I 2 dager til ligger jobbene mine med 50 meters mellomrom. Jeg har alltid parkert bak den ene jobben, den som flytter, og jeg hadde planer om å fortsette med det ut denne uka, men i slutten av forrige uke ble det parkeringsproblemer der. Man skulle tro at ferie ville bety flere ledige parkeringsplasser, og det er det jo forsåvidt, men det var og er klin umulig å komme frem til de:

Det er bjørketrær mot kirkegården som har blitt felt. Jeg forstår at de var høye og en potensiell fare, men det er ikke dermed sagt at jeg liker det. Jeg får trøste meg med at jeg ikke skal parkere der mer, og at mitt gravsted på kirkegården ikke er så nærme gjerdet der trærne har stått at jeg ikke blir påvirket av hogsten.

Jobbing i ferien, ja. Nå har jo ikke jeg ferie ennå, men det merkes jo at det er ferie. På jobben som flytter er kontoret mitt nedpakket, så der får jeg ikke vært. Men hadde jeg vært der, hadde jeg helt klart merket forskjell siden det nå er rundt 50 mennesker der, mot nærmere 200 før skoleslutt.

På den andre jobben har vi gått fra å være opp imot 350 mennesker, ned til 4, pluss barna og de voksne som er på SFO. Og de merker jeg ikke så mye til, bortsett fra i dag da de badet i vannet fra hageslangen. Det var hyl og skrik, det! 🙂

Timene flyr avgårde. Jeg har en liste ved siden av meg hvor jeg skriver ned alt jeg må gjøre før lærerne kommer tilbake til høsten. Det føles som om at for hver gang jeg stryker ett punkt fra lista, så skriver jeg på to nye. Fullt så ille er det ikke, og heldigvis er en del av punktene ting som går veldig kjapt, men innimellom føles det litt uoverkommelig. Heldigvis kan jeg se tilbake på de to foregående somrene og vite at jeg begge årene kom i mål med alt, så da klarer jeg det i år også.

Jeg hadde også planer om å vise dere to av de fire søte måkebarna vi har i skolegården, men de er så godt kamuflert (ja, selv mot asfalt og murstein) at de ikke er synlige på bildet jeg tok. Og nei, jeg har ingen planer om å gå nærmere for å få tatt noe bedre bilde, det sitter alltid en måkemamma eller måkepappa og passer på 😉 Det samme gjelder forresten de rustrøde bomullsdottene som en gang utover høsten blir fine traner, de springer mellom beina på foreldrene sine noen få kilometer hjemmefra, men stopper jeg bilen og går ut, så går de fra meg, alle fire.

I morgen avsluttes arbeidsdagen med sommeravslutningsmiddag med skolesekretærene i kommunen, og det gleder jeg meg til. Selv om vi snakker mye sammen på telefonen, så er det ikke så ofte vi sees, så det er alltid hyggelig når vi får til det.

For 1 måned og 13 dager siden var det 2 år siden jeg startet i praksisplass på verdens beste jobb, takket være artikkelen i Halden Arbeiderblad som jeg linket til i dette innlegget. Jeg husker godt hvor usikker jeg var på om jeg skulle stille opp i reportasjen eller ikke, men nå i etterkant er jeg jo veldig glad for at jeg gjorde det.

Etter å ha vært ca 5 måneder i praksis, fikk jeg en midlertidig ansettelse der på et halvt år. Og så fikk jeg en 50 % midlertidig ansettelse i ytterligere et halvt år. Og det var nettopp i den siste perioden jeg ble oppmerksom på en stilling utlyst internt i kommunen, en stilling jeg altså aldri ville ha visst om hvis jeg ikke hadde hatt den midlertidige ansettelsen.

På dette tidspunktet var økonomien her hjemme nesten på bunnen, og det var kort tid igjen til vi hadde blitt tvunget til å ta noen drastiske og alvorlige avgjørelser. Avgjørelser vi absolutt ikke hadde lyst til å ta, men som vi hadde vært tvunget til. Men så, en vakker dag (for det må den ha vært, selv om regnet øste ned og det var orkan ute. Det husker jeg jo ikke, men jeg husker det var en vakker dag), så fikk jeg en telefon hvor jeg ble tilbudt den faste stillingen på det som også har blitt verdens beste jobb. Og for 2 dager siden var det ett år siden jeg begynte der. Og når jeg da i tillegg fikk fast jobb på det første stedet også, da kunne man jo ikke bli mer glad.

Den takknemligheten jeg følte og føler ovenfor de som har kjempet for meg, snakket varmt om meg, stolt på meg, sett meg og hva jeg kan, sett potensialet mitt og gitt meg en sjanse, den takknemligheten klarer jeg ikke å uttrykke i ord. Jeg forsøker å si det til de, men ordene stokker seg og jeg får tårer i øynene. Ingen god kombinasjon når man prøver å si noe som kommer fra det aller innerste i hjertet.

I tillegg kjenner jeg en stor takknemlighet ovenfor venner og kjente, inklusive dere som stikker innom her både titt og ofte, at dere krysset fingrene for meg og heiet på meg, og at dere trøstet meg når det så som mørkest ut.

Tusen takk!