-
Festdrakten er her!
Takket være en veldig snill mamma, en veldig snill mann og veldig snille venner, hadde jeg etter julaften nok penger til å kjøpe festdrakten jeg har siklet på en god stund! Men så ramlet den plutselig ut av hodet mitt, jeg måtte ta mål først, og dermed gikk det over 2 måneder før jeg fikk somlet meg til å bestille den. Talentløst av meg, jeg vet…
Men jeg bestilte den om søndag, og i går var jeg på posten og hentet den, hurra! Jeg må legge den opp, det forventet jeg. Heldigvis har vi ei på den ene jobben som er en kløpper med symaskin, så hun skal hjelpe meg. Så må jeg også sette i noen ekstra trykknapper her og der, det forventet jeg også. Og litt annet som må gjøres. Så dere får ikke se det endelige resultatet riktig ennå, jeg vil være ihvertfall nesten ferdig med den først 😉
Men noen smakebiter kan dere få! Først litt av forkleet og beltet:
Fargene lyver!
Jeg kjøpte også med veske:
Den er ikke laget spesifikt til denne drakten, så lillafargen på veska finnes ikke på drakten. Men du må kloss inntil for å se det, så da føler jeg at det ikke gjør noe.
Så et utsnitt fra forkleet:
Igjen: fargene lyver!
Drakten er kjøpt hos Valland festdrakt, og dere kan jo ta en titt og se om dere klarer å finne ut hvilken av de jeg har kjøpt? Jeg røper ikke svaret selv om dere gjetter riktig 😉 Svaret kan dere heller få når det meste er på plass og fikset med den 🙂
Jeg kjøpte også med sølv: en ferdig pakke med halssølje, storsølje og øredobber. Jeg mangler fremdeles sko, det selger de ikke der, så jeg må ut på jakt. Synes vel egentlig ikke bunadssko er så fine, frister mer med støvletter, men det kan jo bli sabla varmt på sommeren. Får se hva jeg finner.
I tillegg har jeg lyst til å kjøpe brystkjede til den, da må jeg i så fall ønske meg litt mer penger og også gjøre en aldri så liten syjobb. Men det skal jeg nok klare 🙂
Nå gleder jeg meg til å ta den i bruk, selv om jeg ikke har den minste anelse om når første gang blir. Men uansett når det blir, så blir det stas! 😀
Del dette på:
-
Historien gjentar seg
I minner-seksjonen min på Facebook så jeg i morges at det snødde i dag for to år siden. En kjapp titt ut av vinduet i dag fortalte meg at jeg egentlig bare kunne resirkulere blogginnlegget mitt fra for to år siden, for jaggu snør det i dag også. Blæh til det!
En nyinstallert vær-app på telefonen min ga meg dette utsagnet i dag:
Appen heter WhatTheForecast, og den bugner av festlige utsagn :p
Men jo, det er “bare” mars, og vi må vel forvente snø litt til:
Det er ikke dermed sagt jeg liker det, men jeg får jo ikke gjort noe som helst med det uten å flytte. Og det har jeg jo ikke lyst til.
Hvis jeg graver dypt nok, klarer jeg kanskje å se skjønnheten i denne busken dekket av tung, våt snø:
Jeg får trøste meg med at snøen forhåpentligvis ikke blir liggende særlig lenge, den forsvinner nok i mildværet som skal komme om et par dager, før vi igjen får kulda tilbake (ifølge Yr).
Del dette på:
-
Det går opp og ned, men mest opp
I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:
Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.
Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.
Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:
Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.
Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.
Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.
Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.
I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:
I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:
Han er nå søt, den lille pelsdotten <3
Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.
Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.
Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.
Del dette på:
-
Halv tur
I dag måtte jeg finne minst én cache for å fylle datoen, og jeg hadde også lyst til å ha med Nairo. Lisa har to trailer som jeg ikke har fullført, den ene mangler jeg faktisk alle bortsett fra én cache på. Derfor valgte jeg den i dag, en mystery-runde rundt Flöghulttjärn.
Jupp, du leste riktig, en mystery-runde. Jeg har egenhendig, uten noen form for hjelp, løst hele 16 myster. Er nesten så jeg ikke tror det selv!
Den ene jeg hadde tatt fra før, ble tatt på en tom dato. Den lå lett tilgjengelig, men i dag ville jeg altså ut og gå. Så jeg fant en parkeringsplass ved #02, og planen var å gå hele runden.
Ved siden av der jeg parkerte, fant jeg en imponerende mengde rustne blikkbokser:
Hadde egentlig vært ganske interessant å vite hva som har vært i disse boksene, og hvorfor de konsekvent har blitt kastet her.
Vi gikk forbi ruinene etter et nedbrent hus:
Det jeg antar er en utedo kan skimtes til venstre i bildet, på baksiden av grunnmuren. Jeg sjekket aldri om det faktisk var en utedo 😉
Like ved ruinen lå også denne:
Kan ikke tenke meg den blir sjøsatt med det første 😉
Gjennom trærne på motsatt side av veien hadde vi utsikt til en myr:
Vi gikk forbi et par hus til som så ut som sommerhus, men etter å ha logget #07 kom vi til et hus hvor det sto en bil på utsiden. Og siden jeg ikke har lyst til å møte på løse hunder, valgte vi å snu der. Jeg aner ikke om det faktisk var noen hund der, men jeg gidder ikke ta noen sjanser. Nairo koste seg uansett:
Så vi gikk tilbake og forbi bilen vår for å få tatt #01 i samme slengen. En fin liten tur på totalt 3 km på traktorvei og sti. Lettgått terreng, og cachene var uten unntak ekstremt lette takket være gode koordinater i kombinasjon med hint det ikke var mulig å ta feil av. Helt perfekt, akkurat sånn det skal være å gå tur i skogen og cache samtidig, og jeg gleder meg til å ta resten av cachene.
Helt på tampen må jeg bare ta med et bilde fra dashbordet i bilen min, knipset i innkjørselen da vi kom hjem:
Jupp, nå har den 6 år gamle Avensisen gått 100000 km. Alltid moro med runde tall 🙂
Del dette på:
-
Februar forsvinner
Årets korteste måned er straks over, og her er månedens oppsummering:
Månedens høydepunkt:
Uten tvil å se Nairo i god form:
Så var det også et høydepunkt å besøke valpekullene hos Pufflingens:
Og definitivt også et høydepunkt å komme meg ut på cachetur igjen:
Månedens nedtur:
Vi hadde noen dager med skikkelig møkkavær som ga oss skikkelig møkkaføre:
Men det har også vært fryktelig tungt å se Nairo ha det så vondt enkelte dager:
Månedens bøker:
Den trettende fortellingen av Diane Setterfield:
Omtalen kan leses her.
Og så leste jeg Dødens mark av Karen Harper:
Den omtalen finner du her.
Månedens hverdagsøyeblikk:
Hver morgen parkerer jeg så å si på nøyaktig samme plass, og da har jeg denne utsikten:
Blir egentlig aldri lei av å se festningen altså <3
I februar har det vært hverdagslig å slenge seg i sofaen en times tid og kose oss med dette:
Og i likhet med at jeg aldri blir lei av å se festningen, så blir jeg heller ikke lei av å se Band of Brothers. En helt fantastisk miniserie som anbefales på det sterkeste, selv om du kanskje i utgangspunktet ikke liker krigsfilmer. Dette er så mye mer enn det!
Månedens Nairo:
At han ikke var det minste redd den nye madrassen sin:
Han bruker den jevnt og trutt. Ikke noe mer enn han ligger i kurven sin, og han ligger vel aller mest på gulvet, men han som er skeptisk på stort sett alt nytt som kommer i hus overrasket skikkelig da han gikk rett og la seg på madrassen <3
Månedens shopping:
Bortsett fra madrassen til Nairo, må det igjen bli de nye neglene:
Er SÅ fornøyd med å ha gutta mine på neglene mine <3
Månedens strikketøy:
Holder fortsatt på med en gave, så det blir ikke noe bilde. Men la meg si at jeg er veldig fornøyd her også 🙂Månedens naturbilde:
Det har ikke blitt mye turer denne måneden, og derfor ytterst få naturbilder. Selv på cacheturen om lørdag ble det veldig lite bilder, jeg var så glad for å endelig være på tur igjen at jeg glemte å ta bilder 😉 Derfor blir det dette bildet som får bli månedens naturbilde:
For selv om det egentlig er et litt grått og trist bilde, så er det noe med de rette linjene på veien og trærne som tiltaler meg.
Nå marsjerer vi rett inn i mars (åh, for et ordspill… :p ), og det er så godt å se lyset komme på morgenen igjen!
Del dette på:
-
Februar er full
Fylling av datomatrisen fortsetter, og nå kan jeg strekke hendene i været og juble over at februar er fylt. Hurra!
Og som dere ser, er det bare mars og april igjen. 14 dager totalt. Det må da være mulig å gjennomføre!
Jeg begynner å bli litt lei nå, jeg må innrømme det. Men så lenge jeg slipper å slite for å finne en cache de dagene jeg trenger det, så går det egentlig ganske greit.
Det jeg ihvertfall kan skrive under på, er at jeg ikke har noen som helst planer om å sette igang en streak. For det første har jeg ikke nok cacher å ta av i de områdene jeg befinner meg på en vanlig dag, og for det andre hadde jeg blitt så dritt lei caching. Og det vil jeg jo ikke 🙂
Del dette på:
-
Caching på Årvolltangen
Det er halvannen måned siden forrige ordentlige cachetur, da var Lisa, Raymond og jeg på Hvaler. Jeg har jo cachet etter det, men bare tatt enkeltcacher på datoer hvor jeg har manglet funn. Nå hadde jeg skikkelig abstinenser etter å komme meg ut på tur og finne mer enn bare én cache. Joda, jeg fant jo tre cacher for en uke siden, men nå var jeg klar for å finne mange.
Heldigvis passet det for både Raymond og Lisa i går, og etter en kort rådslagning litt tidligere i uka ble vi enige om å ta turen til Årvolltangen, som bokstavelig talt ligger bak rasteplassen Storebaug nordgående ved Moss. Jeg har visst at det har vært noe turområde der, men jeg var på ingen måte klar over hvor omfattende det var, så det ble en gledelig overraskelse!
Her nede er det så å si snøfritt. Det var det ikke på Årvolltangen i går. Vel, våren har begynt å komme dit også, så underlaget var en blanding av barmark, gjørmemark, ismark og snømark. Men vi holdt oss på beina, og brukte bare litt lengre tid enn vi hadde gjort hvis det hadde vært barmark hele veien.
Deler av en lengre trail ligger på Årvolltangen, så det var den vi gikk for pluss de andre cachene som også ligger der. Etter to funn ble det dessverre to DNF’er, og så ble det funn på resten av turen.
Ganske tidlig på turen kom vi forbi speiderhytta Canada:
Veldig fint område, kan bare forestille meg så mye liv og latter det må være her når speiderne er her.
Helt øverst på spissen var det tid for å sette oss ned og nyte utsikten og matpakka:
Fremdeles litt is på vannet:
Etter en deilig pause på en halvtimes tid var det bare å fortsette og få varmen i kroppen igjen. Lisa og Raymond måtte undersøke en farkost ved/på vannet:
Og som vanlig var vi strålende fornøyde med å være på tur:
Mot slutten av turen tok vi en avstikker for å få med oss 4 ekstra cacher, og da måtte vi over ei bru. Bildet har jeg derfor kalt cacherne på broen, fritt etter Munchs litt mer berømte maleri:
Totalt ble det 28 funn på Lisa og meg i går, litt færre på Raymond da han hadde tatt noen i trailen tidligere. Og Endomondoen stoppet på noe over 11 km (noe jeg kjenner godt i kroppen i dag), litt mer enn appene Raymond og Lisa viste:
En veldig fin runde med stort sett veldig greie cacher, jeg har ingen problemer med å forstå at dette er et populært turområde. Dere ser start- og sluttpunktet, vi parkerte akkurat bak bensinstasjonen på Storebaug.
Del dette på:
-
Pufflingens E- og F-kull
Pufflingens har to kull for øyeblikket, både Muffy og Briza har valper. Jeg trodde ikke jeg skulle få tid til å hilse på denne gangen, og det hadde vært veldig trist, men vi klarte å finne en dag, og den dagen var i dag!
Våknet opp til at det hadde snødd i natt, og siden jeg visste jeg skulle kjøre på smådårlige og trange veier nedover i Sverige, valgte jeg å ta Eileifs bil som har piggdekk. Jeg er ikke noe glad i å kjøre bilen hans, men heller den enn min med piggfrie akkurat i dag. Brukte litt lengre tid enn normalt på å komme meg ned, men heldigvis ingen uhell underveis.
Det er 4 valper i E-kullet og 5 valper i F-kullet. Jeg ser jo forskjell på kullene, selv om de er ganske nær hverandre i alder, så er det allikevel størrelsesforskjell på de. Men innad i kullene klarer jeg ikke helt å se forskjell på valpene, de er veldig like og jevne! Bruno skiller seg jo ut, logisk nok. Men siden de er så like hverandre skal jeg ikke prøve å identifisere de på bildene, dere får bare nyte de vakre små <3
Her er mammaen til E-kullet, Muffy. Jenta mi <3
De ble bra bløte ute i dag:
Dette bildet er det eneste hvor jeg med hånda på hjertet kan si at jeg har fått tatt bilde av alle 9:
For jeg har helt sikkert ikke fått med alle på enkeltbilder, og det er helt sikkert flere bilder av samme valp. Men når de får mat er det enkelt å få med alle sammen 🙂
Denne ligner bittelitt på Nairo da han var liten, og kanskje denne lille blir like glad i tennisballer som Nairo er?
Nei, jeg sover ikke, jeg støtter opp veggen:
Vil du ikke leke? Vil du bare sove?
Bruno <3
Bruker labben som hodepute <3
Legg merke til den søte i bakgrunnen, Nairo sov også med tunga ute da han var valp:
3 timer med valpekos og skravling ble det, før jeg kjørte hjem igjen. Utrolig koselig, som alltid! <3
Del dette på:
-
Jeg klarte det!
Føljetongen fryktelig vond og veldig løs jeksel er over!!!
De siste par-tre dagene har den vonde jekselen min blitt litt ekstra vond igjen. Jeg husker jo med gru hvor ille det var da den ødela den siste ferieuka mi sommeren for halvannet år siden, og selv om jeg har hatt mange muligheter til å trekke den i løpet av denne tiden, er det noe med den tannlegeskrekken som har gjort at jeg rett og slett ikke har klart det.
I går hadde jeg fryktelig vondt. Ikke så vondt som for halvannet år siden, men nok til at jeg måtte ty til en sterk smertestillende da jeg la meg. Det hjalp ikke, så i natt måtte jeg opp og ta en vanlig smertestillende i tillegg. Fikk heldigvis sovet greit etter det, men skjønte allerede i natt at jeg måtte ringe tannlegen i dag.
Kom meg på jobb, dagens parkeringsplass var denne:
Ringte tannlegen når klokka bikket 8, og fikk time klokka 0945. Dermed ble dagens andre parkeringsplass denne:
Gledet meg jo ikke, men kjente allikevel at pulsen steg flere hakk da jeg kom inn på venteværelset. Og da jeg kom inn til selve stolen, silte tårene. Det fortsatte de å gjøre stort sett gjennom hele prosedyren, som fra jeg satt meg ned og til jeg var ute av stolen igjen tok hele 15 minutter. 15 minutter! Jeg kjente kun den første sprøyta, resten av stikkene var ikke mulig å føle. Jeg kjente at han holdt på, men ikke noen smerter. Og jeg kjente også på måten han beveget hånda si på da han dro ut tanna (som forøvrig nå var veldig løs) at han gjorde det han kunne for å gjøre det minst mulig traumatisk for meg. Ikke noe rykking eller nøkking, ikke noe gnissing eller knasing. Og når han så sa at han var ferdig og ikke skulle gjøre mer mot meg, gråt jeg enda litt mer.
Ble sittende noen minutter i stolen for å være sikker på at jeg ikke kom til å gå i gulvet, og for å tørke tårene nok til å se hvor jeg gikk. Så var det tilbake på jobb og gjøre noen enkle oppgaver før jeg dro litt tidlig hjem, totalt utladet etter det jeg absolutt vil kalle en kraftanstrengelse. Hodepine til tusen og tilbake.
Men jeg er så stolt av meg selv! Jeg har endelig klart det! Nå i kveld har jeg ikke noe vondt, og for første gang på halvannet år kan jeg bite tennene sammen uten å få vondt. Hurra!
Del dette på:
-
Helg og nesten ferie
Nå er det over en måned siden forrige cachetur, og selv om jeg har cachet jevnt og trutt i hele den perioden, så har det bare blitt en om dagen på de datoene jeg manglet funn. Så nå har jeg skikkelig abstinenser, og det ville jeg gjøre noe med i går.
Ingen av de jeg spurte hadde mulighet til å være med, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre langt alene, så jeg valgte en nærtur, det vil si en av Lisas runder som jeg ikke har fullført. Jeg hadde et håp om å gå et par-tre kilometer for å se hvordan hofta til Nairo reagerte. Men på grusveien mot parkeringsplassen møtte jeg en mann med løs hund, og på vei innover for å ta cacher kom vi til et hus/en gård. Jeg aner ikke om det var hunder der, men jeg ville ikke friste skjebnen, derfor snudde vi der. Da ble det med 3 cacher, men 3 er jaggu mer enn 1, så jeg er fornøyd.
Lettgått terreng, grusvei hele den biten vi gikk:
Og selv om det ikke ble lange turen, var Nairo fornøyd med å lese noen nye aviser:
Samtidig som Nairo og jeg gikk tur, var Eileif på Nordby og handlet. Og snill som han er, hadde han kjøpt et par overraskelser til meg <3
At jeg er glad i bamser, er ingen hemmelighet. At jeg har blitt glad i rosa, er heller ingen hemmelighet. Så da han kom over luftfrisker til bilen som både var bamse og rosa, måtte han bare kjøpe den:
Mistenker at den lukter veldig syntetisk, men pytt pytt, det er jo en rosa bamse! 😀
Eileif vet hvor glad jeg er i Snapple, så han hadde jaggu kjøpt med to av de også:
Tror ikke jeg har smakt Fruit Punch før, den ble faktisk i søteste laget. Men Kiwi Strawberry er kjempegod, og den skal få kose seg litt til i kjøleskapet før jeg gyver løs på den.
Kvelden ble tilbragt i sofaen med Hver gang vi møtes på TV. Nairo sluknet også i sofaen:
I dag har vært en utrolig sløv dag. Eileif og Nairo prøvde å gå en skogstur i nabolaget, men skytetrening på en gård satt en effektiv stopper for det (Nairo får lettere panikk når det skytes). Jeg har ikke gjort noe særlig annet enn å la meg underholde av FailArmy på YouTube, hatt en halvtimes egenpleie på badet og vasket et par maskiner med klær.
Nå venter to arbeidsdager, og så er det jaggu ferie. Skolene her nede har vinterferie, så da bevilger jeg meg tre dager hjemme, og det skal bli så godt!
Del dette på:
