Litt om det meste
-
Ulveholtet for n’te gang
Ikke misforstå, jeg er veldig glad i stiene i Ulveholtet. Og ikke misforstå, jeg er alltid glad for at det er cacher å finne. Men når det blir publisert, arkivert og publisert cacher i hytt og gevær i det samme området, da blir jeg litt lei. For noen få uker siden hadde jeg vel igjen rundt 20 cacher å finne der, men plutselig ble en haug av de arkivert, og nå gjensto 8. Og for samtidig å få testa ut leggen min, dro Eileif, Nairo og jeg dit i går for å finne disse 8 før de også forsvinner (og nye blir publisert).
Jeg tror gårsdagens tur var min syvende tur dit, det er ihvertfall det det digitale fotoalbumet mitt og bloggen gir meg av treff når jeg søker på Ulveholtet. 9. juli 2017, 2. desember 2017, 14. april 2018, 10. mai 2018, 30. juli 2020 og 1. august 2020. Og så i går, da. Og jeg tror faktisk ikke at jeg har gått nøyaktig samme runden to ganger, for det er så mange variasjoner å ta av der oppe.
Siden jeg tidligere har tatt både starten og slutten på den runden som er igjen der nå, ble det i underkant av 2 km med transportetappe før første cache skulle tas. Eileif og Nairo gikk som alltid foran meg:
Som sagt, så skulle leggen min testes i går, og da må jeg gå i krabbefart og jeg må ta hyppige pauser, rett og slett for å forhindre at smertene kommer. Det er også lenge siden Nairo var på en skikkelig skogstur, så jeg tror det var greit for han å få pauser også:
Vi kan fremdeles ikke merke på han til daglig at han er noe plaget av forkalkningene, noe jeg er veldig takknemlig for.
En selfie må som vanlig til:
Alle 8 cachene ble funnet uten problemer, så fokuset var rett og slett på turen i går. Og med stort sett opphold og rundt 13 grader var det en perfekt turdag! I tillegg møtte vi så å si ikke folk, kun to damer som gikk oss i møte pluss en stor vennegjeng som hadde rigget seg til rundt bålplassen utenfor en av hyttene.
Denne ustødige brua har jeg gått over ved flere anledninger, den skremmer meg ikke noe mindre av den grunn:
Da er det mye bedre med klopper:
Noen av kloppene lå under vann, det hadde regnet litt dagen før og det er generelt noen våte partier der. Men det gikk så fint å gå hele runden, bare hoppe litt hit og dit her og der for å ikke tråkke oppi de mest leirete områdene.
Nairo la seg ned på en av mine pauser, det skjer ikke altfor ofte:
På neste pause snudde han ryggen til meg, akkurat som om han ville si at han ikke ville snakke med meg, han ville bare gå videre:
Vakreste gutten, som jeg egentlig ikke kan forstå allerede har blitt 10 1/2 år gammel:
Eileif ble ordentlig fascinert av hengsel-systemet på denne døra:
Det er jo egentlig bare helt fabelaktig hva de har fått til!
Siste pausen ble til denne utsikten:
Turen ble på noe over 7 km, det er månedsvis siden sist jeg gikk så langt. Normalt ville jeg vel ha brukt rundt 2 timer, vi brukte noe over 3. Egentlig ganske deprimerende at jeg må bruke så lang tid, og det frister ikke å legge ut på cachetur sammen med andre cachere så lenge jeg er i denne tilstanden; samvittigheten min over å holde de igjen ville ikke vært bra. Men det gikk fint med leggen, kjenner kun at jeg er litt støl i dag.
Jeg var også spent på om Nairo ville merke noe i går kveld eller i dag, men neida, ingenting. Trøtt og sliten, ja så absolutt, men ikke noe stivhet når han reiser seg eller går. Hurra!
Del dette på:
-
Nytt liv til potteplantene
I dag kom kollega Maren til meg for å hjelpe meg med å potte om potteplantene mine. Jeg er litt usikker på om hun hadde sagt ja hvis hun hadde visst på forhånd hvor mye jobb det kom til å bli… For vi måtte begynne med å få løs en klatreplante som hadde lagt sin elsk på ikke bare ledningen til en vinduslampe, men også på lista rundt vinduet. Men det gikk, det også 😉 Og i tillegg var rotsystemet på to av plantene så hardt og kompakt at de måtte stå lenge i bløt før hun fikk gjort noe som helst med de. Her er en av de:
Maren mente jeg måtte anmeldes for plantekriminalitet 😉 Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har pottet om noen av plantene mine så lenge jeg har bodd her, og noen av plantene er over 20 år gamle. 16 planter ble pottet om, det er alle plantene jeg har bortsett fra 3 orkideer. En plante ble bare kuttet istedenfor å bli pottet om, den står nå i vann for å rote seg.
Her prøver Maren å få system i noe som ser ut som villniss:
Og hun fikk også jobben med å potte om min ca 40 år gamle kaktus:
Nå har jeg fått det luksusproblemet at nesten alle plantene har fått større potter og jeg har dermed ikke mer plass (det er litt få vinduer i dette huset). Så nå blir det ikke flere planter inn før noen av de ikke lever lenger. Og det er kanskje én eller to som ikke vil tåle miljøforandringen de har fått i dag, så det løser seg muligens helt av seg selv.
Ca 4 timer brukte vi (Maren gjorde det aller meste, jeg prøvde å være litt håndlanger og spyle potter og sånt), og det var 4 veldig koselige timer! Det er ikke ofte jeg tilbringer fritid sammen med kolleger, men det frister til gjentakelse!
Del dette på:
-
Fliser i potene
En av tingene i huset som jeg ikke har vært noe glad i helt siden starten, er det ubehandlede furugulvet i stua. Umulig å holde rent og fryktelig lett å få fliser i beina av, det har vi tobeinte lært flere ganger på den vonde måten (kan man egentlig si at man lærer det når man stadig får fliser i beina?).
Merkelig nok har ikke Nairo fått fliser i potene på alle disse årene, selv med så mye leking som vi holder på med inne. Men de siste 5-6 ukene har han ved to anledninger skreket til og nektet å sette ned et bein, første gangen var det et bakbein, andre gangen et frambein. Begge gangene har det vært relativt store fliser i tredeputene hans. Det er absolutt ikke noe moro at han får fliser i potene, men når det først har skjedd, har jeg vært glad for at de har vært store, for da har det vært lett å få de ut, selv om det også har gjort vondt for han.
Første gangen tenkte jeg ikke på å ta noe bilde av flisa, men andre gangen la jeg flisa på lokket til en helt vanlig Bic crystal kulepenn, så har dere noe å se størrelsen i forhold til:
Og ja, det er blod der flisa har sittet i poten hans… Men når det er sagt, så må jeg også si at idet vi har fått ut flisene, så har det vært slutt på halting og hinking hos han, og sånn er det jo gjerne hos oss mennesker også. Litt ømt, kanskje, men ikke vondt lenger.
I en drømmeverden skulle vi gjerne ha gjort noe med gulvet. Kanskje slipt det ned og lakket det? Lagt helt nytt gulv? Legge linoleum eller noe annet oppå? Ikke vet jeg, men jeg vet at vi ikke har råd, det er mange andre ting som haster mer. Jeg kunne også kjøpt filleryer og lagt utover gulvet, men når Nairo tar en sklitakling for å få tak i en av sine 4 tennisballer, ville filleryene flydd veggimellom. Og når vi tar med i betraktning at han kun har fått 2 fliser på nesten 10 1/2 år og at vi tobeinte stort sett har lært oss å ikke subbe med beina, så er det nok ikke så farlig, når alt kommer til alt. Men det gjør jo alltid vondt i mammahjertet når lille vakre får vondt, uansett.
Del dette på:
-
Langs havet på Jeløy
Hele denne uka har jeg vurdert frem og tilbake på om jeg skulle dra ut og cache litt i går eller ikke. Det er ting som må gjøres her hjemme, men det er vel viden kjent at jeg ikke er glad i hverken husarbeid eller hagearbeid, så det ble caching i går. Kanskje ikke så overraskende? 😉
Valget falt på den turen jeg hadde tenkt å ta for en uke siden, nemlig til Jeløy utenfor Moss. Jeg hadde løst noen mysteryer(!) og overførte en rekke cacher, sånn at jeg kunne ta ting på sparket underveis, siden jeg aldri helt vet hvordan leggen kommer til å oppføre seg. I en bisetning kan jeg jo opplyse om at den har blitt bittebittebittelitt bedre etter kuren jeg tok, men den er langt fra bra, så jeg må ta alt i mitt eget tempo og hele tiden ha greie retrettmuligheter til bilen. Krabbetempo og mengder med pauser er tydeligvis fasit akkurat nå.
Tilbake til turen. Jeg parkerte ved Alby gård og startet med cacher og lab-runde der:
Lab-runden var delt i to, med 3 ved gården og 2 nede ved ei strand, så da gikk jeg en liten omvei og fikk blant annet denne utsikten:
Jeg har vel gjentatt det til det kjedsommelige, men altså se…det er så vakkert ved havet!
Bortover stranda til venstre så det slik ut:
Kom meg bort til cachen som lå der, og ble fintet ut av det jeg trodde var en cachesti. Det var det ikke, men å gå inn på den lille stien gjorde at jeg fikk hilst på denne karen:
Han var ikke så interessert i å hilse på meg, derfor fikk jeg ikke noe skikkelig bilde av han.
Det bar videre med både tradisjonelle cacher, de siste på lab-runden, en earthcache og mystery-bonusen for lab-runden. Møtte også noen andre cachere inne i skogen der, alltid hyggelig! Nesten hele området jeg gikk i i forbindelse med Alby gård er dekket med løvtrær, og skogbunnen så slik ut:
Helt fantastisk! Det var også mengder med hvitveis, og jeg kjente skikkelig at det er vår nå. Ikke minst fordi temperaturen var såpass grei at jeg kunne ta av meg jakka. Nydelig!
Da jeg kom tilbake til bilen, kjente jeg at jeg ikke skulle legge ut på noen av de små trailene jeg hadde overført. Men noen cacher til ville jeg ta, så da dro jeg til Jeløy radio. Der var det en multi som skulle til pers, og turen ut til den boksen ga meg denne utsikten:
Hadde jeg ikke blitt sjøsyk, hadde jeg absolutt kunne tenke meg en seilbåt!
Og denne utsikten:
Boksen ble funnet og logget, og tilbake ved bygningene fikk jeg logget cachen der også. Og tatt bilde av bygningen:
Ikke vet jeg hva de rosa greiene til høyre er, men det er sikkert kunst…
Jeg ble stående ved bilen og gruble på om jeg skulle stoppe på noen flere på vei hjem, da jeg plutselig ser på lista på GPS’en at jeg er 15 meter unna en cache. Ikonet til den cachen hadde gjemt seg under flere parkeringsikoner på kartet mitt, så takk og pris at jeg trykket meg inn på lista for å titte også!
Jeg tok to kjappe stopp til, før jeg kjørte til Sakura sushi og kjøpte dagens middag, og så hjem. Målet mitt var egentlig minst 20 funn i går, men jeg er superfornøyd med at jeg klarte å holde leggen i sjakk og at tiden dermed fløy litt fra meg siden jeg må gå sakte. Men det ble noe over 6 km gåing og jeg endte med 18 funn: 8 tradisjonelle, 5 lab, 3 mystery, 1 multi og 1 earth. Flere funn enn jeg har hatt på én dag på lenge, og i tillegg var dette et nydelig område å være på tur i. Men selv om jeg er helt oppriktig når jeg sier at jeg koste meg, for det gjorde jeg virkelig, så hadde det vært ekstra koselig å ha med meg noen på tur. Bilde nummer 2 la jeg ut på Snapchat, og da Lisa svarte at hun også ville, kjente jeg litt ekstra på dét savnet.
I dag er det regnvær og helt klart innevær. Nairo har blitt kresen på sine eldre dager, han nekter å gå tur når det regner, så det blir bare småturer ut så han får gjort fra seg. Og litt trikstrening for han, hvor han alltid går gjennom den samme regla på eget initiativ for å få godbit: begge (sitte bamse), rulle og sjenert. Og gjerne prøve å gi meg en nuss eller ti <3
Del dette på:
-
Greåker i går, grillings i dag
Jeg ville ut og cache i går, og hadde planer om å dra til Mossetraktene. Men selv om Eileif skal snu døgnet denne helgen, så ville han være med allikevel, så jeg lastet ned noen cacher i Greåkertraktene. Siden Eileif er glad i fort og andre steder fra krigenes dager, så prøver jeg å spare noen sånne områder til vi skal på tur sammen, og Greåker har et fort. Der har vi vært tidligere, men cachen som var der da har blitt arkivert og det har i etterkant kommet en ny cache pluss en labrunde.
Utsikten er det ikke noe å si på der, her i retning Sarpsborg sånn cirka:
Og her i retning Fredrikstad sånn cirka:
Nairo var med, men han var ikke det minste interessert i å være med på bilde, så da ble det en selfie av oss på to bein:
Hvis dere lurer på hvorfor Eileif ikke smiler på bildet, så er det fordi han sa ordet “trist” akkurat idet jeg knipset, fordi han synes det var så trist at folk ikke klarer å la være å legge igjen søppel og drive hærverk på slike steder, noe jeg er helt enig med han i.
Det er ikke så mye jeg husker fra første gang vi var på Greåker fort, men jeg husker en lang gang med mange åpninger, og den fant jeg igjen. Og det er vel ikke noe som er mer moro enn å ta et slikt bilde i en sånn gang:
Planen videre var noen kjappe stopp og så en liten gåtur i skogen ved Rolvsøyhallen, men der var det så mye folk og hunder at det ikke engang var vits i å prøve. Så det endte med noen flere (stort sett) kjappe stopp, og fasit ble 13 funn og 1 DNF. Jeg kunne godt tatt flere, men Eileif synes det ble dønn kjedelig, så da kjøpte vi oss hver vår milkshake på BurgerKing på Solli, og så dro vi hjem.
I dag bestemte Eileif at vi skulle starte grillsesongen for året, og i sol og en litt kald vind sto min kjære på verandaen og kokkelerte:
Nairo er aldri langt unna når det er snakk om mat, og han gjør alt han kan for å bokstavelig talt be om å få smake:
(det ble en godbit 😉 )
Ingen klage på den første grillmaten i år:
La det være sagt at dette var første porsjon 😉
Del dette på:
-
April 2021
Månedens høydepunkt:
Ei jente jeg er veldig glad i fylte 13 i april, og jeg kjøpte gave utifra hva mammaen hennes tipset meg om. Da jeg noen dager etter bursdagen besøkte de (på korona-avstand) og overrakk gaven, ble tenåringen bokstavelig talt hoppende glad. Da jeg senere på dagen kjørte hjemover, ble jeg sittende og tenke på akkurat dette øyeblikket, og hennes glede gjorde meg altså så rørt at jeg måtte felle noen tårer.Månedens bøker:
Rebecca av Daphne du Maurier:
En psykologisk thriller vil jeg ikke påstå at dette er, men det er fullt mulig at den var det da den kom ut. Jeg er 99,9 % sikker på at jeg har lest boka før, men ligger den ikke i lista mi her på bokelskere.no, så “har jeg ikke lest den”.
Sett med dagens øyne, synes jeg ikke boka er spesiell på noen måte. Den er langdrøy, den er ikke spennende, men den gir et godt innblikk i det jeg vil kalle mennesker høyt på strå på den tiden, og deres liv og gjøremål. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn i noe som helst, og jeg ender opp med et terningkast 3. Kanskje jeg burde se både Hitchcocks filmatisering og Netflix-versjonen?Månedens Nairo:
Selv om vi møtte litt vel mye folk etter min smak, så hadde Nairo og jeg en kjempefin gåtur ved Berby den første dagen i måneden:
Jeg tror han koste seg like mye som meg <3
Månedens geocaching:
Turen jeg hadde til Moss på påskeaften var en kjempefin tur, selv om jeg dro alene:
Nydelig vær, fine cacher, ber ikke om så mye mer (bortsett fra selskap).
Månedens strikketøy:
Sist jeg viste dere temperaturskjerfet til meg selv, var på 2. påskedag (5. april). Etter det har det blitt mindre strikking enn jeg skulle ønske, men mer enn jeg trodde:
Jeg får ikke plass til hele skjerfet i bildet, men det til høyre for den grønne streken er det jeg har strikka siden sist. Og jeg har festet noen tråder, men ikke veldig mange. Nå har jeg temperaturene for ca 2 måneder igjen på dette skjerfet, og så er jeg ferdig.
Den genseren jeg begynte på for evigheter siden har jeg nå fått tilbake fra hun som skal montere den. Det viste seg at jeg hadde gjort feil i fellingene, så hun rekket opp 11 runder for meg som jeg må strikke på nytt. Antagelig prioriterer jeg det først og strikker ferdig skjerfet etterpå.Månedens naturbilde:
Jeg falt nesegrus for treet ved bytårnet i Moss, så det blir månedens naturbilde:
Del dette på:
-
Jeg savner en skikkelig cachedag
Vi må helt tilbake til august for å finne en dag hvor jeg fant flere enn 20 cacher på én dag. Og for meg som er veldig glad i mange funn, er det ganske deprimerende å tenke på at i rundt 8 måneder har det bare vært dager med 1, 10, eller kanskje 16 funn. Hovedårsaken er jo korona, for siden jeg har en mann som ikke er like begeistret for caching som meg, så drar jeg ikke med meg han på de lengre turene. Og siden man skal holde avstand, har det ikke blitt mange turene med de som i det daglige ikke er mine nærkontakter. I tillegg begynte leggen min å krangle i fjor sommer, noe som gjør at det er nytteløst å legge ut på en lengre gåtur.
Alt dette har gjort at antall funn pr måned går sakte men sikkert nedover også. La oss sammenligne de fire første månedene i de siste fire årene:
2018 2019 2020 2021 Januar 38 28 91 30 Februar 78 41 45 26 Mars 108 63 41 20 April 54 95 105 19 Joda, det var litt opp og ned i både 2019 og 2020, men 2021 er jo nesten all time low, ihverfall all time low etter at jeg begynte å cache sammen med andre høsten 2017. 95 funn så langt i år, det er mindre enn den beste måneden av disse 4 i 2018, like mye som fra 2019 og mindre enn den beste av disse 4 i 2020. Tallene fra de 4 månedene i år kunne vært for hver sin dag ute på tur, ikke for en hel måned!
Jeg vet godt at det bare er jeg som kan gjøre noe med dette. Litt av (i-lands)problemet er at jeg blir så lett demotivert når jeg er ute alene eller sammen med noen som ikke helt har den samme interessen som meg, så det blir så himla lett å si at nå gidder vi ikke mer. Jeg trenger å ha noen rundt meg som har den samme interessen og som sparker meg bak. Og da er vi tilbake til utgangspunktet, hvor det er vanskelig å dra på kjørecachetur når man skal holde avstand, og jeg synes kanskje ikke det er verdt det å havne i karantene eller i verste fall bli syk, bare for å finne noen cacher (og det er virkelig ikke praktisk å dra på kjørecachetur i 2 biler…). Og gå langt kan jeg jo ikke.
1 cache her, 10 cacher der, joda det er absolutt bedre enn ingen cacher. Kanskje jeg bare må senke forventningene og ønskene mine? Ikke se så mye på tall, men være fornøyd med de funnene jeg får? Eller har jeg dratt det med å holde korona-avstand for langt?
Del dette på:
-
Ny form og ny farge
Forrige gang jeg var hos Maria, begynte vi å snakke litt om at jeg kanskje skulle bytte form på neglene mine. Jeg har latt tanken om det modne de siste 5 ukene, og bestemte meg i dag for å endre til mer mandelformede negler (aner ikke om formen har et bestemt navn, det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på). Slik så de gamle neglene ut:
Aner ikke hva du kaller denne formen heller, men det var jo en flat/rett/firkantet tupp. Nå ser de slik ut:
Bunnfargen er en slags lys beige, to av neglene har glitter fra mørk rosa innerst til hvitt/sølv ytterst. Av og til titter jeg litt på bilder på nett og fant noe i likhet med dette som jeg synes var fint, og det klarte Maria å gjenskape.
Jeg synes den nye formen er fin, men så gjenstår det å se om jeg venner meg til den eller ikke. Hva synes dere er finest: flat eller avrundet tupp?
Del dette på:
-
Små glimt fra helgen
Ville finne en cache i går, og kom på at en jeg DNF’et før jul har blitt fikset. Det er ikke lange gåturen, men sannsynligheten for å treffe folk er minimal. Dermed kunne Nairo få lese noen nye aviser samtidig, og selv om han ikke ser spesielt fornøyd ut på dette bildet, så var han det:
Cachen ble funnet uten problemer, og alt var bare fryd og gammen for oss begge!
Jeg måtte handle litt, og dette var nok siste gangen for denne sesongen at jeg lar Nairo sitte alene i bilen. Sola varmer allerede! Her er gårsdagens fangst:
Flere munnbind. Vi har hvert vårt i stoff, men jeg vasker ikke nok 60 graders vask til at jeg får brukt mitt jevnlig.
Innpakningspapir og to forskjellige gavebånd.
Solkrem til ansiktet. Jeg får så lett pigmentflekker, så jeg må bruke høy faktor i ansiktet.
2 bokser vitaminer.
Kuren jeg skal gå på for å forhåpentligvis bli kvitt beinhinnebetennelsen.
Den beste fotkremen jeg har prøvd, fungerer både på hard hud og tørr hud.
Den beste håndkremen jeg har prøvd, men den er så fet at jeg kun orker å bruke den om natta.
Paracet, siden jeg ikke kan bruke Ibux sammen med kuren jeg skal gå på.
Blå olabukse fra KappAhl, jeg kjøper stort sett bare modellen som heter Stella da den er høy i livet. Prøvde en kort versjon av modellen i håp om at den skulle være kortere i beina. Det var den, men den var også kortere i livet, så da får jeg kjøpe vanlig modell og heller brette opp beina.
Under buksa kan det så vidt skimtes et bursdagskort og under der en bursdagsgave som jeg ikke vil vise frem 😉Nairo og jeg stoppet ved Boltjern på vei hjem, der ble vi møtt av to svaner som ikke ville ha noe med oss å gjøre:
Men Nairo var veldig nysgjerrig på de:
Jeg ser jo at han har blitt litt hvitere rundt snuta, men bortsett fra det synes jeg ikke det er mange tegn på at han er over 10 år <3
Der trappa kommer ned i kjelleren er det en liten gang og en liten “huk” eller hva jeg skal kalle det, og i tillegg er det åpent under trappa. Hele dette området har i 15 år blitt brukt som lager for krystallglass, tomme esker, julepynt, to bokhyller med barnebøker og en haug med andre ting. Nå prøver vi å rydde opp der nede for å få plass til et arbeidsbord, og i den forbindelsen dukker det opp mange gode minner. Ett av de er denne lille rullen med tapet:
Dette er tapetet jeg hadde på barnerommet mitt på Smedstua i Oslo, og jeg kan ikke fatte og begripe at rullen fremdeles eksisterer. Litt musespist, men ellers i fin form. Samtidig som mamma og pappa pusset opp rommet mitt, malte de en kommode og en skammel i samme lillafarge som sommerfuglene har. Kommoden står på gjesterommet/Eileifs soverom og brukes til sengetøy med mer. Skammelen har jeg beina på når jeg sitter her på kontoret. Det er rett og slett elsk å ha sånt som nå er rundt 40 år gammelt <3
Som vanlig er ikke påskeliljene helt i rute:
Denne er en miniatyr, og jeg håper den får de andre kronbladene sine også, for nå ser den bare stusselig ut. Det kommer opp noen få like bortenfor denne, de skal være i normal størrelse.
Og så har det jeg bare kaller for murkryper så vidt begynt å blomstre:
Aner ikke hva den egentlig heter, og den blomstrer bare nå på våren, men det er virkelig godt å endelig se noen farger i innkjørselen.
Del dette på:
-
Leggen har fått en diagnose
I dag var det endelig tid for legetimen jeg bestilte for rundt halvannen måned siden (i dag var første ledige time som passet for meg, og jeg hadde det ikke travelt). Selvfølgelig har jeg ikke klart å la være å google litt, og jeg hadde litt mistanker om hva som kunne være galt. Det var ikke det jeg trodde, men det var noe noen gjettet på for en god stund siden (var det Lisa som gjettet, tro?), nemlig beinhinnebetennelse. Så vidt jeg klarer å lese meg frem til, så er det gjerne noe idrettsfolk og folk som trener mye som får, så det er rimelig overraskende at jeg har fått det.
Men jeg håper jo jeg kan få det bort, og da starter jeg med en betennelsesdempende kur så fort jeg får dratt til apoteket. I tillegg skal jeg visstnok ta det mest mulig med ro til å begynne med, og så øke forsiktig etter hvert. Og jeg vet jo at hvis jeg går sakte og kort, så får jeg ikke vondt, så det skal bli lett å følge.
Hvis kur og det å ta det med ro ikke skulle hjelpe i lengden, finnes det noe som heter sjokkbølgebehandling som kanskje kan hjelpe, men jeg håper jeg slipper å prøve det. Og i ytterste konsekvens skal det også være mulig å operere, men det har jeg heller ikke spesielt lyst til (men hvis jeg kan få fikset tenner/tannkjøtt samtidig, er det helt greit 😉 ).
Det er altså så utrolig deilig å ha en diagnose og noe å forholde meg til, så kan det vel bare gå oppover herfra, kan det ikke? 🙂
Del dette på:
