Litt om det meste
-
Dårlig start på siste ferieuke
De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.
Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).
Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.
Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.
Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.
Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.
Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.
Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!
Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.
Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.
Del dette på:
-
Rishaugen
Fredag er handledag, og da er det veldig lett å kombinere handlingen med tur, ihvertfall når man har ferie. Normalt er det Eileif som handler, men jeg blir selvsagt med når vi skal gå tur, og ihvertfall når det er cacher å finne 😉
Etter en kjapp stopp på Storsenteret, kjørte vi til Hov for å gå den lille cacherunden på Rishaugen. For meg er Rishaugen avlastningssenteret som ligger nede på Iddesiden, men tydeligvis heter åsen bak senteret også Rishaugen. Og etter å ha fulgt veipunktet kom vi inn på en fin sti i til dels tett skog. Men det var også en god del nedfallstrær der:
Husker dere spillet Pinnespill? Der man slipper en haug med pinner på bordet og så skal man plukke de opp, en etter en, uten at de andre pinnene rører på seg. Det er sånn jeg følte det gjennom denne skogen. Ikke at jeg skulle prøve å plukke opp trærne altså, men det så like rotete ut 😉
Så kom vi frem til det første av to utkikkspunkter. Her ser man Idd skole til høyre i midten:
Kiwiposen var ikke vår, den var full med ved og klar til bruk i den lille bålplassen like utenfor bildet når bålforbudet er over.
Jeg måtte jo ha Nairo opp på bordet, for det fineste man har setter man på bordet, ikke sant? 😉
På vei til neste utkikkspunkt lyste dette treet grønt mot meg:
Lenge mellom hver gang man ser så grønn mose!
På baksiden av treet kunne man antagelig få seg en historieleksjon:
Og ved det neste utkikkspunktet kan vi skimte Iddebo litt til venstre for midten:
Siden vi valgte å parkere lengre vekk enn parkeringskoordinatene viste, fikk vi en tur på nesten 4 km, inklusive en del gåing på asfalt. 6 cacher og alle ble funnet uten nevneverdige problemer. En god fredag! Handling ble så gjennomført (av Eileif, imens jeg passet på Nairo med gjennomtrekk i bilen), og resten av dagen har vært deilig sløv 🙂
Del dette på:
-
Superkoselig besøk i 48 timer!
De siste 4 årene har Heidi og jeg forsøkt å få til at hun og Tore skulle komme hit på besøk. Alle gangene har det kommet noe i veien, og det gjorde det nesten denne gangen også, men de tok en forkortet variant og var i Halden mandag morgen og dro igjen i morges. Og for noen timer vi har hatt sammen! Det er alltid koselig å tilbringe tid sammen med gode venner, men det blir noe ekstra når det er gode venner man ser sjeldent, og når det er gode venner man deler mange interesser med.
Ingen besøk utenbys fra uten å vise frem festningen, så vi møtte de der mandag morgen. Rundturen vi gikk på festningen ble selvsagt bestemt utifra cacher, så etter å ha funnet cachen på Gyldenløve og Norgesboksen, gikk vi videre inn i indre festning i retning klokketårnet. Et obligatorisk stopp for å bli foreviget som skikkelsen til Den hvite dame, denne gangen i en litt ekstra spesiell variant:
Joda, Heidi og Tore hadde selvsagt med sin 6 måneder gamle valp av rasen Bayersk viltsporhund. Verdens herligste lille jente, så utrolig trygg og stødig, og både Eileif og jeg ble sjarmert i senk!
Tore og Eileif står og titter utover Halden:
Så kjørte vi hjem og satt her og skravlet litt.
Tidligere på dagen hadde jeg sjekket “On this day” på Facebook, altså der man får opp minner fra samme dato foregående år. Da oppdaget jeg at samme dato for 4 år siden var den dagen jeg kom på besøk til Skjåk for første gang og Heidi fant sin aller første cache. Pussig! Jeg fant ut at det måtte feires med at de skulle finne sin første svenske cache. I tillegg hadde ihvertfall Heidi et ønske om å se noen av stedene jeg har vist frem mye her i bloggen, så vi tok Jen med i stasjonsvogna og lot Eileif og Nairo være hjemme og passe bobilen, og så dro vi på en liten rundtur her i nærområdet. Først bort til Bøkevangen, og da var det også enkelt å få tatt med en ekstra kirkecache på Prestebakke. I tillegg stoppet vi ved den aller første cachen Eileif og jeg la ut.
Så kjørte vi over Berby ned til Håvedalen, så den første svenske cachen ble en Large Mystery. På vei tilbake stoppet vi først ved cachen som var det aller første funnet til Eileif og meg, en cache jeg i senere tid har adoptert, og så stoppet vi ved Berby så Jen fikk bevege litt på seg og tok Eileif og mitt andre funn, også en cache jeg senere har adoptert. Det er fint nede ved elva:
Det ble ett funn til på de i det området, og når man ikke er høy nok og ikke har med stige, så løfter den ene den andre og man får logget allikevel 😀
Neste stopp ble ved kirken Eileif og jeg giftet oss i, og så kjørte vi nok en gang over grensa og logget min cache der. Der møtte vi to nederlandske søstre som også hadde logget cachen, fikk oss en kjempekoselig prat med de, og fortsatte så i retning hjem, men den siste stoppen ble på Elgåfossen og de tre cachene der. I likhet med for litt siden, når jeg hadde event der, var fossen ikke det minste å skryte av, og i dag var det faktisk en gjeng med unge voksne som klatret opp fossen, dere kan se de som noen små prikker på bildet, de var på vei oppover her:
Nå var det på høy tid med middag, og Eileif briljerte som vanlig med kokkekunnskapene sine. Jeg hadde lovet Heidi at hun skulle få smake på vår variant av Gyros, og det fikk de.
Resten av kvelden satt vi på verandaen og skravlet. Jeg gikk og la meg med et smil om munnen og gledet meg til neste dag!
På mandag hadde vi så smått lagt noen planer for tirsdagen, men de ble endret på grunn av varmen. Vi lot Nairo være hjemme og dro alle sammen i stasjonsvogna mot Halden sentrum etter en koselig frokost. Etter et par små stopp og logging av en cache, dro vi ut på hytta. Der er det 3 cacher, men på grunn av mye folk fikk de bare logget to av de. Men en tur på stranda ble det selvsagt:
Heidi og Jen tok også turen ut på grunna, og Jen svømte til og med! Tøffe lille jenta <3
Litt skravling med mamma ble det i varmen, hun er på hytta for tiden.
Og Jen oppførte seg eksemplarisk, til tross for hauger med nye inntrykk. Har dere sett så vakker hun er, selv med gress i munnviken? 🙂
Norsk side av gamle Svinesundbrua var neste stopp. Tore fikk seg en tålmodighetsprøve på en av cachene der, før Heidi og jeg gikk så de fikk logget en annen cache. Så ble det en stopp på Halden TB Hotell før vi gikk ut til Hjelmkollen. Der har jeg aldri vært, og jeg hadde lyst til å logge en cache sammen med de.
Himmel og hav, for en utsikt der er derfra! Jeg har jo sett masse bilder, men det er noe helt annet å se det med egne øyne:
Jeg våget meg nesten ut på kanten, og fytterakkern så langt ned det var!
Heidi og Tore hadde aldri smakt påsmurt purke, så det var dagens lunsj der på kollen. Og litt kosing med Jen, så klart:
Vi fortsatte nedover i Sverige, fikk stoppet for litt shopping og tre cacher til på vei hjem. Da var vi rimelig slitne alle sammen, så det var godt å sette seg ned og puste ut litt. Det vil si, etter at Nairo hadde fått seg en liten tur.
Dagens middag ble tatt på Nellies Place på Vassbotten. Store porsjoner med nydelig mat i sommersola med gode venner, hva mer kan man ønske seg?
Tilbake på verandaen hjemme, og der ble vi sittende til langt etter både Heidis og min leggetid. Heidi hadde tatt med seg denne flasken, da hun skulle se om hun kunne gjøre vindrikker ut av meg 😉
Helt ærlig, så var vel dette noe av den beste vinen jeg har smakt, men allikevel kjente jeg tydelig smaken og lukten av vin, og da funker det bare ikke for meg. Men jeg er glad jeg har fått smakt!
I dag tidlig ble det også tid til en koselig frokost og litt skravling før gjestene dro hjemover igjen. Jeg sitter igjen med en inderlig takknemlighet over et herlig besøk av skjønne mennesker og vakker hund, og jeg er så glad i de alle tre. Jeg skulle selvsagt ønske at oppholdet hadde vart lenger, men jeg forstår veldig godt hvorfor de måtte hjem litt fortere enn planlagt. Uansett, så er jeg glad for at de kom! Og jeg er også ekstremt glad for at de er så tålmodige med Nairo, han kan være en prøvelse å ha rundt seg til tider.
Tusen takk for besøket, dere er hjertelig velkomne tilbake uansett når det skulle passe! <3
Del dette på:
-
Ferie nummer to er i gang!
Denne helgen startet ferie nummer to for meg, og det er også siste del av min sommerferie. Men akkurat dét har jeg ikke tenkt til å dvele ved riktig ennå! 😉
Jeg har fortsatt med og fullført det jeg startet med i første del av ferien, nemlig husarbeid. Vaskefilla og støvkluten har blitt flittig brukt, og med Eileifs hjelp har jeg kommet i mål med det jeg hadde satt som mål. Det er nok av andre ting å sette igang med her i huset, men det går med på rydding og kasting enn vasking, jeg får se hvor mye av det jeg gidder å gjøre i denne ferien.
I dag har vi vært ute på en liten cachetur. Egentlig var det altfor varmt å gå tur i dag, men vi gikk i skogen og trærne kastet såpass med skygge at det gikk forholdsvis bra. Det ble ikke mer enn 8 funn på akkurat denne turen, men det er helt greit.
Vi planla turen sånn at vi på vei hjem skulle stoppe ved et event. Nå var vi rimelig tidlig ute, men det var jaggu EO også, så da fikk vi logget oss inn, skravlet litt, trent litt sosialisering med Nairo (takk til de som stilte opp, det er gull verdt for Nairo å få sånne opplevelser!), og så dro vi omtrent samtidig med eventstart. Vi var varme og Nairo var varm, så det var greit å ikke bli stående så lenge.
Ikke et blogginnlegg uten bilder, så da tar vi med et par av kveldens solnedgang:
Bjørka ble gylden i sollyset:
I morgen får vi besøk for noen dager, gleder meg så jeg nesten ikke kan sitte stille!!! 😀
Del dette på:
-
Redningsaksjon
Vi har 4 måkebabyer på skolen i år. Det ene søskenparet holder seg fremdeles oppe på taket, egentlig ganske utrolig at de ikke har ramlet ned:
Det andre søskenparet har spankulert i skolegården i mange uker nå. Og de har vokst utrolig mye på den uka jeg hadde ferie! Nå har alle fire begynt å teste vingene sine, de er jo så søte der de hopper opp og flakser litt, kommer kanskje en halvmeter opp i lufta, før de deiser i bakken igjen. Så rister de seg og prøver på nytt.
Som dere ser på det nederste bildet, så har vi en “vollgrav” rundt deler av skolen. Dette er på grunn av vinduer i den nederste etasjen, og det er satt opp gjerde for at elevene ikke skal ramle nedi.
For noen uker siden sa jeg at jeg var redd for at måkeungene skulle havne nedi der. Jeg titter alltid etter ungene, og i morges fant jeg bare den ene. Når jeg litt senere sto og laget meg en kopp te, åpnet jeg vinduet for å titte mer etter den andre ungen, og da oppdager jeg at den selvsagt har kommet seg nedi “vollgraven”. Sukk, hvordan i alle dager skal jeg få den opp når måkemamma og -pappa passer så godt på? Det er en låst port i gjerdet, så jeg tenkte at jeg kunne holde paraplyen min over meg og ihvertfall få låst opp og satt opp porten, så kanskje ungen klarte å hoppe/flakse seg opp og ut i frihet. Men jeg turte jo ikke det engang.
Gode råd var dyre, jeg hadde ikke samvittighet til å bare la ungen seile sin egen sjø. Så jeg tok noen telefoner, og utpå ettermiddagen kom en vennlig sjel og tok seg av problemet. Han tok med seg jakka si, låste opp porten, fikk lagt jakka over ungen, bar ungen ut gjennom porten og slapp den løs, alt uten at måkemamma (eller var det kanskje pappa?) gjorde noe som helst annet enn å se på. Hurra! Ungen haltet bittelitt, men nå har den ihvertfall mye bedre sjanser til å klare seg enn den hadde nedi der. Takk og pris for at det finnes snille sjeler som bruker 10 minutter av dagen sin til å hjelpe til, når jeg er altfor pinglete. Nå er jeg spent på å se etter de i morgen!
Del dette på:
-
Første ferieuke er over
Nå er den første ferieuka mi over, og merkelig nok føles det som om den har vart i minst 2 uker. Helt sikkert fordi jeg har gjort så himla mye, både ting utenfor husets fire vegger, og husarbeid hjemme.
Ukens høydepunkt:
Kan ikke være noe annet enn eventet mitt i går. Jeg er fremdeles litt i sjokktilstand, og koser meg med å lese gjennom logger og se på bilder.
Ukens nedtur:
Var vel at jeg måtte kjøre rimelig langt og bruke noen hundrelapper på å skaffe meg et nytt pass, men når det ble kombinert med cachetur, var det ikke så stor nedtur uansett 🙂Ukens savn:
Arkas. Graven hans er på hytta, og det skjærer alltid litt i hjertet å se den når jeg er der ute.Ukens hverdagsøyeblikk:
Selv om de høye sommertemperaturene heldigvis har uteblitt enn så lenge, så har vi hatt veldig tørt vær lenge nå. I formiddag kom regnet, og det kan absolutt kalles et hverdagsøyeblikk å gå tur med Nairo mens det regner:
Ukens Nairo:
Ingen tvil, det var når han snek seg frem fra busken sin ute på hytta for å moie i det nyklipte gresset:
Er jo nesten så man lurer på hva som er opp og ned på hunden 😀
Ukens shopping:
Etter at jeg kjøpte nytt speilreflekskamera, har jeg savnet et teleobjektiv. Så det endte med at jeg kjøpte meg nøyaktig det samme som jeg hadde tidligere, nemlig dette:
Veldig fornøyd, og gleder meg til å ta det i bruk i passende anledninger. Og Tamron er superbra når man ikke hverken vil eller har råd til å kjøpe samme merke som kameraet.
Ukens strikketøy:
Jeg holder fortsatt på med julegaver, faktisk er jeg fremdeles ikke ferdig med den første av 3 gaver. Greit at det er 5 måneder igjen til jul, men nå må jeg begynne å få litt tempo på strikkinga igjen. Det vil si at jeg må finne noe å se på på tv, for jeg strikker egentlig bare når jeg ser på tv.Ukens naturbilde:
Det må bli dette fra turen vi hadde ved Ulveholtet:
Åpen og vakker skog <3
Nå venter jobbing noen dager igjen. Er spent på om måkeungene har kommet seg på vingene, på om jeg blir sittende alene på jobb eller om noen andre også stikker innom, og på hvor mange mail som ligger og venter på meg.
Ha en god uke, alle sammen!
Del dette på:
-
Helt satt ut etter mitt Mary Hyde-event
For noen uker siden sendte Geocaching HQ ut beskjed om at årets challenge fra de skulle starte med utdeling av suvenir for de som deltar på et event 15. eller 16. juli. Jeg kastet meg rundt og fikk publisert et event jeg ville avholde ved Elgåfossen.
Jeg har jo holdt 3 eventer tidligere, og jeg har vært nervøs før alle 3. Etterhvert som Will Attend-loggene har strømmet inn til dagens event, har nervøsiteten kommet sigende denne gangen også, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt jeg var nervøs for, annet enn at jeg selvsagt ville at det skulle bli vellykket. Og hvis jeg absolutt skal dra frem to ting som gikk galt i dag, så må det være a) at jeg ikke gadd å dra ut og ta koordinater, jeg tok utgangspunkt i noen cachekoordinater og håpet jeg havnet noenlunde riktig, men jeg bommet med 80 meter og det var sitteplass både der jeg mente at eventet skulle være og der koordinatene sa at eventet skulle være, så en stund var jeg litt usikker på om eventdeltakerne hadde delt seg i 2 grupperinger (men de andre var mugglere), og b) at parkeringsplassen ikke var stor nok. Jupp!
Altså, jeg forstår veldig godt at et event midt på sommeren som i tillegg gir suvenir tiltrekker seg flere geocachere enn et event midt på vinteren, selv om begge eventene blir holdt sånn litt ute i ødemarken. Men at det skulle ramle inn over 40 nick i loggboka mi, nei det hadde jeg ikke i mine villeste fantasier forestilt meg! Helt fantastisk at så mange tok turen, jeg er helt overveldet og totalt satt ut! Veldig mange kjente, men også veldig mange, for meg, ukjente, både nick og ansikter. Og noen av disse var på sitt første og andre event, og de har gitt så koselige tilbakemeldinger, og da blir jeg glad! Og det er like stas at ringrevene også kommer med koselige logger!
Jeg vet at det ikke krever så mye å holde et event, man trenger egentlig bare å være der og ha med en loggbok, selv om loggbok faktisk ikke heller er påkrevet (hvis ikke de reglene har blitt endret, det vet jeg ingenting om). Men jeg synes jo det er viktig at folk synes det er koselig, at alle føler seg inkludert, og at man går derfra med et smil om munnen. Og igjen har jeg følelsen av at de fleste hadde det trivelig, og jeg prøvde å få snakket med så mange som mulig.
Elgåfossen er jo Østfolds og Bohusläns høyeste uregulerte fossefall, og det er stas å vise frem fossen. Men nå har vi jo ikke hatt mye nedbør i det siste, derfor fikk fossen noen nye navn i dag: Elgåbekken, Elgådryppen og Østfolds mest patetiske foss:
Joda, det rant litt vann i skråningen fra øverst til høyre og nedover mot venstre, men jeg har aldri sett fossen så tørr før. Det gikk fint å gå tørrskodd i det som skulle vært elva fossen renner ned i, og jeg tror også det hadde gått fint å klatre opp fossen også. Men, en stakkars EO kan ikke sørge for BÅDE pent vær og vann i fossen, så da valgte jeg pent vær akkurat i dag. Så får jeg heller sørge for vann i fossen nesten gang 😉
Tusen takk til alle som sørget for at dette ble nok et vellykket event, selv om parkeringsplassen ikke var stor nok, selv om koordinatene var skrekkelig feil og selv om fossen var tørr. Jeg lover meg selv å prøve å ikke være så nervøs neste gang jeg skal ha event!
Del dette på:
-
Cachetur med ny GPS
For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.
MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro 😀 Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:
Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg 🙂
Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:
Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:
Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:
Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.
En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:
Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:
Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.
Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:
Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen 😉
En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!
Del dette på:
-
Skippertak både inne og ute
Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover i sin tale til oss at jeg gjør mye i skippertak-metoden. Det har hun helt rett i, jeg er mye flinkere til å motivere meg til å gjøre store ting som tar lang tid sjeldent enn å gjøre små ting jevnlig. Egentlig ganske teit at jeg er sånn, og jeg kan jo selvsagt prøve å gjøre noe med det, men jeg synes det er et mye større tiltak å lette på ræva for 20 minutters jobb enn for 3 timers jobb.
Derfor blir denne første ferien min brukt til en del skippertak, i kombinasjon med litt koseligere ting. Her hjemme har jeg flere dager danset både tango og jive med støvsugeren, så nå skal det være minimalt med kingelvev igjen i huset. Fremover er det støvklut og vaskefille som skal få svingt seg, og når det er gjort skal jeg være sabla fornøyd med innsatsen min. Eileif er i all hovedsak stasjonert ute etter eget ønske, han kjøpte ny ryddesag for litt siden, og sammen med den nye gressklipperen holder han og duppedittene på med å få skikk på plen og hage. Men er været for dårlig til å holde på ute, så er han virkelig flink til å hjelpe til inne også!
I dag lot vi hus være hus og dro på hytta istedenfor. Det er nok å gjøre der ute også, det viktigste nå var å få fjernet mye gress (sånn at det går an å bevege seg der uten å bli gjennomvåt), en del småtrær (før de også stjeler utsikten vår) og en del ugress (som bidrar til at maurene tusler inn i hytta). Ser dere Nairo i busken?
Gressklipperen vi har på hytta er en elektrisk sak som jeg visste fra før er overraskende god til å være så liten. Selv dette høye gresset tok den med litt ekstra innsats, men Eileif mente at vi så absolutt skulle hatt med ryddesaga hjemmefra, så han hadde sin egen vri på hvordan å bruke en gressklipper i dag:
Jeg burde kanskje filmet, men teknikken var som følger: der gresset var for høyt og tykt, der løftet han gressklipperen opp og angrep gresset ovenfra istedenfor fra siden. Jeg holdt på å le meg ihjel! 😀
Som nevnt før, så har ikke Nairo vært mye nok på hytta til å føle seg ordentlig trygg der. Derfor synes han det er helt greit å holde seg inne i busken sin, der føler han seg beskyttet, det er kjølig der, og han får allikevel fulgt med på hva som skjer. Tar ikke mange minuttene fra vi har kommet dit før han har laget seg et lite rede:
Men selv den mest sjenerte og skeptiske hunden klarer ikke holde seg i bakgrunnen når det finnes nyklippet gress å rulle seg i:
Og litt obligatorisk risting etterpå:
Ingen skal påstå at det ble fint etter oss der ute i dag. Men det ble uten tvil bedre, og jeg er stolt av innsatsen vi gjorde, alle tre. Nei, Nairo gjorde ikke stort annet enn det dere har sett bilder av, men mamma hjalp også til.
Det ble en snartur rett over den gamle Svinesundbrua etterpå, leke turister og ta bilde av fjorden er moro:
Det blir nok ikke noe særlig mer skippertak denne ferieuka, hvis jeg da ikke klarer å ta meg sammen og ta noen av disse halvtimesjobbene. Resten av uka skal ihvertfall gå med til geocaching, nytt pass (nei, jeg skal ikke ut og reise, men jeg må ha pass allikevel), en tur til veterinæren for svensketablett og et cacheevent.
Del dette på:
-
Ulveholtet
Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil 🙂
Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:
Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem 😉
Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:
Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:
Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen 😉
Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:
Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).
En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:
Det var flere hytter og koier langs stien også:
Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet 😉
Trær og sol og skyer og himmel:
Eileif leker gjemsel med meg 😉
Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?
Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte 😉
Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:
Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.
Runden anbefales!
Del dette på:
