Dette har vært en hjemmehelg, men det har vært en artig helg med Nairo!

Nairo ligger ikke i fanget lenger, det er mange år siden han synes det var helt ok. Han kan av og til hoppe opp til Eileif, men det er mer for å få oppmerksomhet. Derfor var overraskelsen stor da han om fredag hoppet opp og la seg på fanget mitt:

Han sovnet ikke, men han ble liggende veldig lenge og lot meg også kose med han. Helt herlig <3

I går gikk Eileif og Nairo “runden i skogen” som vi kaller det, en runde vi gikk mye for en del år siden, men stoppet å gå den perioden det var villsvin der. Nå har vi ikke hørt noe på en god stund om villsvinene, så da gikk de den turen og storkoste seg. Ca 3 km i nydelig vårvær hvor sola faktisk hadde varmet litt.

Da Nairo var valp, var han ikke motivert av mat eller godbiter i det hele tatt. Det har endret seg på hans voksne dager, så i dag tok jeg med litt godbiter ut på rusleturen vår. Ikke noe problem å få han til å gå fint i bånd, og ikke noe problem å få han til å gjøre triks ute. Han klarte til å med å få “gi begge og vinke” til å bli “gjemsel” 😉

Så tok vinkingen nesten helt overhånd:

Klart han kan bare sitte og være fin også, han er jo født til å være fin <3

Om han er enig i det, er en helt annen sak :p

Har dere hatt en fin helg?

I dag er det 11 år siden vi hentet Nairo i Malung i Sverige. Føles egentlig som bare et par-tre år siden…samtidig har han jo alltid vært her!

Det var mye soving den første tiden, de følgende to bildene er tatt dagen etter at vi hentet denne lille, vakre pelsdotten. Først sover han i fanget mitt:

Ikke bare nekter han å sove på fanget nå, men hvis han hadde prøvd, hadde han tatt så mye plass at jeg ikke hadde fått gjort stort. Og det hadde vært koselig, det!

Her har han funnet kurven sin, og han sover med åpne øyne:

Han har stort sett lært seg å lukke øynene i voksen alder, men av og til ser vi fortsatt snev av barndommens fakter <3

Det ble en del oppdagelsesferder i hagen, her fra da vi hadde hatt han i 1 uke:

Se som den lille pelsballen springer for å ta igjen Eileif og D! 😀

Her har han vært hos oss i 2-3 uker, og vi hadde hatt besøk som hadde med seg gaver til han:

Lille vakre <3

Det siste bildet er tatt dagen før han fylte 11 år i desember i fjor:

Han ser litt sur ut, men det var nok bare fordi han ville at jeg skulle kaste ball istedenfor å ta bilder 😉

Som jeg har skrevet før, har han blitt en litt gretten, gammel gubbe som har noe å si store deler av dagen, og som ikke kan forstå hvorfor han ikke kan få noe å spise absolutt hele tiden. Men han er uansett hjertet mitt, og det skal ikke mer til enn at han legger seg helt inntil meg i senga en sjelden gang for at jeg smelter totalt og glemmer at han 5 minutter tidligere sutret over ett eller annet. Skjønneste lille pelsløse skapning <3 (som begynner å få litt underull igjen!)

Jeg har aldri hatt gammel hund før. Arkas ble nesten 11 år, men han oppførte seg aldri som en gammel hund og det var aldri noe alvorlig galt med han. Det eneste jeg kan huske, var at han hadde tørre albuer nesten hele livet, og det er ikke spesielt farlig.

Nairo er fremdeles veldig ung til å være 10 1/2 år, men samtidig merker vi at han begynner å bli gammel. Vil ikke leke like lenge om gangen, blir gjerne med på turer men synes det er mer ok å slappe av nå enn det han gjorde før. Litt mer “gretten gammel gubbe”, kjefter på det meste 😉

Om helgen oppdaget vi at han plutselig brukte lang tid på å tisse, og etter å titte etter så nøye vi klarte, kunne det se ut som om det kom mindre ut om gangen. Han drakk ikke noe mer enn normalt (han drikker jo mer nå i varmen enn ellers, men ikke unormalt mye), han kviet seg ikke for å tisse og vi kunne ikke se noe galt. Dette fortsatte gjennom hele helgen, men begynte å gå tilbake til normalen på søndag kveld. Allikevel ringte jeg veterinæren på mandag, og fikk time i går. Mandag ettermiddag dro jeg nedom veterinæren og hentet utstyr til urinprøvetaking.

I går morges var det tid for å ta urinprøven, og jeg trodde det skulle gå smertefritt, det er jo tross alt en hannhund vi har :p Det viste seg at Nairo var møkkredd for begeret, så det ble litt mer komplisert enn jeg håpet. Men jeg fikk tak i noen dråper, og etter å ha vært noen timer på jobb dro jeg hjem og hentet både Nairo og prøven.

I disse koronatider foregår mye ute i friluft, også den første samtalen med veterinæren. Så ventet Nairo og jeg ute imens de tittet på prøven, og det viste seg at det var utslag på både blod og infeksjon. Da var det inn på undersøkelsesrommet og en fysisk gjennomgang. Nairo gjorde (som vanlig) sitt for å gjøre seg like flat som bordet og samtidig riste som et aspeløv, men med felles innsats fikk veterinæren kjent på det hun ville kjenne på. Ikke noe tegn til noe galt i mageregionen, men en sjekk bak avslørte at han har forstørret prostata. Visstnok ikke noe farlig for hunder, men bør behandles med tablettkur. Og for første gang fikk jeg se Nairo logre hos veterinæren, han ble SÅ glad da hun var ferdig der bak!

Vi ble enige om at de skulle dyrke urinprøven, og så ta neste avgjørelse utifra hva den viste. Det ville ta et døgn, så det var bare for meg å smøre meg med tålmodighet og vente til i dag. Gleden var stor da hun ringte i dag og sa at det ikke hadde vokst noe frem i den dyrkingen!

Vi vet jo fremdeles ikke hvorfor han hadde disse symptomene om helgen, men siden han nå stort sett er tilbake til normalen, ble vi enige om følgende: han får kur for prostataen. Kommer symptomene tilbake, bærer det rett inn for neddoping og undersøkelser med røntgen og ultralyd. Kommer ikke symptomene tilbake, vil vi allikevel vurdere de samme undersøkelsene til høsten, mest for å være på den sikre siden.

Man blir jo bekymret for disse firbeinte, og det å ha en gammel hund er såpass nytt og ukjent for meg at jeg kanskje bekymrer meg for mye. Men jeg ville ikke klart å tilgi meg selv hvis jeg overså noe åpenbart, og som kunne vært fikset uten problemer. For selv om jeg aldri vil miste han, så vil jeg heller ikke at han ikke skal ha et godt liv. Jeg vet at alle som har eller har hatt hund kan relatere til det jeg tenker og føler, så jeg vet at jeg ikke er alene. Samtidig er det ingen som har hatt min Nairo, og det gjør at jeg føler meg litt alene allikevel.