-
20 cm kortere
Ikke et eneste vondt ord om kortvokste, men det er heldigvis ikke jeg som har blitt 20 cm kortere, for jeg er kort nok fra før.
Jeg er veldig glad i det lange håret mitt. Det har på en måte alltid vært der, og etter at jeg hadde veldig kort hår en gang på midten av 80-tallet, har jeg ikke ønsket meg tilbake dit. Til det korte håret altså, for 80-tallet kunne jeg godt tenkt meg en tur tilbake til.
Men i det siste har det lange håret irritert meg litt. Det henger liksom bare der, det setter seg fast i skulderreima til veska, det ser tungt og livløst ut, og jeg begynte å føle meg klar for en forandring.
For noen uker siden bestilte jeg time hos min kjære frisør gjennom +- 20 år, og siden da har jeg vurdert og fundert. Skulle jeg tørre å ta et skikkelig jafs av lengden, eller ville jeg feige ut?
I dag var dagen kommet, og jeg fortalte frisøren min hva jeg tenkte. Hun kjenner meg godt, har vært gjennom diverse oppklippinger av luggen min, vet at jeg aldri styler håret (hårstrikk er min venn!), og at jeg generelt er ganske lat når det kommer til hårpleie. Hun vet også at jeg har angret hver gang jeg har forsøkt nye varianter, og at jeg har sutret mens jeg har ventet på at håret skulle bli “seg selv” igjen.
Men jeg feiget ikke ut. Jeg skal være helt ærlig og si at jeg hadde en ordentlig klump i magen da hun tok de første klippene med saksen, og klumpen har vel egentlig ikke helt sluppet taket. Det er så uvant! Fra å ha hår nesten ned til korsryggen, har jeg nå dette:
(lyset på garderoberommet gjorde at håret mitt fikk en varm brunfarge, det er helt feil. Jeg har en kald brunfarge)Håret slutter jo helt før det egentlig har begynt! Og for 10 minutter siden oppdaget jeg at den lange luggen min er akkurat en cm for kort til å holde seg på plass i hestehalen. Jeg vet det tar tid å venne seg til noe nytt (spesielt for meg, som ikke er så glad i forandringer), og det er nok helt sikkert ikke så ille som jeg skal ha det til. Håret er så absolutt lettere, og det kommer helt sikkert ikke til å være så mye i veien som det lange var. I tillegg blir det sikkert bedre når det er nyvasket.
Om dette blir normallengde for meg? Spør meg om en måneds tid, når jeg har blitt litt mer fortrolig med “kort” hår 🙂
Del dette på:
-
Mat- og havnefestivalen 2015
Denne helgen går altså Mat- og havnefestivalen i Halden av stabelen, og som vanlig tok Eileif og jeg turen ned dit nå i ettermiddag. Strålende sol fra en nesten skyfri himmel (og bare litt vind) gjorde at rammen rundt festivalen ikke kunne vært bedre, og jeg må absolutt si at de tre timene vi var i by’n var en helt klar opptur fra i fjor.
Når jeg nå leser gjennom innlegget mitt fra i fjor, virker det som om arrangørene faktisk har hørt på meg. Det var færre juggelboder og flere matboder. Både mat til å spise der og da (vi spiste fajitas fra Spania), og mat til å ta med hjem (spekepølser, oster i massevis, oliven av diverse slag, tørkede frukter, bakevarer, syltetøy og sikkert mye mer som jeg ikke fikk med meg).
Indre havn var, om ikke full, så ihvertfall mer full av båter i år enn i fjor. Selvsagt for det meste plastbåter (jeg savner de fine snekkene fra den gang det het Mat- og Trebåtfestival), men det er uansett moro å se at så mange tar turen:
I tillegg hadde de levende musikk fra en båt ute i havnebassenget, det ga en ekstra fin stemning når vi gikk og tittet på båtene.
Det som var en klar nedtur i år var utvalget av matboder inne på torvet. “I gamle dager” var det gjerne 10-12 matboder med 2-3 forskjellige retter hver, i dag var det vel (hvis jeg ikke husker feil) 5 boder med et par retter hver. Og ikke var det mye av det de solgte som falt i smak hos oss heller, men vi prøvde elgburgere, og de var veldig gode.
Som vanlig møtte vi en god del kjente, alltid koselig å møte folk man ikke snakker så mye med ellers i året, og også moro å møte folk i en annen setting enn til vanlig.
Til sist må jeg bare vise dere dette skiltet. Prøv å se bort ifra orddelingsfeil, da blir skiltet egentlig ganske artig:
Dette var altså en klar forbedring fra i fjor, og vi avsluttet dagen med en is fra Grotten. Det vil si, jeg spiste is 🙂 Et litt bedre utvalg av mat inne på torvet neste år vil gjøre festivalen en klar suksess!Del dette på:
-
Stemningsbilder
Hverdagene går litt i hverandre, og er dermed ikke stort å skrive om. Så her følger noen stemningsbilder fra de siste dagene.
Om lørdag trosset jeg forkjølelsen og tok med Nairo for å prøve å finne en runde ved noen vann. Runden fant vi ikke (og endte opp med en haug med bushing), men vannene er fine uansett:
Så stille, så fredelig, så vakkert!
En ettermiddagstur langs veien her om dagen bød på både tordenskyer og sol:
Eileif er i gang med sommerjobben sin, og av og til blir det overtid på han. Da er det ikke umulig at det blir namnam på meg 😉
Å la Nairo springe litt i langlina i hagen er god trim og byr på mye moro. Som regel er det en ball som blir med ut, i går var det den myke frisbeen hans. Gal hund! 😉
Bøker får jeg aldri nok av, og når det nå er salg på Ark, måtte jeg bare slå til:
Nå har jeg totalt 20 bøker som står og venter på meg, antagelig er det lesestoff ut året siden jeg bare leser på senga. Alltid godt å ha noe å roe ned med, og alltid godt å vite at man har noe ulest.Til helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen igjen i Halden, og selv om forventningene mine ikke er spesielt høye lenger, må vi liksom nedom på lørdag ettermiddag for å spise og titte. Kanskje vi møter på noen av dere? 🙂
Del dette på:
-
Bil, gapahuk, prinsebryllup, syk og hærverk
Jeg er som kjent ikke noe glad i samleinnlegg, men nok en gang må jeg ty til det. Bær over med meg!
Om fredag fikk vi stasjonsvogna tilbake, endelig. Det var mange tusenlapper som måtte til for å få den kjørbar igjen, men det var godt å ha den tilbake på gårdsplassen, og turene med Nairo både lørdag og søndag gikk i områder vi måtte kjøre til.
For et par-tre uker siden ble det publisert en liten trail med cacher frem til en gapahuk jeg har forsøkt å finne mange ganger. Det var utrolig godt å endelig finne frem, selv om det også er litt bittert at jeg ikke fikk lagt ut noen cache der selv. Men fint var det der, bare se her:
Og en liten selfie av Nairo og meg ble det også tid til:
Lørdag ettermiddag ble selvsagt tilbragt foran tv’en. C og jeg har alltid en date når det skjer noe i de kongelige kretser, og det svenske prinsebryllupet måtte vi jo bare ha med oss. Og et mer utradisjonelt kongelig bryllup skal man jaggu lete lenge etter, utgangs”marsjen” til Carl Philip og Sofia var noe helt for seg selv, og det jeg kommer til å huske dette bryllupet for:Søndag morgen våknet jeg med hovne mandler, men det ble en liten tur i skogen med Nairo uansett. Og med den turen endte jeg opp med 9 loggede cacher denne helgen, pluss 1 cache jeg sto og så opp på, men ikke klarte å komme opp til da jeg er kort og klatretreet cachen hang i ikke hadde nok greiner for lille meg.
I dag kom vi på jobb til kaos. Innbrudd på den ene jobben min i løpet av helgen, ren og skjær hærverk. Forferdelig trist på alle mulige måter, har egentlig ikke noe mer å si om den saken. Men Halden Arbeiderblad har dekket skadene både med tekst, bilder og video.
Del dette på:
-
Mangel på hundebil
Nå har vi straks vært uten stasjonsvogna i 3 uker, og det begynner å gå meg på nervene. Ikke bare er det kostnaden for å få den reparert som irriterer, men også det faktum at vi ikke kommer oss noe sted med Nairo. Han hater å være i personbilen, jeg synes nesten det grenser til dyreplageri å ta han med i den, så det gjøres bare når det er absolutt nødvendig.
Det er ikke til å komme unna at jeg (vi!) drømmer om ny bil. Ikke nødvendig vis splitter ny bil, men ihvertfall en nyere. Denne for eksempel:
Bilde lånt fra Toyota
Men jeg likte ikke blåfargen.
Denne er også et alternativ, så sant det er god plass bak på en 5-seter:
Bilde lånt fra Toyota
Land Cruiseren er også bare aktuell hvis panseret ikke er for stor innenfra (for lille meg).
Jeg kunne også forsonet meg med tanke på en kassebil av noe slag, men jeg har mine tvil om at Nairo ville trives i en slik type bil.
Jeg vet jeg drømmer nå altså, disse to bilene er alt for dyre for oss. Vi har antagelig råd til de når disse modellene er 20 år gamle, og da er det liten vits. Men hvis noen har en til overs og har lyst til å gi den bort, tar vi imot med stor glede og uendelig takknemlighet altså! Vi kan til og med gi vår stasjonsvogn i innbytte i så fall, om en uke med helt ny-brukt motor!
Del dette på:
-
En irriterende vane
Irriterende vaner trenger vel ikke å nødvendigvis være uvaner, gjør de vel? Kanskje jeg skal kalle det en dårlig egenskap istedenfor, selv om jeg egentlig ikke er så veldig misfornøyd med akkurat denne egenskapen. Ordentlig dårlige egenskaper og skikkelige uvaner gidder vi jo ikke å snakke om, så da er det bedre å snakke om de som kanskje er litt dumme, men som samtidig ikke er så dumme. Du skjønner ikke bæret av hva jeg snakker om, nei? Det gjør nesten ikke jeg heller.
Det har seg slik at jeg opp igjennom årene har blitt ordentlig flink til å ikke bruke penger på unødvendige ting. Egentlig er jeg ganske flink til å ikke bruke penger på nødvendige ting også, det kommer helt an på hva slags nødvendige ting det er. Selvsagt kjøper vi det som er livsviktig, men dere skjønner (forhåpentligvis) tegninga.
Men. Og dette er egentlig et stort MEN. Når jeg plutselig får en stor utgift kastet i fanget sånn helt uten forvarsel, så blir jeg så full i trass at jeg tenker at okay, når jeg først må ut med så mye penger, så kan jeg like godt bruke litt ekstra. Og da gjerne på noe som er veldig mye mer spennende/morsomt/interessant/fyll-inn-det-som-passer enn det den første utgiften går til. Jeg tror jeg får en sånn reaksjon fordi jeg synes det er så fryktelig irriterende å bare bruke mye penger på kjedelige ting at jeg må unne meg noe mer festlig i tillegg. Forstå det de som kan, men sånn er det nå engang.
Så, etter at det o store motorhavariet var en realitet, så bare “måtte” jeg bruke litt ekstra penger. Noen hundrelapper fra eller til har ingenting å si når man skal ut med mangfoldige tusenlapper. Ikke misforstå, vi har langt fra mye å rutte med her i huset, men…okay…nå gir jeg opp å forklare meg selv ovenfor meg selv, og håper dere bare støtter meg i impulshandlinga mi, selv om akkurat dette innkjøpet på alle måter er nyttig.
Vi har kjøpt:
vaskemiddel og impregnering til impregnerte plagg:
Vi har opp igjennom årene skaffet oss en del impregnerte ytterplagg, så disse er veldig nødvendige.Tynne fleecejakker til Eileif og meg:
Sjokoladebrun og eplegrønn til Eileif, sort og lysblå (lysblå???) til meg, to forskjellige modeller. Jeg tror ikke jeg har eid et lyseblått plagg siden 80-tallet, og fargen så mer lys lilla ut på bildet i nettbutikken, men jeg tror jeg skal overleve.Og ull-t-skjorte til meg:
I lilla. Lilla! Jeg tror jaggu den store bilregninga har gjort noe med hodet mitt, blått og lilla i samme handlekurv!??! Til meg!Altså, disse tingene er ikke livsnødvendige, ikke på noen som helst måte. Men, jeg vet med 100 % sikkerhet at de kommer til å bli brukt. Og det er da mye mer moro å kjøpe turklær/-utstyr enn bilmotor, ikke sant? Og det kan vel ikke kalles en uvane eller en dårlig egenskap å kjøpe dette? Pliiiiis, vær enige med meg!
Del dette på:
-
Fordømrade elendige drit!
Stasjonsvogna stoppet jo for oss for nesten 2 uker siden. Bergningsbilen fikk den ut på et verksted, og etter noen dager fikk vi beskjed om at det var en sensor som hadde gått. Et par dager etter det fikk vi beskjed om at det ville bli en beskjeden kostnad for å få fikset det, og bilen skulle være klar i dag.
I formiddag fikk Eileif beskjed om at mekanikeren hadde tatt feil, det var ikke sensoren det var noe galt med. Registerreima hadde røket, og motoren er skrot.
Moralen i dette er: sørg for å alltid få igjen så lite som mulig på skatten, for universet vil automatisk gi deg en utgift på ett eller annet som er så tett oppunder det du får tilbake som det er mulig å komme.
Jeg trenger ikke noen prekner om hvor viktig det er å skifte regreima regelmessig, om hvor viktig det er å ta vare på bilen sin, om at jeg skal være glad for at vi faktisk har penger til å komme oss ut av denne knipa eller andre i utgangspunktet gode og velmenende råd. Jeg trenger å være sur og grinete en stund, og det har jeg planer om å være. Det er ikke ofte jeg skriver denne typen innlegg, nå synes jeg at jeg har grunn til det.
Meg. Sur.
Del dette på:
-
Tilbake på Nordens Ark
Før om årene var vi på Nordens Ark minst to ganger i året. Nå hadde vi ikke vært der på gudene vet hvor mange år, så nå var det på tide!
Startet med å finne en cache som ligger i gangavstand fra parkeringsplassen. Ble møtt av en gjeng svaner, godt de var vennligsinnede:
Så var det inn i selve parken. Jeg skal være så ærlig og si at det er noen dyr som er mer interessante enn andre, men jeg klarer ikke hoppe over noen, så vi startet som vanlig i retning Lantgården. Men, før vi kom så langt var det en helt ny art som gjorde at vi stoppet opp, nemlig det jeg tror heter noe sånt som nordeuropeisk jordekorn på norsk:
Noen artige små krabater som absolutt lekte gjemsel med oss, men vi fikk sett flere av de, der de stakk hodene opp fra gangene de hadde gravd i jordhaugene.Killinger var det i flertall der nå, og de er jo så skjønne! Hopper rundt på stive bein, er utrolig nysgjerrige på oss tobeinte, og lekesloss som bare småbarn kan. Det ser ut som om disse tre koser med hverandre, men tro meg, det var mer stanging enn kos:
Tilbake og inn på runden rundt parken. Fikk knipset en serie bilder av en gjespende rød panda, de er så søte at det er like før jeg har lyst til å gå inn til de og bare kose!
En annen, for meg, ny rase, er persisk leopard. Den holdt seg i huset sitt, så det var vanskelig å få tatt noe ordentlig bilde av den, selv om jeg hadde med “det store” objektivet. Men et lite glimt av den fikk vi jo:
Det var ganske mange av pattedyrene som gjemte seg godt i dag, noe som dessverre gjorde at dagens besøk ble litt skuffende. Selvsagt er det levende dyr det er snakk om, og heldigvis har de så store områder å bevege seg på at det ikke er meningen at man alltid skal se de. Men litt mer flaks skulle vi gjerne ha hatt.På svensk heter denne fuglen Blåkråka. På norsk heter den blåråke. Ikke aner jeg hvorfor k’en er fjernet på norsk, men utrolig vakker var den!
Ulvene er selvsagt det jeg gledet meg mest til. Første gangen jeg var på Nordens Ark, hadde de 12 eller 14 ulver, og det var helt fantastisk å se ulv uansett hvilken retning jeg snudde meg i. Nå har de bare to, en hann og ei tispe, og vi fikk et lite glimt av begge to, men hver for seg. Jeg fikk ikke tatt bilde av den som var ute og patruljerte, men denne hadde tatt kvelden, eller kanskje det var en liten siesta?
Vi stoppet ved den nybyggede kiosken og fikk oss litt mat. Deilig å sitte ned litt og få litt ny energi.Neste stopp var reinsdyra, og jaggu var det en helt ny liten kalv der! Den kan ikke ha vært særlig gammel, for den hadde store problemer med å komme seg på beina og bli værende oppreist. Men, h*n klarte å flytte seg noen steg da mammaen fant seg en ny liggeplass.
Snøleoparden hadde lagt seg på sin favorittplass, en fjellhylle så langt bort fra oss mennesker det er mulig for den å komme. Så bildet av den ble ikke spesielt bra, og jeg hopper derfor over det. Men amurleoparden var det ordentlig fart i i dag, så mye at det var vanskelig å få tatt et bra bilde av den, da den stort sett gikk ved gjerdet halvannen meter fra oss. Men, til slutt stoppet den for å drikke litt vann, og da slo jeg til:
Amurtigrene har fått unger! Bakdelen med det er at mammaen da stort sett holder seg i hytta si med barna, så de fikk vi ikke sett. Og pappaen lå oppe på en annen hytte og sov, så han så vi bare ryggen på dessverre.Men en av mankeulvene fikk vi sett, og det var siste stopp for dagen. Denne krabaten oppførte seg akkurat som Nairo når han skal tisse, det er frem og tilbake ved noen gresstuster eller små busker, for å sørge for at markeringsduften kommer akkurat på ønsket sted. Om mankeulven ble fornøyd, det vites ikke, men h*n gikk ihvertfall videre like etterpå.
Som sagt, så ble dette besøket på Nordens Ark litt skuffende, siden vi ikke fikk sett ordentlig på de dyrene vi helst ville se. Men, sånn er det bare noen ganger, og jeg skal på ingen måte si at jeg angrer på turen, tvert imot! Det var også veldig moro å få sett de rasene som var nye for oss, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi tar turen dit, for det er aldri feil å dra til Nordens Ark.Del dette på:
-
To koselige møter
Da klokka nærmet seg 9 i morges, hadde jeg allerede vært våken i over 3 timer. Internett var brukt opp, frokosten var spist, og de eneste planene jeg hadde var å finne en fin tur i nærområdet som jeg kunne gå med Nairo, og å få georgineknollene i bakken. Ca klokka 0850 endret de planene seg brått da det tikket inn et varsel om en ny cache bare ca 3 km i luftlinje hjemmefra!
De fleste som kjenner meg vil ikke akkurat beskrive meg som spontan, men når det blir publisert en ny cache i mitt nærområde på et tidspunkt på døgnet hvor jeg både er hjemme, våken og ikke har nært forestående planer om å legge meg, da skal jeg love deg at jeg ikke bare er spontan, men også kjapp!
Fikk lest gjennom beskrivelsen på multien, lastet den over på GPS’en, hoppet i turklærne og forlot en snurt Nairo (han skjønner jo ikke at bilen hans er på verksted) hjemme sammen med Eileif, og kjørte så den raskeste veien til oppgitt parkeringsplass. Raskeste vei til en cache 3 km i luftlinje unna tar ikke nødvendigvis 5 minutter å kjøre, vi sier nok heller 15 minutter.
Og idet jeg skulle svinge inn på parkeringsplassen, ser jeg det står en bil der. Og håpet om FTF forsvant da jeg så at det var mannen til en tidligere kollega, for de driver jo også med caching. Så jeg gikk ut av bilen og kom med noen mindre pene gloser (samtidig som den minste av deres to geodog’er hilste overstrømmende happy på meg), men jeg ble snart beroliget da det viste seg at han bare hadde funnet steg 1 på multien, og vi kunne løse oppgaven sammen og eventuelt ta en co-FTF hvis ingen hadde vært der før oss.
Oppgaven ble løst, nye koordinater plottet inn, og innover i skogen gikk vi. En fin liten sti langs det ene lille vannet etter det andre. Skravla gikk i ett om caching og hund, og etter en fin liten gåtur kunne vi veldig enkelt dra frem loggboka og fornøyde få bekreftet at det ble en co-FTF på oss. Yippi!
Den alltid like glade geodog’en undersøkte bålplassen like ved cachen:
Det var så vakkert i dette området! Og den merkede stien går videre innover og så tilbake til utgangspunktet, så den turen skal jeg ta en gang. Men i dag nøyde vi oss med å ta en pust i bakken og nyte utsikten før vi gikk tilbake samme vei.
Et veldig koselig møte, og helt ok å dele en FTF med hyggelig turfølge.Vel hjemme ble det logging og en forsinket kopp te, før Eileif og jeg gikk ut og fikk tatt et lite skippertak i hagen. Alt jeg gjør i hagen er egentlig skippertak, det er litt trøttsomt å både ville ha en fin hage og ikke ville gjøre noen innsats for å få det. Men vi fikk gravd opp to roser jeg fikk i fjor, satt ned georgineknollene jeg har (noen som har overvintret i kjelleren og noen jeg nylig fikk av den ene sjefen min), gravd ned rosene på forhåpentligvis permanente steder, og luket en haug med lupiner.
Så tok jeg med meg Nairo for en liten gåtur langs veien. På tilbakeveien stopper en bil like bak oss, og damen i den roper på oss. Når jeg snur meg og svarer, sier hun at hun har en Finsk Lapphund i baksetet! Så jeg snudde selvsagt og fikk en koselig prat med de.
De bor i Fredrikstad og har hytte på en ås i nærheten av meg, og den vakre firbeinte damen er en omplasseringsdame på 7 år fra Sverige. De hadde sett Nairo og meg flere ganger, men det hadde ikke passet å stoppe før nå. Superkoselig! Nairo var selvsagt overivrig som vanlig, hans artsfrende var litt mer reservert men på alle måter veldig trivelig og supersøt! Hvis noen av dere vet hvem hun er, si gjerne ifra da det alltid er moro å titte litt på stamtavler 🙂 Nok et veldig koselig møte, og selv om det ikke ble noen skikkelig langtur på Nairo i dag, så er han rimelig sliten etter å ha prøvd alt han kunne for å sjarmere henne 😉Håper alle har en fin pinsehelg!
Del dette på:
-
Planer som kommer og planer som går
Nå ligger pinsehelgen rett foran oss, bare en arbeidsdag igjen, og så er det langhelg. Egentlig synes jeg det er litt dumt at alle røde helligdager er på våren, for etter denne helgen er det ingen røde dager før jul! Men, det blir jo selvsagt litt ferie på meg i sommer, skulle bare mangle.
Denne helgen var full av planer, vi skulle egentlig få besøk langveis fra. Men dessverre måtte de melde avbud, noe både de og vi er lei oss for. Så da la jeg nye planer. Tanken var å sette oss i bilen og ta en cachedag i områder vi normalt ikke drar til på en vanlig helg. Men om tirsdag var Eileif og Nairo på vei hjem fra litt handling i Sarpsborg, og et par mil hjemmefra stopper stasjonsvogna. Bare sånn helt ut av det blå, og der sto den. Så den ble hentet av bergningsbil og står nå på verksted, forhåpentligvis får vi vite i morgen hva som er galt.
Vi har jo mammas personbil her, men Nairo hater den som pesten, for der har han ikke buret sitt. Og det er ikke noe koselig å dra på en lengre kjøretur med en hund som er livredd både til og fra, selv om selve gåturen sikkert hadde blitt fin. Så da blir det hjemmepinse og turer i nærområdet istedenfor, uten caching. Planer som kommer og planer som går.
Min kjære, vakre hegg står i full blomst nå:
Den lukter altså så fantastisk, at jeg nesten har lyst til å ta med meg en stol og bare sitte der!Som jeg har nevnt tidligere, har jeg blitt litt nyforelsket i geocaching. Og der har man jo alltid planer av ymse slag. Så jeg spanderte på meg litt utstyr, og det ramlet ned i postkassa mi i går:
10 PET-rør, 10 ziplock-poser og en Signal-TB som har fått fast plass på GPS’en min. Han skal få være med over alt, og det skal bli moro å se hvor vi har vært (takk for tipset, Tove!).Planer som kommer og planer som går. Planen for resten av kvelden er ihvertfall å gjøre minst mulig, og jeg håper det er en plan som ikke stikker av noe sted 🙂
Del dette på:
