-
Uka i bilder
Jeg har egentlig ikke helt kommet over de 4 dagene med perfekt feiring jeg hadde i forrige uke, samtidig har det skjedd så mye utenom det vanlige denne uka, at forrige uke føles veldig lenge siden. Når det er sagt, er det fortsatt helt uvirkelig at jeg har fylt 50, og jeg mistenker at jeg aldri helt kommer til å skjønne det. Men, nå går vi over til denne ukas bilder.
Det er mørkt når jeg kjører på jobb for tiden, men da jeg parkerte på jobb mandag morgen, var det begynt å lysne og månen var så bitteliten:
Og plakaten på kontordøra mi hadde blitt modifisert:
Om onsdag ble jeg feiret på den ene jobben, med bursdagssang, gavekort til stedet der jeg fikser neglene, og is og ostekake:
På kaka står det: Gratulerer med dagen, Kjersti 50 år på persisk. Jeg er heldig, jeg! ❤️
Om onsdag lastet jeg ned en stjernekart-app, for er det noe jeg er dårlig på, så er det stjerner, stjernekonstellasjoner og planeter. Jeg lastet den ned på dagtid, så det var ikke noen stjerner å se, men da “spolet” den frem til kveldstid i den retningen jeg pekte telefonen, og til min store overraskelse var det dette som dukket opp:
Arkas, den forrige hunden min, var oppkalt etter Arcturus, og det smalt i hjertet mitt at dette var det første jeg fikk se ❤️
Og når vi snakker om hunder: Nairo har satt igang sesongens røyteperiode, og det er altså dotter med underull absolutt over alt i hele huset. Han er ikke kjempeglad i å bli gredd når han røyter, antagelig lugger det litt, så jeg prøver å legge inn noen minutter børsting her og der. 5 minutters børsting om torsdag resulterte i en ny hund:
Om fredag skulle det være avskjedsfest for sjefen min på den ene jobben, derfor valgte jeg å ikke dra hjem etter jobb, men heller først ta turen til Sarpsborg. Der ble det 6 cachefunn: 5 lab’er og 1 tradisjonell. Så dro jeg til Nordby og fikk kjøpt meg 3 par nye skoletter. Jeg tok en opprydning i skoene mine i sommer og satt igjen med 2 par skoletter, hvor jeg nå i høst har oppdaget at det ene paret er så slitt innvendig at det føles som om jeg går på en spiker, og det andre paret har for høye hæler for tærne mine. Da er det fint med 3 for 2 på Skopunkten, og selv om det ikke er superkvalitet, så holder de fint i 5-6 år.
Så var det fest, og dagens BeReal ble tatt nedover Storgata:
Deler av mammas danske “familie” er på norgesferie, og i går var vi invitert til hytta de leier for skravling og middag. Eileif og jeg tok da først turen til Fredrikstad for litt caching, og jeg fikk de 9 funnene jeg trengte, fordelt på 8 lab’er og 1 mystery bonus. De 8 lab’ene var fullføring av 2 lab-runder jeg hadde begynt på tidligere, godt å ha de unnagjort.
Så fant vi frem til ei hytte i Skjebergkilen med fantastisk beliggenhet, og dagens BeReal kom da jeg hadde denne utsikten:
Kveldssola midt i trynet, men det var bare deilig!
Da jeg var ute med Nairo i morges, ble jeg oppmerksom på disse bladene like ved inngangsdøra:
Jeg har ingen peiling på hva slags plante dette er, men har du sett for en fantastisk farge? 🥰
Resten av dagen har gått med til rydding, og til å se både Skal vi danse og Stjernekamp fra i går. Har ikke fått sett Beat for Beat fra fredag, men det skal jeg nok få til i løpet av kommende uke.
I tillegg skal jeg få lagt ut talen jeg måtte lese på bursdagsfeiringen min, den har endelig kommet seg hjem, og jeg lovte dere å legge den ut, så den kommer i løpet av uka 😂
Del dette på:
-
Bursdagsgave fra meg til meg
Siden jeg har bursdag på den internasjonale dyrenes dag, er det kanskje ikke så rart at jeg er veldig glad i dyr. Hund står mitt hjerte nærmest, og jeg har hatt/har tre hunder som har satt dype spor i meg.
Først var det Santo, blanding mellom Finsk spets og Elghund:
Bildet er tatt for nesten 29 år siden, Santo var nyankommet til oss, og jeg har forandret meg mye.
Så var det Arkas, Border Collie:
Bildet er tatt for 18 1/2 år siden, Arkas var da 7 1/2 år.
Og nå er det jo Nairo, Finsk lapphund:
Dette bildet er tatt for 10 1/2 år siden, Nairo var da 2 1/2 år gammel, og jeg er ganske lik meg selv.
Disse tre gutta kommer til å bo i hjertet mitt for alltid, men jeg ville ha de med meg på en mer synlig måte, derfor har jeg i dag gitt meg selv en 50-årsgave:
Foto: Nordby Tattoo Studio Jeg har hatt noen trivelige og ikke så veldig vonde timer hos Nordby Tattoo Studio i dag, samme mannen som tatoverte mamma og pappas initialer på armen min i mars 2020. Denne til hundene sitter på utsiden av venstre legg. Jeg har brukt et par år på å bestemme meg for plassering, men plutselig ramlet det ned i hodet mitt at det er klart at det er der den skal være, for hundene mine går jo alltid på min venstre side.
Utseende har jeg nesten ikke bestemt selv. Jeg hadde funnet inspirasjon på nett som jeg sendte tatovøren, forklarte hva som var viktig for meg og andre små detaljer. Som f.eks. størrelsen på potene, siden jeg ville det skulle gjenspeile størrelsen til Santo, Arkas og Nairo. Mulighet for å føye på flere poter, hvis det blir flere hunder etter Nairo. Teksten er en del av et “dikt/motto” jeg har hatt i hodet mitt i veldig mange år, men jeg visste at jeg ikke ville ha hele “diktet”, og teksten var heller egentlig ikke det viktigste, men samtidig gjør den det klart at det er hunder jeg snakker om.
Jeg fikk et utkast i går, gjorde to justeringer, og resultatet er det som nå er fast på min legg. Og jeg er altså så fornøyd! Helt unik for meg, akkurat sånn jeg vil ha det. Og dermed vil gutta mine også være med meg for alltid.
Vurderer du en tatovering, uansett om det er din første eller ikke, så anbefaler jeg å ta en titt på Nordby Tattoo Studio sin Facebook-side. Jeg kan love deg at det ikke blir en kjedelig opplevelse, og at han er dyktig, er det ingen tvil om. Han har helt sikkert noen typer tatoveringer han er mer glad i å gjøre enn andre, men bildene på FB-siden vitner om allsidighet. Og for ordens skyld: hverken blogginnlegget eller dagens tatovering er sponset, jeg skriver min oppriktige mening og har kvittering på betalingen for tatoveringen.
Del dette på:
-
Vofsenegler
Nå var det på høy tid å gjøre noe med neglene. 5 uker er egentlig litt for lenge mellom hver time hos Neglrommet, men det er egentlig helt greit for meg. For lakken i seg selv holder seg rimelig godt:
Men som dere ser har neglene vokst ganske mye, og da er det ikke pent lenger.
Det har jo vært mye fokus på Nairo i det siste (det går forresten veldig bra med han!), og jeg kjente at jeg ville ha et symbol for hundene mine på neglene denne gangen. Og siden jeg har hatt 3 hannhunder måtte det bli blå farge, og heldigvis hadde Neglrommet stensil med hundepoter. Dermed ble det slik:
To poter på tre negler; en for Santo, en for Arkas og en for Nairo. Kun blå negler på den andre hånda. Og jeg er så fornøyd! Gutta mine jo <3
Del dette på:
-
Kobbelkrise
Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg har hatt dette kobbelet, men jeg tror jeg kjøpte det da Arkas var liten. Det vil si at det er ca 17 år gammelt, og jeg er så glad i det at det ble en aldri så liten personlig krise i heimen da Eileif i morges sa at det var ødelagt. La meg vise dere.
Her er kobbelet i hele sin prakt:
Og på bildet over kan dere faktisk se problemet, nemlig spennen nederst til høyre. En litt unaturlig vinkel for en spenne. Jeg har sirklet inn problemet på bildet under, men ber dere også legge merke til den andre sirkelen:
Og så går vi ned på detaljnivå. Her et nærbilde av problemet:
Den lille “dærten” som fester spenna til den firkantede metall”rammen”, og som også gjør at spenna snurrer fritt rundt, er så nedslitt at den hopper ut av sporet sitt, og vips, så er Nairo en løs hund. Dumt!Det som gjør at jeg er så himla glad i dette kobbelet er flere ting. Men en av de tingene er den andre røde sirkelen på bilde nummer to, nemlig denne “klumpen” av lær:
Den sitter ca midt på kobbelet, og man kan feste håndtakspenna i den for å korte ned lengden på kobbelet, eller, som jeg gjør når jeg for en kortere periode vil ha Nairo nært meg, jeg holder hånda mi rett under den “klumpen”, sånn at Nairo får kortere rekkevidde.Her ser dere stoffet/strukturen på kobbelet:
Jeg vet ikke om det er nylon eller rent stoff, men det er vevd/sydd, det er ikke spesielt tykt, det er ikke polstret på noen måte, og det er veldig mykt. Men mykheten kan skyldes mange års bruk.Og her kommer da min bønn til alle mine hundevenner: Kan dere være på utkikk etter et tilsvarende for meg? Jeg er villig til å strekke meg langt i pris for å få tak i noe sånt igjen.
Kort info om kobbelet:
- 170-200 cm langt
- Nylon eller stoff
- En ring ca midt på kobbelet, festet med en “klump” av noe slag
Et annet alternativ er hvis dere vet om noen som kan reparere dette for meg, det vil si å åpne opp lær”klumpen” (både den nærmest Nairo og den som danner håndtaket) og få byttet spennene, og så få festet “klumpene” igjen.
Jeg har fått kjøpt et erstatningskobbel i dag, og jeg har også andre kobbel liggende, men ingenting slår dette. Og jeg kommer til å bruke noen timer på å saumfare det o store internettet for å se om jeg kan finne noe selv, men jeg blir veldig glad for all hjelp og alle tips!
Del dette på:
-
Pakke fra Amerika
En ukes tid før Eileifs bursdag bestilte jeg gave til han fra Amerika. Jeg skjønte at den ikke ville komme i tide til bursdagen hans, men de siste dagene har jeg vært rimelig utålmodig. Spesielt siden jeg ikke har funnet noen måte å spore pakka på etter at den forlot USA.
Men i dag lå den i postkassa, og Eileif lo godt da han fikk denne i hendene:
Han sa at det ikke ville være flaut å bruke den, så får vi se om jeg synes det er flaut å være i nærheten av han når han faktisk bruker den 😉Jeg klarte ikke helt å dy meg, og kjøpte en t-skjorte til meg selv også:
Selvsagt måtte årsaken til innkjøpet være med og posere. Så nå har jeg to Arkas-t-skjorter og en Nairo-t-skjorte, og burde vel egentlig ha en Santo-t-skjorte også. Det får bli neste prosjekt 🙂Del dette på:
-
Sår på øyet
I et par dager har det væsket ut litt gulgrønt puss fra Nairos venstre øye. Det har vært ytterst små mengder, men det er tross alt øyet det er snakk om, så da vi i dag dro til veterinæren for å gi han “svensketabletten”, spurte jeg om en av veterinærene hadde tid til å ta en titt på det. Det hadde de heldigvis, og jeg løftet en skjelvende Nairo opp på undersøkelsesbordet og han la seg flatt ned og hadde antagelig sangen “Let’s twist again” i hodet. Okay, jeg vet at det ikke er spesielt koselig av meg å spøke med at hunden min er så livende redd i en sånn situasjon, men hva skal man gjøre 😉
Uansett: Veterinæren dryppet noen greier med farge på i Nairos øye. Det ga meg flashback til en gang da Arkas var valp/unghund og hadde rennende øyne, og han var gjennom samme undersøkelse. Da ble nesa hans grønn etter en stund, så jeg sto og ventet på at det skulle skje med Nairo også, noe det selvsagt gjorde. Og jeg klarte ikke å la være å fnise, for det ser unektelig litt teit ut med en hund med grønn nese 😉
Veterinæren fant et ørlite sår på øyet som for henne så overfladisk ut. Så vi fikk med resept på øyedråper som skal dryppes 2 ganger pr dag i 8 dager og beskjed om å holde utkikk etter om pupillene blir forskjellige i størrelse eller om det skadede øyet blir gråaktig.
Pusset må tørkes bort før dråpene dryppes, og i tillegg sa apotekteknikeren at det var en fordel å skylle med saltvann før dryppingen, så da gjorde vi det da vi kom hjem. Nairo pleier normalt ikke å sette stor pris på at vi herjer sånn med han, og ihvertfall ikke om han må sitte stille. Men jeg vet ikke om han skjønte at vi skulle hjelpe han eller hva det nå var, for han satt nogenlunde stille under hele tørke- og dryppe-seansen, og jeg gruer meg derfor ikke til de kommende 8 dagene. Dette blir så bra, så 🙂I tillegg må jeg jo nevne at han ikke virker plaget av øyet på noen måte. Ikke gnir han seg, ikke blunker han mer enn normalt og han trekker seg ikke unna når vi tar rundt øyet, så dette er nok bare en liten rift fra en grein eller noe sånt. Men, det er tross alt øyet det er snakk om, og da er det absolutt best å være føre var.
Del dette på:
-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.Del dette på:
-
Mye shopping for lite penger
Noen av dere husker kanskje dette innlegget, hvor jeg nederst skrev at jeg hadde vunnet et gavekort hos Stormberg på kr. 1.000,-. Jeg har ikke hatt det travelt med å shoppe, da det ikke egentlig har vært noe jeg har trengt. Men så kom jeg på at regndressen min, som nå er rundt 12 år gammel, har begynt å kaste av seg belegget sitt rundt kanten på hetta, noe som har resultert i at jeg har hatt mange små blå prikker i ansiktet etter å ha hatt på meg jakka. Ikke den største krisen, men irriterende nok til at jeg valgte å kjøpe meg nytt regnsett. Egentlig ville jeg ha i fargen sort, men siden buksa var utsolgt i min størrelse i sort, falt valget på fargen mørk fiol istedenfor. Her er Dugg regnbukse:
Og Dugg regnjakke:
Ikke fargen jeg normalt ville valgt, men det er jo “bare” regntøy. Ikke fått testet det enda, men det gamle settet blir tatt med ut på hytta, så slipper jeg å dra det nye settet frem og tilbake når vi en eller annen gang får brukt hytta igjen.For å komme opp i beløpet på gavekortet måtte vi putte litt til i handlekurven. Derfor tok vi med Dalom luehals, rød til meg og blå til Eileif:
Sokker får man egentlig aldri nok av, og Eileif fikk seg en 3-pk med Fagernes tursokk:
Og så fikk han seg to stk Istind vindstopp boxere:
Jeg fikk utrolig mye fint til bursdagen min. Ingenting nevnt, ingenting glemt. Jeg fikk også en del penger, og det slo meg ganske fort at jeg burde kjøpe nye turstøvler. De jeg har nå har jeg hatt i ca 12 år, og selv om de har vært supergode, må jeg bare innse at de synger på siste verset. Jeg som alltid får gnagsår av nye sko fikk ikke gnagsår da disse var nye, men nå i det siste har gnagsårene kommet, og det sier meg at de er litt vel slitt innvendig. I tillegg blir jeg jo våt på beina selv om jeg ikke plumper med de.Da jeg om mandag fikk tilbudsavisa til XXL i posten og så at de hadde tilbud på et par turstøvler, tok det ikke lang tid før jeg ringte inn til XXL på Tune i Sarpsborg for å høre om de hadde mange i min størrelse inne. Det hadde de, og derfor tok vi altså turen til Sarpsborg i går (se også turinnlegget mitt i går). Jeg fikk testet støvlene og måtte faktisk opp i størrelse 39 for å få god nok plass til både føtter og sokker, og støvlene virket så bra at de ble med meg hjem. Crispi Dovre Fjellsko:
Jeg hadde fremdeles en god del penger igjen, og siden vi først var på XXL hadde jeg lyst til å teste ny kløv til Nairo. Jeg har ikke vært fornøyd med Arkas’ gamle kløv på Nairo, men har ikke hatt råd til å kjøpe en ny. Nå trenger vi strengt tatt ikke noen kløv, men jeg ser at Nairo synes det er litt stas å gå med kløv, og det er fin trening for han, så da brukte jeg resten av bursdagspengene på å kjøpe Non-Stop Amundsen kløv til han:
På alt dette har jeg altså bare brukt et par-tre hundrelapper av mine egne penger, og det vil jeg absolutt kalle mye shopping for lite penger! Og nå gleder jeg meg både til regnvær, turer generelt og noen små kløvturer i nabolaget med Nairo 🙂Del dette på:
-
Når damene løper
I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.
Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.
Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.
Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!
I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.
I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.
Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉
Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉
Del dette på:
-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
Del dette på:
