-
Utstilling i Dingle
Jeg tror ikke det er så mange som gidder å dra på hundeutstillinger når man ikke stiller ut hunden sin selv, men jeg gidder 🙂 Og i dag ble også Eileif med meg, selv om han ikke synes det er kjempefestlig. Og ihvertfall ikke når det er mange blå grader, og utstillingen foregår i et ikke-oppvarmet ridehus. Men det var koselig å ha selskap!
Dingle er et lite svensk tettsted ca en times kjøring sør for oss. Jeg var ikke sikker på hvor utstillingen skulle være, men siden Dingle stort sett bare består av en rundkjøring og noen få butikker, burde det ikke være så vanskelig å finne frem. Og det var det heller ikke 🙂
Hovedgrunnen til at jeg ville dit, var at det skulle komme to Finske Lapphunder. Jeg har snakket litt med eierne deres i en av Finsk Lapphund-gruppene på Facebook, og da er det jo alltid moro å møte de i virkeligheten også. Dessverre startet ikke bilen til den ene av de, men K og hennes Muffy (Lappizaros Malou) fikk jeg snakket mye med. Kjempekoselig!
Muffy er ei søt jente som både utseendemessig og oppførselmessig er ganske så lik Nairo, men hun var trygg og rolig (i motsetning til Nairo).
Jeg var en tur på Gårdsbutiken i går, og fikk der greie på at K (en annen K enn eieren til Muffy) skulle til Dingle med sin Grand Danois-valp Klepto, så jeg var forberedt på å titte etter de. Og det tok ikke lang tid før jeg fant de:
K stiller ikke selv, så det ble Kleptos oppdretter sin jobb. Og han oppførte seg relativt bra i ringen, ihvertfall med tanke på hvor mye energi denne “lille” valpen har 🙂
Det var bitende kaldt, så vi dro rett etter at rasene var ferdige i ringen. Aner derfor ikke hvordan det gikk videre med hverken Muffy eller Klepto.
Gutta mine måtte en tur til søpledunken da vi kom hjem. Det snødde her hele onsdag, og selv om det ikke ligger mye snø, er Nairo overlykkelig over det lille som er:
Nå blir det snart middag her i huset, og så skal jeg være barnevakt for snuppene til C i kveld. Har lagt frem juletreteppebroderiet mitt, kanskje jeg kan komme noen sting nærmere ferdig på den i kveld? 😉
Del dette på:
-
Nummer 19 – favorittcachekalender
Vi fortsetter på nedtellingen, og har nå kommet til 19. plass. Her finner vi Jettegryte (GC378N5), og den befinner seg her i Halden, i nærheten av Erte.
Ifølge Wikipedia, er en jettegryte et glatt og ofte sylindrisk hull i fast fjell. De har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen, og de varierer i størrelse fra noen få desimeter til mange meter, både i bredde og i dybde. Nord-Europas dypeste og bredeste finnes i Helvete i Oppland.
Vi dro for å finne denne cachen 28. januar i år.
Jeg minnes vinteren 2011-12 som snøfattig, men når jeg ser disse bildene igjen, ser jeg jo at vi hadde en del snø, ihvertfall akkurat denne dagen 🙂
Jeg husker ikke hvor langt det er å gå inn fra parkeringsplassen til jettegryta, men turen går på fine skogsstier, og det er skiltet mot gryta.
Denne cachen har fått en plass i favorittcachekalenderen min fordi den tar oss til et fantastisk naturfenomen. Som jeg skriver i det opprinnelige blogginnlegget, hadde jeg lenge hatt lyst til å ta turen inn dit, men skal jeg være helt ærlig, tviler jeg på at jeg hadde gjort det hvis det ikke var for cachen. Og nei, jeg tok ikke turen tilbake dit i sommer 😉
Del dette på:
-
Nummer 22 – favorittcachekalender
Da har vi kommet til 22. plassen, og der har jeg Björnerödspiggen (GC1GY8G). Jeg har vært der to ganger. Første gang var sammen med Eileif 17. juni 2010, og det var da vi fant cachen der. Andre gangen gikk Nairo og jeg dit, da drev jeg med stigningstrening til Norge på tvers-turen i sommer (skal ikke skryte på meg at treningen hjalp…).
Björnerödspiggen ligger i Strömstads kommun i Västra Götaland, og begge gangene jeg har vært der, har jeg tatt utgangspunkt i en merket sti som går fra Krokstrand-traktene (fra øst mot vest). Der finnes det en ørliten parkeringsplass med et infoskilt. Men såvidt jeg har hørt, går det an å gå opp dit fra vest også, noe som virker logisk siden Bohusleden går over toppen.
Det er ingen superbratte partier oppover, det går mer jevnt og trutt mot toppen:
Og når man kommer opp, må man selvsagt en tur opp i utkikkstårnet:
Björnerödspiggen er 222 meter over havet, og er Bohusläns høyeste punkt. Utsikten er derfor formidabel:
Og det er også en gapahuk der, så man kan sette seg ned og nyte noe medbragt eller fyre opp grillen og kose seg med noen pølser:
Så hvorfor er denne med i min favorittcachekalender? Nok en gang er det naturopplevelsen som teller. Det er en litt mer slitsom tur enn det jeg helst vil gå, men belønningen er såpass stor med naturen og utsikten at det er verdt slitet. Og jeg er evig takknemlig for at folk legger ut cacher på slike steder, så man faktisk finner disse perlene. Og skulle du ta turen dit, må du huske på å skrive i gjesteboka som ligger i “postkassa” på venstre side av gapahuken, uansett om du skal finne cachen eller ikke 🙂
Del dette på:
-
Bursdagsgutt
For to år siden i dag, ble det født 7 valper i Malung i Sverige. 7 små knøtter som i dag er spredt rundt i Norge og i Sverige, og som alle har stamtavlenavn som begynner på Z. En av disse knøttene flyttet hjem til oss, så i dag feirer vi bursdag!
Og at det er en vakker kar vi har hos oss, er det ingen tvil om, ihvertfall ikke i mine øyne 😉
Selvsagt har bursdagsgutten fått gaver:
Lick treat’en er utformet som en roll-on-deodorant, men den er fyllt med flytende biffsmak (finnes i fler smaksvarianter), og skal være glimrende når man trener, da man slipper alt godbitsøl i lommene. Nairo er enn så lenge litt skeptisk til den, men vi prøver 🙂
Det orange gummibeinet har åpninger langs begge sider og en vegg i midten, så man kan dytte inn godbiter, slik jeg har gjort på bildet over. Denne var stor suksess!
Men jeg skal ikke putte for store godbiter inni, de får han rett og slett ikke ut på egen hånd. Den var forøvrig like morsom uten godbiter i også 😉
Og “godbitkrokodilla” er alltid populær. “Få den da, mamma!!!!!”
Gratulerer med dagen til verdens beste Nairo, mammas lille vakre!
PS! Kan ikke fatte og begripe at han har vært så liten som dette!
Del dette på:
-
På småveier i Sverige
Jeg vet ikke hvordan det er ellers i Norge og i Sverige, men i våre nærområder er det ihvertfall sånn at det finnes utallige små skogsveier (både med og uten asfalt) i Sverige, mens i Norge er det ytterst få. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å finne frem på alle disse småveiene, og det gjør det ikke noe bedre at jeg ikke får ut gode kart på skriveren pluss at vi ikke får opp kart i en del av grenseområdene på GPS’en. Allikevel la vi i dag i vei mot tre cacher vi ikke hadde peiling på hvor skulle ligge, bortsett fra sånn cirka retning.
Den første var Hällesmörk – Minnesstenen. Vi fant da frem til riktig avkjørsel til slutt, etter å ha kjørt feil et par ganger, og når vi fant parkeringsplassen, gikk vi noen meter feil to ganger også, før vi fant rett sti. Vi så ikke snurten av noen minnestein, men cachen fant vi.
Så skulle vi til Lommelands kyrka, og trodde vi hadde funnet riktig bakvei, men neida, det hadde vi så aldeles ikke. Jeg var i ferd med å gi opp, men plutselig så vi et skilt mot Lommeland, og like etter dukket kirken opp, og cachen var lett.
Hovedmålet for dagen var den tredje og siste cachen, nemlig Dragonkullen. Hadde vi kommet fra gamle E6, hadde det nok vært enklere å finne frem, men vi kom fra de dype skoger østfra, og vi slet derfor litt. I tillegg står det ikke noe skilt mot Dragonkullen fra sideveien til E6, men vi tok en kvalifisert gjetning og traff riktig.
Nydelig å gå i skogen i dag, vi har den første skikkelige vinterdagen for sesongen, og bakken har allerede frosset. Litt snø var det også i morges, men det var så lite at det ikke la seg. Trærne har her hjulpet til med å lage trappetrinn av røttene sine:
Dragonkullen er et utkikkspunkt, derfor gikk turen dit litt oppover. Heldigvis har jeg to snille gutter som venter på meg hvis jeg havner litt for langt bak:
Da vi kom opp, etter å ha logget cachen, oppdaget vi et utkikkstårn. Hverken Eileif eller jeg er særlig glad i å gå opp i de, men siden utsikten fra fjellet ikke var så god på grunn av mye trær, var det bare å gjøre et forsøk. Etter å ha tatt noen bilder fra den første avsatsen, klatret jeg veldig forsiktig opp trappen til øverste avsats, holdt meg fryktelig godt fast, og fikk tatt noen bilder gjennom rekkverket. Jeg gikk altså ikke opp på toppen, jeg bare stakk hodet opp gjennom luka 😉
Og for dere som ikke er lokalkjente, eller som drar på harry-handel andre steder enn på Svinesund og/eller Nordby: det er altså ny og gammel Svinesundbru du ser på bildet over 🙂
Tårnet var ikke på mer enn to etasjer, men det var absolutt nok for å få en fantastisk utsikt, ihvertfall fra der jeg stakk hodet opp 😉
Vi satt oss ned ved foten av tårnet og koste oss med kaffe, kakao, boller og KvikkLunsj. Selv om det ikke var mer enn ca 1,3 km å gå fra bilen og til Dragonkullen, så ble jeg småsliten siden forkjølelsen og spesielt hostingen ikke har sluppet helt taket ennå. Det var småkjølig å sitte der, men sola har vist seg fra sin vakreste vinterside i dag, så det var deilig!
Da vi gikk derfra, gikk vi direkte inn på feil sti og ser derfor en liten kolle på vår venstre side. Vi gikk opp dit, og det var jo DER utsikten var! En fin krakk med bålplass foran, og ikke et eneste tre mellom oss og havet, innseglingen til Halden og bruene:
Jaja, da vet vi hvor vi skal gå for å se noe uten å måtte klatre neste gang 🙂 I motsatt retning er fortsettelsen av innseglingen til Halden, man ser tydelig Nexans-tårnet (fabrikktårnet jeg alltid orienterer meg etter når jeg er på tur i høyden) og bak til høyre ser man røyk fra pipa til Saugbrugs:
På vei tilbake til bilen fikk Nairo springe løs litt, og da har vi en lykkelapp det er umulig å ta ordentlige bilder av 😉
Vel hjemme igjen var det bare å fyre opp i ovnen, kun 13 grader i stua er litt vel lite for oss 😉
God lørdag og god 1. desember, alle sammen!
Del dette på:
-
Nummer 24 – favorittcachekalender
Tidlig i november spurte jeg etter tips til noe å blogge om. Tove foreslo en cachekalender av noe slag, og det er nettopp det jeg tenkte å gjøre nå. 24 favorittcacher av de vi har funnet så langt.
I en del områder i Norge lages det adventscacher. Helt vanlige cacher som blir lagt ut og publisert dag for dag i desember. Det er altså IKKE det min cachekalender går ut på, jeg tar et tilbakeblikk og prøver å forklare hvorfor jeg likte akkurat disse cachene. Og så vil jeg også tro at de av dere som ikke driver med caching kanskje vil få et turtips eller tre 🙂 Alle innleggene vil bli linket til i menyen Favorittcachekalender 2012, som ligger under Turer, geocaching og tips – Turer og geocaching.
Det er mange grunner til hvorfor en cache faller i smak hos meg. Noen ganger er det en fantasifull boks i ellers kjedelige omgivelser, andre ganger en kjedelig boks i fantastiske omgivelser. Noen ganger er det turen frem til boksen som er spennende, andre ganger er gjemmestedet så oppfinnsomt at man liker den av den grunn.
På 24. plass ligger cachen Öneskymtan, Kville (GCVGE4) og den ligger i Västra Götaland i Sverige, øst for Fjällbacka og Hamburgsund. På cachesiden står det at dette er en utsiktsplass 135 meter over havet, og at berget er et sjømerke som har hatt stor betydning for sjøfarten. Det svenske Lantmäteriverket satt opp et merke på berget i 1923, men nå står bare jernkrampene igjen. I 1994 bygde Tanum kommune et utkikkstårn der.
Eileif, Nairo og jeg tok turen dit 13. januar i år. Vi hadde et fantastisk fint vær, og selv om det var litt klatring, var det helt greit med sola i ansiktet:
Utsikten var formidabel!
Og vi storkoste oss med noe varmt i koppen og litt å bite i ved picknikbordet ved utkikkstårnet.
Grunnen for at denne cachen havnet på 24. plass, er rett og slett turen opp og utsikten der oppe. Jeg husker jeg synes det var en litt slitsom tur, men det var så absolutt verdt turen, og jeg anbefaler den til alle som er i området, uansett om dere skal finne cachen eller ikke.
Del dette på:
-
Kursavslutning og så geocaching med selskap
I morgen er det siste dagen for kurset/tiltaket jeg har gått på siden slutten av februar. I dag var derfor en del av oss kursdeltakere tilbake i lokalene for å oppsummere og for å få kursbevisene våre. De som har kommet seg ut i jobb var ikke tilstede, vi andre krysser fingrene for at det dukker opp noe aktuelt snart.
Jeg sendte en mail til A på kurset om tirsdag og spurte om hun og hennes vakre firbeinte venn Intira ville være med og gå en tur etter kurs i dag, og det ville de. Så jeg fant en liten geocachingtrail litt sør på Kråkerøy, og dit dro vi. A har ikke prøvd geocaching før, men jeg håper hun ble litt bitt av basillen, selv om det bare var microer vi fant i dag.
Intira og Nairo hilste på hverandre da vi var og tittet på agility på Torsnes i august, og da viste Intira at hun er ei stødig dame som absolutt sier ifra når Nairo blir for pågående. Like stødig var hun i dag, men man kan lett se panikken hennes når han blir masete:
Cachene ble funnet greit nok, alle 5. Satelittforholdene var nok ikke av de beste i dag, så det var vel ingen av de som lå på nullpunktet, men A fikk ihvertfall et innblikk i hvordan det er å være på cacheleting.
Ved den siste cachen var det et lite utkikkspunkt med en liten benk. Skulle gjerne se at noen trær ble fjernet, så man hadde hatt enda bedre utsikt utover havet og mot Hvaler:
Men vi satt oss uansett ned, hundene fikk hver sin Dentastix og vi koste oss med boller og KvikkLunsj. Intira tittet veldig på bollene våre:
Men hun var ikke kjempeinteressert når hun først fikk en bit 😉
Det var meldt sol fra skyfri himmel i dag, men sola så vi ikke mye til. Surt var det også der oppe i “høyden” (31 meter over havet, hvis ikke jeg så feil på kartet), så det var ikke så lenge vi ble sittende.
Men det var utrolig koselig å ha med seg A og Intira på tur, og jeg håper de ikke synes det ble altfor kjedelig med cacheletingen 🙂 Og jeg må si at jeg er utrolig glad for å ha en hund som går så godt sammen andre hunder, selv om han er ekstremt innpåsliten og amorøs. I en drømmeverden, hadde jeg hatt mulighet til å gå turer sammen andre hunder mye oftere, da hadde antagelig Nairo roet seg betraktelig også.
Del dette på:
-
En innholdsrik helg
I går satt jeg meg i bilen litt etter kl. 8 på morgenen og satt kursen mot Lillestrøm og Norges Varemesse. Der avholdes Dogs4All i helgen, og jeg ville dit for første gang. Kom meg ut på E6 og holdt fartsgrensen helt inn til rundt Moss, da jeg ble oppmerksom på kø noen hundre meter foran meg. Kø på E6 er liksom ikke hverdagskost, så jeg bremset pent ned og holdt plassen min. Jeg så både redningsbiler og politi foran der, og når de slapp køen fremover, skjønte jeg hva som hadde skjedd. For da jeg pent begynte å slippe ut clutchen og trykke inn gassen, bare skle bilen. Såpeglatt! Tok det v e l d i g pent videre, og like før bompengestasjonen nord for Moss, lå det 3 biler strødd.
Jeg kom meg helskinnet frem 2 timer og 15 minutter etter starttid, og kom meg inn i et organisert kaos. Store og små mennesker blant store og små hunder. Over alt. Og jeg skal love dere som ikke har vært der at Norges Varemesse er stort! Heldigvis hadde jeg skrevet opp hvilken hall og ring de Finske Lapphundene skulle stilles i, så jeg hastet dit for å se om jeg rakk de. Det gjorde jeg heldigvis, og jeg fikk meg en koselig prat med lapphund-mennesker jeg har møtt før.
Når lappene var ferdig i ringen, tok jeg turen til de andre hallene. Det var en hall for aktiviteter man kunne prøve ut med hunden sin. Nå lot jo jeg Nairo være i bilen, han ville aldri taklet å bli med inn, men det var morsomt å se folk prøve på agility, hjernetrimleker og andre ting.
Stakk hodet innom oppvisningshallen, men fant ut at det var mer viktig å få med seg salgsbodene og rase-stand’ene, så jeg gikk dit. Snirklet meg rundt folk og passet på å ikke tråkke på hverken labber eller haler, og fikk konstatert at det er uhorvelig mye man kan kjøpe til hundene sine. Lommeboka mi sa at jeg skulle holde meg unna, så da gjorde jeg faktisk det!
Fant stand’en til Norsk Lapphundklubb, og pratet lenge med ei med to Svenske Lapphunder, hvorav den ene pelsdotten var så kosete at jeg antagelig kunne ha sittet der til i dag 😉 Kjente uheldigvis ikke igjen eieren, men etter en oppklaring på Facebook, fant jeg ut at det var ei jeg snakket med på Biri tidligere i år. Føler meg ordentlig dum i dag, flaut å ikke kjenne igjen folk! Fikk også snakket med ei som eier en Finsk Lapphund. Hun driver også med geocaching, og jeg visste at hun hadde festet en TB (Travel Bug) på selen til hunden sin, så jeg fikk skrevet ned koden og logget hunden 🙂
Jeg hadde betalt parkering frem til kl. 13, og siden formen var elendig, dro jeg da hjemover. Luftet Nairo før vi dro, og da fikk han hilst på ei stor og vakker Irsk Ulvehund-jente. Nairo måtte stå på bakbeina for å rekke opp til henne! 😉
Dessverre ingen bilder fra i går, men jeg er sikker på at det blir lagt ut massevis flere steder på nett.
I dag var det julemarked på festningen. Det hadde nok vært mer stemningsfullt å dra dit etter mørkets frembrudd, men vi dro dit i formiddag. Her et bilde fra rett innenfor hovedinngangen til festningen:
I festningen er det fler museer, og siden det koster penger å komme inn i de på sommerstid, har jeg ikke vært i noen av museene på mange år. Nå hadde de åpnet opp en del av de og sluppet inn utstillere og salgsboder, og da benyttet vi muligheten til å titte litt på de faste utstillingene også:
Hverken lommeboka eller kontoen hadde fått noe påfyll siden i går, så det ble ikke mye shopping. Men jeg skal love dere at pengene hadde flydd fort hvis jeg hadde hatt mulighet! Massevis med hjemmelaget godis og mat, alt mellom himmel og jord laget i tre, strikkede og heklede produkter og pyntegjenstander i alle varianter.
Vi tuslet rundt i litt over en times tid, hilste på og snakket med kjentfolk (hvorav fler av de er folk jeg ikke har snakket med eller sett på årevis), og selv om det var kaldt og snøfritt, så koste vi oss. Endene i dammen ved parkeringsplassen brydde seg mindre om alle menneskene, og holdt på med det ender holder på med, nemlig å spise og å vaske seg:
En liten ting ble med hjem, ironisk nok ble den kjøpt i butikken til Halden turist. Men han var så liten og søt, at jeg ikke klarte å dy meg 😉 For at dere skal se hvor liten han er, fikk han posere sammen med et vanlig te-lys:
Resten av søndagen skal gå med til tv-titting og snufsing. Forkjølelse er noe ordentlig herk, og jeg gleder meg til å bli frisk, så jeg kan komme meg ut på tur med Nairo igjen.
God søndagskveld!
Del dette på:
-
Det ble tur allikevel
Det går vel ikke en dag uten at jeg er innom yr.no for å sjekke værmeldingen, og nå hadde jeg sett i flere dager at det skulle bli fint vær i dag. Så jeg planla en liten geocachingtur på bakveiene mellom oss og Svinesund, hvor den siste cachen var på et utkikkspunkt over begge Svinesundbroene. Men i går ettermiddag fikk Eileif beskjed om et møte i dag, så da måtte jeg bare skrinlegge planene siden vi bare har én bil for øyeblikket.
Så her satt jeg da i formiddag og tittet ut på finværet og holdt på å klikke i vinkel over å ikke få komme meg ut. Men plutselig kom Eileif hjem, møtet hans hadde blitt avlyst, og da var ikke jeg sen med å foreslå en tur allikevel. Den opprinnelige planen måtte vi droppe da det ble for langt på den tiden vi hadde til rådighet, og etter litt kjapp hjernevirksomhet (okay, nå overdriver jeg…etter litt vanlig hjernevirksomhet er nok mer riktig å si), kom jeg på at veien vi pleier å gå til en gapahuk eller eventuelt litt videre til Håvedals-Langevann også går enda lenger.
Her er kartet fra Endomondo over turen vi gikk i dag. Gården dere ser i høyre bildekant er Berby, der jeg pleier å gå en runde:
Og som vanlig var vi tre på tur. I dag var vi to lange og en kort:
Mesteparten av turen gikk på brede grusveier. Etter en stund gikk vi forbi en myr, og jeg ble ordentlig fascinert av trærne ute på myra. De så ut som litt store bonsaitrær:
Som dere kan se på kartet, gikk vi også forbi noen vann. Det lange, smale vannet som peker østover like nedenfor 3-tallet på kartet heter Berby-Langevann. Her var det ordentlig vakkert i dag, og jeg fant fort ut at ting ikke trenger å være grønne for å være fine:
Veien gikk for det meste på flatmark, men noe opp og ned var det. Her er vi på en høyde over Berby-Langevann:
Etter en stund tok veien slutt, men jeg visste fra kartet at det skulle gå en sti videre. Den fant vi, og vi tuslet avgårde i retning av nok et vann (Svartholstjerna). På et tidspunkt delte stien seg, og vi så noen trær med hvite markeringer, så vi fulgte de noen få titalls meter, men så sa det stopp. Vi kunne skimte vannet imellom trærne, men det var så tett vegetasjon at vi droppet forsøket på å komme helt bort til vannet.
Vi gikk istedenfor tilbake til der stien delte seg og tok til venstre, men der stoppet også stien i en liten helling, så vi tok en pause der og lot Nairo springe løs litt. Han storkoste seg, og ville på kortest mulig tid få tid til både raptusanfall, graveanfall, riste-istykker-lyng-anfall og å leke:
Jeg er normalt ikke noe glad i å la Nairo være løs. Jeg er redd for at vi skal møte noen som gjør han noe vondt, eller at han skal bli redd og gå til angrep på noen (noe som forsåvidt aldri har skjedd). Men når vi er sånn langt inne i skogen, langt fra både folk og fe, finnes jeg ikke redd for å slippe han. Og det gjør godt i et mammahjerte at han kan kose seg og springe løs, men allikevel ikke gå mer enn 10-15 meter unna oss. Nå skal det sies at vi sto stille, situasjonen hadde vært en helt annen om vi hadde fortsatt å gå.
Som et plaster på såret, prøver vi å la han gå en del i langline, da får han ihvertfall bittelitt av friheten ved å kunne springe frem og tilbake.
Sola forlot oss ikke på vei hjem heller, og det var en disig stemning over tretoppene:
Turen ble forholdsvis lang, 7,1 km fra start til mål. Rimelig lett å gå, både på grusveien og på stien i skogen, som stort sett var dekket av sand eller løv. Men jeg er skuffet over at vi ikke kom oss helt frem til Svartholstjerna, og jeg synes det var litt lite å se på underveis. Er begrenset hvor mange kilometer det er morsomt med grus og trær. MEN! Jeg holder ikke lenger på å klikke i vinkel over å ikke komme meg ut 🙂
Del dette på:
-
Schultzedalen og Os
I dag var det meningen at Eileif skulle på et møte på morgenen, og da hadde jeg planer om å gå en tur med Nairo så lenge, og så dra med Eileif på julegaveshopping når han var ferdig. Møtet ble avlyst, men vi dro til by’n allikevel, siden vi uansett skulle kjøre D på skolen.
Målet i dag var Schultzedalen, en liten skog som ligger i Halden sentrum. Man tenker egentlig ikke over at det er en skog der, for man ser en tynn stripe med trær hvis man kjører forbi opp Dyrendalsveien eller Gimleveien. Men dalen ligger der uansett, og den består av en ravine med en bekk og bratte sider som skråner ned mot bekken fra begge sider.
Det er et rikt fugleliv i Schultzedalen, men nå på denne tiden av året skjer det ikke så mye der, bortsett fra at bekken ikke har frosset. Løvet ligger på bakken og det er vått og gjørmete på stiene. Dessverre har området blitt sterkt forsøplet de senere årene, og vi gikk også forbi to telt som faktisk så bebodde ut.
En foss er det også der:
Her kommer det litt mer frem at vi er på vei opp fra en ravine:
Cachen, for det er selvsagt en cache der, ble funnet ganske greit. En festlig installasjon, men det var litt vel kronglete å komme frem til den.
Vi kunne velge å gå helt opp til Hjortsberg, men følte det ble for mye asfalt tilbake til bilen, så vi svingte av i retning ca øst og kom ut i Gimleveien. Herfra ser man festningen fra en litt annen vinkel enn ellers:
Vi gikk også deler av Os Allé:
En fin liten rusletur i sentrum av Halden. Nairo var fornøyd så lenge vi var i skogen, han fikk til og med hilst på ei lita terrier-jente. Men så snart vi kom ut på asfalt og blant biler, synes han livet var noe ordentlig dritt, og han roet seg ikke helt før vi var hjemme igjen.
Vi fikk også shoppet noen julegaver, alltid godt jo mer man blir ferdig med 🙂
Del dette på:
