-
Schultzedalen og Os
I dag var det meningen at Eileif skulle på et møte på morgenen, og da hadde jeg planer om å gå en tur med Nairo så lenge, og så dra med Eileif på julegaveshopping når han var ferdig. Møtet ble avlyst, men vi dro til by’n allikevel, siden vi uansett skulle kjøre D på skolen.
Målet i dag var Schultzedalen, en liten skog som ligger i Halden sentrum. Man tenker egentlig ikke over at det er en skog der, for man ser en tynn stripe med trær hvis man kjører forbi opp Dyrendalsveien eller Gimleveien. Men dalen ligger der uansett, og den består av en ravine med en bekk og bratte sider som skråner ned mot bekken fra begge sider.
Det er et rikt fugleliv i Schultzedalen, men nå på denne tiden av året skjer det ikke så mye der, bortsett fra at bekken ikke har frosset. Løvet ligger på bakken og det er vått og gjørmete på stiene. Dessverre har området blitt sterkt forsøplet de senere årene, og vi gikk også forbi to telt som faktisk så bebodde ut.
En foss er det også der:
Her kommer det litt mer frem at vi er på vei opp fra en ravine:
Cachen, for det er selvsagt en cache der, ble funnet ganske greit. En festlig installasjon, men det var litt vel kronglete å komme frem til den.
Vi kunne velge å gå helt opp til Hjortsberg, men følte det ble for mye asfalt tilbake til bilen, så vi svingte av i retning ca øst og kom ut i Gimleveien. Herfra ser man festningen fra en litt annen vinkel enn ellers:
Vi gikk også deler av Os Allé:
En fin liten rusletur i sentrum av Halden. Nairo var fornøyd så lenge vi var i skogen, han fikk til og med hilst på ei lita terrier-jente. Men så snart vi kom ut på asfalt og blant biler, synes han livet var noe ordentlig dritt, og han roet seg ikke helt før vi var hjemme igjen.
Vi fikk også shoppet noen julegaver, alltid godt jo mer man blir ferdig med 🙂
Del dette på:
-
Statistikk gjør noe med meg
I hele mitt voksne liv har jeg vært veldig glad i statistikk for personlig bruk. Jeg laget stemmeark da jeg fulgte med på Eurovision og fylte ikke bare ut hvilken plass jeg ville at de enkelte landene skulle komme på, men også hvor mange poeng hvert land fikk av de andre landene. Jeg har ført regnskap i gudene vet hvor mange år, både i et gedigent excel-ark og i økonomi-ark i Filofax’en min. For ja, jeg har en god, gammeldags Filofax hvor jeg må skrive inn ting for hånd. Jeg liker å følge med på hvor mange som er innom domenet mitt, og der har domeneleverandøren min egen statistikk. I 5 år fulgte jeg med på været og temperaturer hver eneste dag og førte inn i dertil egnede bøker.
Jeg antar denne forkjærligheten for statistikk har noe med systematikeren i meg å gjøre. Å se ting i system og i orden gjør at jeg føler jeg har kontroll, jeg kan gå tilbake og se hvordan noe har vært, og jeg kan også på den måten få en viss følelse av hvordan noe kan komme til å bli fremover.
Da jeg fikk Arkas, begynte jeg å veie han hver 14. dag for å følge med på plutselige vektendringer eller om han holdt seg stabil. Dette gjør jeg selvsagt også med Nairo, og siden excel er min aller beste venn når det kommer til programmer, har jeg selvfølgelig laget en fil på dette som også genererer en graf for meg:
Nå skal man selvsagt ikke henge seg opp i kun vekt når det gjelder hund, man skal kjenne på hunden først og fremst, men jeg synes det er veldig fint å kunne følge med på svingningene også.
Heidi har skrevet en del om Endomondo, og jeg begynte å bruke den app’en i mai i år. Heldigvis for meg har de også statistikk (det er jo egentlig et treningsprogram), og etter å ha brukt Endomondo i 5 1/2 måned, begynner det virkelig å bli moro å følge med. Men før dere får latterkrampe av mine heller middelmådige resultater, vil jeg bare presisere at jeg ikke bruker Endomondo for å trene (jeg trener ikke!), jeg bruker den kun på våre turer 🙂
Først vil jeg skryte av at jeg har vært kjempeflink så langt i oktober!
Som dere ser, har jeg vært ute og gått hver eneste dag bortsett fra to dager! Resultater som vektnedgang eller at buksene blir for store har egentlig aldri motivert meg, men å se på en kalender at jeg beveger på meg nesten daglig, gjør at jeg ikke vil ødelegge statistikken, og dermed drar jeg ut igjen og igjen! Noen av turene er ikke så lange som 1 km engang, andre er langt over 5 km.
Man kan også se f.eks. totalt antall km, og her er min oversikt fra mai og til nå:
September var min beste måned så langt, men jeg ligger absolutt godt an til å slå det nå i oktober. Sånt motiverer meg!Og så har vi totalen:
Jeg gleder meg veldig til å kunne si at jeg har gått rundt jorda! 😉 Snitthastigheten er lav, men det er fordi en del av turene er geocachingturer, og da går tempoet betraktelig ned i forhold til andre turer. Nå forbrenner man ikke så mange kalorier av en vanlig gåtur, men jeg har allikevel kvittet meg med 9 burgere, og jeg har spart 6,6 liter bensin, dvs den svimlende summen av ca en hundrelapp. Nå ville jeg jo ikke kjørt de turene vi går i skogen, men det er sånn statistikk blir litt moro 🙂
Jeg vet at det finnes mange ting jeg kunne tenkt meg å føre statistikk over, men jeg har med årene lært å styre meg selv litt. Og jeg vet også at noen allerede synes at jeg har gått for langt 😉 Men når positiv statistikk gir meg motivasjon, kan det vel ikke være noe galt i det? 🙂
Del dette på:
-
Vår flotte festning
Etter at jeg her om dagen gikk en liten tur i festningen, har jeg hatt lyst til å ta en lengre tur der. Jeg mener selv at jeg er rimelig godt kjent i festningen, men jeg vet også at det er masse der jeg ikke har sett, og i dag fikk vi endret på det.
Etter å ha kjørt D på skolen dro vi de få hundre meterne bort til festningen. 6 cacher var overført til GPS’en, de siste 6 i festningen som vi ikke allerede har funnet. Klokka var ikke mer enn såvidt passert soloppgang, og det var et fantastisk lys der i dag!
Det ble en del gåing hit og dit, da vi ikke hadde noen logisk rekkefølge å ta cachene i. Det som var veldig moro i dag, var at vi fikk sett både festningen og byen fra andre vinkler enn vi normalt pleier. Og så var det så vakkert med morgensola som tittet frem mellom trærne:
En av de eldste delene av festningen heter Brådland skanse, den ble bygget før selve hovedfestningen:
Her og der kan man også gå inn i murene. Noen steder er det gamle fangehull, andre steder er det ganger:
Jeg aner ikke hva en envelopp er, men ordet får meg alltid til å tenke på konvolutter (envelope på engelsk) 🙂
De skjønne gutta mine hadde en viktig samtale ved en av cachene:
Og etter 6 cachefunn, 2,92 km i veeeeldig rolig tempo (1 times gåing), tuslet vi ut av festningen og dro hjem til noe varmt i koppen 🙂
Anbefaler alle et besøk på Fredriksten festning! Si gjerne ifra først, så kan jeg bli med 🙂
Del dette på:
-
Oppsamlingsheat
Etter å ha fulgt med på værmeldingen og sett at det var meldt sol i dag, bestemte Eileif og jeg oss for å ta en tur til Sarpsborg for å finne noen cacher. Det finnes fler trailer der som vi ikke har fullført, og planen var egentlig å fullføre alle tre, men vi endte opp med å fullføre to – “Velærn” og “Do The Forest Walk”. Først en rolig morgen med frokost, som for meg utelukkende besto av brødskiver med eggesalat på (oppskriften har vi lånt av Kattene mine lager engler i sneen, og fytterakkern så godt det er!), og så kjørte vi nordover.
Den første cachen var en vanlig cache som ligger like ved Velærn-runden, men den var ikke lagt ut sist vi var der inne. Så tuslet vi videre inn i skogen for å finne den cachen vi manglet på Velærn-trailen, og etter litt klatring utenfor skogsstien, fant vi den. Nydelig utsikt var det derfra også!
Hvis jeg ikke tar helt feil, ser vi her området rundt E6 mellom Sarpsborg og Fredrikstad, altså sånn omtrentlig i retning Sandesundbrua.
Så forflyttet vi oss til skogen til venstre for der vi var for å ta de siste 5 cachene av “Do The Forest Walk”-trailen. Denne trailen går i to buer inn i skogen. Den ytterste buen tok vi forrige gang, så denne gangen var det de 5 midterste cachene som skulle tas. Litt mer stier å følge her, men litt klatring og gåing i busker ble det jo.
Vi kom over en søt liten brønn med pipe i skogen:
Og vakre og rare trær er det nesten over alt:
På vei mellom to cacher stopper plutselig Eileif og Nairo rett foran meg. Eileif sier “Se!”, men siden han sto rett foran meg, fikk jeg ikke sett noe med en gang. Men så ser jeg stumpen på en stor elg forsvinne inn i skogen i den retningen vi skulle gå. Spennende!
Vi fant så neste cache og var på vei til en ny, og denne gangen gikk jeg først. Og der, 30 meter foran meg står jaggu elgen igjen! Den tittet på oss i noen sekunder før den sprang inn i skogen. Samtidig hører vi lyder til høyre for oss, og der sprang det et rådyr. For en fantastisk opplevelse! Jeg skal være så ærlig og si at jeg er litt redd elg, så jeg hadde hjertet litt høyere opp mot halsen mens vi trasket videre, men vi så ikke noe mer til den.
Etter den nest siste cachen satt vi oss ned for å ta en pause og litt varmt å drikke. Hadde god utsikt til et hogstfelt, men vi så ikke noen fler dyr. Vi pleier alltid å ha med noe å tygge på til Nairo, det er urettferdig at vi skal kose oss med en sjokolade eller noe sånt uten at han får noe. I dag var intet unntak, og det er jo klin umulig å ikke gi han noe når han sitter så fint og er så søt:
Så ble den syvende og siste cachen for dagen funnet, og vi satt nesa hjemover igjen. Totalt gikk vi 4,5 km, og effektiv gåtid var ca 1 time og 35 minutter. Det blåste litt surt, men det var sol hele veien, og det er en mer enn bra nok høstdag for meg 🙂
Del dette på:
-
Det var min dag i går!
Jeg hadde bursdag i går! 🙂 Elsker bursdager nå like mye som da jeg var lita 🙂 Har ikke noe å si hvor “gammel” jeg blir (dvs, spør meg om det neste år, kan være bursdagen min da blir litt verre å være glad for), for pakker + meg = veldig sant! Siden jeg ikke er i praksis lenger, var planen en stille dag hjemme. For første gang hadde jeg ikke invitert til åpent hus, skulle bare slappe av og kose meg 🙂
Været var så skiftende i går som bare norsk høstvær kan være. Det startet med torden og regn i bøttevis:
Når kvelden kom var det fortsatt til dels veldig sort på himmelen, men sola beæret oss med sitt selskap:
Eileif hadde et møte i by’n på morgenen, men før han dro fikk jeg gaver! Jeg hadde laget ønskeliste til han, og jeg fikk nesten alt som sto på lista! I tillegg åpnet jeg konvolutten mamma la igjen før hun dro til Danmark.
Fra venstre, oppe på sofaryggen: håndlaget kort og penger fra mamma, hjertesjokolade, hodelykt, sokker, kort og sammenleggbar drikkeflaske fra Eileif, liten Leatherman-multitool fra D (kommer et bilde til av den lengre ned), skilt fra Nairo, og foran står dagstursekk fra Eileif. Jeg er heldig jeg!
Her er et bedre bilde av sekken, men jeg må få presisere at den ikke er så blå som det ser ut, den er mer lilla:
Sekken er på hele 40 liter, men den er allikevel så lett, liten og kompakt at det er en perfekt dagstursekk! Massevis av praktiske løsninger som regntrekk (bak glidelåsen dere ser helt nederst), lomme på både venstre bærestropp og venstre magebeltestropp, festeløsninger på begge sider og en ordentlig god bæremeis! Åh, som jeg gleder meg til å bruke denne! Og så kommer jeg til å feste en TB på den, så kan geocachere logge meg 🙂
Jeg ønsket meg også den lille Leatherman-multitool’en fordi den er det pinsett på. Og pinsett er kjekt å ha for oss geocachere, for det er ikke alltid like lett å få loggen ut av f.eks. nanoer. Jeg regner med at dere alle vet hvor stor en vanlig Bic kulepenn er, så her ser dere hvor liten Leatherman’en er:
I tillegg til pinsett, er det også kniv, saks og kombinert skrutrekker og fil på den. Perfekt!
Eileif slapp å kokkelere så mye i går, han laget pizza til seg selv og jeg storkoste meg med tartar. Deilig! 🙂
C snakket om at hun skulle prøve å få tatt seg en tur i går, og hun kom innom ved 18-tiden. Vi hadde knapt rukket å sette oss ned før nok en bil kom rullende inn på gårdsplassen, og det var jaggu S. De to jentene hadde selvsagt avtalt dette, og det var veldig koselig å ha en skravlekveld med de! Og jaggu hadde de med gaver også 🙂
Av S’s mann S og deres barn E og E fikk jeg den nydelige blomsten, kortet med den søte hunden, Hjemmet og sokker. Av S og C fikk jeg kortet med katten og gavekort på Kiwi, og av hele Grillkløveret (S, C og A) fikk jeg den grønne papirrullen. De hadde i den forfattet en veldig morsom tekst, med informasjon om at vi skal ha en ekstraordinær Grillkløversamling til våren hvor målet for dagen vil være dugnad. Jeg ønsket meg nemlig dugnadshjelp til hagen siden den har blitt så forsømt i år, så jeg er veldig glad for at de kommer til å stille opp og hjelpe til med å redde de rosene som kan reddes og å få rensket opp litt her og der. Det er sånne jobber som føles uoverkommelige hvis man skal gjøre de alene, men som nesten går som en lek hvis man er fler.
Så nå er nok en bursdag over, og jeg sitter igjen og er like fornøyd som alltid. I tillegg blir jeg litt satt ut av hvor snille mennesker jeg har rundt meg, og over at så utrolig mange tok seg tid til å gratulere meg på Facebook. Sånt varmer!
Del dette på:
-
Minitur og badedag
Eileif og jeg er ikke helt kvitt forkjølelsene våre. Han ligger ca en uke etter meg og har til tider fremdeles feber, mens jeg hoster meg både rød og blå. Nairo bryr seg null og niks om at vi ikke er friske, og han blir mer og mer rastløs for hver dag som går. I dag er det et strålende høstvær, så vi fant ut at vi skulle dra og se etter cachen Boksjøen, da det skulle være en fin liten tur.
Fant angitt parkeringsplass på svensk side ganske lett og la i vei. Først på en bred grusvei, så over til en mindre sti:
Nydelig å gå, og Nairo var mer enn storfornøyd over å få beveget litt på seg.
Etter en kilometer kom vi frem til Boksjøen og grensen mellom norsk og svensk side. Cachen ble kjapt funnet og logget. Den lå sånn til at jeg slet med å komme meg opp på egen hånd (et kne som krangler av og til), og på tur ser jeg ofte slik ut:
Hjelp meg da! 🙂Jeg har jo for moro skyld alltid hatt et mål med cachingen om å finne én cache mer enn det vi fant foregående år. I 2010 fant vi 200 cacher, i fjor fant vi 202, så da skulle vi egentlig finne 203 cacher i år. Men vi har bare kommet til 132 funn i år, og selv om det absolutt er mulig å finne 70 cacher til før nyttår, tror jeg at jeg lar min interne konkurranse ligge. Det skal være kos å finne cacher, ikke stress.
Alltid moro å ha mulighet til å stå med ett bein i Norge og ett bein i Sverige:
Eileif kastet noen pinner ut i vannet. Ofte flyter de for langt ut til at Nairo tør å hente de, og her geiper han faktisk etter den dumme pinnen:
Vakkert var det så absolutt ved grensen, og sola var med oss mesteparten av tiden:
Jeg vet ikke hvor stor Boksjøen er, men at den er større enn det lille vi så, det vet jeg.
Vi bader ikke Nairo altfor ofte. Det er lite som setter seg i pelsen hans, og da er det ikke noe vits å pine han med en tur i badekaret. Faktisk har vi bare badet han én gang før, så i dag var det på tide igjen. Tok oss fem minutter pause da vi kom hjem fra tur, og så var det bare å sette igang. Nairo er livredd for å være i badekaret, og han stresser noe forferdelig. Se bare på blikket hans her, han er ikke spesielt fornøyd:
Men etter to shamponeringer, grundig skylling og en omgang med håndklær, fikk han springe ned i stua og tørke seg selv. Han var ikke spesielt sliten etter turen i dag, men badingen tok knekken på han, så nå ligger han ved beina mine og sover godt mens han tørker:
Nå gleder jeg meg til både Eileif og jeg blir friske, så vi kan få nyte høsten og de fine fargene før de forsvinner.
Del dette på:
-
Budalsvika
I dag er det jo mandag og kursdag, men jeg hadde en avtale et sted om mulig praksisplass, og da gjør jeg jo kursrelaterte ting, og får derfor ikke fravær. Hvordan det går med praksisplassen vet jeg ikke ennå, men oppdatering kommer så snart jeg har mer info.
Eileif og jeg bestemte oss for å benytte finværet i dag med å ta en gåtur til Budalsvika, en DNT-eid hytte som ligger i Halden kommune, men som nås enklest fra Sverige. Som tenkt, så gjort, så vi pakket sekken med alt av nødvendigheter, kjøpte inn mat så vi kunne spise skikkelig lunsj og satt kursen først mot Nössemark og så sørover. Ca 3 mil før vi kom til Ed, tok vi av mot Tresticklans nasjonalpark og fant parkeringen som ligger på et sted som heter Råbocken.
Det var fler enn oss som tok turen i dag, og vi hørte både tysk og italiensk underveis (ei dame sa Ciao Bella da Nairo “vinket” til henne 😉 ).
Vi gikk hovedsaklig på herlige skoggstier, akkurat sånn Nairo og jeg liker det. Innimellom var det veldig vått og leirete i stien, men turstøvlene våre taklet dette helt fint. Det var også en del myrområder, og da hadde flinke sjeler lagt ned mye jobb for at vi skulle komme tørskodd over:
Vi gikk også forbi noen vann, og man kan ikke annet enn å bli forelsket i norsk og svensk natur når man har utsikt som dette:
I naturreservater er jo alt fredet, inklusive døde trær. Og når jeg ser “skulpturer” som dette, er jeg veldig glad for fredningen:
Siden jeg titt og ofte stopper opp for å ta bilder, havner Eileif og Nairo ofte et stykke foran meg. Og da er det spesielt godt for et mammahjerte å se at lille vakre stopper opp og ser etter meg:
Plutselig var riksgrensa der, og akkurat som på toppen av Elgåfossen (den fossen vi tok bryllupsbildene ved), så kunne vi her bokstavelig talt stå med ett bein i hvert land:
Som nevnt kan man ta turen til Budalsvika fra norsk side også, da er det ca 11 km hver vei. Fra svensk side og til Halden er det ca 3 mil, og det var en tur som de brukte et par dager på i gamle dager. Da var det stort å få dra til byen med noe smått de kunne selge, så de kunne kjøpe med seg andre nødvendigheter hjem. Denne ruta ble også brukt under 2. verdenskrig:
Selvfølgelig ligger det en cache ved hytta, og den ble raskt funnet og logget. Hytta ligger ganske inneklemt til, ikke noe utsikt å snakke om:
Og midt i solsteiken fyrte vi opp stormkjøkkenet og grillet oss pølser til lunsj:
Midt i “sittefirkanten” dere ser bak og til høyre for Eileif, var det laget til en stor bålplass med lokk. Vi kunne så absolutt ha grillet pølsene der istedenfor, men det var lettere å bruke stormkjøkkenet denne gangen. Nairo fikk både tyggepinne og kald pølse, så han koste seg han også 🙂
Og det var ikke bare mens vi spiste at Nairo koste seg. Som vanlig var han i storform under hele skogsturen, og det er virkelig synlig på han:
Han fikk en flis i den ene bakpoten i går, så vi var litt usikre på om vi ville gå så langt med han i dag, men han sluttet å halte raskt i går etter at Eileif fikk ut flisa og det sluttet å blø, og han har ikke vist noen tegn til ubehag i dag, heldigvis.
Arkas var ikke noe flink til å drikke vann da vi var på turer, jeg måtte helst ha med i flaske til han. Vi har selvsagt med vann til Nairo, men han er veldig dyktig til å finne vann selv. Og når man har en hel innsjø å ta av, da er det ihvertfall ikke vanskelig 🙂
Tilbake i bilen, kunne vi fastslå at vi hadde brukt 4 1/2 time totalt. Endomondo viser at turen var på 8,33 km, og gåtiden var 2 timer og 45 minutter. Jeg prøver nemlig å være flink til å pause Endomondo når jeg ikke går, og da får jeg litt mer nøyaktig gåtid.
Dette var en fantastisk fin tur, og jeg vil anbefale den til alle som er i området. Terrenget gikk litt opp og ned, men det er absolutt overkommelig så sant du ikke har det travelt og samtidig ikke er i toppidrettsutøverform. Man skal jo kose seg på tur, og om man stopper for hver andre meter i en stigning, så er det faktisk lov!
Nå i kveld har vi kost oss med biff (takk og lov for Kiwis helgetilbud, billig og god biff!), pestopoteter og bernaise, og nå er det 71 grader nord snart. Har ikke denne dagen vært perfekt, så vet ikke jeg!
Del dette på:
-
Geocaching i Sarpsborgskog
I går kveld sjekket jeg alt av værmeldingstjenester på nett for å finne ut hvordan været skulle bli i dag. De fleste meldte regn til rundt midt på dagen, og så lettskyet hele ettermiddagen. Da jeg sto opp i dag og tittet ut, så jeg bare en grå vegg av regn, og jeg klarte ikke helt å se for meg at den skulle forsvinne. Men det letnet faktisk innen klokka var 10, og da bestemte vi oss for å dra til Sarpsborg for å få logget en trail der. Og for dere som ikke vet hva en trail er: i geocachingverdnen er en trail en rekke av cacher som ligger langs en rute av noe slag. Vi har selv en trail på 8 cacher langs en lysløype her i traktene, og det finnes vel en trail på sørlandet som er på nærmere 1000 cacher.
Jeg aner ikke hva skogen vi dro til heter, men ifølge kartet ligger den like vest for Klavestadhaugen. Trailen er på 15 cacher, og skulle gå i lett skogsterreng. Og det var det jaggu! Et par steder gikk vi oss inn i skikkelig tett skog og måtte tvinge oss frem, men det var nok mer vår skyld enn det var cacheeiernes skyld 😉
Nairo koste seg som vanlig glugg ihjel i skogen:
Cachene fant vi en etter en, og som dere ser på bildet over, stakk også sola frem nesa si. Det ble rimelig varmt å gå, så vi stoppet opp og tok oss en liten pause etter en stund. Jeg forsøkte da å få en nuss av Nairo, men tenåringsgutter nusser vel ikke mødrene sine, vel? 😉
“Gi deg da, muttern!!!”
Men han klarer å være fin gutt også, gitt:
Som sagt var trailen på 15 cacher, men da vi kom til nr. 10, var vi ikke langt unna bilen. Så da fant vi ut at de siste 5 kunne få være, så kan vi heller dra tilbake og ta de en annen gang. Så 10 funn ble det i dag, på en deilig søndagstur. Veldig bløtt i skogen her og der, men man har jo tette sko! Eileif fikk testet ut både turstøvlene og sommerturbuksa i dag, og han var strålende fornøyd! Jeg hadde med den nye jakka mi, men det ble altfor varmt til å bruke den, så da får den heller vente til kaldere dager 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Agilitystevne på Torsnes
Nok en gang lurer jeg på om det har tippet over for meg, for i dag dro jeg frivillig for å se på et agilitystevne i øs pøs regnvær. Jeg satt i bilen og snakket litt med meg selv mens jeg dro på meg regndressen, og bare det beviser vel at noe er riv ruskende galt. Hadde jeg skullet konkurrere selv, hadde det vært noe helt annet, men jeg skulle jo bare se på. Men, når det er sagt, så vil jeg også si at regnet ga seg til slutt, og jeg har hatt noen kjempetrivelige timer blant koselige mennesker og hunder! 🙂
Hovedgrunnen for at jeg dro dit, var jo at Tove skulle konkurrere. Og det er klart jeg vil stå på sidelinjen og heie på lapper på agilitybanen! I dag skulle de debutere i ag2M (som betyr agility klasse 2 Medium), og det gjorde det jo ekstra spennende! Jeg fikk en sms med beskjed om hvor de satt, og der fant jeg både Tove og Barfi.
Som sagt, så ga regnet seg etter en liten stund. Og da kom E fra kurset jeg går på, sammen med sin kjære K og hans hund. Veldig koselig å møte de “på privaten”!
Like etter at de gikk, dukket A fra kurset opp, sammen med sin nydelige jente:
A og jeg tok en tur bort i bilen for å titte til Nairo, og da fikk han jo hilse på denne damen. Som vanlig ble han litt vel ivrig, men hun visste å sette han på plass opptil flere ganger 🙂
Tove fortalte at hun hadde møtt på Barfis pappa og hans eier, og når jeg oppdaget denne skjønne gutten, måtte jeg jo hilse på han også:
Så kraftig og fin, og mye mer kompakt enn Nairo.
Tove og Barfi hadde gått hopp før jeg kom, og tidlig på ettermiddagen ble det tid for deres agilityløp. Som sagt var dette deres debut i 2. klasse. Første “felle” var lagt i hopphindrene helt i begynnelsen av banen, men det klarte de helt strålende! Vippa har aldri vært Barfi sitt favoritthinder, men det gikk rimelig bra i dag:
De hadde også fin fart gjennom slalomen:
Resten av banen gikk også veldig bra, og de gikk feilfritt gjennom hele løpet! Hva Barfi mener om det? Nja, det ser ikke ut som hun brydde seg så mye 😉
(og da henviser jeg til den herlige grimasen hennes 😉 )
Tove var ikke kjempefornøyd selv, men se hvor hun og Barfi står under premieseremonien!
I hennes klasse var det 11 startende, og bare 4 gikk gjennom løpet uten diskvalifisering, så jeg synes hun skal være strålende fornøyd! Tidsfeil var det eneste som skilte de fra en høyere plassering.
Det var meningen at Eileif skulle være med i dag, men han meldte pass da han så det heller våte været. Jeg dro derfor på geocaching alene for aller første gang, og selv om jeg er fornøyd med de fire boksene jeg fant, så må jeg si det var trist å cache alene. Ingen å lete sammen med, ingen å si “jeg fant” til, og ingen å dele opplevelsen med. Men men, funn er funn 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Naturreservatet Halle-Vagnaren
Den tredje lørdagen i august, er det hvert år den internasjonale geocachingdagen. Og selv om vi kanskje ikke er like ivrige cachere nå som før, så måtte vi jo ut en tur og logge en cache. Man får jo en så fin virtuell souvenir på geocachingprofilen sin 😉
Jeg satt meg ned tidligere i uken og tittet etter potensielle turcacher. Vi har ikke testet den nye GPS’en i Sverige etter at vi kjøpte den, så jeg fant en cache på svensk jord som var et mulig mål. Men vi overførte også noen i Norge, sånn i tilfelle vi ikke skulle finne den i Sverige.
Målet for turen til Sverige, var et naturreservat jeg ikke visste om. Kjører man inn mot Nordby kjøpesenter, men fortsetter ned gjennom Lunneviken camping, opp den bratte bakken til venstre, og så et lite stykke til, kommer man til den ørlille parkeringsplassen til reservatet. Og etter noen hundre meters gåing på grusvei, finner man dette skiltet ved siden av en ganske ny tretrapp:
Trappen hadde gittertrinn, noe Nairo ikke hadde planer om å tråkke på. Men etter litt overtalelse, gikk det fint som bare det, og jeg fikk nok en grunn til å være veldig stolt av reddharen vår 🙂
Fra toppen av trappa var det blåmerket hele den veien vi gikk, dvs til cachen. Fin skogssti med blåbærlyng som raslet mot leggene. Litt dårlig merket her og der, men bare man stopper opp og titter, finner man merkingen fint igjen. Været var ikke på vår side i dag, så det var vått både i lufta og på bakken, pluss at alt av utsikt forsvant i tåka. Og så var det noen bratte stigninger underveis, men turen var så absolutt fin!
En idyllisk liten vik vi gikk forbi på vei oppover:
Nairo trives så absolutt best på skoggstier, og når man er omringet av lyng og blåbær- og tyttebærris, nei da blir ikke livet bedre 🙂
Vel fremme ble cachen lokalisert etter litt leting. Utsikten var som sagt så og si borte i tåka:
Men hvis jeg ikke tar feil, er det Makø (Norge) man kan skimte bak til venstre i bildet over. Og ja, Nairo har på seg regndress 😉
Min kjære mann speider ut i tåka:
Han har forresten bursdag til mandag, og jeg vet han blir glad for begge gavene jeg har kjøpt til han 😉
Turen ble på ca 3,9 km totalt (Endomondoen min ville ikke helt være med hele tiden), og på grunn av stigningene tok det litt mer tid og krefter enn en såpass kort tur ellers ville gjort.
På vei hjemover ble det en kort stopp i en butikk for å handle pålegg (glemte det da jeg ukeshandlet i går), og så innom Gårdsbutiken en tur for å ønske eieren der god ferie. Jeg har ikke fått vært der på lenge, så det var koselig med en liten prat igjen 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
