-
Nummer 19 – favorittcachekalender
Vi fortsetter på nedtellingen, og har nå kommet til 19. plass. Her finner vi Jettegryte (GC378N5), og den befinner seg her i Halden, i nærheten av Erte.
Ifølge Wikipedia, er en jettegryte et glatt og ofte sylindrisk hull i fast fjell. De har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen, og de varierer i størrelse fra noen få desimeter til mange meter, både i bredde og i dybde. Nord-Europas dypeste og bredeste finnes i Helvete i Oppland.
Vi dro for å finne denne cachen 28. januar i år.
Jeg minnes vinteren 2011-12 som snøfattig, men når jeg ser disse bildene igjen, ser jeg jo at vi hadde en del snø, ihvertfall akkurat denne dagen 🙂
Jeg husker ikke hvor langt det er å gå inn fra parkeringsplassen til jettegryta, men turen går på fine skogsstier, og det er skiltet mot gryta.
Denne cachen har fått en plass i favorittcachekalenderen min fordi den tar oss til et fantastisk naturfenomen. Som jeg skriver i det opprinnelige blogginnlegget, hadde jeg lenge hatt lyst til å ta turen inn dit, men skal jeg være helt ærlig, tviler jeg på at jeg hadde gjort det hvis det ikke var for cachen. Og nei, jeg tok ikke turen tilbake dit i sommer 😉
Del dette på:
-
Nummer 20 – favorittcachekalender
På plass nummer 20 finner vi endelig noe annet enn en lang skogstur til et utkikkstårn. På denne plasseringen har jeg nemlig Kaseneken (må leses på svensk) (GC20RR3). I Uddevalla i Västra Götaland står det et gammelt eiketre. Man kan se det fra hovedveien, men man må kjøre litt hit og dit for å kunne gå helt frem til det, og i forbindelse med en geocachingdag 23. oktober 2010, gjorde Eileif og jeg nettopp dette.
Ifølge cachebeskrivelsen er det ingen som vet eksakt hvor gammel denne eika er, men det antas at den er minst 500 år gammel.
Eika har overlevd en danske på jakt etter trevirke til båtbygging, orkanen som 2. juledag 1902 felte 600 andre trær i området og sprengning for tunneler like ved. Og siden det ikke er hver dag man har mulighet til å klemme noe som er over 500 år gammelt, benyttet jeg sjansen 🙂
Kaseneken havnet på min favorittliste fordi jeg aldri ville ha fått oppleve dette majestetiske treet uten geocaching. Jeg er ikke spesielt botanisk interessert, men man blir litt andektig når man står ved siden av et så stort tre og tenker over hva treet har fått gjennomgå i så mange år.
Del dette på:
-
Nummer 22 – favorittcachekalender
Da har vi kommet til 22. plassen, og der har jeg Björnerödspiggen (GC1GY8G). Jeg har vært der to ganger. Første gang var sammen med Eileif 17. juni 2010, og det var da vi fant cachen der. Andre gangen gikk Nairo og jeg dit, da drev jeg med stigningstrening til Norge på tvers-turen i sommer (skal ikke skryte på meg at treningen hjalp…).
Björnerödspiggen ligger i Strömstads kommun i Västra Götaland, og begge gangene jeg har vært der, har jeg tatt utgangspunkt i en merket sti som går fra Krokstrand-traktene (fra øst mot vest). Der finnes det en ørliten parkeringsplass med et infoskilt. Men såvidt jeg har hørt, går det an å gå opp dit fra vest også, noe som virker logisk siden Bohusleden går over toppen.
Det er ingen superbratte partier oppover, det går mer jevnt og trutt mot toppen:
Og når man kommer opp, må man selvsagt en tur opp i utkikkstårnet:
Björnerödspiggen er 222 meter over havet, og er Bohusläns høyeste punkt. Utsikten er derfor formidabel:
Og det er også en gapahuk der, så man kan sette seg ned og nyte noe medbragt eller fyre opp grillen og kose seg med noen pølser:
Så hvorfor er denne med i min favorittcachekalender? Nok en gang er det naturopplevelsen som teller. Det er en litt mer slitsom tur enn det jeg helst vil gå, men belønningen er såpass stor med naturen og utsikten at det er verdt slitet. Og jeg er evig takknemlig for at folk legger ut cacher på slike steder, så man faktisk finner disse perlene. Og skulle du ta turen dit, må du huske på å skrive i gjesteboka som ligger i “postkassa” på venstre side av gapahuken, uansett om du skal finne cachen eller ikke 🙂
Del dette på:
-
På småveier i Sverige
Jeg vet ikke hvordan det er ellers i Norge og i Sverige, men i våre nærområder er det ihvertfall sånn at det finnes utallige små skogsveier (både med og uten asfalt) i Sverige, mens i Norge er det ytterst få. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å finne frem på alle disse småveiene, og det gjør det ikke noe bedre at jeg ikke får ut gode kart på skriveren pluss at vi ikke får opp kart i en del av grenseområdene på GPS’en. Allikevel la vi i dag i vei mot tre cacher vi ikke hadde peiling på hvor skulle ligge, bortsett fra sånn cirka retning.
Den første var Hällesmörk – Minnesstenen. Vi fant da frem til riktig avkjørsel til slutt, etter å ha kjørt feil et par ganger, og når vi fant parkeringsplassen, gikk vi noen meter feil to ganger også, før vi fant rett sti. Vi så ikke snurten av noen minnestein, men cachen fant vi.
Så skulle vi til Lommelands kyrka, og trodde vi hadde funnet riktig bakvei, men neida, det hadde vi så aldeles ikke. Jeg var i ferd med å gi opp, men plutselig så vi et skilt mot Lommeland, og like etter dukket kirken opp, og cachen var lett.
Hovedmålet for dagen var den tredje og siste cachen, nemlig Dragonkullen. Hadde vi kommet fra gamle E6, hadde det nok vært enklere å finne frem, men vi kom fra de dype skoger østfra, og vi slet derfor litt. I tillegg står det ikke noe skilt mot Dragonkullen fra sideveien til E6, men vi tok en kvalifisert gjetning og traff riktig.
Nydelig å gå i skogen i dag, vi har den første skikkelige vinterdagen for sesongen, og bakken har allerede frosset. Litt snø var det også i morges, men det var så lite at det ikke la seg. Trærne har her hjulpet til med å lage trappetrinn av røttene sine:
Dragonkullen er et utkikkspunkt, derfor gikk turen dit litt oppover. Heldigvis har jeg to snille gutter som venter på meg hvis jeg havner litt for langt bak:
Da vi kom opp, etter å ha logget cachen, oppdaget vi et utkikkstårn. Hverken Eileif eller jeg er særlig glad i å gå opp i de, men siden utsikten fra fjellet ikke var så god på grunn av mye trær, var det bare å gjøre et forsøk. Etter å ha tatt noen bilder fra den første avsatsen, klatret jeg veldig forsiktig opp trappen til øverste avsats, holdt meg fryktelig godt fast, og fikk tatt noen bilder gjennom rekkverket. Jeg gikk altså ikke opp på toppen, jeg bare stakk hodet opp gjennom luka 😉
Og for dere som ikke er lokalkjente, eller som drar på harry-handel andre steder enn på Svinesund og/eller Nordby: det er altså ny og gammel Svinesundbru du ser på bildet over 🙂
Tårnet var ikke på mer enn to etasjer, men det var absolutt nok for å få en fantastisk utsikt, ihvertfall fra der jeg stakk hodet opp 😉
Vi satt oss ned ved foten av tårnet og koste oss med kaffe, kakao, boller og KvikkLunsj. Selv om det ikke var mer enn ca 1,3 km å gå fra bilen og til Dragonkullen, så ble jeg småsliten siden forkjølelsen og spesielt hostingen ikke har sluppet helt taket ennå. Det var småkjølig å sitte der, men sola har vist seg fra sin vakreste vinterside i dag, så det var deilig!
Da vi gikk derfra, gikk vi direkte inn på feil sti og ser derfor en liten kolle på vår venstre side. Vi gikk opp dit, og det var jo DER utsikten var! En fin krakk med bålplass foran, og ikke et eneste tre mellom oss og havet, innseglingen til Halden og bruene:
Jaja, da vet vi hvor vi skal gå for å se noe uten å måtte klatre neste gang 🙂 I motsatt retning er fortsettelsen av innseglingen til Halden, man ser tydelig Nexans-tårnet (fabrikktårnet jeg alltid orienterer meg etter når jeg er på tur i høyden) og bak til høyre ser man røyk fra pipa til Saugbrugs:
På vei tilbake til bilen fikk Nairo springe løs litt, og da har vi en lykkelapp det er umulig å ta ordentlige bilder av 😉
Vel hjemme igjen var det bare å fyre opp i ovnen, kun 13 grader i stua er litt vel lite for oss 😉
God lørdag og god 1. desember, alle sammen!
Del dette på:
-
Nummer 24 – favorittcachekalender
Tidlig i november spurte jeg etter tips til noe å blogge om. Tove foreslo en cachekalender av noe slag, og det er nettopp det jeg tenkte å gjøre nå. 24 favorittcacher av de vi har funnet så langt.
I en del områder i Norge lages det adventscacher. Helt vanlige cacher som blir lagt ut og publisert dag for dag i desember. Det er altså IKKE det min cachekalender går ut på, jeg tar et tilbakeblikk og prøver å forklare hvorfor jeg likte akkurat disse cachene. Og så vil jeg også tro at de av dere som ikke driver med caching kanskje vil få et turtips eller tre 🙂 Alle innleggene vil bli linket til i menyen Favorittcachekalender 2012, som ligger under Turer, geocaching og tips – Turer og geocaching.
Det er mange grunner til hvorfor en cache faller i smak hos meg. Noen ganger er det en fantasifull boks i ellers kjedelige omgivelser, andre ganger en kjedelig boks i fantastiske omgivelser. Noen ganger er det turen frem til boksen som er spennende, andre ganger er gjemmestedet så oppfinnsomt at man liker den av den grunn.
På 24. plass ligger cachen Öneskymtan, Kville (GCVGE4) og den ligger i Västra Götaland i Sverige, øst for Fjällbacka og Hamburgsund. På cachesiden står det at dette er en utsiktsplass 135 meter over havet, og at berget er et sjømerke som har hatt stor betydning for sjøfarten. Det svenske Lantmäteriverket satt opp et merke på berget i 1923, men nå står bare jernkrampene igjen. I 1994 bygde Tanum kommune et utkikkstårn der.
Eileif, Nairo og jeg tok turen dit 13. januar i år. Vi hadde et fantastisk fint vær, og selv om det var litt klatring, var det helt greit med sola i ansiktet:
Utsikten var formidabel!
Og vi storkoste oss med noe varmt i koppen og litt å bite i ved picknikbordet ved utkikkstårnet.
Grunnen for at denne cachen havnet på 24. plass, er rett og slett turen opp og utsikten der oppe. Jeg husker jeg synes det var en litt slitsom tur, men det var så absolutt verdt turen, og jeg anbefaler den til alle som er i området, uansett om dere skal finne cachen eller ikke.
Del dette på:
-
Det ble tur allikevel
Det går vel ikke en dag uten at jeg er innom yr.no for å sjekke værmeldingen, og nå hadde jeg sett i flere dager at det skulle bli fint vær i dag. Så jeg planla en liten geocachingtur på bakveiene mellom oss og Svinesund, hvor den siste cachen var på et utkikkspunkt over begge Svinesundbroene. Men i går ettermiddag fikk Eileif beskjed om et møte i dag, så da måtte jeg bare skrinlegge planene siden vi bare har én bil for øyeblikket.
Så her satt jeg da i formiddag og tittet ut på finværet og holdt på å klikke i vinkel over å ikke få komme meg ut. Men plutselig kom Eileif hjem, møtet hans hadde blitt avlyst, og da var ikke jeg sen med å foreslå en tur allikevel. Den opprinnelige planen måtte vi droppe da det ble for langt på den tiden vi hadde til rådighet, og etter litt kjapp hjernevirksomhet (okay, nå overdriver jeg…etter litt vanlig hjernevirksomhet er nok mer riktig å si), kom jeg på at veien vi pleier å gå til en gapahuk eller eventuelt litt videre til Håvedals-Langevann også går enda lenger.
Her er kartet fra Endomondo over turen vi gikk i dag. Gården dere ser i høyre bildekant er Berby, der jeg pleier å gå en runde:
Og som vanlig var vi tre på tur. I dag var vi to lange og en kort:
Mesteparten av turen gikk på brede grusveier. Etter en stund gikk vi forbi en myr, og jeg ble ordentlig fascinert av trærne ute på myra. De så ut som litt store bonsaitrær:
Som dere kan se på kartet, gikk vi også forbi noen vann. Det lange, smale vannet som peker østover like nedenfor 3-tallet på kartet heter Berby-Langevann. Her var det ordentlig vakkert i dag, og jeg fant fort ut at ting ikke trenger å være grønne for å være fine:
Veien gikk for det meste på flatmark, men noe opp og ned var det. Her er vi på en høyde over Berby-Langevann:
Etter en stund tok veien slutt, men jeg visste fra kartet at det skulle gå en sti videre. Den fant vi, og vi tuslet avgårde i retning av nok et vann (Svartholstjerna). På et tidspunkt delte stien seg, og vi så noen trær med hvite markeringer, så vi fulgte de noen få titalls meter, men så sa det stopp. Vi kunne skimte vannet imellom trærne, men det var så tett vegetasjon at vi droppet forsøket på å komme helt bort til vannet.
Vi gikk istedenfor tilbake til der stien delte seg og tok til venstre, men der stoppet også stien i en liten helling, så vi tok en pause der og lot Nairo springe løs litt. Han storkoste seg, og ville på kortest mulig tid få tid til både raptusanfall, graveanfall, riste-istykker-lyng-anfall og å leke:
Jeg er normalt ikke noe glad i å la Nairo være løs. Jeg er redd for at vi skal møte noen som gjør han noe vondt, eller at han skal bli redd og gå til angrep på noen (noe som forsåvidt aldri har skjedd). Men når vi er sånn langt inne i skogen, langt fra både folk og fe, finnes jeg ikke redd for å slippe han. Og det gjør godt i et mammahjerte at han kan kose seg og springe løs, men allikevel ikke gå mer enn 10-15 meter unna oss. Nå skal det sies at vi sto stille, situasjonen hadde vært en helt annen om vi hadde fortsatt å gå.
Som et plaster på såret, prøver vi å la han gå en del i langline, da får han ihvertfall bittelitt av friheten ved å kunne springe frem og tilbake.
Sola forlot oss ikke på vei hjem heller, og det var en disig stemning over tretoppene:
Turen ble forholdsvis lang, 7,1 km fra start til mål. Rimelig lett å gå, både på grusveien og på stien i skogen, som stort sett var dekket av sand eller løv. Men jeg er skuffet over at vi ikke kom oss helt frem til Svartholstjerna, og jeg synes det var litt lite å se på underveis. Er begrenset hvor mange kilometer det er morsomt med grus og trær. MEN! Jeg holder ikke lenger på å klikke i vinkel over å ikke komme meg ut 🙂
Del dette på:
-
Schultzedalen og Os
I dag var det meningen at Eileif skulle på et møte på morgenen, og da hadde jeg planer om å gå en tur med Nairo så lenge, og så dra med Eileif på julegaveshopping når han var ferdig. Møtet ble avlyst, men vi dro til by’n allikevel, siden vi uansett skulle kjøre D på skolen.
Målet i dag var Schultzedalen, en liten skog som ligger i Halden sentrum. Man tenker egentlig ikke over at det er en skog der, for man ser en tynn stripe med trær hvis man kjører forbi opp Dyrendalsveien eller Gimleveien. Men dalen ligger der uansett, og den består av en ravine med en bekk og bratte sider som skråner ned mot bekken fra begge sider.
Det er et rikt fugleliv i Schultzedalen, men nå på denne tiden av året skjer det ikke så mye der, bortsett fra at bekken ikke har frosset. Løvet ligger på bakken og det er vått og gjørmete på stiene. Dessverre har området blitt sterkt forsøplet de senere årene, og vi gikk også forbi to telt som faktisk så bebodde ut.
En foss er det også der:
Her kommer det litt mer frem at vi er på vei opp fra en ravine:
Cachen, for det er selvsagt en cache der, ble funnet ganske greit. En festlig installasjon, men det var litt vel kronglete å komme frem til den.
Vi kunne velge å gå helt opp til Hjortsberg, men følte det ble for mye asfalt tilbake til bilen, så vi svingte av i retning ca øst og kom ut i Gimleveien. Herfra ser man festningen fra en litt annen vinkel enn ellers:
Vi gikk også deler av Os Allé:
En fin liten rusletur i sentrum av Halden. Nairo var fornøyd så lenge vi var i skogen, han fikk til og med hilst på ei lita terrier-jente. Men så snart vi kom ut på asfalt og blant biler, synes han livet var noe ordentlig dritt, og han roet seg ikke helt før vi var hjemme igjen.
Vi fikk også shoppet noen julegaver, alltid godt jo mer man blir ferdig med 🙂
Del dette på:
-
Jeg har gått i lås
Siden bloggen min har overtatt kontrollen og utnevnt seg selv til en tur- og hundeblogg, blir det ikke mange innlegg når det ikke skjer noe på de to frontene. Jeg har gått totalt i lås og klarer ikke finne inspirasjon til å skrive om andre ting. I tillegg klarer jeg ikke helt å se for meg at det er interessant for dere å lese ofte om middag, tv-titting, skiftende vær eller støvtørking, derfor blir det til tider lange opphold mellom innleggene.
Så hva har skjedd siden forrige innlegg? Jo:
– Vi ser så ofte vi kan på MasterChef Australia som går på TLC Norge. De ligger vel én sesong bak, men moro er det allikevel.
– Jeg har funnet ut at jeg ikke får sett finalen av Skal vi danse, for da befinner jeg meg i Oslo på den årlige jenteturen (får se reprisen dagen etterpå).
– Eileif er i gang med en ny runde forkjølelse, bare 3 uker etter at han ble frisk fra forrige runde.
– Nairo har på 4 uker gått opp 1,1 kg! Takk og lov for at det vi nå fôrer med og måten vi fôrer på viser resultater! Nå gjelder det å stabilisere vekta hans.
– Jeg har fått ny inspirasjon til å trene Nairo på (unyttige) triks, han lærer jo så fort at det nesten er skummelt.
– Naboen har fått kyr, og to av de hoppet rett over gjerdet og sprang over jordet da de ble sluppet ut av lastebilen. Jeg vet de fant den ene kua senere samme dag, men jeg vet ikke om den andre er funnet.
– Jeg har vært på jentekveld på Gårdsbutiken, en utrolig vellykket kveld!Det har vært ekstremt mye regn i det siste, men i dag var det meldt opphold, så Nairo og jeg la ut på tur. Drøftetrauet var målet, vi har vært der før og det er en fin liten tur. Valgte i dag å parkere litt lengre vekk fra skogsveien innover, så vi fikk en litt lengre tur.
Det var skikkelig tungt å gå i dag. Masse gammelt gress å bane seg vei gjennom, og fryktelig vått stort sett over alt. Men vakkert var det så absolutt, og så stille, så stille.
Nairo storkoste seg med å grave i myra helt inntil vannkanten, han dukket snuta under vann for å få tak i vannliljeblader og han hadde opptil flere raptusanfall i lyngen.
5,38 km var turen på, og nå har jeg en sliten gutt liggende under skrivebordet 🙂
Hvis noen av dere har noen ønsker om hva jeg skal skrive om, eller om det er noe dere lurer på, så hyl ut (eller mer praktisk: skriv en kommentar 🙂 ).
God søndag!
Del dette på:
-
Ti bein på tur
Siden D har bosatt seg hos fetteren sin i helgen, fant Eileif og jeg ut at vi i dag skulle prøve oss på en tur i Tresticklan naturreservat og prøve å finne grotten til Tomt-Elias. Vi ante ikke hvor langt det var eller hvor vi skulle gå, men vi hadde en nogenlunde anelse om retning.
I går kveld fikk jeg en mail fra ei jeg har vært på hils med i mange år, og som jeg har fått litt mer kontakt med etter at jeg begynte å handle fast i Kiwi på Risum. Hun jobber nemlig der, og vi har funnet ut etterhvert at vi begge er like glade i å gå tur i skog og mark. Hun lurte på om vi var klare for en tur i dag, og da foreslo jeg at hun kunne være med oss, noe hun ville. Koselig å være flere på tur!
Vi møttes ved Råbocken i Sverige litt etter kl. 1000 i dag. Eileif og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid vi brukte på å kjøre dit, og når vi i tillegg måtte ta en avstikker til Ed for å fylle bensin, kom vi for sent til avtalt tid. Tenk, jeg, som alltid er tidlig ute til alt, kom for sent! Heldigvis tok E det med et smil 🙂
Sist vi gikk denne veien, skulle vi til Budalsvika. E hadde gått til Tomt-Elias før, og da hun fortalte hvor langt det var, var det vel egentlig bare å skrinlegge den planen. Men jeg tror det går en annen vei inn dit, vi får titte på det ved en senere anledning.
Her ser dere turen vi gikk, og på høyre side er all info om turen (fra Endomondo):
Dagen startet med strålende sol:
Nairo gjorde det han kunne for å være en skikkelig skogsarbeider:
Vi endte opp ved Budalsvika denne gangen også. I sekkene hadde vi både noe varmt å drikke og pølser for grilling, så da fikk vi testet ut bålplassen foran hytta. Koselig!
Det er ikke ofte det blir tatt bilder av Eileif og meg på tur, men når vi har med oss ei snill jente på tur, så ble det jaggu bilde av oss også 🙂
Om det var noe galt med pølsene Eileif fikk, eller om det var noe galt med grillspydet hans, nei det vet jeg ikke. Men de to første pølsene han tok ramlet begge ned i grillen:
Nairo var selvsagt ikke lei seg for det, for da ble det jo pølser på han i tillegg til den vanlige Dentastix’en 😉
Mens vi sitter der og koser oss med pølser og kakao, så begynner det faktisk å snø. Ikke sånt lett snøfall som vi hadde om torsdag, men skikkelige fnugg, og det kom mange av de på én gang:
Nairo synes vel ikke det var veldig moro der og da, men han var veldig fornøyd når vi begynte å gå igjen, for da fikk han noen skikkelige raptuser i snø og lyng 🙂
Det stoppet heldigvis å snø før vi begynte på tilbaketuren, og sola gløttet såvidt frem igjen like før vi var ved bilene. I morgen er det jo meldt tidenes regnvær her nede, så da tror jeg at jeg skal gjøre en innsats i heimen, gitt 🙂
Del dette på:
-
Rødsfjellet og Rødsparken
I dag hadde Eileif et møte i by’n og jeg skulle noen ærender, så da kombinerte vi dette. Imens Eileif var i møtet, gikk Nairo og jeg tur rundt i byen vår, det skjer veldig sjeldent og er ikke akkurat mitt favorittsted å gå tur, men en sjelden gang går det an.
Nairo og jeg startet på Rødsfjellet, et lite berg som ligger midt i sentrum. Ved en av stiene for å komme opp på toppen, er det nå minnested etter 22.7.
Jeg synes det har blitt veldig fint der, og jeg håper så inderlig at det kan få være fritt for vandalisme og hærverk.
Fra toppen av fjellet har man panoramautsikt over hele sentrum av Halden. Og noe av det vakreste i Halden er jo festningen vår:
Etter å ha ruslet litt rundt på Rødsfjellet, tok vi strake veien bort til Rødsparken. Det er hagen til Rød Herregård, og parken er åpen for allmenheten hele året. Jeg vet at noen av hundeeierne i Halden møtes i den for å la hundene leke, men jeg har aldri deltatt selv.
Vakkert er det der nå ihvertfall, og trærne gjør nå sitt beste for å holde på de siste restene av blader:
Rett ned for herregården går en allé mot lysthuset. Videre bort mot deler av hagen ligger denne “tunnelen”:
Jeg MÅ lære meg mer om manuelle innstillinger på kameraet, for jeg får aldri til å ta bilder av denne tunnelen. Den er så utrolig vakker, spesielt på solrike dager, da lyset slipper såvidt inn gjennom bladverket.
Nederst i hagen er det et lite utkikkspunkt. Her har man en flott utsikt over innseglingen til Halden, men også mot byen og festningen:
Nairo og jeg tuslet inn til der mamma bor, mer i sentrum av byen, for å møte Eileif der. Det er ingen hemmelighet at Nairo ikke liker seg i trafikkerte områder, så det ble en stressende avslutning på turen for han. Men han trenger den miljøtreningen, og nå sover han søtt under stolen min 🙂
Del dette på:
