-
Bohusleden fra Hälle til Spoltorp
Nairo måtte til veterinæren for å få “svensketabletten” i dag. Da tenkte jeg at jeg samtidig skulle ta han med på en tur i Venås-området, jeg trengte et funn i dato-cache-kalenderen i dag. Men før jeg kom meg ut av døra, spurte Lisa om jeg ville være med og gå et stykke på Bohusleden istedenfor. Helt uten å cache. Jeg sa ja, mye mer koselig å gå tur sammen med noen enn alene. Så jeg kjørte til byen, fikk gitt Nairo tabletten, stoppet kjapt innom butikken, og dro så til Lisa. På vei til henne logget jeg en av hennes cacher, og vips så var dagens dato i boks.
Mannen hennes kjørte oss til utgangspunktet. Jeg har skrevet Hälle, men det er egentlig ganske feil. Grunnen for at jeg har skrevet Hälle, er fordi vi startet gåingen fra den veien som går til Hälle, men vi startet mye nærmere Björnerød enn selve Hälle.
Turen startet langs en myr, men det var lagt ut klopper mesteparten av veien, så det var aldri noen stor fare for å bli bløt på beina. Så gikk det over i litt fjell som underlag, før vi kom inn på en fin sti. Da vi kom til en bitteliten kulp, bare måtte Nairo drikke litt:
Som vanlig er vi aldri sure på tur:
Taktikken til fluesopp er jo å ikke bli spist, men de er jaggu fine allikevel:
Ikke mye igjen av dette huset:
Det var et så fantastisk vær i dag! Sol fra skyfri himmel, litt vind i de åpne partiene der vi fulgte grusvei og asfaltvei, men egentlig bare helt nydelig! Perfekt høstdag!
Lisa fikk seg en ny venn:
Nairo brydde seg faktisk ikke det minste om denne hesten, det var deilig, det!
I disse traktene mistet vi den rødoransje merkingen, men vi kom oss etterhvert inn på riktig vei igjen. Der var det noen som hadde gått bananas med merking for både Bohusleden og Kyststien:
Jeg lurte på om det var meningen at vi skulle gå sikksakk mellom trærne 😉
Vi fant oss en fin liten plass å ta en pause på:
Nairos form er nok ikke helt som den var etter den varme sommeren med veldig lite turer. Han er ikke den som legger seg ned frivillig når vi tar en pause, men er han sliten nok skjønner han at det er det eneste fornuftige. Så det gjorde han i dag:
Og ikke bare bak meg, men også ved beina mine <3
Vi begynte å nærme oss slutten, der kom vi over et infoskilt:
Vi hadde ikke gått fra Krokstrand og vi skulle ikke gå til Strömstad, men til Spoltorp som var like rett rundt hjørnet. Der hentet Lisas mann oss igjen (med min bil), og jeg ba han pent om å kjøre hjem til de, for da trengte jeg å sitte og lande litt i baksetet. Første gang jeg har sittet i baksetet på min egen bil, men i dag var det bare deilig!
Jeg brukte Endomondo på mobilen i dag, og det var egentlig veldig deilig å ikke ha klokka på armen. Lisas app (som jeg ikke aner hva heter) viste ca 9,5 km, min Endomondo viste nesten 11 km:
Jeg har nok mer tro på at hennes er mer riktig for når jeg grovteller på kartet, kommer jeg til mellom 9 og 10 km. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt det riktig, eller ihvertfall litt mer riktig, men hovedsaken for meg er at jeg kan se hele turen på et kart, og at jeg ikke går tom for strøm ett eller annet sted i løpet av turen.
Uansett: Dette var en kjempefin tur som absolutt anbefales hvis du ikke er avhengig av å finne cacher. Men du er avhengig av en bil i hver ende, eller gå samme vei eller asfalt tilbake.
Del dette på:
-
Valpelukt og pirayatenner
Pufflingens har for tiden sitt C-kull, og jeg er så heldig at jeg har fått komme på besøk! Jeg sier jo aldri nei til å hilse på valper, jeg kunne ærlig talt bodd på et gulv i nærheten av ei valpekasse! Så her kommer et bildedryss, og jeg holder meg til å bruke de navnene som Pufflingens bruker istedenfor de lange, vanskelige stamtavlenavnene 🙂
Mini-Miko:
Godt med melk fra mamma Muffy:
Karhu vasker snuta etter maten:
Mini-Miko er en staselig gutt:
Ser ikke ut som Guldis likte det hun tygde på:
Guldis er jo bare vakker:
(imens jeg sitter her og laster inn bilder, kommer valpelukta tilbake i nesa mi <3 )En målrettet Calluna:
Bakholdsangrep fra Karhu:
Carex er like målrettet som søsteren:
Fluffy valpepels på Carex:
Guldis har fått øye på noe:
At lapphundene har noen snodige sovestillinger, er det ingen tvil om. Her er enten Calluna eller Carex:
Mamma Muffy la seg i gangen, helt inntil ytterdøra, og da ville Mini-Miko være med. Ser dere valpen?
Siden sist jeg var på besøk her, har de fått en ny hund, nemlig Briza:
I tillegg har de katter, og en av de har kattunger nå. Her er en av de vakre skapningene, som pussig nok er en uke eldre enn valpene, men selvsagt mye mindre:
Har du lyst til å lese mer om katteoppdrettet, kan du gå inn til Pixlingens.Og til sist må jeg jo ta med godjenta mi Sally:
Hun satt på fanget mitt størsteparten av dagen, og jeg skulle så gjerne tatt henne med hjem og hatt henne på fanget her også. Jeg er glad i de fleste hundene jeg treffer, og jaggu er jeg glad i noen hunder jeg aldri har truffet også, men noen sniker seg litt lengre inn under huden min enn andre, og Sally er en av de. Men, skal jeg være helt dønn ærlig, kunne jeg fint kommet hjem med 4-5 hunder i dag jeg altså, hvis jeg kunne ha gjort som jeg ville 😉Tusen takk for noen herlige timer, Katharina! Jeg setter stor pris på at jeg får komme på besøk når du har valper, og jeg skulle gjerne sett at vi ble flinkere til å treffes når du ikke har valper også 🙂
Del dette på:
-
Himmel og hav
Jeg har slitt med lav energi og at alt er tungt i det siste, noe som også gir utslag i fysiske vondter. Det finnes helt sikkert mange ting man kan, og kanskje også bør, gjøre for å komme seg ovenpå igjen, men for meg var det viktig å finne ut av hva som gir meg energi. Og selv om det er mye jeg er glad i å gjøre, så var det én ting som sto klart ut fra begynnelsen når det gjelder å gi meg energi og overskudd, og det er å gå tur. For selv om det kan være fysisk krevende å gå tur, så sitter jeg alltid igjen med en god, sliten følelse.
Hvis vi legger til Eileif og Nairo i turen, slenger inn noen cacher og legger turen til vakker og lettgått skog som ender i havet, da blir det ikke noe annet enn perfekt for meg, og det var nettopp det vi gjorde i går, vi dro til Öddö rett sørvest for Strömstad.
Vi plukket den ene cachen etter den andre, lettfunnede og godt vedlikeholdte cacher. Men sommerfuglene i magen tok skikkelig til vingene da jeg ved den nest siste cachen vi tok hørte brølet fra bølgene. Og der på den lille stranda ble vi værende en stund. Nydelige farger, lukten av hav, sjelefred fra ende til annen.
Nairo venner seg aldri helt til havet, men luktene og smakene er spennende:
Vinden er litt brysom når han får den rett i ansiktet:
Men titter han etter lyder innover på land, kan han stå sånn i evigheter:
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra derfra. Ville bare se på bølgene, prøve å fange sjøsprøyten på bilde, få det der perfekte bildet hvor dråpene fyker i alle retninger, men som samtidig skaper en form for symmetri, et system i kaoset. Jeg vil ikke si jeg klarte å få det til, men jeg tok et langt sted i riktig retning.
Og en sånn mestringsfølelse er også med på å gi energi og opptur.Å ta gode bilder av Nairo er også noe jeg drømmer om. Dette bildet skriver seg ikke på noen måte inn i historiebøkene som godt, men morsomt er det så absolutt.
Hav og himmel. En følelse av uendelighet.
Gyldent lys, hvitt hav, våt sand, brun tang. Jeg må bare uttrykke takknemlighet for at vi var akkurat der akkurat da:
Nairo avsluttet sin stund på stranden med å flytte litt på den:
En deilig dag som absolutt ga påfyll på energikontoen. Det er ingen tvil om at jeg må bli flinkere til å ha sånne plussdager, spesielt i perioder hvor jeg er mye sliten. Selvsagt må det fylles opp med hvile også, det gjelder å finne den gyldne middelveien som gjør at alle rom i sjela får det de trenger.Del dette på:
-
Klar – svisj – ferdig
For noen timer siden kom jeg hjem fra jobb om fredag, og nå er det ikke mange timene igjen til leggedags og jobb i morgen. Jupp, det er sånn det føles, helgene går jo unna fortere enn jeg rekker å si Gå!
Men når jeg ser tilbake, har jeg jo rukket å gjøre litt ihvertfall. I går startet jeg dagen med å rekognosere litt til et adventsevent, og det ble publisert i dag. Noen hadde ideen om ett event hver søndag i advent, og jeg ble spurt om å holde eventet 3. advent. Når jeg fikk bekreftet at det ikke kom til å kræsje med andre avtaler, var det bare å kjøre på. Det første eventet er på Venås, nummer to er på Ormtjern, og det siste blir i Sponvika. Tror jeg bare får deltatt på det siste i tillegg til mitt eget, men det blir helt sikkert mer enn bra nok.
Så kjørte jeg ned til Svingen blomster og husflid, da de har hatt julemarked denne helgen. Men aller først gikk jeg en liten tur med Nairo langs Skauskrokveien. Jeg kunne selvsagt gått tur i lysløypa på Prestebakke, men jeg har blitt så redd for å gå tur i skogen etter at jeg fikk bekreftet at det er villsvin i området at jeg aller helst holder meg til veier. Selvsagt kan jeg møte de der også, men jeg føler meg ihvertfall litt tryggere.
Som dere ser, ble snøen som kom forrige helg faktisk liggende, men i dag har vi fått mildvær, og det har dryppet fra taket hele dagen.Nairo og jeg fikk ikke gått så langt som jeg hadde tenkt til å gå, for han begynte plutselig å halte på venstre forbein. Så da snudde vi sporenstreks, og gikk i rolig tempo tilbake til bilen. Haltingen forsvant utover kvelden, så han hadde nok bare vrikket eller strukket labben, tenker jeg.
Imens Nairo hvilte i bilen, stakk jeg innom julemarkedet. Veldig mye fint, som det alltid er der, julemarked eller ikke. Men det eneste jeg kom hjem med, var dette:
Overrasket? *ler* 6 nøster bomullsgarn på tilbud i lilla, lyserosa og gammelrosa. Blir nok noen kluter av disse etterhvert 🙂På ettermiddagen fikk Eileif og jeg klippet ned og fjernet restene av klematisen på utsiden av døra. I tillegg fikk vi satt utemøblene og grillen inn i boden. Dette burde jo vært gjort for en måneds tid siden, men vi har aldri påstått at vi er kjappe.
Kvelden gikk stort sett bare med til strikking og finalen i Skal vi danse. En veldig spennende finale i år, og jeg tror jeg med hånda på hjertet faktisk kan si at det var det samme for meg hvem som hadde vunnet, jeg synes de var superflinke alle tre.
I dag måtte vi en tur til utlandet for å handle litt småtterier. En av tingene vi var på jakt etter var varme hverdagssko til oss begge, og det fant vi på Skopunkten:
To par til meg, ett par til Eileif (veldig kjekt når det er ta 3 betal for 2). Jeg fryser veldig på føttene på vinteren, men samtidig blir jeg veldig fort varm når jeg er inne, så det skal bli interessant å se om disse to parene fungerer på jobb.Og i en bisetning må jeg bare nevne at imellom håndkledene under skoene ligger det siste ferdige strikkeprosjektet mitt til tørk 😉
Nå på tampen av året prøver jeg å få fylt opp noen hull jeg har i datomatrisen på cachinga. I dag var en tom dato, så jeg hadde sett meg ut et område med noen cacher samtidig som Nairo da ville få seg en tur. Jeg visste at dette var cacher på den litt mer vanskelige siden, så håpet mitt var å ihvertfall finne én. Da vi tusler avgårde, slår det meg at jeg har gått her før, og da vi kom til GZ på den første cachen, vet jeg med sikkerhet at jeg har vært der og tittet tidligere. I likhet med forrige gang, ble det ikke funn nå heller. Og i dag var det faktisk 5 vi ikke fant før vi fikk et funn, og da ville jeg bare tilbake til bilen og hjem istedenfor å gå til de 3 siste. Jeg trøster meg med at jeg fikk det funnet jeg håpet på, og at mye mer aktive cachere enn meg har måttet logge DNF på disse.
Til sist må jeg jo bare få med at det tross alt er farsdag i dag. Det er 34 år siden jeg for siste gang fikk feiret farsdag på en ordentlig måte, antagelig med å vekke denne smilende mannen med kaffe og frokost på senga:
Det er liksom ikke det samme å legge noen roser på et gravsted, selv om jeg selvsagt gjør det hvert år.
Jeg savner pappaen min, jeg. Gratulerer med farsdagen, englepappaen min <3Del dette på:
-
Fremdeles ikke ferdige på Saltö
Nok en tur til Saltö i dag, og selv om vi nå begynner å nærme oss slutten på cacher der ute, har vi fremdeles noen igjen. 14 funn ble det i dag, da gjenstår det 1 tradisjonell og 1 letterbox på selve øya, 1 tradisjonell på en holme på utsiden av øya, og 3 mysteryer i tilknytning til øya. Jeg regner ikke med at hverken letterboxen eller mysteryene noen sinne blir smilefjes på mitt kart, men jeg håper vi finner de 2 tradisjonelle ihvertfall. I tillegg ligger det flere like innenfor øya, og enda flere på andre øyer og halvøyer i nærheten, så det blir garantert flere turer til området.
Nairo har lært seg å finne vann han kan drikke selv om vi er omringet av saltvann:
Gutta mine nyter utsikten:
Vi skriver 22. oktober i dag, og fremdeles er det blomster som nekter å innse at sommeren er over:
Denne holmen synes jeg ligner på en miniutgave av en blanding av Gaustatoppen og Ayers Rock:
Må neste prøve å komme meg ut på den på sommeren!Tittei!
Etter en haug med klatring opp på en topp man ikke ville ha gått opp på hvis det ikke hadde ligget en cache der, tok vi oss en pause. Nairo ville ikke høre snakk om pause, så han tok i bruk sin fantastiske egenskap: graving!
Kunne stått i timevis å bare tittet på havet og svabergene:
Det var ordentlig rufsevær i dag, med både vind og regn. Men sjøen var veldig stille, så jeg fikk ikke de dramatiske bildene jeg hadde ønsket meg. Neste gang, kanskje?Følg meg gjerne på Instagram, der kommer det til tider bilder som ikke blir postet her.
Følg også gjerne Facebook-siden til bloggen.
Del dette på:
-
Tilbake på Saltö
Jeg har kommet ut av tellinga på hvor mange ganger vi har vært på Saltö, men det er til stadighet cacher der ute vi ikke har tatt, og det er et nydelig turområde, så det er helt greit å dra dit flere ganger.
Nå har det kommet en lengre trail der ute, og 10 av cachene i den trailen gikk vi etter i dag. Trenger ikke gå mange skritt fra parkeringsplassen før den nydelige naturen åpner seg:
I dag gikk vi store deler av turen helt inntil havet. Og det er igjen noe med dette havet, altså, det er så mektig og fascinerende, og jeg klarer liksom aldri å se meg mett på det:
Polerte steiner i mangfoldige fargevarianter, og hav så langt øyet kan se:
Gutta mine <3
Vi måtte over en del rullesteinstrender i dag. Ikke det enkleste å gå på, men åh så vakkert å se på:
Det ble hyppige pauser i dag. Ikke fordi vi var slitne, men fordi det var altfor mye å ta bilder av:
Som dere ser, så rekker Nairo tunge til all denne fotograferingen 😉Lettskyet vær og nesten vindstille. Nesten ikke andre mennesker på tur enn oss. Cacher som leder vei, og som er enkle å finne. Nydelig natur. Man kan virkelig ikke ønske seg annet av en lørdag.
Det var litt båttrafikk, og sammen med den lille vinden lagde de litt bølger som skylte inn over strendene:
Den siste lille biten tilbake til parkeringsplassen gikk gjennom den nydelige skogen:
Det ble dessverre en DNF på den siste cachen, men vi skal nok finne den neste gang vi tar turen tilbake til Saltö. For det er fremdeles mange cacher å ta av på denne vidunderlige øya. Del dette på:
-
En minitur på 17. mai
17. mai-tradisjonen her i huset er å gjøre minst mulig, så dra til mamma for å spise så mye lunsj at vi ikke orker å spise middag, og så gjøre minst mulig på kvelden. I år er ikke mamma hjemme, så da ble det litt endring i planene.
Siden turene både om lørdag og i går var såpass lange, var det egentlig ikke nødvendig med noen langtur i dag også. Men ut ville jeg, og jeg fant en fin cache et lite stykke ned i Sverige som det kunne være moro å finne. Eileif ble med, og nedover kjørte vi. Litt på lykke og fromme, siden turGPS’en ikke har kart i akkurat dette området, men vi fant frem til parkeringen takket være at Eileif var litt lokalkjent og at det var skiltet fra hovedveien.
Vi ville til Olsborg, restene av en borg fra begynnelsen av 1500-tallet.
I samme område lå det som svenskene kaller en Domarring. Jeg vet ikke hva det korrekte norske ordet er, men det er en ring av store steiner. Ikke stort å ta bilde av egentlig, så vi gikk videre mot Olsborg.En vakker eng i sommerskrud lå inntil stien:
Og like etterpå begynte stigningen:
Få meter etter trappa var vi på toppen, så dette var en skikkelig minitur. Så kort at det egentlig ble altfor kort. Men men, vi brukte god tid til å titte oss rundt når vi først var der. Cachen fant vi fort, så da var det tilbake til enda en infotavle:
På tegningen til høyre på infotavlen kan dere se en skravert firkant. Restene av denne var like ved tavlen:
Og det var egentlig det eneste som var ordentlig synlig. Men det var en nydelig utsikt i begge retninger, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen ville bo der en gang i tiden:
Så gikk vi den korte biten tilbake til bilen, stoppet på en Ica-butikk og handlet litt, og har ellers tatt livet helt med ro her hjemme. Nairo har fått gnage på et skikkelig kjøttbein, Eileif og jeg har kost oss med grillmat, og nå er det egentlig TV resten av kvelden. En nesten perfekt 17. mai, men jeg må innrømme at jeg savner mammas eggerøre og potetsalat. Og jeg savner henne, men jeg vet hun har en bra feiring i utlandet 🙂Håper dere har kost dere denne nydelige 17. mai!
Del dette på:
-
Geocaching i havgapet
Fridager vil jeg helst bruke til turer, og siden gårsdagen ble en sløvedag, så kjente jeg på hele kroppen at jeg ville ut i dag. Prøvde i går kveld å finne ett eller annet sted uten for mye opp og ned (pga mine knær), og som samtidig ikke ble altfor langt å gå (pga Eileifs føtter), men klarte ikke finne noe.
Prøvde på nytt i dag, og kom da over en runde pluss noen cacher ekstra på Kragenäs, like innenfor Resö, litt over en mil i luftlinje sør for Strömstad. Det tok oss en liten time å kjøre dit, men det var det så absolutt verdt.
Den første cachen lå på parkeringsplassen, resten fulgte en natursti rundt i terrenget. I tillegg tok vi to cacher som ikke tilhørte runden, men som var naturlig å stikke bortom.
Terrenget varierte fra smal skogssti med buskas helt inntil oss, til fine skogsveier, til nydelige utkikkspunkter både på havnivå og i høyden, til strand og sand. Siden dette tilhører et naturreservat var det også til dels hinderløype enkelte steder:
Men det var godt merket stort sett hele veien, og med cachene å følge er det lett å finne frem.Etter noen cacher kom vi til en ganske nybygget gapahuk:
Ikke noen utsikt å snakke om, men det er helt sikkert fint å overnatte her uansett, og det var et stort og fint område rundt gapahuken med blant annet et picknickbord.Som sagt var det veldig variert terreng. Her fra et lite område hvor det var ganske åpen skog med veldig høye og slanke trær:
Og litt senere kom vi til et helt åpent område, det må ha vært noe dyrket mark eller beite for dyr her en gang i tiden:
Ett av stedene hvor vi måtte lete litt etter cachen, hører jeg Eileif si “Næmmen!” bak meg. Jeg spurte om han fant cachen, men nei, han fant noe helt annet:
Jeg var veldig kjapp med å ta et bilde og så fjernet vi oss derfra. Cachen lå heldigvis et godt stykke unna. Jeg kan ingenting om egg, men etter litt googling lurer jeg på om dette kan være trost. Noen som kan hjelpe meg?Så kom vi til en cache som ikke var en del av naturstien, og her fikk vi se havet for første gang i dag:
Det blåste som bare dét, men utpå måtte vi selvsagt:
Det var veldig langgrunt her, og Nairo var ikke helt komfortabel med bølgene som slo mot den ytterste delen av brygga. Så vi gikk inn på stranda istedenfor:
Himmel og hav, så deilig det er å være ved sjøen!
Med vinden bakfra så det plutselig ut som Nairo ble veldig sammentrykt og kort 😉
Og fremoversveis har vel egentlig aldri vært kledelig 😉
Men som han koste seg når han fikk herje litt i sanden! Ikke vanskelig å se at hele gutten smiler her 🙂
Han har jo ikke vært så mye ved saltvann, så det var mye spennende som måtte undersøkes:
Vi fortsatte på turen, og nå kom vi litt opp i høyden. Vakkert her også:
Neste gang vi har tenkt å cache ved havet, har jeg lyst til å komme helt ut til åpent hav.Det nest siste stedet vi stoppet ved på vei tilbake til bilen var en badestrand. Her lyste det i gult og lilla på hele gressmatten foran sanden, det var altså så vakkert at et bilde aldri kan yte det rettferdighet:
Det ble 5 km og 15 funn i dag. I tillegg tror vi at vi fant ut av løsningen på en multi, så neste gang vi tar turen hit, skal vi se om vi finner den pluss de 4 andre tradisjonelle vi valgte å droppe denne gangen. De er dessverre ikke ut mot havet, men cacher er cacher, de skal selvsagt logges en eller annen gang.En skikkelig deilig 16. mai, og det blir sikkert en like deilig 17. mai, uansett hvor jeg finner ut at jeg skal gå tur. Til byen skal jeg ihvertfall ikke 🙂
Del dette på:
-
Hatt og hule
Dere vet vel nå hvor lite spontan jeg er, men i dag har jeg faktisk vært spontan! Det ble ikke noen skogstur i går av ymse årsaker, så i dag ville jeg ut og gå, og Eileif ble heldigvis med. Vi satt kursen mot to cacher et lite stykke ned i Sverige fra oss. Litt risikabelt, da vi ikke har kart på GPS’en i grenseområdene, men heldigvis kom vi oss inn i kartet, i god tid før vi skulle ta av den veien jeg var trygg på at vi skulle.
Målene var Amund og Rövargrottan – Munkerödshillern, og vi startet med Amund, som egentlig heter Amunds hatt, en topp med et utkikkstårn.
Den første delen av veien var skikkelig autostrada. Vondt å gå på, men på ingen måte vanskelig å følge. Og vi måtte le litt da vi fant dette skiltet:
Vi mistet merkingen da vegarbeidsområdet var slutt, men vi kom etter en liten stund inn på stien igjen, og ikke lenge etterpå kom vi til dette stikrysset:
Så da tok vi til venstre og etter en kort men bratt stigning var vi oppe på toppen og ble møtt av en benk og et utkikkstårn. Jeg prøver alltid å utfordre høydeskrekken, og i dag var jeg ganske stolt av meg selv da jeg kom høyere enn jeg trodde jeg skulle. Utsikten var skog, vindmøller og hav i det fjerne:
Nå kunne jeg lagt ut 3 bilder til av vindmøller etter vindmøller, men det er ikke spesielt fint å se på, så det skal dere få slippe.Jeg dristet meg til å se ned, og fyttegrisen så langt det var ned til Eileif og Nairo!
Ser dere meg der oppe?
Så gikk vi tilbake til stikrysset og mot grotten. Underveis så vi både en firfisle og en stålorm, men heldigvis var ingen av lydene fra skogen tiur. Selv om jeg skvatt et par ganger…Grotten var altså helt fantastisk!
Bålplass både på utsiden og på innsiden. Stor plass innvendig og naturlig røykhull:
Og selv om utsikten fra grotten ikke var majestetisk, så synes jeg den var vakker og koselig:
Men jeg er veldig glad jeg slipper å overnatte der, jeg hadde ikke taklet å ha det massive fjellet over hodet mitt.Så fulgte vi rødmerkingen tilbake til bilen, så vi endte opp med å gå en runde på nesten 6 km. En herlig tur som jeg absolutt anbefaler! Jeg hadde tenkt å legge ved kartutsnitt fra Endomondo, men det virker som om Endomondo sliter litt i dag, så det får jeg heller legge til i kommentarfeltet på Facebook-siden min når alt fungerer som det skal. Så husk å følge meg på Facebook, du kan enten klikke i boksen i høyremenyen her på bloggen, eller trykke på denne linken.
I tillegg legger jeg til tider ut bilder på Instagram som ikke kommer hit til bloggen, så følg meg gjerne der også, jeg heter pilariskjersti2.
Til slutt har jeg lyst til å nevne nettsiden geocachere.no. Dette er en blogg som ikke gjør annet enn å linke til andre geocacheres blogginnlegg, du kan kalle det en samleside for blogger om geocaching. Hvis du blogger om caching, kan du si ifra til drifteren av den siden om at du vil ha med din blogg, og da vil hvert innlegg du tagger med #geocaching i din blogg automatisk bli med på samlesiden. I tillegg er siden veldig praktisk hvis du bare har lyst til å lese om caching, men vil slippe alle andre innlegg i en blogg.
Håper dere har hatt en deilig helg i det nydelige været, i dag har det faktisk vært mer sommer enn vår.
Del dette på:
-
3,5 km og 12 funn
I februar fant jeg noen av cachene i en WT som ligger ikke så himla langt hjemmefra, rett over grensa. I dag tok vi turen tilbake dit for å finne noen til i trailen.
Jeg hadde lagt opp til en runde, hvor det bare var ett lite sted vi måtte gå frem og tilbake. Sola glimret med sitt fravær og det var litt guffent, men veldig deilig å komme seg ut litt.
En av cachene var en klatrecache, og her er jeg usikker på om jeg ville ha klatret opp selv, så jeg er glad Eileif var med:
Nairo fulgte nøye med på hva Eileif holdt på med. Kanskje jeg kan sende Nairo opp neste gang vi kommer til en klatrecache? :p
En del av trailen går forbi en crossbane, og vi hørte lenge før vi kom dit at det var folk der. Antagelig var det et stevne av noe slag, så det var en cache vi måtte hoppe over, det var stappfullt av folk over alt.Men det var veldig moro å stå og se litt, de hopper høyt de tøffingene! Nairo synes ikke det var like moro med alt bråket, så det var ikke lenge vi ble stående.
Den siste biten tilbake til bilen var en slakk oppoverbakke, ser ut som Nairo synes det var tungt å dra på Eileif 😉
En fin liten tur på 3,5 km og 12 funn. Skulle gjerne vært ute mer i dag, men vaskemaskinen ropte på meg, og det er jo alltid andre småting som må gjøres. Så da bærer det heller ut igjen i morgen. Turen i dag var forresten turdag nummer 26 i år, så jeg ligger fremdeles litt bak skjemaet på 2 turer i uka, men det satser jeg på å ta igjen på noen av fridagene fremover i vår.God lørdag, alle sammen!
Del dette på:
