Pilaris – Kjerstis blogg

I går skulle jeg få “min dag” av Anita, og hintene jeg har fått den siste uka var å kle meg godt da vi skulle være ute, at Anita aldri hadde gjort dette før, at vi kom til å le mye, og at det var lov å ta bilder. Ikke mye å gjette på, og jeg hadde null peiling.

Møtte henne noe før kl. 9 i byen, og fikk pakke av henne, og da var det ganske klart hva vi skulle; alpakkavandring!

Dette foregår på Østre Kjærnes gård i Våler like ved Moss, så vi kjørte innover med en gang, men tok oss en liten brunchpause på Storebaug:

Godt med litt mat!

Skravla gikk uavbrutt, og vi fant frem på første forsøk:

Dette er nabogården til der Hver gang vi møtes ble spilt inn i flere år, men denne gården ble også brukt av crewet under innspillingene.

Da de andre deltakerne til dagens tur var kommet, startet vi hos hoppene og criaene (barna):

Har du sett så søte??? Vi fikk masse informasjon, blant annet at alpakkaer er veldig nysgjerrige, men de liker generelt sett ikke å bli tatt på. Han lille brune på bildet over var ett av unntakene fra denne “regelen”, han ville gjerne ha kos, og den ulla er altså så myk at det går ikke an å beskrive!

Hvis dere ser nøye på bildet over, så kan dere se en sort alpakka bak gjerdet, sånn ca litt til høyre for midten bak i bildet. Her ser dere henne litt bedre:

Superkul fargesammensetning, hvor luggen og toppen av nesa var hvit, resten var sort. Men hvit er den mest vanlige fargen på alpakkaene.

Det var gutta vi skulle gå på tur med. To av gutta lever for øyeblikket i egen innhegning, de skal dere få se litt senere i innlegget. Så er det to grupper til med gutter (hingster skal jeg vel egentlig si), en gruppe på 5 og en på 4. Anita og jeg fikk hver vår fra gruppa på 4, hennes het Icesocks:

Og her ser dere de tre andre i denne gruppa, min er nærmest, og han het Ingemar:

De stoppet for å spise gress ved enhver anledning, og vi fikk klar beskjed om at det er ikke vi som går tur med alpakkaer, det er de som går tur med oss, da alt foregår på alpakkaenes premisser.

Det ble en rolig gåtur i stor flokk, 9 deltakere med hver sin alpakka, hun som driver gården, og ei som hjelper til. Og det var så utrolig moro å se på disse dyrene som jeg egentlig ikke kan noe som helst om, se på adferd og ikke minst høre på lyder, for det var det ganske mye av! Jeg falt antagelig i den fella at jeg tolket lydene og kroppsspråket som om det var hunder vi gikk med, men jeg aner jo ikke om det å legge på ørene betyr det samme på alpakkask som det gjør på hundsk. Eller om det som hørtes ut som knurrelyder faktisk var knurring eller koselyder.

Men så har jo alpakkaene noe adferd som ikke hundene har, og det er blant annet sparking og spytting. Heldigvis var det ingen av oss som fikk kjenne noe til det, men vi så de sparket og spyttet mot hverandre flere ganger.

Her er forresten innkjørselen til nabogården, der Hver gang vi møtes ble spilt inn:

Vi skulle da gå tilbake til innhegningene, for den familien som gikk med gruppa på 5 alpakkaer skulle videre til andre avtaler, men Anita spurte om ikke vi andre kunne gå den siste sløyfa av turen gjennom skogen, og det kunne vi! Frem til da hadde vi gått på grusvei og jorder, men da var det inn på sti:

Da vi kom ned til gården igjen, gikk vi forbi innhegningene til hoppene. Og da ble det liv på begge sider av gjerdet:

Noen var mer populære enn andre:

Her fikk jeg også tatt et ordentlig bilde av Ingemar. Hvis han er som mannfolk flest, setter han nok ikke pris på å bli kalt søt, men han er jo søt jo:

Og her er alle 4 fra “vår” flokk:

Jeg klarer ikke helt å se forskjell på Ingemar og Icesocks, men han bak til venstre er mer helhvit, og han til høyre, vel, jeg trenger ikke forklare 😜

Før vi satt de inn i innhegningen sin, skulle de få godbiter i form av kraftfôr. Og da var det ikke noe problem å komme nær de, for det ville de selv:

Veldig koselig å ha litt nærkontakt med de:

Fun facts: Alpakkaer blir klippet én gang i året (på våren), de har ikke tenner i overkjeven foran (dermed så biter de ikke, det blir bare forsiktig nyping), og de gjør kun fra seg der de har etablert toalett på hjemmeområdet sitt (i innhegningen).

Egentlig kunne vi bare fortsatt å gå, for det var så staselig å komme så tett på disse dyra, og jeg koste meg altså fra start til slutt. Hadde noen sagt til meg for 2 uker siden at jeg skulle ha nærkontakt med et kameldyr på denne siden av nyttår, hadde jeg ledd godt! Men det var en fantastisk gave å få som passet meg midt i blink!

Etter å ha handlet litt i butikken på gården, kjørte vi noen få meter. Anita hadde nemlig fått låne grillhytta på gården, og der skulle vi tilbringe de neste timene. På utsiden av grillhytta har de to “sjefshingstene” innhegningen sin for tiden:

Veldig søte de også, men det er lett å se at de er eldre og mer maskuline. Grillhytta ser dere i bakgrunnen.

Anita disket opp med både bål og te:

Og det var altså så deilig å sette seg ned og skravle om dagens opplevelse og alt annet mellom himmel og jord. Jeg sa det etter turene jeg hadde med både Solveig og Cecilie, at vi tilbringer altfor lite tid sammen i løpet av et år, og det gjelder Anita også. Derfor er det så utrolig koselig når vi faktisk gjør det, og det trenger ikke være store ting man finner på, selv om sånne overraskelser også er veldig moro og blir satt veldig stor pris på!

Til middag ble det pølser, nøyaktig det som skal spises når man har bål, spør du meg. Anita kokkelerer:

Og til dessert var det brownie med salt karamell:

Jenta vet hvor glad jeg er i salt karamell! ❤

Så var det å pakke sammen og sette kursen hjemover. Med hodet mot bakken og rumpa i været:

Skal man holde oppe en bom, så skal det gjøres skikkelig 🤣

Tusen takk for en fantastisk dag, Anita! Jeg hadde aldri klart å gjette dette på egen hånd, og opplevelsen troner høyt oppe på lista over dager jeg aldri kommer til å glemme. Det er helt nydelig å være på tur med deg, og jeg håper jeg klarer å gi deg en like fin og morsom dag om en måneds tid ❤