuglemat og jeg vet ikke helt hva. Etter 5 minutter så det slik ut:

    Veldig mye bedre! Innerpotter og ytterpotter tilgjengelig under bordet, og lett å jobbe.

    I tillegg fant jeg ikke bare disse 5 store sekkene:

    Men også disse 2 små sekkene med jord:

    Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke ante at jeg hadde disse sekkene. Men det er jo så mye lettere å potte om planter når man har jord, ikke sant? 😉

  • Litt av hvert-søndag

    Jeg vil gjerne ha så avslappende søndager som overhode mulig, går det an å ikke flytte kroppen bort fra kontorstolen eller sofaen, så er det helt perfekt. Og sånn ble det i dag også, men selvsagt med en tur ut med Nairo først.

    Flere ganger etter nyttår har vi forsøkt å gå inn til Elgåfossen, men enten har vi blitt stoppet av oversvømt sti, eller av at alt vannet som var på stien har frosset til et tykt islag. Nå har det vært mildt såpass lenge at vi gjorde et nytt forsøk, og det ble vellykket!

    Selv den korte stien inn til fossen er veldig fin:

    Og fossen var fin i dag:

    Mye vann, men ikke så mye at det blir oversvømt, og ikke så lite at den blir patetisk 🙂

    Vi strevde oss opp til toppen, og passet godt på at vi holdt oss på norsk side:

    Men vi møtte noen svensker som gikk over til Norge.

    Apropos klatringa til toppen. Ja, det er bratt, både før trappene og selve trappene. Og ja, jeg har mistet den lille kondisen jeg hadde. Men leggen min var uansett ikke noe glad for den bratte stigningen, så det ble noen pustepauser altså 😉

    Vi tuslet litt rundt der oppe, tittet på den lille fossen som er et stykke bak brua på bildet over, og gikk så tilbake og ut mot kanten der fossefallet starter. Men ikke for nærme kanten!

    Joda, vi var ute på fjellkanten til høyre for elva, men med min høydeskrekk er det lett å være forsiktig. Og så er jeg alltid litt påpasselig når jeg har med meg Nairo, vet jo aldri om han plutselig gjør et krumspring.

    Så gikk vi ned trappa igjen, og så bort til fossen. Nairo synes det er litt skummelt med all lyden fossen lager:

    Men han fant roen rimelig greit og klarte å sitte stille i flere minutter. Det varmer mammahjertet mitt å se at han selv i en alder av 10 år stadig lærer noe nytt, og at han tar med seg erfaringene han har gjort seg tidligere <3

    Det ble også tid til en selfie:

    Er så glad for at det er han, og ikke jeg, som er født med en så lang tunge 😀

    Litt senere på dagen skulle jeg se sesongavslutningen i skiskyting, først for damene. Men rennet ble utsatt på grunn av vind, så like før jeg skulle lage meg middag fikk jeg tittet litt:

    Middagen ble laget imens rennet pågikk, og da middagen var klar til å slukes gikk det såpass dårlig med de norske at jeg valgte å ikke se ferdig. Det var jo dumt, siden det ble norsk seier.

    Vi fikk besøk i innkjørselen:

    Aner ikke hvem som eier pus, men den er hjertelig velkommen så lenge den hjelper til med å holde musebestanden nede.

    Klokka 17 var det tid for huskonsert med Ingrid Bjørnov til inntekt for Dagsverk for Down (og jeg prioriterer Ingrid foran skiskyting for herrer anytime!):

    En time går så altfor fort, selv når man sitter i sin egen stue og titter på streaming på Facebook. Men jeg fikk høre både Overture fra Which Witch og Våpendrager med Tryge Skaug (som var gjesteartist), tårene trillet på begge stykkene og jeg var fornøyd. Er alltid fornøyd med Ingrid <3

    Strikket litt imens jeg var på konsert også:

    Dette er starten på temperaturskjerf til meg selv, dårlig bilde siden jeg sitter i dårlig lys på kontoret og ser på konsert. Og ikke har jeg gidda å starte festing ennå heller. Men jeg har endret litt på temperaturintervallene i forhold til det første skjerfet, jeg har endret litt på fargene, og jeg gidder ikke strikke sikksakk. Blir helt sikkert bra allikevel 🙂

    Nå er det natta om en times tid, og snart er det påskeferie. Det blir bra, det!

  • Grønn vår

    Som vanlig tar jeg meg en tur og får fikset neglene når det er 5 uker siden sist. Sånn så de gamle ut:

    Like fine bortsett fra utveksten, pluss at negla på høyre langemann knakk om lørdag.

    Jeg ville ha grønt i dag, siden det er vår (har jeg bestemt!), og siden våren (i mitt hode) er grønn. Resten fikk hun frie tøyler med, og dermed ble de sånn:

    Tre forskjellige grønnfarger, hvor den mørkeste fikk mønster og glitter. Den lyseste ville jeg aldri gått for alene, men sammen de andre ble den veldig bra! Den mellomste er litt mindre blågrønn enn den ser ut som på min skjerm, og den tror jeg hadde vært nydelig alene også.

    Bor du i Halden og vil ha fine acrylnegler? Ta turen til Maria hos Hud- og Laserklinikken. Ettersom jeg har gått til Maria i et par år nå, vil jeg absolutt si at jeg er fornøyd, og alle blogginnleggene mine burde være bevis nok 🙂

  • Første temperaturskjerf er ferdig

    Nå er jaggu mitt første temperaturskjerf helt ferdig, med både tråder som er festet og skjerf som er vasket og tørket etter ikke alle kunstens regler, men på en tilfredsstillende måte:

    Strikket i Drops Karisma, 60 masker med sikksakk (tre kantmasker på hver side), 5 graders temperaturintervaller bortsett fra hvitt som er fra pluss 1 til minus 1 grad. Den mørkeste blå er kaldest, den mørkeste røde er varmest. Skjerfet ble 2,6 meter langt!

    Her fra starten:

    Husk at skjerfet ikke er strikket fra 1. januar til 31. desember, det går fra den datoen personen er født og frem til dagen før personens ettårsdag.

    Og her fra slutten på skjerfet:

    Det var et artig prosjekt! Ikke selve strikkinga, det ble egentlig ganske monotont, men det var moro å se hvordan fargene endret seg underveis. Det jeg gjorde litt “feil” var å bestemme fargene før jeg visste temperaturene. Hadde jeg visst temperaturene først, hadde jeg justert gradeintervallene. Men strikker man f.eks. temperaturteppe for inneværende år, så aner man jo ikke hvilke temperaturer man får på forhånd, så sånn sett har jeg ikke gjort noe “feil”.

    Jeg har masse garn igjen siden det hverken var så varmt eller så kaldt som jeg hadde laget temperaturskala til på dette første skjerfet, så jeg har satt igang med skjerf til meg selv fra mitt første leveår. Nå vet jeg temperaturene på forhånd og har dermed justert både farger og intervaller (gått ned fra 5 til 4 graders intervaller), og selv om de fleste fargene fremdeles blir ton-i-ton, så blir forskjellene litt mer synlige. I tillegg strikker jeg ikke sikksakk på skjerfet til meg selv, jeg gidder rett og slett ikke. Men det blir bra allikevel 🙂

  • Ett år

    I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.

    Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.

    Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.

    Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.

    Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.

    I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.

    Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?

    Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?

  • Hvert eneste år

    Hvert eneste år (nesten ihvertfall) blir det meldt snø i mars. Og hver eneste gang det skjer, blir vi her nede så totalt overrasket og ikke minst en aldri så liten smule irriterte, for vi er SÅ klare for vår og vil ikke ha mer snø. Men det er vanskelig å styre, så vi må ta det vi får. I natt var det meldt snø, og snø ble det:

    Moro for barna, så klart, men jeg skal ikke påstå at jeg synes det var det minste moro. Og det må da være innafor med paraply, selv om det som kommer ned er snø og ikke regn?

    Utover dagen og ettermiddagen gikk nedbøren mer og mer over til sludd og regn, så jeg forventer ikke at dette blir liggende særlig lenge, heldigvis. Da burde jeg slippe å måke snø av hyttetaket, og det burde bli enklere å kjøre til jobb i morgen og til byen til lørdag.

    Og PS! Jeg har bestilt legetime i midten av april for å få sjekket leggen.