Mot normalt, men ikke i hagen

Jeg har alltid hørt at det å bevege på seg skal gjøre godt for kroppen. Selv med min elendige rygg, skal bevegelse, og da gjerne i skog og mark, være mirakelmedisin. For 7 år siden, da min andre prolaps var på sitt verste, klarte jeg så og si ikke å gå rundt i hytta (hvor jeg da bodde), men tok jeg med meg Arkas ut i skogen, merket jeg ingenting til plagene. 5 minutter etter at jeg kom hjem, kunne jeg knapt gå igjen.

Det ble vel en times gåing i går, og nesten 2 timer i dag. Begge dager på grusveier eller i skogen, noe som aldri har gitt meg problemer før. Mot normalt er jeg nå elendig i ryggen, og jeg aner ikke hvorfor. Kan det rett og slett være at jeg er støl? Er min tredje prolaps underveis? Eller er bevegelse bare dumt? Enten spretter jeg ut av senga i morgen tidlig som om ingenting har skjedd, eller så må jeg ha kran. Skal bli interessant 🙂

I hagen er ingenting mot normalt. Det spirer og gror, og hvis jeg overser at 3 av mine 5 roser antagelig er døde, at villvinen er død, at over halvparten av bringebærkrattet er dødt og at brudespireaen er i ferd med å spise opp en solbærbusk, så er det ganske så vakkert i hagen nå.

Min kjære forglemmegei er på plass!

Siden jeg har planer for denne til bryllupet, synes jeg den har kommet litt vel tidlig. Jeg fulgte med den i fjor og så at den da sto til over bryllupsdatoen (da selvsagt et år for tidlig), så jeg håper at den holder seg i år også.

Vi fikk jo et par påskeliljer i påska, nå har resten sprunget ut også:

Marianøkleblom er en annen av mine favoritter. Jeg flyttet den for et par år siden, og nå ser det ut som den stortrives og sprer seg:

Perleblomster har vi ikke mange av. Til å begynne med sto den i grusen rett ved terrassen, men der druknet den i noe jeg tror er en kaprifol-variant. Så jeg flyttet perleblomstene også for et par år siden, og håper at de blir mange fler enn de er nå:

Markkryperen som dekker overgangen mellom bed og gårdsplass er nå i full blomst, og det lyser blått-i-blått:

Og så har vi treet over alle trær da: hegg. Trodde aldri i livet at jeg skulle bli glad i et tre, ihvertfall så lenge det er snakk om et tre som ikke produserer hverken frukt eller bær. Men blomstene er så vakre og dufter så fantastisk at jeg blir glad langt inn i sjela når den står i blomst:

Og så har brura kommet til gards!

At brudespireaen er brud før meg får jeg bare leve med, hun er jo vakker der hun står 🙂

Ta en titt i denne mappen, eller klikk på bildene for større versjoner.

{minsignatur}