-
Helt satt ut etter mitt Mary Hyde-event
For noen uker siden sendte Geocaching HQ ut beskjed om at årets challenge fra de skulle starte med utdeling av suvenir for de som deltar på et event 15. eller 16. juli. Jeg kastet meg rundt og fikk publisert et event jeg ville avholde ved Elgåfossen.
Jeg har jo holdt 3 eventer tidligere, og jeg har vært nervøs før alle 3. Etterhvert som Will Attend-loggene har strømmet inn til dagens event, har nervøsiteten kommet sigende denne gangen også, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt jeg var nervøs for, annet enn at jeg selvsagt ville at det skulle bli vellykket. Og hvis jeg absolutt skal dra frem to ting som gikk galt i dag, så må det være a) at jeg ikke gadd å dra ut og ta koordinater, jeg tok utgangspunkt i noen cachekoordinater og håpet jeg havnet noenlunde riktig, men jeg bommet med 80 meter og det var sitteplass både der jeg mente at eventet skulle være og der koordinatene sa at eventet skulle være, så en stund var jeg litt usikker på om eventdeltakerne hadde delt seg i 2 grupperinger (men de andre var mugglere), og b) at parkeringsplassen ikke var stor nok. Jupp!
Altså, jeg forstår veldig godt at et event midt på sommeren som i tillegg gir suvenir tiltrekker seg flere geocachere enn et event midt på vinteren, selv om begge eventene blir holdt sånn litt ute i ødemarken. Men at det skulle ramle inn over 40 nick i loggboka mi, nei det hadde jeg ikke i mine villeste fantasier forestilt meg! Helt fantastisk at så mange tok turen, jeg er helt overveldet og totalt satt ut! Veldig mange kjente, men også veldig mange, for meg, ukjente, både nick og ansikter. Og noen av disse var på sitt første og andre event, og de har gitt så koselige tilbakemeldinger, og da blir jeg glad! Og det er like stas at ringrevene også kommer med koselige logger!
Jeg vet at det ikke krever så mye å holde et event, man trenger egentlig bare å være der og ha med en loggbok, selv om loggbok faktisk ikke heller er påkrevet (hvis ikke de reglene har blitt endret, det vet jeg ingenting om). Men jeg synes jo det er viktig at folk synes det er koselig, at alle føler seg inkludert, og at man går derfra med et smil om munnen. Og igjen har jeg følelsen av at de fleste hadde det trivelig, og jeg prøvde å få snakket med så mange som mulig.
Elgåfossen er jo Østfolds og Bohusläns høyeste uregulerte fossefall, og det er stas å vise frem fossen. Men nå har vi jo ikke hatt mye nedbør i det siste, derfor fikk fossen noen nye navn i dag: Elgåbekken, Elgådryppen og Østfolds mest patetiske foss:
Joda, det rant litt vann i skråningen fra øverst til høyre og nedover mot venstre, men jeg har aldri sett fossen så tørr før. Det gikk fint å gå tørrskodd i det som skulle vært elva fossen renner ned i, og jeg tror også det hadde gått fint å klatre opp fossen også. Men, en stakkars EO kan ikke sørge for BÅDE pent vær og vann i fossen, så da valgte jeg pent vær akkurat i dag. Så får jeg heller sørge for vann i fossen nesten gang 😉
Tusen takk til alle som sørget for at dette ble nok et vellykket event, selv om parkeringsplassen ikke var stor nok, selv om koordinatene var skrekkelig feil og selv om fossen var tørr. Jeg lover meg selv å prøve å ikke være så nervøs neste gang jeg skal ha event!
Del dette på:
-
Cachetur med ny GPS
For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.
MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro 😀 Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:
Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg 🙂
Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:
Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:
Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:
Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.
En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:
Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:
Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.
Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:
Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen 😉
En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!
Del dette på:
-
Ulveholtet
Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil 🙂
Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:
Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem 😉
Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:
Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:
Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen 😉
Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:
Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).
En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:
Det var flere hytter og koier langs stien også:
Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet 😉
Trær og sol og skyer og himmel:
Eileif leker gjemsel med meg 😉
Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?
Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte 😉
Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:
Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.
Runden anbefales!
Del dette på:
-
Bycaching
Ett av mine mål med cachingen i år er å få fylt i noen hull i datomatrisen. Jeg er ikke manisk i dette målet, men har jeg mulighet til å logge et funn på en dato jeg ikke har funn fra før, så gjør jeg gjerne det. Passer det ikke, så passer det ikke, og det er også helt greit. Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned hvor mange datoer jeg manglet når året startet, men jeg vet jeg har en god del færre 0’er nå enn jeg hadde 1. januar, og jeg vet også at jeg kommer til å ha en god del 0’er igjen når året er over. Kanskje datomatrisen blir fylt om et par år?
Jeg er ikke noe glad i å cache i folkerike områder. Jeg føler meg dum, jeg føler at jeg ser mistenkelig ut, og finner jeg ikke cachen i løpet av et par minutter, dropper jeg hele greia. Siden jeg har tatt de aller fleste lette cachene i nærhet til huset hjemme, så blir det nødvendigvis noen på vei til eller fra jobb som må til pers hvis jeg skal fylle matrisen. Så i forrige uke tok jeg en jeg ikke har hatt lyst til å stoppe ved, da den ligger ved en bussholdeplass. Men nå går det ikke busser på akkurat denne strekningen siden det er skoleferie, derfor var den grei.
Jeg tok også en i forrige uke som er en del av en trail, men akkurat denne ene lå lett tilgjengelig ved en liten avkjørsel, og jeg tok også en annen enslig som lå veldig hendig til.
I går tok jeg en som ligger på bykjernens nest høyeste tak, nemlig på Rødsfjellet. Den gamle cachen som lå på samme sted tok vi for mange år siden, men den ble borte og noen har lagt ut en ny. Lett å finne parkering, 5 minutters gange og sjeldent folk oppå der. Vakkert er det der også, og på den av veien opp som jeg valgte, så passerer man minnelunden etter 22. juli. Jeg blir fylt av en blanding av sorg og kjærlighet hver gang jeg er der.
Vakkert er det ihvertfall!
Jeg måtte se litt på utsikten når jeg først var der oppe:
Man ser like mye herfra som man gjør fra festningen:
Så ble cachen funnet, og turen gikk kjapt ned til bilen igjen.
I dag ble det en skikkelig bycache, heldigvis var det såpass lite folk og cachen såpass lett at hele seansen ikke tok mer enn et par-tre minutter.
Nå er det et par uker til neste datohull, men det blir nok helt sikkert litt caching før den tid. Det blir til og med et event innen den tid, og det eventet holder jeg 🙂
Del dette på:
-
En innholdsrik og deilig dag!
I dag hadde jeg flere planer på tapetet, og alt av det koselige slaget! Dét er deilig det, å våkne på morgenen og vite at man bare skal gjøre koselige ting!
Jeg startet med å dra en tur til Gårdsbutiken. Innehaveren, som også har oppdrettet Belger du Nord, har to Finsk Støver-valper for øyeblikket, og de måtte jeg jo hilse på. Man sier jo aldri nei til å hilse på valper, faktisk så spør man alltid om man kan få hilse på valper! 😉
Det er kun to valper i dette kullet, en gutt og ei jente. Her er gutten:
En veldig rolig og koselig gutt, men med pirayatennene så absolutt på plass. Det hadde også den noe mer viltre søsteren hans, her er et lite flatterende bilde av henne:
Herlighet, som jeg lo! 😀
Så dro jeg videre i retning Strömstad. Canada feirer i disse dager 150 år, og Geocaching HQ annonserte for en tid tilbake at de som deltar på et event 1. eller 2. juli får en suvenir. Heldigvis var det en barmhjertig cachevenn som bestemte seg for å arrangere event, og dit ville jeg. Jeg parkerte med vilje et stykke fra eventstedet for så å gå dit og prøve å ta noen cacher på veien. Nå er det ikke lett å finne cacher midt i Strömstad sentrum på en sommerdag, det er jo folk absolutt over alt! Men jeg fikk tatt én, og det var til og med en challenge jeg kvalifiserte for.
Så var det tid for event, og noen hadde tatt både med seg og på seg rekvisitter for å feire Canada:
Det ble et godt oppmøte på rundt 20 personer, slettes ikke verst.
På vei tilbake til bilen fikk jeg tatt to cacher til, så da endte det opp med 4 funn: 1 event, 1 mysterychallenge og 2 tradisjonelle. Gåturen ble på ca 3 km på asfalt i de nye turskoene, og ikke det minste antydning til gnagsår! Måtte det fortsette sånn!
Det har vært fryktelig varmt i dag, og det er ikke lett å mosjonere Nairo i denne varmen. Vi kan jo ikke gå tur midt på dagen, og det er ærlig talt ikke mye energi i han uansett. Jeg tror også han savner armlenet på den gamle sofaen, for han ligger ikke så mye oppe i den nye sofaen, som jo ikke har noe særlig med armlener. Men når jeg tidligere i kveld flyttet på et pledd, så han sitt snitt til å bruke det som hodepute imens Eileif og jeg tittet på tv:
Nå har vi akkurat kommet tilbake fra en liten kveldstur. Temperaturen er i ferd med å gå ned og det er levelig å bevege seg ute både for tobeint og firbeint. Og så er det noe magisk med å være ute når sola fremdeles skinner og månen er oppe:
God natt, alle sammen!
Del dette på:
-
Geocaching på Ramberget
Litt bortgjemt et sted sånn cirka mellom Näsinge og Krokstrand på svensk side ligger Ramberget. Et lite utkikkspunkt som jeg antagelig aldri hadde fått greie på eksisterer hvis det ikke hadde vært for geocachingen. I dag måtte vi bedrive litt harryhandling, og da er det aldri feil å finne en tur å gå samtidig, så Nairo får det han trenger og jeg får noen flere smil på kartet mitt.
Istedenfor å kjøre inn til parkeringen, forlot vi bilen ute ved den første cachen og gikk hele veien. Ikke at det ble så langt, totalt gikk vi såvidt over 4 km, men det var nettopp derfor det var greit å ikke kjøre helt inn, da hadde turen blitt stusselig.
Hele veien inn mot der vi kunne ha parkert, var det grusvei og 5 cacher:
Det er to forskjellige CO’er på de 7 cachene opp til toppen. Av de 5 på veien inn, var det en vi ikke fant. Ser at flere har hatt problemer med akkurat denne, så selv om jeg misliker å ha en ufunnet cache midt i en rekke, så bryr det meg ikke så veldig mye på akkurat denne.
Når vi så svinger inn på stien, er dette det første som møter oss:
Spor etter villsvin! Fysj!
Så kom vi til et par stigninger, hvorav den ene besto av en naturskapt steintrapp, opprinnelig laget for kjemper og troll. Men vi kom oss opp! Og ikke så langt fra sluttpunktet ligger det et lite tjern fullt av vannliljer:
Nairo var glad for muligheten til å drikke:
Og han prøvde å få tak i et vannliljeblad, men det var litt for brådypt til at han turte å strekke seg helt ut 🙂
Så kom vi oss helt opp, og selv om det ikke er mer å se enn hus og skog, så ser man ganske langt der oppe fra:
Obligatorisk familieselfie:
En kjempefin tur som absolutt anbefales, hvis man ser bort ifra villsvinsporene. 7 cacher totalt, hvorav 6 funn på oss. Klager ikke på det 🙂
Del dette på:
-
Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg
Hei alle sammen!
12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.
På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.
Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu 😉
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.
Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:
Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!
Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.
I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor 🙂
Del dette på:
-
Besseberghelleren
Hvis man er genuint interessert i å sitte med kart, studere oppmerkede løyper og lete etter både små og store severdigheter, kan man oppdage mange plasser man ellers ikke hadde vært klar over. Vi som driver med geocaching får mye hjelp på veien til å finne slike steder. Hvem vi får hjelp av? Andre geocachere. For veldig ofte er det sånn at når man har drevet med caching en stund, så får man lyst til å legge ut noen bokser selv, og vise andre cachere akkurat DEN fine plassen. I dag fikk vi igjen bevis på at det fungerer akkurat sånn.
Besseberghelleren er en cache som har ligget urørt for mine hender ganske lenge, selv om den ikke er langt hjemmefra. Av ukjente grunner har jeg fått for meg at det var kronglete å komme seg inn til denne helleren, så jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prøve. Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve, koste hva det koste ville. Jeg så jo på kartet at det ikke var langt å gå, og litt slit tåler man. Det er tre andre cacher i området også, så vi parkerte ved den største parkeringen som det var gitt koordinater til, og gikk så tilbake langs veien, til den cachen som var lengst unna bilen. Den var det en del DNF-logger på, så vi ga opp etter et kvarters tid og gikk så videre mot helleren. Det var en fin sti et stykke, så skulle det være et tråkk videre inn. Dette tråkket fant vi ikke, men det var snakk om i underkant av 100 meter i blåbærlyng, så det gikk fint å bushe, og det var altså IKKE kronglete å komme seg frem på noen som helst måte.
Det første som møtte oss var denne bålplassen:
Inngangen til hula var godt gjemt bak en enorm steinblokk, men når vi først kom på siden av steinblokken, var det lett å komme seg inn:
Bildet mitt inne fra hula yter den ikke rettferdighet på noen som helst måte. Hula var mye større enn det ser ut som, det var ståhøyde ganske langt inn. To bålplasser var det også:
Og når man står inne i hula og titter ut, ser man hvor godt den er beskyttet mot regn, snø og vind:
Kan ikke si annet enn at turen inn hit anbefales på det sterkeste! Det tar ikke lang tid, og leser du cachebeskrivelsen og titter på spoilerbilder, så er cachen lett å finne.
Nå hadde vi to valg for å komme til neste cache. Vi kunne gå tilbake til veien, følge den tilbake mot bilen et stykke og så gå en relativt flat “sti”. Eller vi kunne komme oss opp på “taket” til hula og gå på kompasskurs mot cachen. Vi valgte det siste, og vi trengte ikke gå veldig langt langs fjellveggen før vi fant noe som så ut som trappetrinn for en kjempe, men som vi også klarte å komme oss opp. Da var det ikke langt til cachen, og hvis man ser bort ifra at utsikten var full av skog, så kunne man se ganske langt:
En fin varde var det også der:
Så var det 180 meter tilbake til veien, hvorav 50 av de var bushing i høy lyng. Null problem. Noen meters avstikker til den siste cachen, så helomvendig tilbake til bilen. Hele rundturen endte på under 2 kilometer, og jeg ga med glede bort to favorittpoeng. Altså: anbefales!
Del dette på:
-
Tvetervann
Rett over grensa til Sarpsborg fra Halden ligger det flere geocachingtrailer. Det er ikke lenge siden vi var i dette området og tok en fin trail, i dag dro vi tilbake for å ta en annen trail, nemlig trailen ved Tvetervann. Vi kunne tatt noen andre cacher som det er naturlig å ta samtidig, men i dag konsentrerte vi oss bare om trailen, og så kan vi dra tilbake en annen gang og ta de som gjenstår.
Og jeg drar så gjerne tilbake, for dette var en fin tur! Den første delen av trailen følger vannet, med åpen og fin skog:
Egentlig er ikke runden så lang at man trenger å ta matpauser (nesten nøyaktig 7 km), men vi ville nyte været i dag, og dermed tok vi oss opptil flere pauser langs vannet, det vil si i løpet av de første 7-8 cachene.
Sånn ser det ut når gutta mine later som om de er uvenner:
Og selv om maten var enkel, så var den veldig god i disse omgivelsene:
Familieselfie!
Når vi tok av fra vannet, fulgte vi grusvei tilbake til bilen. Ikke det beste jeg vet å gå på, men veldig enkelt å forflytte seg på:
Det er 19 cacher i trailen, og alle ble funnet. I tillegg fikk vi sett mengder av fugl i nesten alle størrelser, og en hel haug med små buormer. En deilig tur som absolutt anbefales! Jeg hadde forventet å møte på folk underveis, men vi møtte to damer med hver sin hund (den ene på parkeringsplassen, den andre like etter at vi begynte å gå), og ellers var det folketomt og helt stille. Nydelig! Beinet fungerte også bra, og sånne bekreftelser er godt å få.
Del dette på:
-
Ødelagt, borte og funnet
Gårsdagen var satt av til plenklipping. Jeg har egentlig en regel på at gresset skal klippes før 17. mai, men i år kom vi ikke så langt, så i går var det på høy tid. Jeg fikk tatt på hver side av nedkjørselen, på begge sider av gårdsplassen, ved inngangsdøra og langs “bedet” ved veien, og så satt jeg igang med selve hagen. Etter et par striper ville ikke klipperen mer. Den startet og gikk, men ville ikke dra bladet skikkelig rundt, da bare døde den. Selvsagt var det både bensin og olje på den, og det var ikke fullt av gress rundt bladet. Ødelagt klipper. Nå skal det sies at den er 11 år gammel og har måttet slite mye, så vi skal kanskje si oss fornøyde?
En halvtimes tid etter at jeg kom inn fra den ødelagte klipperen, ble nettet borte. Vi fant etterhvert ut at det hadde vært et fiberbrudd som påvirket vårt bredbånd, så det endte opp med 7 timers kjedsommelighet i sofaen, tittende på repriser av “Say yes to the dress” som jeg allerede har sett sikkert 5 ganger før. Ikke den morsomste lørdagen jeg har hatt, for å si det sånn.
I dag hadde vi ikke lyst til å hverken kjøre langt eller gå langt, så da endte vi opp med å ta en cachetrail i Berg. En fin runde på ca 4 km, og takket være vinden ble det heller ikke altfor varmt.
Det er tydelig at dette er et område som blir brukt mye, for det var ikke mindre enn tre gapahuker der, satt opp som et tun:
Vi møtte også villdyr:
Gravrøyser er alltid interessant, denne hadde sunket sammen i midten, men var ganske stor i diameter:
Gamle nedfallstrær kan gi næring til litt av hvert:
Det ble altså funnet 12 cacher i dag, hvorav 11 av de var denne runden vi gikk. Slettes ikke dårlig på en søndag, og dagens tur dro opp gjennomsnittsinntrykket for denne helgen betraktelig.
Og dere: husk at det er finale i 71 grader nord kjendis i kveld!
Del dette på:
