• Horisontale dager

    Det er ikke mye å skrive om denne søndagen… I går skulle jeg egentlig gitt Anita hennes dag, men av ganske åpenbare grunner var det bare å avlyse den turen. Heldigvis ingen problemer å kansellere det som var bestilt, og så får vi heller glede oss til et nytt forsøk over nyttår. Denne helgen er det julemarked på festningen, det fikk jeg heller ikke besøkt. Sånn egentlig er jeg glad for at jeg ikke har blitt mer dårlig når jeg først skulle få covid-19, men det er sabla irriterende å gå glipp av ting.

    Har stort sett holdt meg horisontalt på sofaen eller halvveis liggende/halvveis sittende i stolen helt siden tirsdag kveld:

    Eileif har (ennå ikke) blitt syk, men her er jeg litt usikker på hva som feiler ham:

    🤣🤣🤣

    Og jeg må være så ærlig og si at jeg ikke aner hva som foregår på dette bildet:

    På morgenturen på utsiden av døra med Nairo om fredag kunne jeg fastslå at det hadde kommet noen korn snø i løpet av natta/morgentimene:

    Og i går kveld var det bare å holde horisontalen i sofaen og se på finalen i Maskorama (gjettet riktig på Øystein Pølsa Pettersen og Bilal Saab) og spise mangosorbet:

    I tillegg har vi fått sett ferdig Kompani Lauritzen: Tropp 1, som var helt grei tidtrøyte, men jeg synes den vanlige Kompani Lauritzen er bedre. Jeg burde også ha kommet ajour med Greys Anatomy (ikke sett ferdig forrige sesong ennå), og ikke minst sett den nye (og siste?) sesongen av The Crown, men jeg har rett og slett ikke orket.

    Så hvordan har denne koronaen oppført seg? Vel, som jeg skrev øverst i innlegget, så er jeg glad jeg ikke har blitt mer dårlig. Det siste året-halvannet har jeg ikke vært redd for å få covid-19, men jeg har vært litt bekymret for om det skulle gå mye utover pusten og konsentrasjonen. Når jeg skriver dette innlegget, ser jeg at jeg har mange flere skrivefeil enn jeg pleier å ha, men om det skyldes trege fingre, korona eller noe annet, nei det vet jeg ikke.

    Dagene har vært preget av feber med tilhørende muskelkramper og leddvondt, egentlig sånn mine forkjølelser/influensaer pleier å være. Jeg har aldri tidligere tatt influensavaksinen, men vurderte det i år, uten at jeg kom så langt til å få gjort det. Kanskje den hadde hjulpet noe? Jeg har vært trøtt og sliten, men har sovet godt alle netter bortsett fra natt til onsdag, da sov jeg i underkant av 5 timer totalt, krampene vekket meg og holdt meg våken store deler av natta. Jeg tror det var fredag morgen at jeg våknet sår i halsen og tett i nesa, og hostingen begynte utover dagen i går, selv om den egentlig ikke er så ille.

    Jeg har litt feber i dag også, men jeg skal på jobb i morgen. Hater å være hjemme fra jobb, min våkne tid blir mye brukt til å gruble på alt jeg vet venter på meg, og da får jeg ikke skikkelig hvile. Så da er det bedre å komme meg på jobb og få unna noe selv om det går tregt, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke er smittsom lenger.

  • Så ble det min tur

    På jobb i går fikk jeg sånn nesten plutselig mer vondt i ryggen enn jeg pleier å ha. Konkluderte med at jeg måtte ha ligget feil på natta, og tenkte ikke mer over det bortsett fra å være irritert over smertene. Men etterhvert som dagen gikk fikk jeg feber, og da skjønte jeg at ryggsmertene ikke var ryggsmerter, men muskelkramper og leddsmerter på grunn av feberen. Det store spørsmålet var jo bare hva jeg hadde fått, om det var forkjølelse, influensa eller covid-19.

    Sov nesten ikke i natt på grunn av muskelkrampene, og var rimelig sliten da jeg sto opp til vanlig dra-på-jobb-tid, men startet dagen med å ta en koronatest. Og det var knapt så jeg rakk å snu ryggen til testen før dette resultatet åpenbarte seg:

    2 år og litt over 8 måneder etter at Norge stengte ned var det altså min tur. Og jeg som hadde håpet, nå som det har gått så lang tid, at jeg skulle få være en av de som skulle slippe unna! Men nei. Og så langt går det ganske greit. Formen er så klart ikke bra, men bedre enn jeg fryktet. Ikke noe jobb i dag, og ikke i morgen heller da jeg på ingen måte er feberfri. Men bare feberen kan stikke av og muskelkrampene og leddsmertene blir med feberen, så går dette greit. Håper jeg.

  • En dårlig helg

    Det er ikke mer enn 2 uker siden jeg skrev om en god helg, så med tanke på at alt må balanseres og være i likevekt, er det vel rett og rimelig at det måtte komme en dårlig helg. Den kom denne helgen.

    Onsdag kveld begynte jeg å få vondt i halsen på en måte jeg ikke har hatt vondt før. Torsdag ettermiddag var jeg forkjøla, eller ihvertfall det jeg håpet var forkjøla. Jeg dro på jobb fredag morgen og fikk tatt en hurtigtest for å utelukke covid-19, heldigvis og takk og pris var den negativ. Ble på jobb, og måtte “lide” meg gjennom et nytt påfunn, nemlig “noe morsomt første fredag hver måned”. Jeg er så lite glad i sånt, men jeg stiller opp når jeg må, og denne gangen var det “Barte-fredag”:

    Resten av helgen har jeg sett sånn ut:

    Det har blitt mye glaning på gamle videoer av Kara and Nate:

    Jeg har anbefalt Youtube-kanalen deres tidligere, og jeg anbefaler den gjerne igjen. Jeg er egentlig ikke noe glad i å reise, men det er vel ikke et eneste sted jeg ikke kunne tenke meg å dra etter å ha sett videoene deres, selv et cruise til Antarktis frister, og jeg hater båt og kulde!

    Men spiselig kulde kan jeg like, spesielt når halsen er sår:

    Du må være rimelig glad i mint for å virkelig like denne. Det er ikke jeg, men den gikk ned.

    Det har blitt mye tv-titting, i går var det semifinalen av Skal vi danse, i dag ble det Maskorama på Nett-TV:

    Ja, jeg visste hvem som røk ut før jeg så programmet, nei, jeg hadde aldri gjettet det. Eileif er bombesikker på hvem Heldiggrisen er, jeg er ikke sikker på noen som helst, men har noen tanker.

    Og så har det blitt mer is:

    Denne var veldig god!

    Men det absolutt aller verste denne helgen, var å måtte avlyse noe jeg har hatt lyst til i et par år, og som har vært planlagt i halvannen uke. I Vestfold finnes det en trail på 300 cacher, og jeg har hatt så lyst til å prøve meg på minst 200 på ett døgn. Flesteparten av de jeg kjenner har tatt hele eller deler av trailen, men for halvannen uke siden fikk jeg en forespørsel fra to som ikke har tatt den, og så klart jeg ville være med! Alle planer var lagt, jeg hadde nesten pakket ferdig, og så kom forkjølelsen. ${€$@@€{]}!!! (<- sett inn alle de stygge ordene du vil). Hadde ikke feberen og hodepinen vært på plass, så hadde jeg kanskje klart å være til nytte, for man må være minst 3 aktive deltakere på en sånn tur (en som kjører og to som bytter på å finne cacher), men jeg bare visste at jeg kom til å være mer til bry. Så jeg måtte avlyse 🙁 Og ikke bare er jeg lei meg for å gå glipp av muligheten, men jeg satt jo de to andre i en vanskelig situasjon også. Nå ordnet det seg heldigvis for de, en annen steppet inn på veldig kort varsel (og de tok hele runden på 300 cacher!), men når pokker skal jeg få en sånn mulighet igjen? Fader altså, dette var den dårligst timede forkjølelsen noen sinne! Og hvis det ender med at jeg er for dårlig til å dra på min første Maria Mena-konsert til fredag, da graver jeg meg ned og blir der. Blæh!

  • Resultatet av Nairos røntgen

    Jeg ringte veterinæren om mandag og fikk time i dag for røntgen. Så disse to døgnene har jeg brukt på å fortelle meg selv at det ikke kan være noe alvorlig, det er nok bare en muskelstrekk eller noe sånt.

    Dro tidlig fra jobb i dag, kjøreforholdene er mildt sagt utfordrende for tiden, så jeg ville ha god nok tid til å både komme meg hel hjem og hel tilbake til byen med Nairo i bilen.

    Kom oss inn til veterinæren, og han startet med å kjenne gjennom Nairo igjen. Han var helt enig i at Nairo ikke lenger har vondt i brystbeinet, og han fortsatte med å kjenne på forlabber, ryggrad, ribbein og bakbein. Fant ingenting unormalt og Nairo viste heller ikke noe tegn til smerte.

    Vi snakket litt rundt mulighetene, og ble enige om røntgen. Så Nairo ble dopa, kastet opp (som vanlig) og sovnet, og jeg ble forvist ut imens bildene ble tatt. Etter det som føltes som en evighet fikk jeg komme inn igjen, Nairo hadde da fått oppvåkningssprøyte, men han tok fremdeles livet helt med ro på røntgenbordet.

    Veterinæren viste meg bildene, viste at det ikke var noe galt med brystbeinet eller ribbeina, ikke noe galt med ryggen, men så kom vi til hoftene. Og der er det forkalkninger, antagelig med underliggende HD. Akkurat det jeg trodde det ikke var, for jeg var 100 % overbevist om at det ikke ville komme så brått.

    Nå får Nairo en kur på 4 sprøyter (1 i uka i 4 uker), men ikke spør meg om hva dette er. Muligens Cartrophen, se også her i Felleskatalogen. Vi skal i denne perioden prøve uten smertestillende for å se hva slags virkning sprøytene har på han, men har han for vondt kan han få smertestillende i tillegg. Så skal vi passe på å holde han i moderat og variert aktivitet.

    Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Jeg vet at jeg er ekstremt lei meg, og jeg vet at jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal ha det så godt som mulig. Samtidig sier fornuften min at jeg hele tiden skal ha hans livskvalitet som hovedfokus, mens hjertet mitt skriker at jeg ikke kan miste han.

    Nairo er akkurat nå ikke det minste fornøyd med tingenes tilstand, han bare går rundt og piper og sutrer og føler seg nok både full og fyllesyk. Ikke vil han ut, ikke vil han ha mat, ikke vil han ha vann, ikke vil han legge seg, ikke vil han ha kos. Jeg håper han klarer å slappe av i løpet av kvelden, så han får seg en god natts søvn. Usikker på om det samme gjelder for meg.

  • Sånn går det med Nairo

    Etter at vi var hos veterinæren om mandag, har Nairo fortsatt på smertestillende. Den siste tabletten i denne omgang får han til frokost i morgen.

    På den positive siden ser det ut som om smertene i brystbeinet nå helt er borte. Jeg får ihvertfall ikke noen synlig reaksjon fra han når jeg presser på brystbeinet, og det er bra. I tillegg spiser han normalt og gjør fra seg normalt, og det er jo også veldig bra.

    Men det går ikke like bra med bakbeina/bakparten hans. Han sliter mer og mer med å reise seg når han har sovet, han vil helst ikke sitte, han puster tungt/stønner når han legger seg, han vil ikke gå hverken opp i 2. etasje eller ned i kjelleren, og etter dagens 1,5 km tur på snøkledd grusvei på flatmark, stivnet han nesten med en gang vi kom hjem.

    Bildene er fra fredag. Da lå det så mye snø på veien at jeg ikke ville gå tur med han der, så vi tok langlina i hagen istedenfor. Og som dere ser, er han glad og fornøyd, venter på at jeg skal kaste ball (noe jeg selvsagt ikke gjør nå for tiden), og han beveger seg uhindret rundt i sitt tempo. Det samme på turen både i går og i dag, som sagt på flatmark i langline, han går akkurat dit han vil i den farten han vil, og jeg klarer ikke å se at han har vondt. Men disse dyrene er jo så flinke til å skjule smerter også, så jeg vet jo faktisk ikke hvor vondt han har når han går.

    Så for å være helt ærlig, så skifter jeg mellom to ytterpunkter. Når jeg ser han ute, koser seg og snuser, løfter høyt på bakbeina for å tisse, da er jeg glad og fornøyd og nesten ikke bekymret i det hele tatt, for han virker så frisk. Men når jeg ser han prøver å reise seg og gå, og bare blir stående fordi han ikke helt vet hvordan han skal plassere bakbeina, når jeg ser han halter avgårde helt til han “kommer igang” og dermed klarer å gå normalt, når jeg våkner på morgenen og ikke finner han i 2. etasje fordi han ikke orker å gå opp, da knekker jeg sammen i gråt fordi jeg er så redd for å miste den lille pelsdotten.

    Hva dette kan være, aner jeg ikke. Han er ikke røntget, så det kan jo være han har HD og har fått forkalkninger. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ringer veterinæren i morgen og ber om røntging, for jeg må vite hva vi har med å gjøre.

  • 8 år siden henting

    Jeg skal være så ærlig og si at det har vært noen ganger den siste uka hvor jeg har vært redd for at jeg ikke skulle få skrive dette innlegget, men takk og pris så kan jeg gjøre det! Nairo har det bedre, mer om det til sist.

    I dag er det 8 år siden Eileif og jeg satt oss i bilen tidlig om morgenen og kjørte mot Malung i Sverige for å hente den lille pelsdotten vi bare hadde sett på bilder. Den lille vakre som hadde sjarmert meg i senk, og som jeg gledet meg så vanvittig til å hilse på!

    Hentingen gikk fint, turen hjem gikk helt greit med noen stopp for å tørke oppkast og en feilnavigering. Men hjem kom vi, og da jeg ringte mamma for å fortelle om nurket, bestemte nurket seg for at dette var det tryggeste stedet:

    Dagen etter var det trygt å sove i mammas fang:

    Her et bilde fra tre uker etterpå, hvor han utforsker hagen:

    Og her er han 3 1/2 måned gammel, og synes det er veldig moro å springe når vi er på tur:

    Det har vært 8 innholdsrike år med Nairo. Siden han er en engstelig liten gutt, har det vært mange vanskelige situasjoner, men jeg synes vi har en hund som fungerer godt for oss, og jeg tror også at han har et godt liv. Det er garantert mye vi kunne gjort annerledes, men sånn er det vel alltid? Ingen gjør alt perfekt med hundene sine, vel?

    At han har blitt en vakker, voksen gutt, er det ingen tvil om. Men han er ikke spesielt pen når han sier ifra at “ballen min får du aldri!” 😉

    Joda, han har sine pene sider også 😉

    Jeg vet jeg ikke kan håpe på 8 år til med denne vakre, slitsomme, morsomme, høylydte, tullete og hårete hunden, men jeg håper at de årene vi har igjen med han skal bli gode og innholdsrike og friske.

    Hva har skjedd siden søndag?
    Jeg dro på jobb i går med klumpen i halsen, og slet virkelig med å la han være alene hjemme hele dagen. Da jeg kom hjem var Eileif ute med han, og å se det glade fjeset være så lykkelig over snøen som har kommet, gjorde at jeg knakk totalt. En så stor lettelse å se han være i så mye bedre form, selv om han ikke hadde fått smertestillende på nesten et døgn.

    Jeg hadde bestemt meg for å kjenne på brystbeinet hans og se hvordan han reagerte, så vi fikk lagt han ned på siden, og da jeg trykket der det gjør vondt, kom han med en liten reaksjon som på langt nær var så ille som i forrige uke. Hurra, bedring! Samtidig klemte jeg på magen hans, den kjentes spent/stram ut og han skrek til, så jeg ringte veterinæren og fikk komme ned med en gang.

    Veterinæren var enig med meg når det gjaldt brystbeinet, men han fikk ingen reaksjon fra Nairo da han klemte på magen hans, og han kjente ikke noen stram mage heller. Jeg kjente også etter, og kjente ikke det samme som jeg kjente hjemme. Så ikke vet jeg hva det var akkurat der og da hjemme, men borte var det.

    Vi ble enige om fortsatt smertelindring, men i mindre dose. Nairo er fremdeles sløv og sover mye, men er helt klart mer “våken” enn i forrige uke. Så totalt sett er han i bedre form, selv om alt ikke er helt på stell ennå. Så det går fremover, og jeg puster litt lettere, selv om jeg ikke helt slapper av ennå.

  • De siste 10-11 dagene har vært tøffe

    Det er ingen tvil om at de siste 10-11 dagene har vært veldig annerledes og krevende, og jeg kjenner jeg er sliten. Men det er bare å bite tennene sammen og fortsette å gjøre så godt man kan.

    Eileif:
    Onsdag for halvannen uke siden ble Eileif forkjøla. To dager senere fikk han diagnosen leddgikt, og selv om det ble oppdaget veldig tidlig og legen mener det er veldig gode prognoser, så er det allikevel en lite hyggelig diagnose. Jeg vet Eileif grubler mye, og jeg grubler jo også. Nå er det umulig for meg å ta sorgene på forskudd, for jeg vet altfor lite om hva som kan skje, og det er helt sikkert bra siden jeg er ekstremt god til å ta sorgene på forskudd sånn generelt sett. Så jeg tenker at vi må ta eventuelle utfordringer når de dukker opp. Forkjølelsesmessig er han nesten bra, henger igjen litt hoste.

    Jeg:
    Lørdag for en uke siden satt min forkjølelse igang. Det er det samme nesten hvert år, den grenser til en influensa, så nå har jeg gått 8 dager med feber, og er rimelig sliten av det. Onsdag var vel den verste dagen med intense leddsmerter og -kramper, de er heldigvis borte, men erstattet av den evinnelige hosten. Jeg drar uansett på jobb i morgen, en uke borte er egentlig altfor lenge i forhold til hva jeg liker.

    Nairo:
    Det var om tirsdag han skrek da han skulle leke, og siden onsdag har han gått på smertestillende og vært veldig sløv.

    Jeg er jo glad for at han slapper av, for det gir kroppen hans en bedre sjanse til å heles. Men nå har vi levd i straks 8 år sammen en gutt som elsker å leke, og det er fryktelig uvant og vondt å se at han bare ligger der.

    Stort sett klarer han fint å hoppe opp på egen hånd, det vil si opp i sofaen eller opp i senga. Men veldig ofte ber han om hjelp for å komme seg ned, og det gjør så vondt i mammahjertet. Noen ganger er han helt fin når han reiser seg opp, men det er også ofte han bare blir stående og står lenge før han beveger seg et skritt eller to, fordi det gjør vondt. Når han først kommer igang, virker det ikke som om han har spesielt vondt. Det kan jo være hoftene, han er ikke HD-røntget.

    Nå fikk han den siste smertestillende for et par timer siden, så det skal bli uhyre spennende å komme hjem fra jobb i morgen og se hvordan formen hans er. Da skal jeg også prøve å trykke forsiktig på brystbeinet for å se om han responderer på samme måte som hos veterinæren om torsdag, eller om det ikke gjør vondt lenger. Må ærlig si at jeg gruer meg 🙁

  • Nairo har vondt

    Det blir ikke mye aktivitet på Nairo for tiden, siden jeg ligger mer eller mindre rett ut med vinterens forkjølelse/influensa. Feber til den store gullmedaljen, hostekulene er i ferd med å flytte lungene oppover i kroppen, leddene verker, kramper kommer og går, og jeg veksler mellom å holde på å renne vekk og på å fryse ihjel. Men det var ikke det dette skulle handle om.

    Om tirsdag la jeg meg ned på gulvet for å aktivisere Nairo litt. Hans svar på alle problemer er tennisball, så idet jeg tar tak i den, kaster han seg ned i vanlig lekeposisjon: forlabbene strukket ut foran seg og rumpa rett opp i været. Samtidig kommer han med et skrik, et tydelig smerteskrik. Jeg tenkte at han strakk en forlabb eller noe sånt, så jeg kjente og tøyde og bøyde litt, men ikke kunne jeg kjenne noe galt, og ikke ga han uttrykk for noe smerte når jeg tok på han.

    Utover dagen la jeg merke til at han ikke ville legge seg ned. Eller jo, han ville legge seg, men han klarte ikke, det var tydelig noe som gjorde vondt. Jeg fortsatte å klemme og kjenne, men fant ingenting, og ikke sa han noe heller. Men det gjorde vondt å se at han hadde det så vondt, han ble jo bare stående rett opp og ned. Så jeg ringte veterinæren og fikk time klokka 9 dagen etter, altså i går.

    Resten av tirsdagen ble ikke noe koselig. Hver gang han prøvde å legge seg, reiste han seg opp igjen. Han klarte å få litt hvile hvis han la seg i senga si eller i sofaen, da de plassene er litt mykere. Og dette fortsatte gjennom hele natta. Han sov noe i senga mi, men det blir jo fort for varmt for han, og han klarte ikke legge seg på gulvet. Jeg våknet jo hver gang han sto og peste på gulvet, så vi sov dårlig, begge to.

    Vel fremme hos veterinæren i går, og Nairo var sitt sedvanlige nervøse jeg. Heldigvis er han utrolig tålmodig hos veterinæren, selv om han er redd, så han lot henne klemme og kjenne og dra, og heldigvis sa han også ifra hvor det gjorde vondt, nemlig i overgangen mellom ribbein og buk. Hun fant ikke noe annet, så vi ble enige om smertestillende i en uke og ro i 2-3 uker, og det var jeg helt fornøyd med.

    Nairo fikk den første smertestillende i går kveld, og da kom han fort til seg selv igjen. Jeg hadde fjernet tennisballen hans, vil ikke at han skal hoppe og sprette noe, men han fant frem tyggebeinet sitt og var veldig mye mer “til stede”. Og så fikk han også slappet av litt mer:

    Både Nairo og jeg sov godt i natt, men i morges la jeg merke til at han ikke ville legge seg igjen. Han skal bare ha smertestillende én gang om dagen, så den han fikk i går kveld hadde gått ut av systemet. Jeg satt meg på gulvet, og da kom han og la seg i fanget mitt, noe han normalt ALDRI gjør. Så jeg ble sittende der en stund, og da jeg fjernet meg, ble han liggende:

    Jeg var bare glad at han fikk litt hvile. Når han en stund senere skulle flytte på seg, ser jeg at han halter på det ene bakbeinet. Akkurat som om beinet hadde dovnet bort eller stivnet den stunden han hadde sovet. Jeg er jo hønemor de luxe og blir over gjennomsnittet bekymret når det er noe med disse små, så jeg tenkte hofter, rygg, prolaps, og alt mulig annet. Men jeg klarte å styre meg litt, og han klarte å legge seg ned og sove litt igjen:

    Det vil si; jeg må løfte han opp i sofaen. Men så lenge han finner en komfortabel liggestilling, kan jeg løfte han hvorsomhelst.

    Etter en stund ville han ned, og han ville ikke hoppe ned, så jeg løftet han. Og da ser jeg igjen at han halter på det ene bakbeinet. Så da ringte jeg direkt til veterinæren igjen, og var heldig og fikk en time i dag.

    En annen veterinær i dag, men han leste jo hva som ble gjort i går, og jeg forklarte hva som bekymret meg i dag. Han tok en grundig gjennomgang, han også, klemte og kjente, og Nairo ga uttrykk for smerte på nøyaktig samme sted som i går (brystbeinet), og ikke på noen flere steder. Det at bakbeinet sviktet/dovnet bort/haltet kan komme av at det gjør vondt i brystbeinet når han strekker bakbeinet på en spesiell måte, og at han derfor kompenserer ved å halte. For han halter ikke hele tiden, bare når han reiser seg opp etter å ha ligget en stund.

    Så vi ble enige om å øke smertelindringen bittelitt og se an over helgen. Forhåpentligvis har han på en eller annen merkelig måte bare fått seg en smell i brystbeinet (jeg aner ikke hvordan), og at han bare trenger en stund med hvile. Heldigvis spiser han som normalt, og han gjør fra seg som normalt, og det er jo veldig gode tegn! Og akkurat mens jeg skriver dette har han igjen funnet frem tyggebeinet sitt, så selv om jeg er bekymret, har han det ganske greit når de smertestillende fungerer.

  • 14 dager med blæh

    Fredag før påskeuka ble jeg syk. Ikke så rart egentlig, siden Eileif tidligere den uka hadde sovet 48 timer i strekk, bare avbrutt av hosting og inntak av febernedsettende.

    Jeg kom meg greit igjennom den helgen, rimelig sliten etter cachedagen med Lisa, men ikke verre enn at arbeidsdagene i påskeuka gikk forholdsvis bra. Fikk gjort det jeg måtte, og det var jeg veldig fornøyd med.

    Helligdagene i påska hanglet jeg litt, mye hosting, men jeg koste meg på tur både på skjærtorsdag og påskeaften. Og første påskedag følte jeg det virkelig som om jeg var på tur oppover igjen. Men så våknet jeg med feber andre påskedag, og jeg ankom mammas bursdagsfeiring med tidenes hostekule.

    Første dag tilbake på jobb tirsdag var jeg i god form, men ikke helt klar for å jobbe igjen:

    Og feberen kom jaggu tilbake utover dagen.

    Dagen etter var været slik jeg følte det, grått:

    Og i dag toppet det seg igjen. Dro på jobb for å få unna noe som egentlig ikke kunne vente, men fikk ikke logget inn på pc’en på grunn av en fellesfeil, og endte opp med å kaste inn håndkleet relativt tidlig. Kom hjem meg en verkende og skjelvende kropp, og la meg faktisk til å sove før middag, etter å ha tatt nok en tablett.

    Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har hørt nok på kroppen og ikke latt meg selv få slappe av nok til at denne runden med forkjølelse skulle få blomstre skikkelig og dermed bli borte. Men hodet mitt takler ikke helt det å være borte fra jobb, og da sliter jeg med å slappe av nok også. Nå skal Eileif jobbe hele helgen, så jeg må ut med Nairo, men jeg håper jeg klarer å gire ned nok til at jeg blir meg selv igjen, for nå er jeg lei. Og sliten.

  • Nede for telling

    Her i huset er vi nede for telling for tiden. Ja, ikke Nairo da, og det er jo ekstremt frustrerende for han å være full av energi når hverken Eileif eller jeg orker å sysselsette han noe særlig.

    Eileif var hjemme fra jobb i 4 dager for 2 uker siden. Da var det delvis omgangssyken, og han var ikke særlig fornøyd med livet. I slutten av forrige uke var det en forkjølelse som ble kastet på han, og nå er han sykemeldt ut uka. Det går mye i soving på sofaen:

    Jeg begynte jo også å hangle om helgen, og jeg har holdt meg stabilt dårlig siden det. Er noen timer på jobb hver dag da jeg heller vil det enn å være bare hjemme, men kjenner jeg fort blir sliten. Fremdeles er det litt feber pluss bihuler og hals som krangler, men satser på at jeg er noenlunde oppe og går igjen til helgen, så jeg får jobbet litt og tatt litt ferie i vinterferien neste uke.

    Det er jo ikke noe rart man blir syk for tiden, sola varmer og det er plussgrader på dagen, men finner man ikke le når man er ute, er det skikkelig surt i vinden. På kvelden snør og sludder det og det er minusgrader på natta, og så setter man igang med ny runde dagen etter. Nå sier langtidsvarselet at det skal bli jevnt kaldt fremover, men det hjelper jo ikke når man allerede er syk.

    Hvordan er det hos dere, har dere sluppet unna forkjølelse og influensa?